Skrevet av Emne: Mariafeltet - eksempel på norsk innovasjon og konkurransekraft  (Lest 251 ganger)

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Innlegg: 1 244
  • Qui vivra verra
    • Vis profil
I mange år har vi sett de største utbyggerne på norsk sektor - med Statoil i spissen - skusle bort svære milliardbeløp på å rute viktige utbygginger til utlandet (særlig Asia og Midt-Østen) i stedet for til våre hjemlige leverandører. Argumentet har vært at norske selskaper er for dyre. En halvape i Statoilledelsen som jeg snakket med for noen år siden mente at man "trenger å lære norske utbyggingsleverandører en kostnadsleksjon", og det kunne gjøres ved å sette ut mer til utlandet. Vårt eget statsselskap har sjokkerende nok i en årrekke (toppet med Helge Lund-blårussepoken) altså stått i spissen for å underminere våre verdensledende leverandører akkurat i den fasen de trengte å få vise hva de var gode for.

Resultatet vet vi: Skandaløse overskridelser på både kostnad og tid, hinsides dårligere enn det vi med sikkerhet vet norske leverandører ville klart når sluttstrek settes.

I stedet for Statoil med kontroll over 80% av verdikjeden på norsk sokkel (for øvrig usunt mye og ødeleggende for leverandørene i seg selv) og som selvsagt skulle vært den sentrale støttespiller for norsk leverandørindustri måtte det utenlandske selskaper til for å synliggjøre hvor dyktig og kostnadseffektiv norsk leverandørindustri faktisk er på feltutbygginger på alle plan, eksempelvis:
- svenske Lundin har vist innsikt i dette og lyktes med tungt norskbaserte utbygginger
- tyske Wintershall er det siste, og kanskje mest lysende eksempelet på hva som kan oppnås når norske leverandørhoder slår seg sammen og får anledning til å bruke samlet evne til nytenkning, effektivisering og løsningsinnovasjon: Mariafeltet 

Om Mariafeltet
- Utvinnbare reserver for Maria-feltet var først anslått til 23,3 mill Sm3 oe. (standard kubikkmeter oljeekvivalenter) olje, 1,9 mill. Sm3 oe. gass og 3,0 mill Sm3 oe. NGL (Natural Gas Liquids). Under utbyggingen er anslagene gradvis økt, også pga. ytterligere vellykket produksjonsløsning.
- Feltet med en lønnsom utbygging vil altså skape store verdier for fellesskapet.
- De forventede investeringene knyttet til utbyggingen var opprinnelig på 15,7 milliarder kroner. Sluttsummen ble hele 3,7 mrd. kroner billigere, vi skal se på årsakene nedenfor.

Mariafeltes elegante og ressurs- og kostnadsvennlige tilknytning av en subsealøsning til nærliggende infrastruktur:


Norske leverandører
Viktige kontrakter ble tildelt Aibel i Haugesund, FMC Kongsberg Subsea, Subsea 7 (herunder fra deres anlegg på Vigra) og Reinertsen (Trondheim)
- Rettighetshaverne i utvinningstillatelsen er Wintershall (operatør, 50 prosent.), Petoro (30 prosent) og Centrica (20 prosent).

Utbyggingsmodellen er optimalt miljø- og ressursvennlig: Subsealøsning tilknyttet etablert infrastruktur
Den suverene løsningen der man slipper å bruke kostbare/forurensende overflatefartøy av FPSO-typen ble utpønsket i samarbeid med utvalgte norske leverandører, og framforhandlet (tøff, men vellykket prosess) med de nærliggende installasjonene, er lønnsom på 30 dollar/fat. Hadde man satt også dette bort til Asia med en konvensjonell/fantasiløs overflateløsning hadde ikke feltet vært lønnsomt på dagens oljepris - før de høyst forventede overskridelsene og bruddene på byggeforskriftene hadde begynt å tikke inn...   

Hva oppnådde man med å bruke norske leverandører?
Nå kan vi som kjenner norsk leverandørindustris faktiske styrke godte oss i flg erfaringer uttrykt av Oljedirektoratet i dag:

- Oljedirektoratet melder at samtykke er gitt oppstart av Maria-feltet i Norskehavet.
- Utbyggingen kommer i drift nesten ett år før opprinnelig plan.
- Kostnadene er reduserte og anslaget oljereserver er økt litt.
- Produksjonsstarten skjer i desember. Dette er om lag 10 måneder tidligere enn opprinnelig plan som var fjerde kvartal i 2018.
- Et godt gjennomført prosjekt og raske og effektive boreoperasjoner har bidratt til dette
- Oljedirektoratet er godt fornøyd med utviklingen av Maria-prosjektet, sier Kalmar Ildstad, underdirektør i Oljedirektoratet for utbygging og drift i Norskehavet.

Det tyske oljeselskapet Wintershall - som er et selskap i BASF-gruppen - er altså operatør for Maria-feltet. Investeringskostnadene er snaut 12 milliarder kroner, mens estimatet i Plan for utbygging og drift (PUD)var på 15,7 milliarder kroner. I mai i år uttalte Winthershall at framdriften i Maria-prosjektet var så god at selskapets konserndirektør Mario Mehren regnet med oppstart i første halvdel av 2018. Framdriften gikk ennå raskere enn konsernsjefen så for seg.


   
 
« Siste redigering: 16.11.2017, 11:21:36 av Telehiv »

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Innlegg: 1 244
  • Qui vivra verra
    • Vis profil
Johan Castberg er et kjempefelt, operert av Statoil. Her har vi fått denne meldingen om hovedutbyggingsløsningen:

Milliardavtale havnet i Asia: Skroget til produksjonsskipet som skal på Johan Castberg-feltet vil bli bygget i Singapore.
 

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Innlegg: 1 244
  • Qui vivra verra
    • Vis profil
Og nå får vi håpe at det snart ryddes opp i det nærmest nasjonalsvikende idiotiet med å sende svære nasjonale verdier til utlandet:


Aasta Hansteen (oppe til venstre), Goliat (oppe til høyre), Martin Linge (nede til venstre) og Edvard Grieg (nede til høyre) er blant prosjektene som har blitt evaluert i Rystad-rapporten. Flere av prosjektene er bygget ved Hyundai Heavy Industries (i midten).

NORSKE SKREKK-OLJEPROSJEKTER I ASIA
Skrekktallene fra Asia-prosjektene viser at de har kostet fellesskapet svært mye. Nå er saken som kjent tatt til olje- og energiministeren, som forhåpentligvis begynner å styre litt mer aktivt i særlig statsselskapets egne underliggende preferanser. For problemet er jo at Statoil er børsnotert både i USA og Norge, og rent formelt kan ikke myndighetene da legge seg tydelig opp i sitt eget selskap - en børsnotering som derfor må være i klar strid med intensjonene i norsk petroleumslovgivning (der statsforvaltningen skal sikre jevn og stødig vekst og sysselsetting av norsk industri, osv.). Men både børsnotering av Statoil og fusjonen Statoil/Hydro som i tillegg delte restene av havarerte Saga var jo et rent politisk megalomant kupp av Helge Lund og Eivind Reiten der sittende statsminister måtte late som han ikke visste før det var for sent. Her har økonomiske historikere mye godt å grave i i tiårene framover...
   
Bakgrunnen til at statsråden må inn i bildet er rapporten som ble offentliggjort av Rystad Energy for en måneds tid siden, der det kom fram at sju oljeprosjekter som har blitt bygget ved asiatiske verft de siste årene har fått en merkostnad på 70 milliarder kroner. Denne merkostnaden er fordelt på de involverte aktører mht. kostnadsoverskridelser, forsinkelser/lengre gjennomføringstid samt verditap knyttet til produksjonsavbrudd relatert til kvalitetsproblemer på plattformdekket. Norsk Industri og bransjeleder for olje og gass, Runar Rugtveit, synes f.eks. ikke rapporten fra Rystad er spesielt lystig lesning: "Vi hadde en rapport i 2014. Konklusjonene da var litt snillere enn de som foreligger nå når fasiten er her" sa han da Rystad la fram skrekktallene nå.

Statoils hemmelige Korea-milliarder:
Statoil skal ha betalt hemmelige milliarder til koreanske verft for å få jobben gjort som avtalt. Les om det her:
https://www.tu.no/artikler/statoil-skal-ha-betalt-hemmelige-korea-milliarder-dette-kan-koste-oss-alle-svaert-mye-penger/396731

Statoil har for øvrig i flere sammenhenger kokt opp en historie om at norsk industri ikke hadde kapasitet i de periodene prosjektene ble tildelt, noe som er delvis unnaluring: Minst to av Asia-prosjektene ( i alle fall Gina Krog og Ivar Aasen) lå godt til rette for Kværner og Aibel.

Norge må våge å stå mer opp for egen industri:
Runar Rugtvedt er bransjeleder for olje og gass i Norsk Industri, og han sier for eksempel at oljebransjen er nødt til å gjøre flere ting i tiden som kommer når nye prosjekter skal settes ut. Blant annet peker han på at norske og utenlandske aktører må konkurrere på like vilkår:
– Kontraktsstrategiene må ikke gå i disfavør av våre miljøer. Vi er veldig opptatt av at de norske miljøene ikke havner i en dårligere konkurransesituasjon, sier han.

Rugtvedt peker på at det også må tas reelle evalueringer av tilbud.
– Da må man for eksempel legge inn ekstrakosten ved å følge opp prosjekter i Asia, ekstrakost på transporttid og ekstrakost på å følge opp underleverandører i Asia, samt at HMS må evalueres på en helt annen måte. Det har vært svært mange kvalitetsavvik der nede, sier han.

Dette bare som noen eksempler på at blåbukken har fått passe havresekken altfor lenge i norsk oljeforvaltning. Jeg savner de gamle strategene som gjorde nasjonale mirakler for oss på 60- og 70-tallet. Hadde vi ikke hatt disse, hadde vi fort endt som Storbritannia etter 50 år med oljeindustri: Ikke ei krone på bok.
Vi har ca. 8.000 milliarder kroner fordi vi, i alle fall inntil de senere årene før vi begynte med de selvskadende utførslene av oppdrag til utlandet, har forvaltet vårt pund med nasjonal intelligens, og ikke latt internasjonale hauker loppe oss til skinnet, som er regelen for oljeproduserende land.
« Siste redigering: 16.11.2017, 12:03:28 av Telehiv »

Baseballstick

  • Medlem
  • ***
  • Innlegg: 115
    • Vis profil
Årsakene til kostnadsoverskridelsene er for dårlig planlegging, for dårlig dokumentasjon og for dårlig spesifisering.

Jeg jobber som tidligere nevnt i flere fagdisipliner som omhandler teknologiutvikling, herunder også offshore. Uten å si for mye kan jeg peke på et hovedproblem som ikke bare gjelder ved flytting av produksjon til utlandet innen offshore, men også i flytting i det meste av annen teknologidrivende produksjonsvirksomhet som snart ikke lenger finnes i Norge. Og det problemet er evnen til helhetlig tankegang.

Vi sender tegninger av plattformdeler til Asia, og forventer å få feilfrie velfungerende moduler tilbake. Men så viser det seg at deler ikke passer sammen, og modulene må "ferdigstilles" i Norge. Hvorfor blir det sånn?

Fordi produksjonsunderlaget opprinnelig ble brukt hos en totalleverandør som var bundet av kontraktsklausuler om at delene skulle passe sammen, og derfor var 100% avhengig av å følge opp dette. Toleransene ble satt inn på egne tegninger, som sluttkunden aldri har sett.

Når man så deler opp totalentreprisen mellom ulike underleverandører uten at møtende grensesnitt toleransesettes, kan man heller ikke forlange at delene passer sammen. Elementært for oss som jobber i faget. Litt mindre elementært for ledelsen som skal forklare at man ikke så dette komme i ettertid, samtidig som media selvsagt ikke forstår nok av dette til å stille kritiske spørsmål.

Så i media fremstilles det selvsagt som om feilen ligger hos de primitive asiatene. Ingen norsk leder har noensinne innrømmet feil, så hvorfor begynne nå?

Jeg tok min utdannelse og startet min praksis den gangen Norge hadde produksjonsbedrifter i mekatronisk plastindustri. Det er dessverre ingen igjen av disse nå. Timeprisene ble for høye, og arbeidsplassene forsvant utenlands. Og hvem har ansvaret for dette?

LO. Om LO på vegne av sine medlemmer hadde forhandlet frem bedre kjøpekraft i stedet for høyere lønninger, hadde Norge fortsatt vært konkurransedyktig på mekatronisk produksjonsindustri. Nå er det for sent. LO og deres medlemmer forlangte stadig høyere lønninger i over 20 år, uten å legge merke til at den midlertidig økte kjøpekraften ble trukket inn i neste statsbudsjett for å finansiere det svulmende statsbyråkratiet. Og når landets største fagforening ikke engang får med seg sånt, kan man jo saktens spørre seg om hva de faktisk får med seg.

Deler av min virksomhet jobber med optimalisering av vannkraft i Kina. Sånn sett gjør jeg sannsynligvis mer for miljøet enn de fleste her inne. Og det er vel derfor jeg har en realistisk tilnærming også, i stedet for den religiøse innfallsvinkelen enkelte andre her har.

Det er typisk norsk å komme med 20 år gamle tegninger med norsk tekst og spørre om tegningsrevisjon trengs for å få produksjonspris i Kina. Det er også typisk norsk å si at det er kinesernes feil når produktet ikke samsvarer med det tegningseieren trodde var tegnet.
Sånn er det bare.

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Innlegg: 1 244
  • Qui vivra verra
    • Vis profil
Baseball,
jeg antar du sikter til operatørselskapene når du viser til årsaker som "dårlig planlegging, for dårlig dokumentasjon og for dårlig spesifisering". I så fall kan vi være nokså enige om den siden. Dyktige norske leverandører, for eksempel Aker, Aibel, Kværner samt Kongsbergmiljøene særlig innen subsea har tradisjonelt hatt svært dyktige engineeringmiljø som har kompensert for operatørselskapenes manglende evne til å produsere tilfredsstillende prosjektspec'er. For uerfarne Statoils kjempeutbygginger på 80- og 90-tallet var dette gull verdt, fra condeep-tiden til diverse tekniske innovasjoner rundt både flytende utbygginger og subsealøsninger. Problemet var at Statoil etter hvert begynte å tro det var deres fortjeneste at det gikk så bra med prosjektene deres der hovedentreprenørene var norske. Da de dro utenlands med sine største prosjekter fikk de virkeligheten rett i trynet (slik de har fått satsingen sin bl.a. i Nord-Amerika i trynet av lignende grunner):
- utenlandske verft kunne ikke norske sokkelkrav og standarder slik at masse måtte gjøres om (hehe, jeg var f.eks. innblandet i evalueringen av en overskridingsstudie for få år siden der asiatene bygde køyene på 1,80 for de trodde det var greit....)
- asiatene klarer selvsagt ikke å "reparere" dårlige spec'er fra den andre siden av kloden med en helt annen organisasjonskultur, slik de norske leverandørene har reddet ræva på dårlige operatørselskapsspec'er i de par-tre tiårene foran
- de norske selskapene er i en helt annen klasse mht. å våge å gå direkte i dialog med operatørselskapene (oppdragsgiverne) og påpeke ting som er uholdbare og/eller innovasjoner som kan foretas. Erfaringene er at asiatene bare bygger etter det de får, de anser det som en stor fornærmelse å begynne å "irettesette" oppdragsgivers kravspec'er. I stedet holder de munn og gjør det de tror er best. Det har vist seg å gå veldig galt siden de ikke kjenner forvaltningsregimet de bygger mot.

Dette bare som noen kommentarer til hvorfor det sjelden er lurt å ikke ta med norske eksperter på norske utbygginger. Dette dreier seg ikke om hva asiater kan klare på egen hånd, det er ofte imponerende nok, men hva slags problemer man får når de skal bygge mot noe de ikke mestrer på den andre siden av jorden, og til dels inkompetente company men (oppdragsgivers representanter) kommer i fly for å se til dem.... been there, seen that  8)


 
   
« Siste redigering: 16.11.2017, 14:13:32 av Telehiv »

Baseballstick

  • Medlem
  • ***
  • Innlegg: 115
    • Vis profil
Høres ut som vi er på samme spor.

Kineserne er som en PC. De gjør det de får beskjed om, verken mer eller mindre. Så når de lager noe feil, er det fordi de ikke har fått beskjed om å lage det riktig. Så enkelt er det. Om man spesifiserer produktet 100%, er det ikke lenger rom for å lage feil.

Kværner, Aker Solutions, Kongsberg Defence & Aerospace samt Aibel er for øvrig på kundelista mi, alle sammen.

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Innlegg: 1 244
  • Qui vivra verra
    • Vis profil
Lundin hadde ikke "behov for å lære norske leverandører en lekse" og brukte vettet i stedet:

Lundins utbygging av Edvard Grieg-feltet med hovedsakelig bruk av norske leverandører har en helt annen track record enn skandaleoppdragene utenlands, bl.a. flere levereranser fra Korea som Norge hadde mestret fint om de hadde blitt valgt. I en artikkel fra TU i 2015 kan man lese litt om hva Lundin sa om det intelligente i å gjøre ting i Norge versus Korea:

"Lundin forteller Teknisk Ukeblad at de hadde tilbud fra to store koreanske verft, og forklarer hvorfor de valgte som de gjorde.
– Ikke levert i tide
– De koreanske verftene kunne ikke vise noen troverdig gjennomføringsplan, inkludert engineering, innkjøp, samt ferdigstilling og uttesting av anlegget, sier prosjektdirektør i oljeselskapet Lundin Norway, Bjørn Sund.
– For øvrig har ingen EPC-leveranser fra Korea – så langt – blitt levert i tide, sier han videre.
Lundin Norway har tidligere vært svært eksplisitte i sine strategiske valg rundt tildeling av kontrakter for Edvard Grieg-prosjektet. Og det har ikke inkludert koreanske verft."


https://www.tu.no/artikler/lundin-hadde-to-korea-tilbud-pa-edvard-grieg-derfor-valgte-de-norsk/222388



Nødvendige spørsmål er:
- Hva i huleste er årsaken til at Statoil igjen og igjen har oversett denne kritiske viten og slik påført det norske samfunn enorme tap?
- Og nå: Hvor lenge har man tenkt å la Statoil få fortsette å lyve bort hva bransjen visste om dette - og hadde advart dem om - lenge før de begynte å undergrave norsk industri med å spille storkarer i utlandet?
- Hvor lenge har man tenkt å la Statoils kamuflering av reelle tap i utlandet, bl.a. Nord-Amerika, ikke få komme skikkelig fram i offentligheten?
- Hvor lenge har vi råd til å la et slikt selskap få lov å sitte med ca. 80% av verdikjeden på sokkelen parallelt med at partiene MDG, SV og Venstre - i tillegg til at de i ren Christine Meyer-stil forsøker å dekke til hvordan innvandrerbasert sosial dumping er i ferd med å smadre vår arbeidstrygghet - gjør sitt beste for å ødelegge vår mest sentrale næring som er helt sentral i å vedlikeholde vår velferdsstat?
- Når skal disse ulærde men høymoralske og selvrettferdige klimaslynglene i Norge lære at verden vil etterspørre olje i mange tiår til, der norsk olje vil være den minst miljøskadelige av det som vil bli tilbudt?
Kort sagt: Hvorfor skal et knippe bortskjemte borgerbarn i Oslofjordbotnen - med støtte i alliansepartnerne i mainstream media - få lov å undergrave vett og forstand i norsk næringsliv og dermed hele vår sosiale konstruksjon som vi har kjempet fram gjennom mange generasjoner?

For ordens skyld: Slik gikk det med ferdigstillelsen av Edvard Grieg foretatt av de "dyre" norske leverandørene:

- Plattformdekket til Edvard Grieg ble levert til operatøren Lundin Norge AS 15. april, nøyaktig som avtalt da kontrakten ble signert tre år tidligere.
- Mandag 6. juni forlot den siste modulen til Edvard Grieg-plattformen Kværners verft på Stord.
- Plattformdekket var så ferdig når det ble slept ut at det satte en ny standard: Ferdigstillelse av så mye arbeid som mulig ved kaien reduserer behovet arbeid offshore til en mye høyere kostnad.
- igjen viste norske leverandører at et sluttprodukt er mer enn timetelling, det er bl.a. å finne en mer intelligent og innovativ måte å gjøre ting på etter hvert som konkurransekravene øker. Akkurat slik vi nylig har sett med Mariafeltet.

Selvsagt vil Ptil (tilsynsmyndighetene) alltid måtte finne noe å rette på før en plattform settes i drift, typisk er at man kommer med noen påpekninger og forbedringsforslag til tekniske støttesystemer (elsystemet osv.). Men igjen, her var det norske oppsettet slik at man med langt mindre kostnader enn på de katastrofale utenlandsløsningene kunne gå inn i et oversiktlig system og utbedre greit og effektivt.

Mer om denne saken: http://www.kvaerner.no/toolsmenu/Media/New-media-page/Edvard-Grieg-plattformen-setter-en-ny-standard-for-ferdigstillelsesgrad-/





 
 
« Siste redigering: 19.11.2017, 15:56:24 av Telehiv »

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Innlegg: 1 244
  • Qui vivra verra
    • Vis profil
Sv: Martin Lingefeltet - Totals flause med Asia-leveranser
« Svar #7 på: 27.11.2017, 09:33:25 »
Statoil overtar nå både eierskap og operatøransvar for skandalefeltet Martin Linge fra Total. Statoil eide fra før 19 prosent, mens Petoro eier 30 prosent. Med Totals eierandel på 51 prosent vil Statoil øke til 70 prosent.




6 personer omkom 1. mai 2017 da en kran knakk tvers av på verftet Samsung Heavy Industries i Geoje i Sør-Korea. Ulykken skjedde i forbindelse med ferdigstilling av Martin Linge-plattformen

Martin Linge-feltet er et olje- og gassfelt under utbygging vest for Oseberg-feltet i Nordsjøen som inneholder rundt 300 millioner fat oljeekvivalenter og med forventet levetid godt ut på 2030-tallet. Mens Kværner har levert stålunderstellet på plattformen for flere år siden som bestilt, og som nå står klart ute på feltet, har byggingen av selve plattformdekket på Samsung-verftet i Korea vært alt annet enn en suksesshistorie.

I budsjettdokumentene fra Olje- og energidepartementet som ble lagt frem i oktober kom det frem at overskridelsen på Martin Linge-utbyggingen nå er oppe i totalt 12,1 milliarder. Gitt at feltet egentlig skulle koste anslagsvis 29,2 milliarder ifølge utbyggingsplanen (PUD) er kostnadssmellen på 42 prosent.
Feltet skulle egentlig vært i produksjon i 2016, men ble forsinket til 2018. Etter den tragiske dødsulykken på Samsung-verftet i våres ble oppstarten forsinket til første halvår 2019. Det er dette som i all hovedsak forklarer den nye overskridelsen.



« Siste redigering: 27.11.2017, 09:45:02 av Telehiv »