Skrevet av Emne: "Autoritarisme" som forklaring på vår tids stemningsbølger  (Lest 492 ganger)

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Innlegg: 1 457
  • Qui vivra verra
    • Vis profil
Atferdsteorien knyttet til begrepet "autoritarisme" er at enkelte mennesker er mer tilbøyelige til å følge autoritære ledere enn andre. Denne type mennesker anses iht autoritaristisk teori å være en sentral drivkraft bak at visse typer stemningsbølger ("svermerbevegelser" rundt makt/maktpersoner) oppstår.
I disse dager kan dette enklest studeres på makronivå i Russland, der Putin-dyrkingen synes sterkere enn noen gang. Sterk-mann fenomenet er imidlertid ikke noe nytt og overraskende i patriarkalske Russland og krever ikke en dypsindig samfunnsvitenskapelig analyse for å fattes. Derimot kreves en mer utviklet analysemåte for å bedre forstå mer overrumplende samfunnsprosesser i vestlige/demokratiske land. Jfr. valget av Trump til amerikansk president (nedenfor omtales en sentral tolker av tegn som viste seier for Trump), Brexit, politisk promotert Thermageddon (insisterende tro på at verden vil gå til grunne i et oppvarmet klimahelvete som basis for all slags "klimalegitimert" omdanning av avgifts-, skatte-, og samfunnsstruktur), og ikke minst her hjemme nå: Listhaugs følgere som synes å oppføre seg mer katolsk enn paven (dvs. går lengre i sin etnoalarmisme enn Listhaug selv, tilsvarende det vi ser hos klimaalarmister ifht. de opprinnelige infokildene).

Felles for alle disse prosessene er at mange tilslutter seg noe de anser som "autoritative" sannheter. Her blir Trumps penger et "bevis" på at han "har greie på hvordan verden bør håndteres"; Brexit et utslag av det motsatte; at man har mistet sin tidligere tro på EUs imponerende apparat, klimaalarmisme at man tilslutter seg makten i at "97% av forskerne" sier dette, osv.

Gamle, "gode" Machiavellis hersketeori (herunder å tilråde bedrag for å sikre seg folkets støtte) ligger altså fremdeles i bunn for de nyere anvendelser av autoritatorisk maktutøvelse, og kobles i nyere tid selvsagt til Goebbels propagandaregime så vel som sovjetsystemets, der teorien var at bare løgnen var stor nok så ville folk tro på den. Men siden 1990-tallet har nye og mer avanserte analysemåter vunnet fram rundt dette, der man prøver å anvende kvantitative og etterprøvbare teknikker for å måle folks grad av tilbøyelighet til autoritetsunderkastelse, selv der "det autoritative" er mer sublimt og mer komplisert å isolere som analyseobjekt. 


Machiavelli, gudfaren for alt folkebedrag

Jeg var selv med i et forskningsprogram på midten av 1990-tallet der temaet var autoritetsbruk i næringspolitisk sammenheng og bl.a. Feldmans teorigrunnlag for autoritarisme* var kjent som en anvendbar analysemetode (*se link til artikkel nederst, som trolig viser bl.a. til Feldmans "Enforcing Social Conformity: A Theory of Authoritarianism" fra 2003 samt hans arbeider fra tidlig 1990-tall). I "privat" sammenheng brukte jeg første gang slik teori i klimadebatten på slutten av 1990-tallet til å prøve å forstå hvorfor så mange klimakrise-overbeviste fra så mange yrkesgrupper uten den ringeste faglige bakgrunn plutselig begynte å stille seg nærmest fanatisk bak selv de villeste klimaalarmistiske påstander. Jeg stilte da rett og slett spørsmålet:

Hva er de psykologiske mekanismene bak at disse folkene føler et slikt behov for å bli sin brors vokter og formynder på basis av noe de ikke har greie på?

Siden har dette bare surret i bakhodet hver gang jeg har støtt på de mest aggressive forsøkene på å overkjøre "klimafornektere", men i morges ble min gamle interesse for temaet revitalisert av en artikkel i Nettavisen som tar opp nettopp autoritatorisk teori ifht. fenomener i vår tid, med et typisk eksempel: hvorfor det amerikanske folk presterte å velge den politiske analfabeten og narsissisten Trump til president.   
 

Matthew MacWilliams driver spennende forskning på autoritarisme

Artikkelen viser særlig til Matthew MacWilliams' studier rundt dette. Han startet sin forskning på dette flere år før Donald Trump annonserte sitt kandidatur sommeren 2015. Allerede i januar 2016 skrev MacWilliams at Trump hadde en god sjanse til å vinne presidentvalget, på en tid da nesten alle andre samfunnsvitere bare fnøs av en slik mulighet. MacWilliams sier: "Jeg var i ferd med å fullføre doktoravhandlingen min, og jeg la merke til at ordbruken hans var egnet til å aktivere autoritære følgere, så jeg begynte å følge med på ham. Så kom Paris-angrepene. Da slo det meg at dette var en dårlig kombinasjon med fakta. Bra for Trump, men dårlig fordi det aktiverer autoritære følgere. Da startet jeg en markedsundersøkelse blant 1800 respondenter for å teste om dette kunne føre til at autoritære følgere ble aktivert. Og jeg ble lamslått da jeg fikk resultatet" siterer Nettavisen ham på.

MacWilliams sier videre: "Autoritære følgere adlyder. De underkaster seg autoritet. De forsvarer de normene de er enige i, og de gjør det på en svært aggressiv måte når de aktiveres".

Nettavisen skriver videre at (og her finner vi kanskje et godt svar på mitt spørsmål ovenfor om hvorfor folk underkaster seg autoritative føringer; se min understreking nederst i passasjen):"

«Når de aktiveres» er en vesentlig del av svaret hans. Mennesker kan være tilbøyelige til å følge autoritære ledere uten noensinne å gjøre det i praksis. Sjansen for at de «aktiveres» øker med trusselbildet. Noen mener at det er en trussel at det kommer innvandrere, andre opplever terrorisme som en stor trussel. I en verden hvor informasjonsmengden vi eksponeres for i hverdagen, er større enn noensinne, og avisene henter inn grufulle handlinger fra hele verden i større grad enn før, virker det logisk at flere menneskers autoritære tilbøyelighet blir aktivert. Og når denne autoritære tilbøyeligheten aktiveres, trekkes man mot autoritære ledere og følger dem lojalt så lenge man føler at de vil beskytte en mot de truslene man opplever at man har rundt seg."

De som gidder å lese artikkelen vil finne oppsettet for en scoringstabelll der man kan sile ut folk på en skala fra mye til lite autoritetsunderkastende. 
Jeg anbefaler absolutt å lese artikkelen jeg linker til nedenfor, det er bra journalistikk og gir et praktisk innblikk i et interessant studieområde.

Link: https://www.nettavisen.no/na24/autoritarisme-forklarer-hvorfor-trump-velgerne-ignorerer-skandalene/3423424531.html

PS: Her finner dere noen stikkord om MacWilliams:  https://polsci.umass.edu/people/matthew-c-macwilliams
« Siste redigering: 18.03.2018, 14:21:16 av Telehiv »

Bebben

  • Supermedlem
  • *****
  • Innlegg: 609
    • Vis profil
Det er jo interessant, men det finnes jo en rekke andre mulige forklaringer. Personlig tror jeg at bakgrunnen for klimakulten er mer sammensatt enn som så.

Det rinner meg i hu at jeg for en ti års tid siden leste en definisjon av "drivhuseffekten" på Bellonas nettsider, ført i pennen av en (åpenbart) ung dame. Definisjonen var omtrent slik som dette, sitert etter hukommelsen:

"Drivhuseffekten er det som skjer når planter, dyr og mennesker puster ut CO2".

Poenget her er ikke å henge ut Bellona eller denne unge analfabeten, men å minne om Jordan Bengt Petersons meme om at før du kan aspirere til å forbedre verden, bør du greie å re opp din egen seng.

Det er ikke så dumt. Dagens politiske og kulturelle virkelighet er preget av dyrkelsen av ungdom, og av aktivisme som synes å være basert på romantiske drømmer om å "gjøre en forskjell". Det ser ut til å være upopulært å gjøre det Peterson gjør, altså å peke på at man faktisk trenger å kunne noe, ellers risikerer man faktisk å gjøre ting verre enn de er, ikke bedre.

Etter at ml-erne "la ned våpnene" og fikk seg jobb i stuerene kretser, har samfunnet tilsynelatende dyrket den romantiske drømmen om 68-erne, de revolusjonære, de som ønsket å skape en bedre verden. Og hva og hvem er det som ser ut til å sette dagsorden mer enn noen andre, annet enn et utall, for ikke å si en fullstendig viltvoksende og uoversiktlig skog av NGO-er, utenfor vanlig innsyn, etterprøvbarhet og reelt ansvar? Det gjelder på flere områder, fra bistand til menneskesmuglere til, som påpekt av meg tidligere her på forumet, funksjon som "brekkstang" for å innføre klimapolitikk utenfor demokratisk kontroll, slik CICERO har tatt til orde for.

Under alt dette ligger det nødvendigvis en ideologi. Jeg har ikke prøvd å definere den her, og det er ikke lett, men jeg håper jeg har klart å antyde noe reelt.

For autoritetstroen kan det være den spiller inn, men merk at folk velger sine autoriteter, selv velger jeg Christy framfor Samset og McIntyre framfor Mann. Fordi jeg finner "mine autoriteter" mer overbevisende, og dokumenterbart mer redelige.

Greenpeace heiser Vitenskapens stolte fane når det gjelder klima, men gir faen i den samme fane når det gjelder genmodifisert mat. Velg og vrak etter beste New Age-bullshitfilosofi.

En mer materialistisk analyse kan selvfølgelig bare være å Follow the Money. Folk har en lei tendens til å mene det som best tjener dem selv.

Som sagt, spørsmålet er etter mitt syn mer sammensatt, mange ting spiller nok inn. Det er imidlertid åpenbart at med en gang De Gode og Kloke kjøpte klimaismen, ble meningsterroren tatt i bruk med alt hva det innebærer av aktivismens kolossale propagandamaskin.

Og ideologiens skjulte, men like kolossale påvirkningskraft.

Grab 'em by the hockey stick!

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Innlegg: 1 457
  • Qui vivra verra
    • Vis profil
Folk har en lei tendens til å mene det som best tjener dem selv.

Syns her at du på mange måter ligger nær opp til Williams' tese, at "når menneskers autoritære tilbøyelighet blir aktivert trekkes man mot autoritære ledere og følger dem lojalt så lenge man føler at de vil beskytte en mot de truslene man opplever at man har rundt seg", som jeg opplever som en variant av samme sak.
Eller sagt på en annen måte: Menneskets iboende eksistensialangst (Williams) parret med menneskets iboende kontroll- og maktbehov (Bebben), som i essens er det samme som hovedpremisset i Fredrik Barths transaksjonsanalyse: Mennesket er rasjonelt og handler verdimaksimerende både mht. materielle og ikke-materielle posisjoneringer.
Sagt på enda en måte: Man tilslutter seg klimaismen hvis det både gir en følelse av å tilhøre samfunnsmakten, at man framstår klok og ansvarlig, og at man moralsk samtidig gis anledning til å heve seg litt over sin neste - som igjen demper eksistensialangsten, osv. - ad libitum. 
« Siste redigering: 20.03.2018, 07:12:15 av Telehiv »

Emeritus

  • Supermedlem
  • *****
  • Innlegg: 2 516
    • Vis profil
Sitat Telehiv;

Sitat
Man tilslutter seg klimaismen hvis det både gir en følelse av å tilhøre samfunnsmakten, at man framstår klok og ansvarlig, og at man moralsk samtidig gis anledning til å heve seg litt over sin neste - som igjen demper eksistensialangsten, osv. - ad libitum.     

Der kan jo være langt enklere forklaringer for å tilslutte seg "klimaismen" (hva slags dyr er forresten det,) en noe høytsvevende sosiologisk viss vass som om det var nødvendig å ha et eget tilleggsmotiv ut over det åpenbare. Det kan jo være den samme type motivasjon som gjør at en forsøker å følge anvisningen på medisinboksen eller bruksanvisningen på en gasskomfyr.

For øvrig vil jeg hevde at den sosiale gevinst ved å tilslutte seg "klimaismen" er ytterst marginal, ja nærmest totalt fraværende. Hvilken sosial gevinst oppnås ved å peke på at solen er ca. 5''' år gammel og er en helt vanlig stjerne, eller at antibiotika virker bra på en del type infeksjoner? Dette er jo for alle praktiske formål uomstridt og mer eller mindre alminnelig kjent.