Ny studie: Mer ekstreme varmerekorder, hetebølger og kulderekorder før 1954

[Telehiv]

Den kjente (og fryktede) klimaforskeren John Christy* har nå kommet med en ny studie for USA som tydelig viser hvorfor forsvarerne av det rådende klimanarrativet ikke liker å vise data før 1979 (starten på en ny varmeperiode etter den kalde etterkrigsperioden), og i alle fall ikke de varme periodene før 1954, og da særlig den "upassende" varme mellomkrigstiden på mye lavere CO2-nivåer enn nå.

Studien viser nemlig at ekstreme varmerekorder, hetebølger og ekstreme kulderekorder har gått ned over hele USA siden 1899:
Christy: "Resultatene indikerer at ekstreme temperaturer for daglig T [Max] om sommeren ikke har økt og faktisk ofte viser moderate nedganger siden 1899, hovedsakelig på grunn av de tidlige varmehendelsene i 1925-1954."


*Dr. John R. Christy er Distinguished Professor i atmosfærisk vitenskap og direktør for Earth System Science Center ved University of Alabama i Huntsville, hvor han begynte å studere globale klimaspørsmål i 1987. Siden november 2000 har han vært Alabamas statlige klimatolog. I 1989 utviklet Dr. Roy W. Spencer (da NASA/Marshall-forsker og nå hovedforsker ved UAH) og Christy et globalt temperaturdatasett basert på mikrobølgedata observert fra satellitter fra 1979. For denne prestasjonen ble Spencer-Christy-teamet tildelt NASAs Medal for Exceptional Scientific Achievement i 1991. I 1996 ble de valgt ut til å motta en spesiell pris fra American Meteorological Society «for å ha utviklet en global, presis registrering av jordens temperatur fra operative polarbane-satellitter, noe som fundamentalt fremmer vår evne til å overvåke klimaet.» I januar 2002 ble Christy innlemmet som medlem av American Meteorological Society.

Ikke lett å motsi: Christy bruker de beste datasettene
Det sammenhengende USA (CONUS) har de mest pålitelige og omfattende langsiktige daglige maksimums- og minimumstemperaturregistrene, med over 1 200 stasjoner som har registrert disse dataene siden slutten av 1800-tallet.

Det rapporteres ofte fra "klimaforskerhold" at ekstreme temperaturer, både varme og kalde – og spesielt hetebølger – har økt både i frekvens og intensitet de siste tiårene som følge av økende konsentrasjoner av klimagasser. For å underbygge disse påstandene starter man typisk argumentasjonen på et datagrunnlag fra 1950-tallet eller senere.

Christy viser: Data før 1954 "ødelegger" dette alarmismenarrativet
Pålitelige data fra temperaturstasjoner over hele USA indikerer nemlig at ekstrem varme, ekstrem kulde og hetebølgelengden og intensiteten har gått ned siden 1899, hovedsakelig på grunn av de mye høyere ekstreme temperaturene registrert i perioden 1925–1954.

Dermed får alarmistene denne kalddusjen i hodet fra de mest troverdige datasettene:
- De siste tiårene er slett ikke "ekstreme"; både såkalte ekstreme varme- (og kulde-) rekorder i CONUS ligger her godt innenfor området for naturlig variasjon som vist i data over lengre tidsspenn.

Kort sagt: Christy har med harde data igjen vist hvordan det rådende klimanarrativ er avhengig av cherrypickede data og perioder for å legitimere påstander om nye nivåer for "ekstremvær". Hør bare Christys konsise oppsummering av dette:

"Målene for ekstrem sommervarme, f.eks. varmeste verdier, antall hetebølgedager osv., viser moderate negative trender siden 1899. Ekstreme temperaturmålinger indikerer også en nedgang i forekomsten av disse arter, spesielt siden 1990-tallet. Oppsummert har forekomstene av både hot og cold extreme metrikker gått ned siden 1899."

"De varmeekstremene som forekommer i CONUS i dag ligger godt innenfor det området som naturlig variasjon allerede gir."

"Det er ingen økning i forekomsten av 95°F (35°C) dager i CONUS, og faktisk har CONUS opplevd en nedgang på 8,3 % siden 1899. Ingen av de siste 10-årige totalene [2015-2025] er blant de ti beste verdiene."

Grafene nedenfor understreker med all mulig tydelighet Christys poenger:



Lenke: https://www.researchgate.net/publication/403950523_Declines_in_hot_and_cold_daily_temperature_extremes_in_the_conterminous_US_1899-2025

[Telehiv]

Christys studie i trådstarten viser altså at ekstreme varmerekorder, hetebølger og ekstreme kulderekorder har gått ned over hele USA siden 1899. Dvs. tvert i mot alle IPCC-modellerte forventninger og påstander.

Bell et al 2026: Synkende trend også for tropisk syklonfrekvens og akkumulert energi
Vi kan også ta en annen fersk studie (Bell et al 2026) som på tvers av alle modelleringer viser SYNKENDE trender i 1980-2023 for tropisk syklonfrekvens og akkumulert energi: I artikkelen "Tropical cyclone landfall intensity (Vmax) for western North Pacific nations: return period and trends" basert på observerte tropiske syklondata får vi servert enda en svikt i narrativet om menneskeskapt global oppvarming.

En rekke klimamodeller innenfor det rådende IPCC-narrativet (f.eks. Knutson et al., 2015 og 2020) har skremt med at daglige menneskelige aktiviteter, som alt fra å kjøre bil og bruke mobiltelefoner til alt annet man kan anføre som CO2-økende, fører til økning i forekomst og intensitet av tropiske sykloner/akkumulert syklonenergi og maksimal vindhastighet.

Så langt klimamodellene. I stedet indikerer 45 år med satellittobservasjoner (Bell et al., 2026) synkende TC-frekvenstrender over det vestlige Nord-Stillehavet (WNP, inkludert Filippinene, Hongkong, Kina, Taiwan, Japan, Korea, Vietnam, Mikronesia), samt en svakt nedgang i akkumulert syklonenergi [ACE](-7,6 ACE-enheter per tiår-¹) i tropisk syklonintensitet (TC) for WNP.

Rapporten sier at "Landfallstrender over enkeltland er ubetydelige, men betydelige nedganger er notert for de nordlige Filippinene og deler av Mikronesia, inkludert for intense (> 33 m s-¹)."

Videre: "TC-frekvensen over hele regionen har vært synkende, knyttet til endringer i storskala atmosfærisk sirkulasjon... samt forventede nedganger i rettgående TC-er (dvs. de som treffer land i Sør-Kina og Filippinene).

"Etter å ha fjernet effekten av ENSO [naturlig variabilitet]... ser vi en nedadgående trend på 7,6 ACE-enheter per tiår-¹ for hele WNP."

Illustrert slik:



Lenke til Bell et al 2026: https://link.springer.com/article/10.1007/s11069-026-08164-z