Snowden

Started by Emeritus, 20.02.2016, 22:30:11

Previous topic - Next topic

Emeritus

Følg med på NRK 2 den som har tid.

Telehiv

#1
Vi kan nå stå overfor en kritisk fase i Snowden-saken, der han vil kunne bli overlevert til USAs tvilsomme rettslige praksiser mot ekte demokratiske idealister. En av vår tids største forsnakkelser presterte jo Obama med sin indirekte bekreftelse på amerikansk praksis mot dem de anser som rikets fiender, da han offentlig lovte at USA ikke skulle torturere ham om de bare fikk ham utlevert - nei, hvem ville vel mistenkt dem for det? Og hvor fikk Obama ideen fra til å benekte noe ingen trodde?

Opp mot dette har vi allerede sett en grenseløs feighet og prinsippløshet i de vest-europeiske land, som alle toet sine hender da Snowden ba om asyl.
Lille tapre Ecuador* stilte derimot opp med en bekreftelse på at de kunne ta i mot ham om det ble aktuelt, men her fikk vi den skandaløse saken der USA tvang ned presidentens fly på vei hjem fra Moskva (som ikke hadde Snowden om bord) i strid med alle diplomatiets regler.

*Her kommer man raskt i bekymrede tanker om den meksikanske president Porfirio Diaz' berømte uttalelse for over hundre siden: "Stakkars Mexico, så langt fra Gud - og så nær USA"....

2. juli 2013 ble det kjent at Snowden hadde søkt asyl i en rekke andre land: Bolivia, Brasil, Cuba, Finland, Frankrike, Kina, India, Irland, Italia, Nederland, Nicaragua, Norge, Polen, Spania, Sveits, Tyskland, Venezuela og �sterrike. Norske myndigheter avslo asylsøknaden på formelt grunnlag samme dag, under henvisning til at norsk lov ikke åpner for å søke asyl i Norge fra utlandet.

Jeg har derfor lyst til å bruke litt tid på Snowden-saken, fordi jeg er redd han vil gå inn i den lange rekken av demokratiske idealister som, paradoksalt nok, før eller senere blir straffet/torturet/henrettet av de samme land de kjempet for ikke skulle gli ut i udemokratiske tilstander. Mange kjenner f.eks. historien om Trotskij på flukt fra oktoberrevolusjonens barn, som Norge ikke turte å ha gående her hjemme og sendte til døden i Mexico. Ozzietzky-saken er likevel den som peker seg tydeligst ut:

Snowden-saken en skremmende parallell til Ozzietzky-saken
Til å illustrere Snowden-sakens statsmannsfeighet i en rekke land, demokratisk prinsippløshet, og det deprimerende sviket mot sanne demokratiske idealister som inntreffer når myndighetenes udemokratiske praksiser avdekkes, kan vi se på Ozzietzky-saken, som i påfallende stor grad var en lignende situasjon.
For at jeg ikke skal gi en altfor personlig beskrivelse av Ozzietzky-prosessen (som frister over evne) bruker jeg rene utdrag fra wiki til dette:

Carl von Ossietzky (født 3. oktober 1889 i Hamburg, død 4. mai 1938 i Berlin) var en radikal tysk pasifist, dømt for landssvik og spionasje i 1931 og mottager av Nobels fredspris i 1936, for året 1935.

Fangenskap og fredspris
Fredsaktivisten Carl von Ossietzky havnet som fange i tysk konsentrasjonsleir. Da han ble tildelt Nobels fredspris for 1935, ble han nektet å motta prisen av de nazistiske myndighetene i Tyskland. Også kong Haakon, Aftenposten, Den Konservative Studenterforening og andre i Norge protesterte mot tildelingen. Pasifisten døde i fangenskap i 1938.

Et litt fyldigere tilbakeblikk, som Snowden fort kan bli en moderne parallell til - mange elementer har allerede inntrådt!
Fra 1927 var Ossietzky redaktør for Die Weltbühne («verdensscenen»), radikalt uketidsskrift for politikk, kunst og næringsliv i Weimarrepublikken.
Selv om han avbrøt gymnaset, klarte Ossietzky å gjøre karrière som journalist, med fokusområder som spente fra teater-anmeldelser til feminisme og de tidlige problemene med motoriserte framkomstmidler. Hans opposisjon til den tyske militarismen under keiser Vilhelm II førte til at han i 1913 erklærte seg selv som pasifist. Samme år fikk han en betinget dom for å ha kritisert militarismen, etter at en løytnant i Zabern i Elsass hadde gått løs på noen sivilister med sabel fordi de angivelig ikke hadde hilst høflig nok på ham. Løytnanten slapp tiltale. Under første verdenskrig gjorde Ossietzky tjeneste på vestfronten og ble etter hvert korporal. Krigen beskrev han som «dirigert og organisert mord». I 1918 var han, i likhet med Adolf Hitler, en 29 år gammel, desillusjonert korporal.

I løpet av Weimar-republikkens eksistens (1918â??1933) ble han kjent som en sterk tilhenger av demokrati og et pluralistisk samfunn. Han ble ogsÃ¥ sekretær for det tyske fredssamfunnet (Deutsche Friedensgesellschaft). Han utgav heftet Die Weltbühne, som Sigurd Hoel kalte «den vÃ¥kne samvittighet i Tysklands politiske liv».

Landssvikdommen
I en artikkel i Die Weltbühne avslørte Ossietzky at transportministeriet drev en «avdeling M» som i all hemmelighet forsøkte å bygge opp et tysk luftvåpen i samarbeid med Lufthansa. Avisen avdekket dette kun gjennom bruk av åpent tilgjengelige kilder. Like fullt ble Ossietzky dømt til ett og et halvt års fengsel for landsforræderi og spionasje 23. november 1931. Datteren hans, Rosalinda von Ossietzky-Palm, fikk tatt opp igjen saken på 1980-tallet, men landssvikdommen ble endelig stadfestet i 1992 av tysk høyesterett. Ossietzky-Palm fremla to uttalelser fra sakkyndige som nye bevis i saken, som hevdet at den franske hæren allerede før Ossietzky offentliggjorde sin tekst, hadde kjent til de forholdene han omtalte. De hevdet også at enkelte av Ossietzkys «avsløringer» ikke hadde samsvart med fakta.

Berlins kammerrett avviste å ta opp igjen saken, og slo fast at de nye bevisene ikke rakk til å frikjenne Ossietzky etter daværende rett. Ossietzky-Palm anket til føderal høyesterett, som opprettholdt kjennelsen fra Berlins kammerrett. I høyesteretts avgjørelse av 3. desember 1992 het det: Nach der Rechtsprechung des Reichsgerichtes schlo� die Rechtswidrigkeit der geheimgehaltenen Vorgänge die Geheimniseigenschaft nicht aus. Jeder Staatsbürger schuldet nach Auffassung des Reichsgerichtes seinem Vaterland eine Treuepflicht des Inhalts, da� das Bestreben nach der Einhaltung der bestehenden Gesetze nur durch eine Inanspruchnahme der hierzu berufenen innerstaatlichen Organe und niemals durch eine Anzeige bei ausländischen Regierungen verwirklicht werden durfte

Konsentrasjonsleir, sykdom og død
På grunn av et juleamnesti ble Ossietzky løslatt fra fengsel den 22. desember 1932 etter å ha sonet 227 dager. Han hadde da tatt av ti kilo, og hans venner oppfordret ham til å flykte fra Tyskland. Natten til 28. februar 1933 brant Riksdagsbygningen i Berlin mens Ossietzky spiste kvelds hos noen venner. De bad ham bli natten over, men han gikk hjem, og morgenen etter ble han arrestert og satt i Spandau-fengselet i såkalt «beskyttende varetekt». 6. april 1933 ble han overført til konsentrasjonsleiren Sonnenburg. Fangene hadde fått forferdelig juling; ved ankomst ble de satt til å grave sine egne graver. Etter en uke fikk Ossietzky sitt første hjerteinfarkt.

I februar 1934 ble han overført til leiren Esterwegen i myrlandet nær Nederland. Her bar han stein og vaklet under vekten. Vokterne sa: «Vi burde gi deg en på kjeften, men deg snakkes det jo om.» Og folk som Albert Einstein, Thomas Mann og Willy Brandt arbeidet for å skape en opinion som kunne sette ham fri. I oktober 1935 fikk Røde Kors sende inn representanten Carl Jacob Burckhardt i leiren. Han beskriver møtet slik:

Etter ti minutters venting kom to SS-folk som mer slepte enn ledsaget en liten skikkelse. Et skjelvende, dødsens blekt vesen som virket helt følelsesløst, med et opphovnet øye, tennene øyensynlig slÃ¥tt inn, og som slepte pÃ¥ et brukket og dÃ¥rlig helet ben. Jeg rakte ham hÃ¥nden, men han tok den ikke. «Avgi melding!» skrek kommandant Loritz. En uartikulert, lav lyd kom ut av strupen pÃ¥ det forpinte mennesket. «Trekk Dem tilbake!» sa jeg til Loritz. «Herr von Ossietzky,» sa jeg. «Jeg bringer Dem hilsen fra Deres venner. Jeg representerer Røde Kors og er her for Ã¥ hjelpe Dem â?? sÃ¥ langt det er mulig.» Ingen reaksjon. Foran meg, sÃ¥ vidt i live, stod et menneske som var nÃ¥dd til den ytterste grense for hva det kunne tÃ¥le. Jeg trÃ¥dte nærmere. Da fyltes det ene, seende øyet med tÃ¥rer, og lespende, avbrutt av hulk, sa han: «Takk. Si til mine venner at det er slutt med meg; snart er det forbi; det er godt slik.» Stille føyde han til: «Det var freden jeg ville.» SÃ¥ kom skjelvingen tilbake. Han snudde seg møysommelig og slepte seg tilbake til brakken.

Enkelte har hevdet at Ossietzky ikke så nasjonalsosialismens fullstendige farer, noe som kanskje er delvis sant i noen sammenhenger, men han hadde advart mot nazismen i mange år da Hitler i januar 1933 ble valgt som rikskansler, og det nazistiske diktaturet startet. Han var faktisk bare en av svært få som gikk ut med åpen kritikk mot nazistene også etter at Hitler ble valgt. Den 28. februar 1933 ble han fengslet. Wilhelm von Sternburg, en av Ossietzkys biografer, har uttalt at hvis fengslingen hadde skjedd bare noen dager senere, ville Ossietzky vært en del av den store gruppen av intellektuelle som på den tiden flyktet fra Tyskland. Det kan derfor hevdes at Ossientzky ikke forutså hvor raskt nazistene ville iverksette fjerningen av politiske motstandere.

I 1935 ble det ikke utdelt noen fredspris, da komiteen ville tenke seg om. Men verdensopinionen arbeidet for Ossietzky, og Hermann Göring fremskaffet en legeattest for Ossietzkys helse som gav all mulig grunn til bekymring. Ossietzky ble overført til et fengselssykehus for behandling, og innkalt til samtale med Göring, som tilbød ham friheten og en livsvarig pensjon på 500 riksmark i måneden om han skrev under på at han gav avkall på fredsprisen, og ikke ville ha noe med pasifismen utenfor Tyskland å gjøre. Men Ossietzky svarte: «Jeg var, jeg er, jeg forblir pasifist.»

Norsk feighet og prinsippløshet
Ossietzky ble berømt da han i 1936 mottok Nobels fredspris, for året 1935. I forkant trakk både utenriksminister Halvdan Koht og Venstres formann Johan Ludwig Mowinckel seg fra komitéen for å unngå at regjeringen og Stortinget ble stilt ansvarlige for komitéens valg. Aftenposten, Morgenbladet, Nationen og andre borgerlige aviser var uttalte motstandere av å tildele fredsprisen til en «lovbryter», og hevdet at det var en antitysk demonstrasjon.
Aftenposten skrev: «Det norske folk har ikke hatt noe med utdelingen å gjøre. Fredsprisen er blitt brukt som en utfordring og et kårdestøt mot annerledes tenkende. Den blir overlatt til smilet, hvor den rettelig hører hjemme hos en overlegen nasjon.»
Norges Handels- og Sjøfartstidende var ikke snauere: «Handlinger som oppholdstillatelse for Trotskij og denne Nobelprisutdelingen river ned for Norge det vår idrettsungdom, våre forretningsmenn og våre sjøfolk bygger opp.»

Forfatteren, nobelprisvinneren og tysklandsvennen Knut Hamsun var svært kritisk til å gi fredsprisen til Ossietzky. Mange konservative og nasjonalister støttet Hamsun.

OgsÃ¥ forfatteren og litteraturnobelprisvinneren Knut Hamsun tok sterk avstand fra idéen om Ã¥ tildele fredsprisen til Ossietzky. Han skrev 22. november 1935 i Aftenposten og Tidens Tegn: «Hva om hr Ossietzky heller hjalp til litt positivt nu i denne svære overgang, da hele verden flekker tenner mot myndighetene i det store folk han tilhører? Hva vil han â?? er det den tyske opprustning han nu som fredsvenn vil demonstrere mot? SÃ¥ denne tysker heller at hans land fremdeles lÃ¥ knust og nedverdiget blant landene, prisgitt fransk og engelsk nÃ¥de?»

Nordahl Grieg svarte samme ettermiddag i Dagbladet: «- her er en stor norsk dikter som gÃ¥r til angrep pÃ¥ deg, han er en modig mann, han har valgt sin motstander med omhu, der du ligger kneblet i konsentrasjonsleiren. Han vil ha glemsel omkring deg. Men kanskje vil det være en av tingene vi ikke glemmer â?? den store verdensberømtheten som spør, og mannen i fangedrakt som ikke kan svare.»

33 norske forfattere sendte ut en erklæring der de beklaget at Hamsun angrep en forsvarsløs fange. Verken Aftenposten eller Tidens Tegn ville trykke den. I stedet skrev Aftenposten på lederplass: «Tilgi dem, for de vet neppe hva de gjør!»

Den Konservative Studenterforening takket i en resolusjon Hamsun: «Aldri har De vært mer i pakt med tidens unge. Den nasjonale ungdom slutter også i denne sak opp om sin store åndelige høvding.»

Fredspriskomiteen valgte likevel å tildele prisen til Ossietzky etter en delt avstemning. Nobelfamilien protesterte mot tildelingen, og kong Haakon valgte å utebli fra seremonien, noe som aldri er skjedd før eller senere. Også den tyske regjeringen reagerte skarpt, og Ossietzky fikk ikke lov å reise til Oslo for å motta prisen.
Propagandaministeren Joseph Goebbels sendte ut følgende melding: «Tildelingen av Nobels fredspris til en notorisk landsforræder er en så uforskammet utfordring og fornærmelse mot det nye Tyskland at det vil bli gitt et tilsvarende tydelig svar.»
Hitler forbød deretter enhver tysk borger â?? for all fremtid â?? Ã¥ motta noen av Nobels priser.

Ossietzky fikk aldri prisbeløpet pÃ¥ 100 000 riksmark; pengene ble underslÃ¥tt av mellommenn. PÃ¥ sanatoriet der han var innesperret, var han blitt oppsøkt av en tidligere Wehrmacht-offiser, Kurt Wannow, som presenterte seg som advokat og fikk skaffet seg Ossietzkys fullmakt til Ã¥ hente beløpet. Dette investerte Wannow i verdipapirer i Lotte Lenzes navn â?? en rødhÃ¥ret, barnehageansatt nittenÃ¥ring i Berlin â?? slik at Ossietzky ville fÃ¥ problemer med Ã¥ fÃ¥ tak i sine egne penger. Hans lege, Dosquette, lÃ¥nte Ossietzky penger til advokater som anla sak mot Wannow og Lenze. Disse ble stilt for retten, og Ossietzky samlet nok krefter til Ã¥ vitne. Det var her han kom med sin siste offentlige uttalelse: «Jeg spurte meg selv: Er du virkelig verdig til denne prisen, eller er det bare en politisk demonstrasjon? Men sÃ¥ tok jeg et overblikk over mitt liv og kom til at jeg ikke var helt uverdig.»

Ossietzky slet på den tiden med alvorlige sykdommer, som han ikke fikk behandling for, og hans notat fra sykesengen, der han uttalte at han ikke var enig i myndighetenes påstander om at en aksept av nobelprisen ville sette ham utenfor det tyske samfunnet («Deutsche Volksgemeinschaft»), ble regnet som en demonstrasjon av sivil ulydighet:

"Etter lengre overveielse har jeg besluttet å ta imot den fredsprisen som er tildelt meg. Det synspunktet som representanten for det hemmelige statspolitiet (Gestapo) gav uttrykk for, at jeg dermed setter meg utenfor det tyske folkefelleskap, klarer jeg ikke å dele. Nobels fredspris er intet tegn på den indre politiske kampen, men tvert om på forståelse mellom folkene. Som prismottaker vil jeg bestrebe meg på å fremme denne forståelsen, og som tysker vil jeg alltid ta behørig hensyn til de berettigede tyske interesser i Europa."

Hatten av for det norske ekteparet Lie (Norge klarte rørende nok å framskaffe 2 (to) modige og klartenkte hoder):
Den norske ingeniøren Finn Lie og hans kone besøkte Ossietzky i påsken 1938. Han bodde i en brakke i fattigkvarteret Pankow i Berlin. Det fuktige rommet var på 3 x 4 meter. Om sin tuberkulose sa han at han trolig var blitt infisert med tuberkelbakterien, siden ingen i familien hadde sykdommen. Han var kjent med Hamsuns angrep, men bad likevel Finn Lie om å sende seg neste bok, Ringen sluttet, når den utkom på tysk. Men alt 4. mai var Ossietzky død. Ved bisettelsen var bare enken, legen og hans kone, samt to Gestapo-vakter til stede. På kisten lå ingen kranser, bare en enkel bukett fra ekteparet Lie. Organisten spilte �ses død og Solveigs sang.

Epilog
Ossietzky beundret Hamsun som forfatter og hadde bedt Finn Lie hilse ham fra seg. Like før krigen traff Lie faktisk Hamsun i en heis i en bygård i Pilestredet i Oslo og grep da sjansen til å overbringe ham hilsenen. «Fra hvem?» spurte den tunghørte dikteren. «Fra Carl von Ossietzky!» ropte Lie inn i øret på ham. «Jeg kjenner ingen ved det navn,» svarte Hamsun og skyndte seg bortover korridoren.

Det kritiske spørsmÃ¥l nÃ¥ er: hvor mye reprise fra dette vil vi se i Snowden-saken?   

Emeritus

#2
Snowden ble allerede i 2014 foreslått av jussprofessor Terje Einarsson, jeg linker til selve innstillingen samt en side med folk som støtter nominasjonen;

http://icj.no/?p=707#_ga=1.9071293.906511523.1434838153

Jeg har en idè om at det nå jobbes aktivt med dette og at det faktisk kan bli noe av, det hele koker ned til om komitèen tørr.

Som pragmatiker ser jeg et par åpenbare fordeler med en slik tildeling, og dette ved siden av at jeg mener han skal ha prisen. For det første blir det vanskelig å hevde at Nobelkomiteen er styrt av norske politiske myndigheter i sine tildelinger, og det er generelt en fordel. Dette kan endog ha positive ringvirkninger på det stadig umulige forholdet til Kina.

Men jeg ser jo klare ulemper, amerikanerne skal velge ny president omtrent samtidig som Nobellkomiteen utdeler prisen, og et par av kandidatene er troende til å teppebombe store deler av �stlandsområdet om Snowden får prisen.

Og en tildeling til Snowden  vil sette enhver regjering i en umulig situasjon. Samtlige Vest - Europeiske regjeringer har enten nektet Snowden asyl, eller bare ignorert søknaden, men kan en norsk regjering nekte en Nobellprisvinner innreise og oppholdstillatelse, og deretter asyl?