OM Å KRIGE SEG TIL FRED ... eller ... TO VEIER TIL 'VIRKELIGHETEN'

[Okular]

En zen-mester forsøkte en gang å lyse opp sinnet til sin disippel angående forskjellen på ens opplevelse av kaos kontra harmoni, ved å peke på en temmelig triviell kjensgjerning i alles liv: alt dreier seg om perspektiv; hvordan fokuserer man sin oppmerksomhet og mot hva?

Zen-mesteren:
Universet er perfekt. Alt er i harmoni.

Disippelen:
Hva mener du? Alt jeg ser rundt meg er krig, splittelse og kaos. Jeg ser all slåssingen, alle tumultene, alle de lidelsene menneskene går gjennom. Hvordan kan du si at alt er perfekt og i harmoni?

Zen-mesteren:
Alt du ser rundt deg er krig, splittelse og kaos, sier du. Ja, det er fordi du selv velger å stå midt i det. Da er det selvsagt også vanskelig å kunne se så mye annet.

La meg gi deg et bilde. Du befinner deg i en stor by, midt på den tungt trafikkerte hovedgaten. Mennesker, dyr og kjerrer overalt, uopphørlig støy og ståk til alle kanter, hvor enn du snur deg. Du opplever kaoset på kroppen. Mennesker skumper borti deg, roper inn i ørene dine. Alt, alle detaljer, når deg gjennom sansene, påvirker deg fra øyeblikk til øyeblikk, gjør deg sliten. Noen begynner å krangle. De slåss. Noen jubler. Andre skriker. Vaktstyrker kommer. Og så videre, og så videre. Ingen ro, ingen orden, bare en strøm av usammenhengende enkeltinntrykk, noen av dem direkte opprørende.

Men så, plutselig en innskytelse - du må ut og opp. Du går ut av byen og bestiger isteden en høy grønn åsrygg utenfor den, med fin utsikt tilbake. Der oppe setter du deg ned og skuer utover. Hva ser du nå? Hva hører du? Hvordan er opplevelsen endret? Du ser og hører en helhet, en harmonisk helhet. Byen framstår nå som en skapning med sin egen indre flyt. Ingen enkeltdeler, kun én organisme. Ingen knuffing, ingen krangling, bare et jevnt surl. Alt i et perfekt hele. Og når helheten er perfekt, er også hver del perfekt. For delene skaper helheten, sammen.

Disippelen:
Jeg tror jeg forstår, mester. Men jeg vet jo fremdeles at kaoset finnes der nede, gjør jeg ikke? Splittelsen, hatet, den evige kampen.

Zen-mesteren:
Mitt barn. Spør deg heller følgende spørsmål: Hvis du fokuserer på 'den evige kampen som fortsatt finnes der nede', hva slags type oppmerksomhet er det da som har brakt oss i en slik tilstand i utgangspunktet, en tilstand av 'evig kamp'? Hva slags form for bevissthet er det som opprettholder den?

Hva skal til for å være i krig? Er det ikke kun en vilje til det?

Hvordan ser du for deg at vi frir oss fra verdens problemer så lenge vi holder ved å fokusere vår oppmerksomhet - vår kamp! - hele tiden inn mot detaljene i det selvsamme kaos vi ønsker å kurere?

Oppta deg ikke med å definere alt det du opplever på din vei gjennom livet ditt som 'bra' eller 'dårlig'. Det er kun et fånyttes forsøk på kontroll. Og det eneste du oppnår med det er å videreføre og forsterke kaoset selv. For det lever nettopp på kampen mellom det 'gode' og det 'dårlige'. Intet fokus, ingen kamp. Ingen vilje, ingen krig.

Disippelen:
Så hva skal jeg oppta meg med, mester?

Zen-mesteren:
Kjærlighet. Skjønnhet. Fred. Harmoni.

Motsetningsparet 'kaos' og 'harmoni' i dialogen over er selvsagt kun ett av en verden av kontrasterende fenomener eller tilstander. Prøv 'lys' og 'mørke', eller 'godhet' og 'ondskap', eller simpelthen 'positivt' og 'negativt' (bra og dårlig).

Alle disse konseptuelle parene eksisterer kun tilsynelatende 'der ute', men finnes i realiteten kun på innsiden av hver enkelt.

Alt er et spørsmål om perspektiv. Om oppmerksomhetsfokus. Om bevissthet.

'Det ondes problem' er med andre ord kun et 'problem' for 'Krigeren', disippelen som konstant beveger seg nede 'på gateplan', som føler seg truet av alle mulige ytre faktorer og som ergo føler at ting man ikke liker, ting som 'skumper borti' en, må 'bekjempes', må 'skumpes' tilbake.

Ja, dette Vismannens perspektiv - at 'det onde' langt på vei kun eksisterer i den grad man vier det sin oppmerksomhet og slik definerer det som 'ondt' - kan umiddelbart synes kynisk, endog verdensfjernt, men kun fordi vi alltid har det med å se verden gjennom nettopp Krigerens briller. Vismannen har alltid måttet uttrykke seg 'i motvind', har måttet stå opp mot hele vår sivilisasjons grunnleggende ideologisk-filosofiske paradigme, nemlig vårt krigerske tankesystem om 'oss' og 'dem', 'seier' og 'nederlag'. Vismannen (zen-mesteren på toppen av åsen) er ikke kynisk når han påpeker at 'det gode' og 'det onde' (i realiteten 'det smertefulle') er like nødvendige sider av vår opplevde virkelighet som yin og yang, som avers og revers side av en mynt. De er likeverdige deler av en tosidig enhet, en allestedsnærværende dualitet, som fyller, som er vårt univers. Utsletter du den ene, forsvinner også den andre. Du kjenner ikke lys uten mørke, ikke hvitt uten svart, ikke noe uten intet. Delene - alle delene - skaper helheten sammen. Og helheten er perfekt. I betydningen: den er det den er. En illustrerende fortelling i så måte:

En gammel bondes eneste hest sprang av gårde en dag og ble borte. Naboene hans kom for å trøste ham. De sa: "Så utrolig uheldig for deg!" Til dette svarte bonden rolig: "Kanskje det."

Neste uke kom hesten hans tilbake, og med seg hadde den en flokk av andre bortsprungne hester. Naboene kom til bonden og feiret på hans vegne: "Hvilken utrolig lykke for deg!" Men bonden svarte nok en gang ganske enkelt: "Kanskje det."

Noen dager senere, mens bondens sønn prøvde å temme en av de forvillede hestene, ble han kastet av og brakk beinet. Naboene kom igjen og var fulle av sympati: "Å, for en ulykke, både for deg og for sønnen din!" Men bonden svarte bare: "Kanskje det."

Et par uker senere kom en gruppe med militære vervingsmenn til bondens gård. Det pågikk en krig, og de så etter unge sterke menn til fronten. Men bondens sønn gikk de forbi, for han hadde jo brukket beinet.

Denne bondens responsive tilnærming til det som skjer ham i livet eksemplifiserer hva taoismen kaller 'Wu Wei'.

Han tillegger ikke hendelser automatisk merkelapper som 'bra' og 'dårlig' eller 'hell' og 'uhell'. Han kjemper ikke mentalt mot virkeligheten. Han simpelthen aksepterer at ting skjer, at livet bringer hendelser og erfaringer til ham, og han stoler slik på at hver slik hendelse er en naturlig del av et mye større bilde.

I den motsatte enden av skalaen, hva er imidlertid Det Moderne Menneskets innprogrammerte tankestruktur, det vi alle innprentes med fra barnsben av?

At vi må stritte imot. Vi kan ikke akseptere virkeligheten. Vi blir implisitt fortalt at det ville være en fallitterklæring. Nei, vi må kjempe. Mot andre. Mot ytre omstendigheter. Mot oss selv. Livet er sett på som en kamp. Og må vi kjempe, må vi også bekjempe. Bekjempe alt vi ikke selv kan stå inne for. Bekjempe, om ikke fysisk, så i det minste i sinnet - vi må ville ha det bort, eller i det minste marginalisert. Oss eller dem. Seier eller nederlag.

Den taoistiske vismann observerer om vår menneskelige kultur at den faller i sin egen felle og setter seg slik i sitt eget ideologiske fengsel. Fra en (velment) tanke om solidaritet og rettferd, har vi skapt oss enorme strukturer av etiske og moralske kodekser, av ritualer, prosedyrer og protokoller, av regler, normer og lover, som detaljstyrer vårt samfunn, og som følgelig også styrer våre liv, gjennom vårt arbeid, våre sosiale relasjoner, våre samtaler, våre interesser ... vår oppmerksomhet. Vi har bygd rundt oss et kunstig kollektivt mentalt byggverk som holder oss på armlengdes avstand fra vår naturlige opprinnelse. Det gir oss nok en slags følelse av kontroll. Men en kontroll over hva? Hva er det vi trenger å kontrollere? Kaoset. Kaoset vi selv har skapt oss. Og som vi alle konstant nærer og opprettholder, gjennom nettopp våre evinnelige forsøk på å kontrollere det - bekjempe det. Vårt evinnelige fokus på det. Samtidig som det altså er opplevelsen av kaos i seg selv som vekker i oss den nagende trangen til kontroll. Og slik går runddansen ...

Alan Watts, en kjent britisk lærer i østlig filosofi, påpekte en gang hvordan samfunnets selvproklamerte "velgjørere" ["goodie-goodies"] nær sagt alltid ender opp som den gruppen med mennesker som skaper mest trøbbel for alle. Deres 'må-redde-verden'- holdninger forstyrrer som regel det som for de fleste vil framstå som en mer naturlig (konsekvensiell) samfunnskurs, simpelthen fordi de ad ulike veier og virkemidler søker å tvinge gjennom en endring (for oss alle) basert på spesifikke ideer om 'rett' og 'galt'. Et eldre eksempel i så måte er kommunismen. Den opprinnelige tanken var muligens god, i det minste velment, selv om man så klart kan diskutere i hvilken grad det at alle mennesker skal være like, eie likt og leve likt, er i overensstemmelse med naturtilstanden. Men gjennomføringen og håndhevelsen av en slik ideologi har i praksis vist seg å være mildt sagt brutal.

Problemet vårt - som kollektiv - er at vi alle, til tross for at vi stadig forteller hverandre at vi er mot krig og kaos og sånn (!), i virkeligheten likevel støtter 100% opp om selve den mentaliteten, den mentale, emosjonelle tilnærmingen til livet og verden, som holder vårt krigerske samfunn oppe og som driver det framover.

For vi klarer, gjennom århundrene, fra generasjon til generasjon, fortsatt å narre oss selv til å tro på (og følge slavisk) vår sivilisasjons mest lengstlevende, dyptsittende og lumske myte - at vi på ett eller annet vis skal kunne kontrollere oss til harmoni, eller sagt på en mer direkte måte: at vi kan krige oss til fred.

Vi ruster opp i Vesten nå. Hvorfor det? For å 'forsvare' oss? For å 'redde verden'? Nei. For å kunne gå til mer krig. Krig, krig og atter krig. Bekjemp, bekjemp, bekjemp. Vi forteller oss selv den store historien om 'Dem' og 'Oss'. De angriper. Vi bare forsvarer. De er onde. Vi er gode. FORTSATT er vi på det stadiet!

Men hva er til syvende og sist forskjellen? Krigsutstyret vårt, våpnene våre, ammunisjonen, bombene, missilene, granatene, tanksene, flyene, skipene, dronene, som vi nå skal produsere mer og mer av, ja til og med soldatene, som vi nå selvsagt må rekruttere fler og fler av, så mange som mulig av våre unge lovende, de er i prinsipp nøyaktig av samme slag som de våre opplevde 'Fiender' besitter og produserer. For de har alle samme formål, og kun ett. Det er ikke å beskytte, ikke å verne, ikke å forsvare noe som helst. De skal drepe. Lemleste. Ødelegge. Mennesker. Dyr. Natur. Kultur. Alt i sin vei. For å 'vinne'. Men gir 'seier' fred? Gir det harmoni?

Hvor ble det av ideen om "krig som forakt for liv"? Har krig noen gang i vår sivilisasjons historie skapt fred? Varig fred? Harmoni mellom folkene? Eller har vi bare fortsatt å krige? Gjennom årtusenene og helt opp til i dag. Fortsatt med å drepe, lemleste, ødelegge, utslette, brenne, begrave? Fortsatt med å rive familier, lokalsamfunn og nasjoner i stykker. Bringe sorg, sinne og hat. Evig splittelse. For hva? Er det for fred? For harmoni? For menneskers velferd?

Hvor ble det av den nytestamentlige ideen om å snu det andre kinnet til, om å elske sine 'fiender' like mye som ens 'venner'? Hvorfor hører vi fortsatt kun de evinnelige gammeltestamentlige hevnrop om "et øye for et øye, en tann for en tann"?

Fordi vi fremdeles, etter 5000 år med forsøk på 'sivilisert' menneskelig sameksistens, lever i et samfunn bygd på en opphøyd krigermentalitet, hvor Krigeren (den som stadig går til kamp, som står opp og slår ned alt som defineres som 'galt') er den store helten. Den som etter å ha blitt slått på det ene kinnet velger å vende det andre til, altså den som IKKE slår tilbake, og da helst dobbelt så hardt, den er bare SVAK! Den som forfekter kjærlighet framfor frykt og hat, den er NAIV og vil bli overkjørt av de sterke. Jesus kom, så, men ropte derpå sitt budskap om fred blott inn i en storm av selvpåført blindhet - stemmen hans druknet effektivt i motvinden. Menneskene forsto rett og slett ikke hva han mente. Og med det: 2000 nye år med krig, død og traumer. Med kaos.

Og likevel sier vi at vi ønsker krigens opphør. Bare at 'Fienden' først må knuses. Ydmykes. Øye for øye, tann for tann.

Hvorfor tror vi fortsatt på dette?

At vi ikke bare kan krige oss til fred, men at vi må krige oss til fred - at det er den eneste måten.

Det er fordi vi så lett lar oss manipulere. Enkelt og greit. Vi lar oss hjernevaske. Og de som er gode til slikt, de vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på.

Fortsatt klarer de uten problemer å skremme oss til underkastelse. De planter frykten i oss, hausser den opp, får oss i reptilhjernemodus. Og med det kontrollerer de oss og vår vilje. Akkurat dit de vil ha oss. Fører oss i samlet flokk. Ja, i så henseende er vi sauer, kveg, og ingenting annet. Fortsatt.

Vilje til opprustning? Ja da. Fordi vi er redde for (og rabiat sinte på) 'Den Store Stygge Andre'. Vilje til krig? Absolutt. For vår krig er rettferdig! Den er jo for å beseire 'Fienden', må vite. Og når vi bare har seiret, så ...

Og hvor kommer frykten fra? Fra ord. Ord og bilder. Ustanselig repetert. I alle kanaler. Og med det styrer de vår virkelighet. Med ord og bilder. De tvinger vårt fokus, vår oppmerksomhet, i sin ønskede retning. Igjen og igjen og igjen. Og vi lar oss lure, lar oss lede. Igjen og igjen og igjen.

H.L. Mencken sa det for 100 år siden, og hans ord er ikke mindre relevante i dag:

"The whole aim of practical politics is to keep the populace alarmed (and hence clamorous to be led to safety) by menacing it with an endless series of hobgoblins, all of them imaginary."

Hvem er så disse 'De'? kan en spørre. Vel, lytt til Mencken. Følg med på hvor ordene og bildene kommer fra, alltid. Politikerne (statsapparatet). Media. Forskningsmiljøene. Universitetene. Skolene. Etc., etc. Men dette har åpenbart alltid gått dypere, langt dypere. Ingen spekulasjoner her, men 'andre', 'trådtrekkere', bak, skjult. Ovenfra. Det var alltid ovenfra. De få. Mot de mange. Hvordan kan de få styre de mange? Gjennom ord og bilder. Frykt. Sprekker narrativet, sprekker kontrollen. Makten revner. Deres makt er provisorisk. Har alltid vært det. De få har den kun så lenge de mange lar dem ha den. Ergo, de mange må holdes i mørke.

For Mencken påpekte også følgende:

"The most dangerous man to any government is the man who is able to think things out for himself, without regard to the prevailing superstitions and taboos. Almost inevitably he comes to the conclusion that the government he lives under is dishonest, insane and intolerable ..."

Vi våkner. Vi frigjør oss. Fra frykten. Fra hatet. Fra 'den evige kampen' ...

Ergo hysteriet vi observerer. Ergo sirkuset. Ergo absurditetene. Ergo de eskalerende frykt-narrativene. Deres desperasjon etter å hanke oss inn og holde oss fanget, i blinde og i frykt, når nye høyder. Men narrativet sprekker. Dag for dag. Sakte, men sikkert. Vi ser. Ord for ord. Bilde for bilde. Drypp, drypp, drypp. I Norge fortsatt tregt, i verden som helhet fortere enn du aner ...

Men husk: Ja, hjernen må kanskje våkne først, men det er ikke før hjertet våkner at det virkelige skiftet kan inntre. For hjertet dømmer ikke sine motstandere. Det takker dem, lar dem være og går videre. Den som dømmer blir igjen, fanget i den evige runddansen. Insisterer vi på rettferdighet, oppreisning og gjengjeldelse, blir vi sittende igjen i kaos-sumpen. Legg igjen alt som heter 'stolthet' og 'integritet'. Hva betyr egentlig det? Dit vi skal? Vi trenger ingen gjengjeldelse, ingen hevn, for de har ikke gjort noe galt. Det er tross alt de som har vekket oss, som har fått oss til å forstå. Vi sov, nå er vi våkne. Nå vet vi. Og det er takket være dem. De var og er - like mye som hver og én av oss - en del av et perfekt hele. Intet mørke, intet lys.

Og nå skal vi videre. Oppover. Opp til den åsen høyt over bygatene. Der hvor harmonien rår ...