Underhuset TV2: Cicero-alarmist Samset kles naken for åpen skjerm

Started by Telehiv, 05.06.2015, 21:46:31

Previous topic - Next topic

Telehiv

Det skal bli interessant å følge med Samset videre, og hvordan han vil håndtere alle de faglige problemene han har rotet seg inn i mht. alt fra:
- uverdige kommentarer rundt dr. Willie Soon,
- ukritisk forsvar av uetterrettelighetene rundt Skeptical Science,
- uvitenskapelig og ukritisk bruk av 97% konsensus-konstruksjonen som forsvar mot reell faglig kritikk,
- vil ikke respektere data som viser at den globale oppvarmingen stanset 1998,
- fortsetter å tilslutte seg det falsifiserte oppkoket fra Trenberth om varmen som gjemmer seg i dyphavet,
- samt åpenbart bevisstløst forhold til bruk av det toksiske TiO2 som geoingeneering aerosol.
- og selvsagt, strømmen av nedlatende beskrivelser generelt om folk (selv om de har bedre forutsetninger enn denne unge oppkomlingen) som stiller kvalifiserte og kritiske spørsmål synes bare å fortsette - vi har jo bl.a. sett pinlige utdrag fra den interne Facebook-sjargongen Samset og hans likesinnede har bedrevet.

Hva kan man si? Er dette noe man bør bruke offentlige penger på?

Og til slutt: Er dette et godt eksempel på den "klimakunnskap" Gøran Sundqvist på forskning.no mener politikerne bør lytte til?
Se Sundqvists klima-naive innlegg og kommentarer her: http://forskning.no/2015/04/norsk-klimapolitikk-er-kunnskapslos

Fri og bevare oss for at folk som Samset skal få en røst i nasjonale beslutninger!

stjakobs

Quote from: Forvirring on 09.06.2015, 00:15:15
Alt jeg har lest om dette temaet tilsier at CO2 er en klimagass, og at Ã¥ benekte det er uvitenskapelig. Standpunktet har ikke støtte blant forskere, heller ikke de forskere som er i kategorien "klimaskeptikere." Dette gjelder Spencer, Lintzen, Singer, Segelstad, Scafetta, Soon, Svennsmark, Mørner osv. Temaet er hvor stor effekten er og om denne effekten er sÃ¥ vidt betydningsfull at det skal fÃ¥ politiske konsekvenser. Ã? benekte at CO2 ikke har noen som helst betydning for klimaet, er mer en mental tilstand, enn et begrunnet vitenskapelig standpunkt. Kommiteleder Jim Inhofe baserer sitt standpunkt pÃ¥ at Gud aldri ville tillate at mennesket endret pÃ¥ klima, dette er uvitenskapelig i ordets egentlige forstand da en bygger et vitenskapelig standpunkt pÃ¥ et ubeviselig religiøst dogme, ikke helt ulik den tilsvarende religiøse og ubegrunnede overbevisningen en finner i store deler pÃ¥ venstresiden og den grønne bevegelse i Norge.     

For oss som har fulgt med i klimadebatten noen år, kan det være vanskelig å skjønne at observasjoner og konklusjoner som allerede er avklart for flere år siden, må gjentas stadig for nye aktører som kommer til. Vi vet blant annet at et av hovedgrunnlagene for alarmismen gjelder den såkalte tilbakekoblingen, som for det meste skal skyldes klimagassen vanndamp. Vanndampen skal etter teorien samle seg i det såkalte hot-spot etter hvert som CO2-konsentrasjonen øker. Denne vanndampen skal gi fra 2 til 6 ganger mere oppvarming enn CO2 angivelig klarer alene. Grunnlaget for denne alarmistiske vurderingen av tilbakekobling er tilbakevist ved hjelp av målinger.

1.   Hot-spot er prøvd mÃ¥lt bÃ¥de fra værballonger og satellitt, men glimrer med sitt fravær.
2.   Klimamodellbyggerne har ogsÃ¥ tatt for gitt at jo større CO2-konsentrasjon, jo mindre utstrÃ¥ling fÃ¥r vi i den infrarøde delen av spekteret ut mot verdensrommet. MÃ¥linger fra satellitt viser at dette ikke er tilfelle.   
3.   Som forventet har det da vist seg at klimamodellene som IPCC benytter seg av gir en teoretisk temperaturstigning som fjerner seg stadig mer fra observerte temperaturer.

Disse 3 punktene er noe Spencer, Christy og Lindzen har dokumentert flere ganger.
Det betyr etter normal vitenskapsteori at det skremmende grunnlaget for CO2-hypotesen er dødt. Dette er hovedgrunnen til at mange av oss som har undersøkt problemstillingen stiller oss skeptiske til nye, alarmistiske utspill.

At økning av CO2-konsentrasjonen alene muligens kan forÃ¥rsake litt oppvarming er kanskje mulig, men spørsmÃ¥let er likevel om man vil klare Ã¥ mÃ¥le dette. Dertil har variasjoner i skydekket ganske kraftigere innvirkning enn den teoretiske pÃ¥virkningen fra en doblet CO2-konsentrasjon (Jasper Kirkby, CERN, 2009)  http://cds.cern.ch/record/1181073/ .

Andre forsøk på å spre redsel for akselererende havstigning, smeltende is, hav-«forsuring», økende tørke, økende flom, økende antall uvær, økende ditt og datt er derfor å betrakte som fortvilte utspill for å holde liv i den allerede døde CO2-hypotesen.

Det er mange som kun ønsker å diskutere klimaendringene ved å referere (og telle opp) fagfellevurderte artikler om emnet. Her er det mange samfunnsforskere som har gitt bidrag (fått klimarelaterte bevilgninger). Men kvaliteten på artiklene har de ikke vurdert.
Klimadebatten dreier seg imidlertid ikke bare om fagfellevurderte arbeid. Avsløringene i Climategate 1 og 2 dokumenterte i klartekst hvordan relativt få aktivistforskere (scientivister) misbrukte sin sentrale plassering til å kirsebærplukke data, samt manipulere programvaren som behandlet disse data på en slik måte at de fikk frem det resultatet de ønsket. Utlistingen av Fortranprogramvaren var en del av dokumentasjonen fra Climategate. Vi ser også dokumentert hvordan denne samme harde kjerne av scientivister la hindringer i veien for alle som prøvde å få publisert artikler som gikk mot alarmismen.

Climategate-avsløringene dokumenterte med andre ord noe som mange allerede hadde hatt mistanke om lenge. Siden vi allerede visste at CO2-hypotesen var død, fikk vi her visshet om at mange de meste sentrale scientivistene, også kalt «the team», ikke hadde «rent mel i posen».

Mange som deltar i klimadebatten forlanger at vi skeptikere skal komme med en teori om hvorfor klimaendringene skjer. Argumentasjonen går på at det må være CO2 som gir hovedpåvirkningen av klima, for hva skulle det ellers være? De som argumenterer på en slik måte har ikke skjønt mye av naturvitenskapelig metodikk. CO2-hypotesen er falsifisert, i alle fall den alarmistiske varianten. Det holder.

Men det finnes faktisk i dag en mye bedre teori om hva som kan være hoveddrivkraften bak klimaendringene. Her er det den danske fysiker Henrik Svensmark kommer inn med sin hypotese om balansen mellom skydekke, solaktivitet og høyenergetisk, kosmisk stråling. Laboratorietestingen av hypotesen er nå kommet så langt at de største kritikerne av Svensmark nok må svelge i seg sine utsagn. Her er teorien, datasammenhenger og målingene forklart i form av en forelesning:

https://www.youtube.com/watch?v=EgA8zSSC0zI









Politics is the art of looking for trouble, finding it everywhere, diagnosing it incorrectly and applying the wrong remedies.

Telehiv

Steinar,

det var et steike godt innlegg! Rett og slett en klokkeklar redegjørelse for hvorfor AGW/CO2-hypotesen har havnet på vitenskapelig sotteseng...

Emeritus

   
[/quote]
For oss som har fulgt med i klimadebatten noen år, kan det være vanskelig å skjønne at observasjoner og konklusjoner som allerede er avklart for flere år siden, må gjentas stadig for nye aktører som kommer til.
[/quote]

Stjakobs; For en misjonær varer kallet livet ut. I likhet med de aller fleste på Klimadebatt, har jeg ikke faglige kunnskaper eller ressurser, til å danne meg en selvstendig oppfatning av CO2/AGW teorien. Når en mangler dette, er en avhengig av å danne seg en oppfatning basert på hva personer som har slike forutsetninger mener om spørsmålet, hvordan de argumenterer og om konklusjonene stemmer med den virkelige verden. Når da de fleste forskere også i den klimaskeptiske leir, synes å mene at CO2 er en klimagass som sammen med de naturlige svingninger, vil lede til en eller grad av oppvarming har jeg vanskelig å se bort fra det. Spencer har en gang uttalt;

"Contrary to popular accounts, very few scientists in the world â?? possibly none â?? have a sufficiently thorough, "big picture" understanding of the climate system to be relied upon for a prediction of the magnitude of global warming. To the public, we all might seem like experts, but the vast majority of us work on only a small portion of the problem"

Dette tror jeg han har rett i, og derfor er jeg ikke låst i noen oppfatning, eller som det heter; "the jury is still out." I denne prosessen vil jeg imidlertid kun basere meg på vitenskap og da god vitenskap, og her er peer review og overholdelse anerkjente vitenskapelige kjøreregler avgjørende. Denne debatten er preget av at oppfatningene på de ulike ytterfløyer fremstår mer som en religiøs tro, der uansett hvilke argumenter som fremsettes, så forsvarers det allerede inntatte standpunkt til døde. Et annet trekk jeg har merket meg både på Klimadebatt og den tidligere Klimaforskning, er at forskere som støtter skeptikersiden blir opphøyet til helgener, mens de som har et annet standpunkt, omtales som "løynere," "klimahysterikere" og "useriøse" for å ta et par eksempler. Din beskrivelse av Climatgate er et eksempel i så måte, jeg har lest meg opp på dette, og kan ikke konkludere annet enn at denne hendelsen er blåst ut av alle proporsjoner. Et annet eksempel, er dagens innlegg fra Telehiv der han omtaler Samset og Soon. Samset er for lengst gjort fullstendig æresløs på Klimadebatt. Jeg vet ikke hva Samset har sagt om Soon, men å kalle dette "uverdig," når en ser hvordan Samset selv omtales, får en til å lure på om Soon er en slags kongelig som står over all kritikk. Det faktiske forhold er at Soon er tatt in flagranti, og nå er under etterforskning av bl.a. av Smithsonian, for brudd på de etiske regler om åpenhet i forhold til hvem som finansierer hans forskning. Denne debatten hadde hatt stor nytte av at en dempet karakteristikkene. Jeg har ingen tro på at tusenvis av forskere verden rundt daglig driver lureforskning for å forlede meg. Jeg tror at dette i all hovedsak er ærlige folk som har en genuin interesse for å klarlegge det faktiske og vitenskapelige grunnlaget for klimaspørsmålet, å tro noe annet fremstår for meg som usunt.


Telehiv

Quote from: Forvirring on 12.06.2015, 19:14:13
Jeg vet ikke hva Samset har sagt om Soon, men å kalle dette "uverdig," når en ser hvordan Samset selv omtales, får en til å lure på om Soon er en slags kongelig som står over all kritikk.

Jeg sier som vi sa i barnehagen: "Det var Bjørn (Samset) som bjynte!", se Erik Byes veldokumenterte informasjon her om hvordan det var Bjørn som la seg på drittlinjen, hvorpå andre reagerer som han fortjener:

Link: http://www.klimarealistene.com/2015/03/04/na-er-det-nok-bjorn-samset/

PS: Soon har faktisk gjort korrekt rede for de totalt 1 mill dollar over 10 Ã¥r som han og hans team har mottatt i forskningsstøtte, mens det var institusjonen Smithsonian som ikke ville signere pÃ¥ dette! Dette ble faktisk dokumentert og redegjort for pÃ¥ dagens ICCC-10 konferanse. Men Smithsonian prøver Ã¥ dekke seg med Ã¥ dytte Soon foran seg. Meget skittent men siden Soon er skeptiker hÃ¥per de Ã¥ komme unna med denne ass covering procedure. Derimot trakk man pÃ¥ dagens ICCC-10 fram alarmisten Schwarts som har mottatt 31 mill dollar (!) fra EPA, hvorpÃ¥ han og hans team skrøt hemningløst av EPA. Monckton har meldt krav om rettslig høring. SÃ¥ dette kan slÃ¥ virkelig tilbake pÃ¥ alarmismelobbyen, som en klassisk boomerangsak.   

Jeg er sikker på det er mange som kan orientere mer fyldig om dette, hvis det trengs?

Smiley

"Jeg har ingen tro på at tusenvis av forskere verden rundt daglig driver lureforskning for å forlede meg. Jeg tror at dette i all hovedsak er ærlige folk som har en genuin interesse for å klarlegge det faktiske og vitenskapelige grunnlaget for klimaspørsmålet, å tro noe annet fremstår for meg som usunt."

Det som er usunt er å ha en naiv tro på forskerstanden. Har du lest epostene fra Climategate så ser du jo hvordan det diskuteres hvordan de skal skjule dataene de ikke liker. Det er ikke seriøs forskning.

Senatet i USA skal jo granske juks med temperaturdata. En slik gransking kommer ikke i stand hvis alle er genuint opptatt av seriøs forskning.

stjakobs

Forvirring -->

QuoteStjakobs; For en misjonær varer kallet livet ut. I likhet med de aller fleste på Klimadebatt, har jeg ikke faglige kunnskaper eller ressurser, til å danne meg en selvstendig oppfatning av CO2/AGW teorien. Når en mangler dette, er en avhengig av å danne seg en oppfatning basert på hva personer som har slike forutsetninger mener om spørsmålet, hvordan de argumenterer og om konklusjonene stemmer med den virkelige verden.

Siden du stadig vekk refererer til vitenskapelig metode, men sÃ¥ velger Ã¥ antyde at jeg prøver meg som misjonær, mÃ¥ jeg si du skuffer meg. Jeg viser at man ved hjelp av naturvitenskapelig argumentasjon og mÃ¥linger har falsifisert den alarmistiske versjonen av CO2-hypotesen. SÃ¥ vidt jeg kan skjønne, velger du «trosversjonen». Du velger Ã¥ satse pÃ¥ de som du mener er meste troverdige (flertallet?) uten Ã¥ bry deg om argumentene. NÃ¥r du sÃ¥ ikke engang intellektuelt prøver Ã¥ sette deg inn i argumentasjonen, blir det du forfekter bare en tro, som ved annen religion. Det er ikke vi som stiller oss kritiske til troen pÃ¥ at menneskene forÃ¥rsaker katastrofal, global oppvarming, som er  misjonærer, men de som har bygd opp hele trosretningen omkring CO2-hypotesen, heretter kalt CO2-dogmet.
Dette kan utdypes nærmere slik:

I 2008 skrev den australske filmskaperen Ian McFadyen en artikkel om «Klimakirken». Jeg vil med dette prøve å gjengi deler av dette.


Klimakirken står ikke for vitenskap!


I de siste årene har vi sett overraskende gjenopptagelse av noe som man skulle anta har vært utdødd i århundrer: troen på at mennesket kan styre været. For våre tidlige forfedre virket forestillingen om at mennesket kunne påvirke elementene som ganske fornuftig. For dem var det klart at vinden, regnet, månefasene, bevegelsen av storfe og gjenfødelsen av verden i løpet av våren ble kontrollert av utenomjordiske ånder. Det å formilde disse elementene var jobben til en heksedoktor eller sjaman. Han visste hvordan man skulle berolige dem med bønn, dans, sang og offer. Etter hvert som menneskene ble mer avhengig av jordbruk, økte vannavhengigheten: sviktet vårregnet eller vårflommen i den hellige elva, ble det tilskrevet misnøye hos den styrende guddom. Da måtte man gjøre noe for å blidgjøre guden, noen ganger i form av menneskelig ofre. Hvis sjamanen ikke klarte å blidgjøre den gjenstridige guden, hendte det at offeret ble ham selv. Etter hvert som magien utviklet seg til religion og sjamaner til prester, ble naturkatastrofene mindre tillagt gudenes luner og mere knyttet til overholdelse, eller mangel på sådan, av guddommelige bud. Tørke, orkaner og flom ble sett på som straff for menneskelig umoral. Ifølge den sentrale fortellingen i jødisk tro, Det gamle testamentet, var historien om den menneskelige rase en serie for represalier for overtredelser av Guds lov. Sentral er historien om skapelsen, der Gud gir oss en perfekt verden: komplett, enhetlig og uforanderlig. Som voktere av dette ubesudlede paradis setter han to mennesker som mister sin tilstand av evig lykke ved å spise frukten av det forbudte treet. De ble dermed kastet ut av Eden og måtte slite «i sitt ansikts sved» for å overleve. Til tross for dette fortsetter menneskene å synde, og blir straffet igjen med en stor flom og sporadiske treff av ild og svovel. Forestillingen om at naturkatastrofer var straff for en kollektiv menneskelig synd, skulle vare de neste 2000 årene. Svartedauden, som drepte rundt en tredjedel av Europas befolkning, mente man kom av flere årsaker, inkludert intrigene til jøder og hekser, men ble i hovedsak sett på som en straff for tidens generelle syndighet.

Ved fremveksten av den vitenskapelige revolusjon ble troen på at naturfenomener var et resultat av trolldom eller guddommelig inngripen, sterkt redusert i befolkningen. I løpet av litt mer enn 400 år - en usedvanlig kort tid av vår sivilisasjonens levetid, ble den gamle troen på ånder, besettelse, forbannelse, trolldom, Guds vrede m.m. erstattet av medisin, kjemi, matematikk, biologi, geologi og fysikk. Til slutt, ble tanken om at menneskeheten gikk nedenom og hjem grunnet sin syndighet, tatt knekken på av Darwin. Hans «Artenes Opprinnelse» lærte oss at vi ikke var degenererte vesener, men hadde bak oss en heroisk utvikling der vi bokstavlig talt hadde kjempet oss opp av «urtids-slammet», tatt steget opp fra fiskestadiet, avansert til krypdyr og pattedyr for så å bli naturens mesterverk.

Men de gamle fortellingene lå der og ventet på sin renessanse. Selv midt i opplysningstiden tente oppdagelsen av tilsynelatende idylliske samfunn i det sørlige Stillehavet idéen blant filosofer som Rousseau, om at den opprinnelige menneskelige tilstand hadde vært en i uskyld og fred, og at denne lykksalige tilstanden hadde blitt ødelagt av sivilisasjon, industri og organisert religion. Antropologien så nesten ut til å ha gitt vitenskapelig bevis for denne historien om Edens hage. Senere, i 1950, da vitenskapen feiret noen av sine største seire -over polio, atomkjernen og verdensrommet, advarte Rachel Carson oss om de dødelige konsekvensene av DDT og andre kjemikalier i maten med boken Silent Spring. Denne boken var den første av mange som skulle vise oss menneskets skadelige påvirkning av naturen.

Først ble denne skaden sett på som et sett av individuelle problemer som behøvde umiddelbar behandling, men hver for seg. På 1960-tallet begynte man å knytte alle disse tilfellene til ett globalt syndrom. De fleste av de alternative filosofier som preget New Age kulturen i 1960 og 1970 var gjennomsyret av en forkjærlighet til alle ting som er "naturlige". Hippiebevegelsen helliget Jorda i form av Gaia, jordens gudinne, hvis "feminine" natur ble sett på som noe som prøvde å bekjempe de destruktive "maskuline" kreftene vitenskap, næringsliv og organisert religion. Denne måten å betegne jorda som en hedensk gudinne var for mytisk og mystisk til å kunne appellere til folk flest, men det underliggende konseptet, om verden som en enhet, ett gigantisk globalt og gjensidig avhengig økosystem, begynte å feste seg.

Mens problemer som forsvinnende fiskebestander, jord-saltholdighet, utryddelse av dyrearter og industriutslipp hadde vært ansett som økonomiske, landbruksmessige eller forurensningsproblemer, ble disse plutselig gruppert og knyttet sammen i begrepet "miljø"-problemer. Selv om ordet miljø ganske enkelt betyr "nabolag", eller dine nærmeste omgivelser, og kan referere til gaten du bor i, eller de personene du bor blant, ble begrepet nå synonymt med "den naturlige verden". Det kom i praksis snart til å erstatte ordet natur, med sine gammeldagse assosiasjoner til botanikk og fugletitting. Det ble ytterligere forsterket ved bruk av entallsformen.

Det som tidligere ble betraktet som en rekke separate miljøer - grasmark, jungel, skog, ørken ble plutselig del av ett globalt system: Miljø - et steg opp, ikke ulikt overgangen fra "gudene" til den monoteistiske "Gud" i den gamle verden.

Ett av de viktigste resultatene av endringen i terminologien var Ã¥ skape en følelse av et globalt, i motsetning til lokalt, ansvar â?? for ikke Ã¥ snakke om â?? skyld. Før denne mono-sammenslÃ¥ingen av miljøet, var det lett Ã¥ betrakte miljøproblemer som andres. Saltholdighet og tap av matjord hadde vært betraktet som de lokale jordbrukernes feil. Tapet av regnskogen i Amazonas og nedgangen i antall tigre var pÃ¥ grunn av at brasilianere, indianere og asiater ønsket Ã¥ benytte moderne jordbruksmetoder.

For den gjennomsnittlige pendler var disse problemene beklagelige, men ikke deres ansvar. Men under den nye miljødoktrinen, med konseptet om en global økologi, har folk som bor i Lillehammer ikke bare individuelt ansvar for utryddelse av frosker i Peru, de er også på en måte negativt påvirket av det. Vi er nå alle ansvarlig for skjebnen til den brasilianske regnskogen og Grønlands innlandsis, selv om vi bor ti tusenvis av kilometer unna. Dette fordi, ifølge miljøkatekismen, "vi deler alle jorden", og på grunn av "globaliseringen" er det vestlige "forbrukersamfunnet" uløselig knyttet sammen, økonomisk og moralsk, og vi har alle skylden for nedbrytning av miljø i utviklingsland og villmarksområdene på jorda.

Det var imidlertid fortsatt en viss fjernhet til disse miljøproblemene. SÃ¥ mens den materielle velstanden fortsatte Ã¥ øke i den vestlige verden og i utviklingsland, mÃ¥ det ha virket som en nesten uoverkommelig utfordring Ã¥ overbevise allmennheten om at verden virkelig var utsatt for noen reell trussel. Vendepunktet kom i 1990-Ã¥rene, da en obskur og uprøvd teori fra den tidligere delen av Ã¥rhundret plutselig ble hevdet Ã¥ være en realitet. Teorien var at en økning i atmosfærisk karbondioksid og andre klimagasser kan føre til en økning i atmosfærisk temperatur - drivhuseffekten. Brennende tre til matlaging og kull til kraftproduksjon er kjent for Ã¥ slippe karbondioksid ut i atmosfæren, slik at forskere begynte Ã¥ se pÃ¥ meteorologiske data. Og se(!), de fant en svak økning i gjennomsnittstemperaturen pÃ¥ verdensbasis - mellom 0,4 og 0,8 av en grad â?? i løpet av det tjuende Ã¥rhundre. Denne halvgrads-økningen var neppe statistisk signifikant - den var mindre enn feilkildene som ligger i prøvetakingen av data. I tillegg ble metodene for innsamling av data endret i løpet av perioden, men dette var nok til Ã¥ fÃ¥ ballen til Ã¥ rulle.

Den neste fasen var å lete etter fysiske bevis: og igjen fant de det. Mange av breene (men ikke alle) i Europa, og på Grønland så ut til å smelte. Selvfølgelig hadde breene smeltet mer eller mindre jevnt de siste 10 000 år siden forrige istid, da de dekket Canada og Nord-Europa. Imidlertid så det ut til at graden av smelting var økende. Man oppdaget også at utbredelsen av isen i Arktis trakk seg tilbake i forhold til vinterutbredelsen som den hadde opprettholdt i flere århundrer. De fleste geologer og klimaforskere er klar over at atmosfæriske temperaturer, istid og nedbør er kompliserte fenomener, påvirket av et stort spekter av faktorer, inkludert avstand på jorden fra solen, solstråling, omfang og type vegetasjon på jordens overflate, havstrømmer, skyer og atmosfæriske partikler. Selv reflektansen av visse mikroorganismer som blomstrer opp i havet, har innvirkning. For noen forskere ble imidlertid den grove korrelasjon mellom karbondioksidproduksjon og temperatur det som overbeviste dem om at menneskeskapt produksjon av karbondioksid er årsaken til at planeten ble varmere.

Dermed begynta man å spekulere på hva dette kunne medføre av kalamiteter. Det første forslaget var at de polare iskappene kunne smelte og dermed dekke hele kloden med vann (En merkelig forutsigelse siden det har vært tider da isen ved polene har vært nesten ikke-eksisterende, og likevel holdt kontinentene seg stort sett over vann). Andre spådommer var at den økte varmeenergi ville føre til destruktive værmønstre, inkludert tørke, flom, tornadoer, orkaner og flodbølger. Det ble også, paradoksalt nok, spådd at oppvarmingen kan føre til en ny istid. Disse scenariene var selvsagt spekulasjoner, som spådommer alltid er, men de ble fort populære å benytte i populærvitenskapelige magasiner. Dermed ble politikere og byråkrater så skremt at de begynte å sette mer penger - mye mer penger - inn i forskning på dette.

Det som er mest interessant ved debatten â?? og som skiller den fra andre vitenskapelige undersøkelser de siste 2 Ã¥rhundrene, er at i løpet av fÃ¥ Ã¥r var det flere sentrale personer som kunngjorde at det ikke var noen debatt om saken mer. Til tross for at klimaforskere fortsatt drev og analyserte data, reviderte modeller og faktisk reviderte modelleringsmetoder, ble det proklamert offentlig at det var ikke lenger noen tvil. Det var «bevist» hinsides tvil at verden begynte Ã¥ bli varmere og mennesket var Ã¥ klandre. Verden gÃ¥r mot en stor katastrofe som resultat. Uansett kompleksiteten i klima og klimaforskning, er en ting klart: pÃ¥ et visst tidspunkt opphørte teorien om menneskepÃ¥virket, global oppvarming Ã¥ være en vitenskapelig hypotese som skal testes over tid, og gikk i stedet over til Ã¥ bli et dogme.Faktisk er dette den kritiske trosartikkel som til slutt har lÃ¥st alle miljøspørsmÃ¥l sammen i en overordnet doktrine. Dette har som resultat at dogmet nÃ¥ er etablert som den offisielle religionen i de vestlige samfunn. Dersom noen synes dette er en vill, retorisk karakterisering, bør man betrakte noen egenskaper ved denne religionen.


Symbolikk og Ritualer.

Religion er sterkt avhengig av seremonier som ikke har noe målbart resultat, men gir en følelsesmessig tilfredsstillelse, forener de troende og forsterker troen. I tidligere tiders samfunn var de viktigste symbolske handlingene offergaver til guden(e). Det var drap og brenning av dyr, noen ganger folk (jomfruer var populære offerobjekter i enkelte samfunn), på alteret for å berolige det overnaturlige vesenet. I den vestlige verden er det snakk om å kutte i CO2-utslipp, selv om dette ikke vil ha noen målbar effekt på globale karbondioksidnivået. I Norge slipper vi ut langt mindre CO2 enn den årlige økningen av utslippene i Kina. Vi forbereder derfor rent symbolske offer som ikke vil ha noen praktisk effekt, men vil styrke samholdet i befolkningen i den forstand at vi gjør "noe for å hjelpe" - selv om det er faktisk ikke har noen virkning. Selvfølgelig ser religiøst troende på ritualene ikke bare som symbolske. Både bønn, nattverd, skriftemål og den siste olje er antatt å gi reelle resultater.


Martyriet.

En annen begrunnelse for våre utslippsreduserende tiltak er at det vil inspirere andre land til å gjøre det samme - en idé som er uten grunnlag overhodet. Bakgrunnen for dette henger igjen fra religiøse martyrmyter - historier hvor fromme troende ble grusomt torturert og drept, men aldri fornektet sin tro. I disse historiene blir ikke bare martyrene belønnet med spesielle privilegier i himmelen, men folk som bevitnet forfølgelsen ble så imponert over martyrenes tapperhet og fromhet at de blir inspirert til å la seg omvende. Til tross for kirkens spesielle syn på martyrer, er det ingen bevis på at deres død noen gang har gitt økt rekruttering. Det er langt mer sannsynlig at det å se kristne spist av løver nettopp virket avskrekkende.


Forbannelse og syndsforlatelse.

Miljøvernere forkynner at folk kan bare hindre global katastrofe ved å endre sin atferd. Gitt at det er den minste sannsynlighet for at industrilandene ikke vil redusere utslippene i noen betydelig grad, er sannsynligheten for at vi får en varmere jord uunngåelig, uavhengig av alle forsøk på å hindre det. Dette skulle tilsi at vi bør ha en back-up strategi for å håndtere en varmere verden hvis forsøk på å reversere oppvarmingen feiler. Eksempelvis må man være forberedt på å flytte noen byer, bygge murer mot havet og utvikle nye plantearter.

Det merkelige er at (eller kanskje ikke merkelig i det hele tatt) miljøvernere er motvillige til å diskutere adaptive snarere enn forebyggende strategier. Retorikken er at vi ikke har noe alternativ, må vi redusere forbruket av fossilt drivstoff ellers vi står overfor katastrofe.

Dette er en merkelig innstilling siden, gitt den uendelig store utfordringen det er å redusere energiforbruket, vil det vel være sannsynlig at det til slutt er billigere for verden å tilpasse seg varmere klima i stedet for å prøve og forhindre klimavariasjoner - spesielt når selv de største anstrengelser i den retning har god sjanse til å mislykkes. Miljøforkjemperne nekter konsekvent i å lukte på ideen om tilpasning. Grunnen er enkel: de frykter at hvis folk begynner å diskutere måter å tilpasse seg klimaendringene, spesielt hvis de begynner å tenke at det kan være lettere å tilpasse seg enn å redusere klimagassutslippene, vil følelsen av at det haster, avta. Da vil folk kanskje begynne å lure på om de kan være i stand til å komme seg gjennom krisen uten å endre sin atferd i det hele tatt

Den største marerittet til environmentalistene mÃ¥ vel være om økonomene begynner Ã¥ argumentere for at vi mÃ¥ grave mer kull og pumpe mer olje for Ã¥ fÃ¥ den energien som trengs for Ã¥ tilpasse oss klimaendringene â?? flytte byer, transportere vann til byer, bygge diker, flytte industri og jordbruk osv. Det er derfor en viktig del av miljøkampen Ã¥ insistere pÃ¥ at det ikke finnes noen mÃ¥te Ã¥ takle eller overleve klimaendringene. Som det middelalderske begrepet helvete, fremstilles klimaendringene som noe som vil gi oss overnaturlige nivÃ¥er av lidelse uten mulighet for flukt eller syndsforlatelse. Dette er grenseløse overdrivelser. Til tross for at vi mangler empirisk bevis, spÃ¥s det at vi vil fÃ¥ ødeleggelser som omfatter hele verden, drepende stormer, global hungersnød, flom, epidemier, sykdom og andre katastrofer av - tør jeg si det - bibelske proporsjoner.

Samtidig som de kraftig hevder at tilpasning ikke er et alternativ, understreker de også at uansett hvor håpløst det virker, kan problemet løses bare vi går sammen og reduserer utslippene.

Dette er fordi hensikten med klimakampanjene ikke å finne måter å håndtere endringene på, men å skremme folk til å endre sin atferd. I likhet med kirken, der de vet hvor viktig det er at folk ikke når et punkt der de gir opp håpet og sier "Jeg er forbannet uansett, så jeg kan like godt nyte det å være en synder." Dette er tilsvarende som da kirken forkynte helvetets grusomheter, men samtidig argumenterte for at det var aldri for sent å bli frelst.


Forfølgelsen av kjettere.

Det er selvfølgelig et stort antall forskere - seniorforskere pÃ¥ professornivÃ¥ - som insisterer pÃ¥ at klimaendringsredselen bÃ¥de er irrasjonell og uvitenskapelig. Disse forskernes kritiske meninger blir sjelden publisert, og nÃ¥r de blir det, velger som regel bÃ¥de regjering og presse Ã¥ overse slike utsagn. En naturlig grunn til dette er selvsagt at holdningen "la oss bare holde oss rolige og analysere data " ikke pÃ¥ langt nær har den samme dramatiske appell som "klimatrusselen er verre enn det vi først trodde!". En annen, kanskje mer bekymringsfull grunn er at nÃ¥r det gjelder temaet klimaendringer, har mange miljøvaktivister beveget seg fra Ã¥ være bekymret og over til Ã¥ bli militante. De uttrykker regelrett raseri mot alle som stiller spørsmÃ¥l ved "virkeligheten" ved klimaendringer. Vitenskapelige skeptikere blir nÃ¥ stemplet som "klimafornektere" av fanatikerne. Det er tydelig at sammenligningen med Holocaustfornektere er nærliggende. Trusler om utfrysing og karrierestopp lurer i bakgrunnen. Tanken om tiltale og fengsel for folk som fornekter "klimavirkeligheten" har ogsÃ¥ vært luftet. Begrepet "klimapsykolog" har dukket opp flere steder - der det er tydelig at noen mener annerledestenkende i klimasammenheng  er mentale kasus, og bør behandles deretter. Dette er samme tankegang og metodikk som ble benyttet mot dissentere i Sovjetunionen.

Demoner er skapt.

Kristendommen har Satan og hans undersåtter. Miljøvernerne har oljeselskapene og gruvearbeidere. Dette er djevlene som gir oss en syndefull verden, som lokker svake mennesker til synd ved å tilby dem biler, lastebiler, fly og sentralvarme i snødekte vintre. Kraften til de fossile drivstoffdemonene er enorm, og de jobber alltid for å undergrave det hellige arbeidet til Miljøvernere. Forskere som stiller spørsmål ved klimaendringshypotesen er "talspersoner for energiselskapene" eller "i lomma på Big Oil". De er med andre ord Satans verktøy.


Kreasjonisme.

For å illustrere forfallet i verden er det først nødvendig å forklare hvordan verden "bør" være. I den jødisk - kristne mytologi var den perfekte, ubesudlete verden Edens hage. For miljøaktivistene var det verden før den europeiske utforskning startet. Som ved Kreasjonismen antar miljømytologien at vi har en verden som ble skapt der alle dyr, planter og mennesker ble tildelt hver sine plasser på kloden. Hver art ble plassert i sin egen naturlige nisje hvor den levde i symbiotisk harmoni med andre skapninger i det økologiske systemet. �kologi blir her faktisk en form for "intelligent design" der perfekte biologiske systemer er dannet med intrikat balanserte sammenhenger mellom biota og terreng. I miljøaktivistenes historiefortelling ble denne perfekte verdenen ødelagt da folk - det vil si, europeere, invaderte andre land og tok med seg hunder, katter, kaniner, rever, spurver og ugress (interessant nok blir urfolk ikke betraktet som inntrengere, selv om de kom til sine ulike habitater lenge etter de økologiske systemene var dannet og senere påvirket disse systemene, fordi de har fått rollen som "voktere" av landet. De er Adam og Eva i denne moderne myten om "Edens hage").

I Australia er "importerte" arter forhatte fordi de konkurrerer med "innfødte arter" (teknisk sett er vel alle dyreslag født i Australia). Her er det drastiske soneinndelinger, og i enkelte områder får man ikke ha hunder og katter. Plagene som kaniner og padder (cane toads) medfører, har blitt behandlet som nasjonale kriser. Denne bekymringen for tapet av "innfødte" habitater på grunn av arter som "ikke hører hjemme" - en beskrivelse noen ganger også omfatter europeere - er basert på enviro-kreasjonistens forestilling om at de økologiske systemene i verden er statiske systemer som skal bevares. I den virkelige verden er alle økologiske systemer i en tilstand av konstant forandring, og har alltid vært det, etter som nye arter blir innført, eller blir utryddet gjennom geologiske endringer, klimaendringer, luftbårne frø, migrasjon av dyr og overføring av sykdommer. Millioner av arter har forsvunnet siden livet begynte på jorden, og millioner flere vil utvikle seg i årtusenene som kommer. Artsdannelse, som ikke er noe annet enn genetisk differensiering forårsaket av utvalgsfaktorer, er en pågående prosess. Likevel uttaler miljøaktivistene seg som om evolusjon og artsdannelse er noe som bare har skjedd i det siste.


Opprettelsen av presteskap.

Forskere, som lenge var mistenkeliggjort grunnet sin tilknytning til bomber, plantevernmidler og insektmidler, har prøvd å bøte på dette ved å varsle oss om den skaden vi (merkelig ikke de) har påført kloden. I klimakrisesammenheng har de dukket opp, for en gangs skyld, som «The Good Guys» i øynene til den nye, «grønne» middelklassen. Etter at de i mange tiår har blitt betraktet som sjakkbrikker i hendene på "Big Business" og det "militær-industrielle kompleks", blir de nå betraktet som sannhetssøkerne. De er tolkerne av utilgjengelige data og er troverdige autoriteter på tolkning av komplekse systemer. De er til og med gitt profetisk makt slik at de på en trygg måte kan forutsi hvordan klimaet vil bli femti til hundre år inn fremtida.

På samme måte som middelalderske prester med sine hellige skrifter, leverer forskerne prekener basert på data menigheten sjelden får se. Middelalderens bibler ble skrevet på latin og lenket til prekestoler og var dermed utilgjengelig for den alminnelige person. Menigmann hadde ingen anelse om hva Skriften faktisk sa. De måtte stole på at prestene leste den og tolket den riktig. Muligheten for at prestene kom med sine egne religiøse og politiske fordommer var åpenbart til stede. I dag er det tilsvarende, menigmann har ingen metode til å finne ut om forskerne tolker dataene riktig eller ærlig. Man må bare tro på det de sier! Dette er en farlig situasjon. Hvor mange er det som skjønner at spådommer om klimaendringer er basert på "modeller", det vil si simuleringer av værsystemer og havstrømmer kjørt på datamaskiner? Disse modellene er basert på algoritmer ( AlGore-itmer ? ). Dette er matematiske formler som forsøker å etterligne ekte naturlige prosesser. En av tidenes titaner innenfor meteorologien, Edward Lorenz, som døde for noen år siden, viste at fordi klimaet er et kaotisk system kan ingen matematisk modell noensinne forutsi langsiktige resultater. Dette fordi selv de mest mikroskopiske variasjoner i inngangsdata kan produsere vilt forskjellige utfall i beregningsresultatet (sommerfugleffekten). Og likevel finnes det mennesker i dag som innbiller seg at klimamodellørene klarer å spå temperaturene førti år frem i tid.


Messias og helgener.

På toppen av slike religiøse hierarki finnes de med en direkte linje til Gud. I dette tilfellet er det kjendisforskere og økonomer som Tim Flannery, Nicholas Stern og nå Ross Garnaut, som skriver bøker og gir oss massive rapporter (evangeliene) som forutsier jordklodens skjebne. Har vi en klimaets Messias? Al Gore, selvfølgelig. Han har turnert kloden og formant syndere til å omvende seg før det er for sent, for så å følge læren til Gaia. Gore har selvfølgelig valgt å brukte den moderne verdenens favorittmedium, filmen, for å spre sitt budskap. Selv om film er følelsesmessig kraftig, er mediet ganske utilstrekkelig til å håndtere store mengder kompleks informasjon. Gore var selvsagt ikke opptatt av vitenskapelig kompleksitet, men konsentrerte seg om å den følelsesmessige påvirkningen.


Integrering i Utdanning.

Kristendommen har vedlikehold seg selv ved å starte skoler og integrere seg i undervisningen av elever/studenter. I dag hamrer dagens lærere ubønnhørlig på omsorg for miljøet og organiserer aktiviteter for å lære barna til å tenke og handle "grønt". Global oppvarming blir undervist som et vitenskapelig faktum med ødeleggelsen av planeten som en trosartikkel. Ved klimatoppmøter har man sett grupper av skoleelever som holdt plakater med krav om at politikerne skulle gi dem en "garanti" for at de ville få et "stabilt" klima løpet av sin levetid. Da klimaet aldri har vært et stabilt system, er dette å forlange i overkant mye.


Integrering i hverdagen.

I et hengivent kristent eller islamsk samfunn krydres hverdagen av religiøse skikker og ikonografi. Religiøse symboler er i overflod til stede på vegger, på bygninger, i smykker eller på trykt materiale og bønner, ved besvergelser og forbannelser ytret i løpet av dagen. I dag er den "grønne" bevisstheten allestedsnærværende. Nasjonale kampanjer for å bevisstgjøre alle (samt gi oss dårlig samvittighet) på vårt "CO2-fotavtrykk". Gass og elektrisitets-regninger forteller oss lydig hvor mye forurensning vi har hatt ansvar for i dag. Tilsvarende informasjon møter vi på produktetiketter, bilreklamer, vaskemidler, ja selv forsikring annonseres som "miljøvennlig". Det finnes til og med en sjampo-reklame som påstår at siden sjampo er laget av grønnsaker i stedet for råolje, vil det bidra til å spare miljøet. Hvordan blir aldri forklart.


Korstogene.

Som nevnt ovenfor, magiske praksiser og religiøse organisasjoner kom først og fremst til gjennom angst. Angst for at regnet ikke skulle falle, vårflommen i elva ville kanskje ikke komme, kyrne ville ikke kalve og/eller kornet ville ikke modnes. Angst har blitt utnyttet av csjamaner og prester i tusenvis av år til å manipulere folk til å utføre ritualer, å ofre seg, og aller viktigst, opprettholde et presteskap som skal «beskytte» dem mot forestående katastrofer. Angst kan også utnyttes til å starte kriger.

Politikere benytter ofte klimaendringer som brekkstang i forsøk på å lokke velgerne til sitt parti. Tidligere var det trusler som kommunistisk infiltrasjon, invasjon fra Sovjet/Kina og skyhøye kriminalstatistikker som ble brukt som drivstoff i politiske kampanjer. Politikere med ambisjoner har i dag valgt ut trusselen om klimaendringer som sin hovedtrussel, en trussel som er vel så innbilt som de ovennevnte. Klimaendringer er ideelt å utnytte til politiske formål på grunn av værets iboende kaotiske natur. Sjelden går en måned uten at en flom, tornado, tørke, hetebølge, snøstorm, orkan eller haglstorm oppstår ett eller annet sted i verden. Så det er alltid mulig å «plukke» en hendelse som synes å bekrefte at verdensværet er i endring til det verre. Og det fine ved meteorologiske data er at, som ved idrettsprestasjoner, nesten hver eneste hendelse kan karakteriseres på en eller annen måte som "enestående" eller "rekordsettende" bare ved å velge de riktige parameterne. Det er lett å si når en sak blir brukt til politiske formål, fordi det ikke vil bli behandlet som politisk sak, men som begrunnelse for et korstog. Korstoget mot CO2.

*


I løpet av 50 år har klimakirken oppnådd hegemoni, politisk påvirkningsmakt og moralsk autoritet som kun den kristne kirken hadde tidligere. Sirkelen er sluttet, vi har beveget oss fra tilstanden slik den var før opplysningstiden, der vi ble styrt av en offisielt godkjent religion som var dogmatisk, inkvisitorisk og apokalyptisk, til det vi har i dag, der aktivistforskerne utgjør presteskapet og grønt er renhetens farge. Det sentrale ikon er ikke Jesu lidelse på korset, men bildet av en planet som tortureres og dør for våre synder.





Politics is the art of looking for trouble, finding it everywhere, diagnosing it incorrectly and applying the wrong remedies.

Bebben

Quote from: Forvirring on 12.06.2015, 19:14:13
   
[...] Det faktiske forhold er at Soon er tatt in flagranti, og nå er under etterforskning av bl.a. av Smithsonian, for brudd på de etiske regler om åpenhet i forhold til hvem som finansierer hans forskning. Denne debatten hadde hatt stor nytte av at en dempet karakteristikkene. [...]

Det er ukjent for meg at Soon er tatt på fersken for noe som helst. Jeg har lest utdrag av avtalen - som er mellom Smithsonian og energiselskapet - ikke mellom Soon og selskapet - og det var ikke noen dekning der som kunne rettferdiggjøre f.eks. Dagens Næringslivs overskrift om at Soon "forfalsket forskningsrapporter". I stedet ser det ut som et propagandautspill fra aktivister i en avis som sprer seg fordi at "når det står i avisen, må det være sant". Eller noe sånt. Eller har Soon glemt å krysse av i en eller annen rubrikk?

Vitterlig var det betingelser om "deliverables" i avtalen. Det var definert som fremdriftsrapporter, altsÃ¥ at forskeren skal dokumentere at han faktisk forsker for pengene og ikke f.eks. gÃ¥r pÃ¥ fylla for dem. Det er helt vanlig etter det jeg har forstÃ¥tt, men hvor mange leste sÃ¥ mye av avtalen at de forsto hva dette punktet handlet om? SÃ¥ lenge ingen konkrete brudd pÃ¥ ditt eller datt er pÃ¥vist, sÃ¥ er dette for meg slik at gÃ¥r som en and og kvekker som en and osv, og derfor er det en and. En avisand, faktisk.  ;D

Forskere som Samset, Benestad og Jansen har insinuert offentlig at kollegaer som Segalstad, Humlum, Solheim m.fl. er korrupte. Det har de ingen verdens dekning for å påstå - i så fall måtte de jo ha kommet med det. Jeg vil påstå at dette er uprofesjonell atferd og at vi har lov til å vente oss en høyere standard av offentlig ansatte tjenestepersoner. Men det er ikke spesielt for Norge, det er heller en ganske tydelig modus operandi fra den internasjonale klimabøtteballetten. Dette og mange andre ting gjør at deler av klimaforskermiljøet har tapt tillit. Men du har likevel et poeng med hensyn til å "tone ned karakteristikkene" - rabiat atferd fra skeptikernes side vil neppe appellere til mer sindige folk som sitter på gjerdet.

Av disse og andre grunner utroper jeg professor Ole Humlum til klimahelt og landets fremste skeptiker.  :)

Jo dårligere tider, jo bedre skjemt! (Ernst Röhl)

Emeritus

Bebben; Soon saken retter seg mot fundamentet for hva forskning skal være. Det er ikke galt i seg selv å ta i mot forskningsmidler fra eksempelvis oljeselskaper, det som er galt, er å ikke opplyse om dette i den vitenskapelige virksomhet en bedriver, enten som reviewer eller der en selv utgir artikler. Dette vitenskapsetiske spørsmål reguleres bl.a. av retningslinjene til CSE;

http://www.councilscienceeditors.org/

Dette organ er "The International High Court for Scientific Publishing" - det er ingen domstol, men gir etiske retningslinjer og rådgivende uttalelser som dekker alle naturvitenskapene, herunder alt som har med klimaforskning å gjøre. De ledende journaler bekjenner seg til CSE' s retningslinjer, noe som vanligvis fremkommer allerede på omslaget av journalene. Et av det mest sentrale etiske krav er at åpenhet omkring finansiering;

http://www.councilscienceeditors.org/resource-library/editorial-policies/white-paper-on-publication-ethics/

Dette regelverk pålegger deltagerne i den vitenskapelige prosessen å opplyse om mulige bindinger som kan reise spørsmål om forskerens habilitet, det er altså ikke et spørsmål om å glemme å krysse av noe, men å overholde helt elementære og anerkjente retningslinjer for vitenskapelig publisering. Plikten til åpenhet retter seg både mot egen arbeidsgiver og de enkelte journaler en publiserer i, eller gjør redaksjonelt arbeid for, eksempelvis som reviewer. Ingen vitenskapelige spørsmål er mer politisert og omstridt enn klimaspørsmålet. At en forsker da mottar USD 1.200.000 fra interesser som kan tenkes å ville påvirke forskningen, uten at dette opplyses, er ikke et beklagelig arbeidsuhell eller en liten glipp.

 


Emeritus

Quote from: stjakobs on 12.06.2015, 22:38:42
Forvirring -->

Quote

Siden du stadig vekk refererer til vitenskapelig metode, men så velger å antyde at jeg prøver meg som misjonær, må jeg si du skuffer meg. Jeg viser at man ved hjelp av naturvitenskapelig argumentasjon og målinger har falsifisert den alarmistiske versjonen av CO2-hypotesen. Så vidt jeg kan skjønne, velger du «trosversjonen». Du velger å satse på de som du mener er meste troverdige (flertallet?) uten å bry deg om argumentene. Når du så ikke engang intellektuelt prøver å sette deg inn i argumentasjonen, blir det du forfekter bare en tro, som ved annen religion.

Det er ikke slik verden virker. For det første tviler jeg på om jeg i utgangspunktet har de nødvendige medfødte evner til å sette meg inn i disse spørsmål slik at jeg blir kvalifisert til å ha en meningsfull diskusjon med Mann, Lindzen, Solheim eller hvem det nå skulle være. Jeg har en anstendig eksamen fra realgymnas, men tviler på om jeg noensinne kan matche Scafetta i tallknusing. For det andre, kan en ikke kreve at beslutningstagere, enten en står i valglokalet som velger, eller skal fatte politiske vedtak som statsråd, skal sette seg inn i alle vitenskapelige spørsmål som kan ha betydning for de valg en tar. Selvsagt skal slike beslutninger ikke tas i blinde, men å sette seg inn i disse spørsmål på et nivå som gjør at en kan danne seg en egen oppfatning, eventuelt i strid med fagfolkenes, er ikke praktisk mulig. Vi er altså alle prisgitt spesialistene. I mitt innlegg som du siterer gir jeg uttrykk for følgende;

Quote from: Forvirring on 12.06.2015, 19:14:13
   
I likhet med de aller fleste på Klimadebatt, har jeg ikke faglige kunnskaper eller ressurser, til å danne meg en selvstendig oppfatning av CO2/AGW teorien. Når en mangler dette, er en avhengig av å danne seg en oppfatning basert på hva personer som har slike forutsetninger mener om spørsmålet, hvordan de argumenterer og om konklusjonene stemmer med den virkelige verden.


Stikkordet her er "den virkelige verden." Jeg har satt meg tilstrekkelig inn i CO2/AGW teorien til at jeg, i hvert fall foreløpig, ikke vil diskutere dette i åpne fora, faren for å drite seg ut er overhengende. Men når jeg leste Telehivs innlegg der han siterer DuHamel, kom han inn på et felt - havnivå nå og i historisk tid - der jeg har litt innsikt og kan uttale meg som amatør. Det er enighet om at havene i de siste 150 år har steget med rundt 25 cm, hvis det er riktig at takten nå er oppe i 3 mm/år og akselrerende, har vi etter mitt syn et bevis fra den "virkelige verden" som gir grunn til bekymring.

Smiley

Et lite sitat fra AR5 sin SPM del;

â??No best estimate for equilibrium climate sensitivity can now be given because of a lack of agreement on values across assessed lines of evidence and studies.â?

Så selv IPCC har ikke peiling på om co2 varmer i det hele tatt!

Dette er den egentlige konklusjonen til IPCC når fagfolkene har talt. Alt det andre er bare mediahype og propaganda fra miljø organisasjoner.

Emeritus

Telehiv; Du forstÃ¥r ikke hva Soon saken dreier seg om, en sak er at Smithsonian har iverksatt undersøkelser. Hovedproblemet er at Soon har publisert en rekke artikler i journaler som krever at de økonomiske kildene som finansierer forskningen skal oppgis, og at dette kravet fremgÃ¥r klart i de dokumenter som skal fylles ut i forbindelse med at artikkelen sendes inn for publisering,  Soon ikke har gjort dette, her er et eksempel pÃ¥ en slik erklæring som benyttes av Nature;

http://mts-npp.nature.com/letters/NPPcoi.pdf

Det er altså ikke et engangsuhell, men en systematisk omgåelse;

http://www.nytimes.com/2015/02/22/us/ties-to-corporate-cash-for-climate-change-researcher-Wei-Hock-Soon.html?_r=0

Minst en journal har allerede lagt dette forhold til pÃ¥ onlineversjonen av artikkelen, flere andre journaler har iverksatt undersøkelser. Dette er altsÃ¥ utvilsomt Soons ansvar Ã¥ klarlegge. 

Emeritus

Quote from: Smiley on 13.06.2015, 14:40:25
Et lite sitat fra AR5 sin SPM del;

â??No best estimate for equilibrium climate sensitivity can now be given because of a lack of agreement on values across assessed lines of evidence and studies.â?

Så selv IPCC har ikke peiling på om co2 varmer i det hele tatt!

Dette er den egentlige konklusjonen til IPCC når fagfolkene har talt. Alt det andre er bare mediahype og propaganda fra miljø organisasjoner.

Jeg kan ikke med min beste vilje lese det slik. Jeg oppfatter at uenigheten omkring CO2/AGW hypotesen, dreier seg om ulike grader av sensitivitet, og ikke om CO2 er en klimagass eller ikke. Ved lav sensitivitet, er det ikke nødvendig å foreta seg noe, ved høyere sensitivitet, må det handles. I sin siste artikkel legger Spencer seg på ca. 1,3, i bloggdiskusjonen etter Karl et al., legger Scafetta seg på 1,5. Så det synes å være minst to debatter her, om øket CO2 i atmosfæren i det hele tatt har noen klimaeffekt, og den andre, hvor stor effekten er.

Pravda

Det er selve pÃ¥standen om at CO2 er en KLIMA-gass som er feil.  400 ppm CO2 har ingen MÃ?LBAR effekt pÃ¥ global temperatur.  Det er hundrevis av faktorer som pÃ¥virker klimaet pÃ¥ jorden, hvorav sol, kosmiske/astronomiske faktorer, hav, skyer og varierte landomrÃ¥der er blandt de viktigste.  NÃ¥r CO2 ikke har noen mÃ¥lbar virkning pÃ¥ global temperatur sÃ¥ har gassen ihvertfall ingen effekt pÃ¥ klima.  "TilbakestrÃ¥lingseffekten" er falsk fysikk.
Mer om dette i notatet "Realistisk om CO2, global temperatur og klima" tilgjengelig på Dropbox her: https://db.tt/3igMUrPa

Bebben

Quote from: Emeritus on 13.06.2015, 09:21:07
Bebben; Soon saken retter seg mot fundamentet for hva forskning skal være. Det er ikke galt i seg selv å ta i mot forskningsmidler fra eksempelvis oljeselskaper, det som er galt, er å ikke opplyse om dette i den vitenskapelige virksomhet en bedriver, enten som reviewer eller der en selv utgir artikler. Dette vitenskapsetiske spørsmål reguleres bl.a. av retningslinjene til CSE;

http://www.councilscienceeditors.org/

Dette organ er "The International High Court for Scientific Publishing" - det er ingen domstol, men gir etiske retningslinjer og rådgivende uttalelser som dekker alle naturvitenskapene, herunder alt som har med klimaforskning å gjøre. De ledende journaler bekjenner seg til CSE' s retningslinjer, noe som vanligvis fremkommer allerede på omslaget av journalene. Et av det mest sentrale etiske krav er at åpenhet omkring finansiering;

http://www.councilscienceeditors.org/resource-library/editorial-policies/white-paper-on-publication-ethics/

Dette regelverk pålegger deltagerne i den vitenskapelige prosessen å opplyse om mulige bindinger som kan reise spørsmål om forskerens habilitet, det er altså ikke et spørsmål om å glemme å krysse av noe, men å overholde helt elementære og anerkjente retningslinjer for vitenskapelig publisering. Plikten til åpenhet retter seg både mot egen arbeidsgiver og de enkelte journaler en publiserer i, eller gjør redaksjonelt arbeid for, eksempelvis som reviewer. Ingen vitenskapelige spørsmål er mer politisert og omstridt enn klimaspørsmålet. At en forsker da mottar USD 1.200.000 fra interesser som kan tenkes å ville påvirke forskningen, uten at dette opplyses, er ikke et beklagelig arbeidsuhell eller en liten glipp.



Reglene er sikkert OK de. Men de må vise at Soon har brutt dem, ikke bare påstå det i noe som mer enn noe annet ser ut til å være en drittpakke.

Mht pengene så er avtalen mellom Smithsonian og Southern Company, ikke mellom SC og Soon. Hvis Soon retter seg etter avtalen og likevel kan kritiseres, er det universitetet som har et problem og ikke Soon. Universitetet selv stikker for øvrig av med halvparten av gryna.

Dette foreløpig siste kapitlet i vendettaen mot Soon kom i stand etter at han hadde vært medforfatter til et paper med tittelen "Why models run hot" sammen med Christopher Monckton og Matt Briggs - en analyse av hvorfor de store klimamodellene (GCMs) viser for stor oppvarming i forhold til det som observeres. Studien hadde etter det jeg vet ingen ting med Southern Company å gjøre, så hvorfor skulle da forskningsmidlene derfra opplyses?

Vendettaen mot Soon begynte i 2003 da han og Sallie Baliunas publiserte en meta-analyse av artikler om varmeperioden i Middelalderen - en klimahistorisk hendelse som sentrale forskere/miljøer innen Klimapanelet forsøkte å "bli kvitt" gjennom publiseringer av Mann et al på slutten av 90-tallet, den såkalte hockeykøllen, som de kunne bruke Klimapanelet til å promotere i den tredje rapporten i 2001 ("TAR"- Third Assessment Report). Dette kunne ikke tåles, så represalier måtte iverksettes. Dette er omtalt i Climategate-epostene, der det mest fremtredende ikke ser ut til å være hvordan de kan svare vitenskapelig på Soon & Baliunas' artikkel, men hvordan de kan mønstre likesinnede til å reise tvil om Soons troverdighet gjennom bekjentskaper ved Harvard.

Med hensyn til den aktuelle journalisten Gillis i NYT, popper navnet opp her og der i klimadebatten, ikke alltid i spesielt fordelaktige sammenhenger, se for eksempel her. Det burde være forskjell på misjonærer og journalister, men i klimadebatten er ikke dette alltid åpenbart.


Jo dårligere tider, jo bedre skjemt! (Ernst Röhl)