Vitenskapens selvkorrigerende egenskaper

Started by Emeritus, 22.08.2015, 08:48:01

Previous topic - Next topic

Emeritus

Min kjepphest er som dere vet, at vitenskapen, og kun denne kan gi svar om klimaspørsmålet. Dette kan kanskje lede noen til å tro at jeg stoler blindt på vitenskapen og at jeg sluker ethvert nytt paper om AGW's herjinger.

I denne debatten har det knapt vært mulig med nyanser. Det er enten helter eller skurker. Og enkelte på dette forumet synes å avvise hele klimavitenskapen som et tilfelle av organisert kriminalitet. Feil i noe, eksempelvis i Kølla til Mann, tolkes umiddelbart som forsettlig svindel.

Vitenskapen er på langt nær perfekt, og jeg har kommet over en artikkel av 19. august som drøfter spørsmålet. Den gjelder ikke spesielt klimavitenskap, men vitenskap generelt. Artikkelen drøfter bl.a. hvordan forskeres bias kan lede til at ett og samme datasett, kan lede til at to ulike forskere med ulikt grunnsyn, kan komme frem til ulike konklusjoner. Jeg vil tro at dette har særlig stor betydning i klimavitenskapen der frontene er så steile og til dels følelsesmessig preget. Artikkelen gir ammunisjon til de som på den ene side er skeptisk til klimavitenskapen, men som på den annen side fortsatt vil støtte seg til vitenskapen, som det eneste verktøy som kan avklare klimaspørsmålet.

http://fivethirtyeight.com/features/science-isnt-broken/



Telehiv

#1
Veldig bra å trekke fram den ultra-aktive (og lynskarpe) vitenskapsjournalisten Christie Aschwanden. Hennes brede erfaring med forskningskritikk - herunder rent forskningsjuks ved manipulering av fagfellevurderingsprosesser - tilsier at hun er verdt å lytte til. Hun har jo særlig markert seg som en av de ledende journalistene for avdekking av pinlige jukseaffærer innen medisinsk forskning.

Jeg oppdaget denne kvinnens arbeider i 2007 da hun fikk midler fra Pulitzer-senteret for kriserapportering til å se på historien rundt amerikanernes giftprogram Agent Orange under Vietnamkrigen, der hun først fikk TV-oppmerksomhet, men senere (2008, mener jeg) publiserte en mye omtalt artikkel i New York Times om fremdeles pågående redningsprosjekter i Vietnams innland. En elegant måte å fortelle hvilke skader USAs giftkrigføring hadde påført Vietnam.

Jeg drar utenlands nå og kan ikke følge opp debatter jeg har rotet meg inn for tiden, så jeg håper dere andre tar tak i Aschwanden-artikkelen her. For bare ved å trykke på linkene hun viser til, er dere rett inn i helt sentrale grave-jobber rundt forskningsproblematikk.

Takk til ugudelige og tunglurte Emeritus for å ha spilt inn Aschwanden - har ikke sett noe norsk nettsted diskutert henne på nærmere 10 år! Klimadebatt er i front igjen! Godt gravd!