Geir Ã?slid, det var et engasjert og godt innlegg fra deg.
Vedrørende det du skriver:
Det er ingen tvil om at EU-politikerne overveiende tenker på energieffektivisering, og at de helt kunnskapsløst har sluppet sine byråkrater løs på alt av dingser som bruker strøm. I den forbindelse kan det være nyttig å ha i bakhodet at all teknologi utvikler seg og at man helt uavhengig av disse underholdende direktivene over tid vil få bedre støvsugere.
Så mente jeg for min del bare å peke på at denne detaljstyringen av energieffektiviseringen som gir seg utslag i støvsugerdirektiver og kanskje også i kommende hårfønerdirektiver, ser ut til å være sterkt påvirket av gjennomslagskraften til den rike, grønne lobbyen på EUs energipolitikk. Som dokumentert, skryter de i hvert fall av dette selv. I den grad dette blir oppfattet som en "konspirasjonsteori", er det selvfølgelig bare tull, for denne virksomheten er både åpen (de beskriver den som sagt åpent selv) og lovlig - å drive slik virksomhet for å påvirke er jo ikke forbudt, så vidt jeg vet.
Jeg tolker disse direktivene slik at "grønn" aktivisme har oppnådd større politisk gjennomslagskraft enn det deres antall (og politiske representasjon) skulle tilsi.
At EU må detaljstyre energieffektivisering like ned til støvsugere og hårfønere er selvfølgelig et utslag av den energipolitikken de har slått inn på. Den er ikke rettet mot å skaffe mennesker og industri tilstrekkelig og rimelig energi, men å "kutte utslipp". Den grønne ideologien er rettet mot å hjelpe en ullen entitet kalt "planeten", ikke menneskene som bor der. Resultatet kan fort bli energiknapphet, dyr energi og energifattigdom, slik vi allerede ser eksempler på: Trærne i Tysklands skoger står ikke like trygt som før i kalde vintre, og i England har "bokbål" fått en ny betydning i fattige pensjonisters vedovner.
Så selv om støvsuger- og hårfønerdirektiver bare er underholdende og i seg selv kanskje en filleting, kanskje ikke mer enn påtvungne (men irriterende) sakramenter, er de like fullt en del av et større bilde.
Når det gjelder norsk politikk, har vi imidlertid viktigere ting å tenke på. Med tanke på det jeg skrev om at grønne aktivisters innflytelse synes å være mye større enn det deres politiske representasjon skulle tilsi, høres det stadig oftere stemmer her i landet mot den norske oljevirksomheten, med krav om det som Tele treffende kaller "selvskading". Det er representanter for grønn "planetpolitikk" som hevder, med henvisning til Klimapanelet og dogmet om "togradersmålet" at så og så mye av oljen må bli liggende uutvunnet. Andre har forsøkt å få forskning på petroleumsutvinning "uetisk". En forfatteraksjon kaller Norge for en "forbryternasjon" på grunn av oljevirksomheten. Man kan le av denne reaksjonære ideologiske tåkeheimen, men plutselig ser man unge studenter, medlemmer av akademia og andre samfunnseliter med ansiktet i alvorlige folder og diskutere det i fullt alvor. Og hva mener nå egentlig Støre?
Jeg får følelsen av at alliansen av klimaforskere, aktivister og journalister har klart å manøvrere seg inn i en politisk posisjon der både politikere og samfunnet ellers blir holdt som gisler for deres "moralske" imperativ. Det er ingen egentlig vitenskapelig diskusjon, men kanskje det er bare vitenskapen, til syvende og sist, som er i stand til å avlive denne gjøkungen.