Det atmosfæren over gjør er å bremse havets varmeTAP, altså hvor mye av solas tilførte varme som slipper UT igjen over et gitt tidsrom. Kompleksiteten i dette spørsmålet er primært å finne i følgende omstendighet: Mens havets øvre sjikt i praksis tar opp varme kun gjennom ÉN mekanisme – kortbølget elektromagnetisk (EM) stråling inn fra sola – så kvitter det samme sjiktet seg med varme via en rekke ulike mekanismer, av hvilke EM-stråling utgjør kun én. Hovedmekanismen for havenes varmetap er fordampning, som i svært stor grad påvirker – og påvirkes av! – turbulent bevegelse av luftlaget over havoverflaten, altså konveksjon/adveksjon (oppdrift/vind).
Man trenger vel ikke være uenig i at skiftende atmosfæreforhold direkte og fortløpende påvirker
værforholdene på kloden. Jeg ser imidlertid ikke klart hvordan atmosfærens skiftende tilstand
per se kan forklare de udiskutabelt sykliske
klimafasene (både 500/1000 års syklene, og kortere) jorden har gjennomgått f.eks. siden siste istid. Rent logisk bør jordens klimafaser ikke kunne opptre i så tydelig repetitive sykliske faser (f.eks. 500/1000 års syklene) av forhold i det kaotiske atmosfæriske systemet alene. Derimot kan en syklisk (astrofysisk) forklaring gis ved endring i solforholdene relatert til f.eks. (sykliske) planetkonstellasjoner og tilhørende gravitasjonsforhold. Det er der jeg syns forskningen til Zharkova, Scafetta, Soon m.fl. blir interessant som en forklaringsmodell og ikke bare en symptomobservasjon. Jeg kan ikke se at det kaotiske atmosfæriske system kan levere de regelmessige syklusene vi har observert over flere tusen år. Kilden til disse må ligge i noe mer fundamentalt i det kosmiske samspillet, og da er planetkonstellasjoner og tilhørende gravitasjonsdynamikk (som endrer solens strålingsstyrke/dynamikk syklisk tilsvarende) en mulig basisforklaring.
