CO2-hypotesen basert på rent tankespinn fra Arrhenius' dager

[Telehiv]

Det rådende klimanarrativ er at atmosfærens CO2-innhold er den helt dominerende klimadriver
Svante Arrhenius er kjent som «gudfaren» for CO2-drivhuseffekten. Dagens klimamodeller er fortsatt basert på hans tankeeksperimentelle beregninger fra 1896 av CO2s antatte evne til å varme opp jordens overflate (71 % vann) ut av en frossen fast tilstand med titalls grader.
En rekke tunge vitenskapsfolk har imidlertid i årtier påvist hvordan forutsetningene i både Arrhenius' innledende og dagens CO2-hypotese svikter på en rekke områder. Forsvarerne av CO2-hypotesen har på sin side slått tilbake med at "dette er kjent vitenskap siden Arrhenius' dager og kan ikke fornektes".

"Kjent vitenskap"? Vel, kanskje "kjent" men neppe holdbar vitenskap. Og både kan og bør "fornektes", for la oss ta en titt på hva f.eks. Anderson 2016 påviste av feil og svakheter i Arrhenius' premisser for en CO2-drivhuseffekt:

Anderson 2016: CO2-hypotesen som en ufalsifiserbar fantasi om "likevektstilstand" 



Arrhenius' endimensjonale modell antok en "likevektstilstand" for alle andre klimafaktorer unntatt CO2. Med andre ord tar ikke modellen hensyn til endringer i albedo, solinnstråling, skydekke eller relativ fuktighet. I stedet forblir disse klimaparametrene evig konstante.

Anderson skriver om dette:
"Beregningene innebar å balansere strålingsvarmebudsjettet (og dermed anta en likevektstilstand) for solstrålingen mot jordens overflate (inkludert effekten av albedo fra skyer og jordoverflate)..."
Og videre: "Han antok konstant relativ fuktighet i atmosfæren..."
Og: "Skyfraksjonen forble fast, det samme gjorde de relative bidragene fra land, hav, is og sky til den totale albedoen."
Dermed er Arrhenius-konseptualiseringen forankret i en antatt «likevektstilstand» som ikke eksisterer i virkeligheten. En fantasiverden.

Resultat: De uakseptabelt sprikende klimamodellene
Det beste eksempelet på hvilken usikkerhet som følger med en CO2-hypotesebasert klimamodell ser vi ved å visualisere spriket mellom de ulike utfallsrom i klimamodeller der man fremdeles strides om betydningen av både CO2-effekten og andre faktorer som albedo, solinnstråling, skydekke, og relativ fuktighet. Dette ender dermed som rene klimaspådommer uten basis i omforente variable, der forskernes personlige preferanser avgjør hvilke antatte klimavariable som vektes tyngst i modellene:



For å si det kort: Når usikkerheten er større enn produktet snakker vi ikke om vitenskap, men gjetninger og spekulasjoner.
Selv de som fremdeles forsvarer og hyller Arrhenius' arbeid, må innrømme at hans modell er så primitiv at den ikke engang kan representere varmeoverføringsprosesser. Anderson skriver her:
"Modellens enkelhet betydde at det ikke var mulig å representere endringer i varmetransport..."

Arrhenius hevdet til og med at månetemperaturene nesten er like høye som jordens temperaturer i sin artikkel fra 1896, og presterte å hevde:
"Nå er temperaturen på månen nesten den samme som på jorden."
Han hevdet også at en dobling av CO2-nivåene (300 til 600 ppm) varmer opp havet med 5–6 °C, og en tredobling av CO2 gir en 8–9 °C varmere havoverflate. All moderne forskning viser imidlertid at det finnes ingen reelle observasjoner som støtter påstanden om at dobling eller tredobling av CO2 i luften over vann fører til disse temperaturendringene.
For å toppe det hele, antok «gudfaren» i moderne klimavitenskap at det ville ta 3 000 år å doble CO2-konsentrasjonen i atmosfæren.
Anderson: "Arrhenius bemerket at en dobling av CO2 ville kreve en tre tusen års horisont."

Som Anderson tvinges til å konkludere:
"Modeller fra imaginære verdener er utestbare og dermed ikke falsifiserbare. Ufalsifiserbarheten av en påstand tilsier at det ikke er mer enn en tro."

Lenke: https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0160932716300308

[Okular]

Det framstår ganske åpenlyst for meg hvilken påpekning i den refererte artikkelen som er den mest (strengt tatt eneste) relevante:

The simplicity of the model meant that there was no possibility of representing changes in heat transports due to circulation of the atmosphere and ocean.

Utgangsfeilen samtlige gjør når de postulerer at mer CO₂ i atmosfæren til en grad vil hindre transporten av varme fra overflaten ut til verdensrommet, og ergo nødvendigvis vil ende opp med å gjøre alle lag, fra overflaten og opp, varmere, er å legge som implisitt premiss at varmetransporten innad i og gjennom atmosfæren som helhet, fra overflate til verdensrom, inkludert det nedre sjiktet vi kjenner som TROPOsfæren, er styrt utelukkende av rent RADIATIVE prosesser og mekanismer.

Den tross alt helt innlysende feilen i et slikt premiss ble påpekt allerede i en av de kritiske kommentarene som ledsaget Guy Stewart Callendars notoriske artikkel fra 1938 hvor han nettopp søkte å etablere en strålingsbasert 'drivhuseffekt' som en kjensgjerning. Sjefen for British MetOffice (da dette fortsatt hadde troverdighet) og medlem av The Royal Society, Sir George Simpson, poengterte der følgende:

... one had to remember that the temperature distribution in the atmosphere was determined almost entirely by the movement of the air up and down. This forced the atmosphere into a temperature distribution which was quite out of balance with the radiation. One could not, therefore, calculate the effect of changing any one factor in the atmosphere ...

Det ligger i navnet: TROPOsfæren drives av luftmassenes evige kverning, og beskrives følgelig gjennom fluiddynamiske prinsipper, ikke radiative.

Går man litt høyere, forbi tropopausen, der omveltningene stopper, kommer man imidlertid inn i det som - like så deskriptivt - kalles STRATOsfæren. Denne følger i langt større grad radiative prinsipper, for her er det i praksis ingen konveksjon til å forstyrre. Det vi ser her, er at stratosfæren faktisk kjøles ned ettersom CO₂-innholdet i lufta økes, fordi CO₂-molekylene er effektive i - og dermed hjelper til med - å stråle varmen fra jorda ut til verdensrommet. I troposfæren vil enhver radiativ påvirkning i en hvilken som helst retning umiddelbart overkjøres (utjevnes) av konvektive (fluiddynamiske) mekanismer.

Dette påpekte altså Simpson allerede i 1938, i et vedlegg til Callendars egne publiserte artikkel, så det er så menn ingen hemmelighet.

Hvorfor folk fortsatt i dag lar seg lure av de tomme CO₂-argumentene skyldes med andre ord ikke annet enn uvitenhet (rett og slett fordi man systematisk tilbakeholder slik grunnleggende informasjon for de av oss (flesteparten) som av ulike grunner ikke er nysgjerrige nok å lete selv).

[Telehiv]

Det framstår ganske åpenlyst for meg hvilken påpekning i den refererte artikkelen som er den mest (strengt tatt eneste) relevante:

The simplicity of the model meant that there was no possibility of representing changes in heat transports due to circulation of the atmosphere and ocean.

Utgangsfeilen samtlige gjør når de postulerer at mer CO₂ i atmosfæren til en grad vil hindre transporten av varme fra overflaten ut til verdensrommet, og ergo nødvendigvis vil ende opp med å gjøre alle lag, fra overflaten og opp, varmere, er å legge som implisitt premiss at varmetransporten innad i og gjennom atmosfæren som helhet, fra overflate til verdensrom, inkludert det nedre sjiktet vi kjenner som TROPOsfæren, er styrt utelukkende av rent RADIATIVE prosesser og mekanismer.

Okular,
takk for en velfundert kommentar!
Kjekt å få oppfølging på dette temaet, som du også indikerer; det er jo ganske utrolig at CO2-hypotesens vitenskapelige tilkortkommenhet fremdeles får lov å villede verdens beslutningstakere.