Author Topic: Forskningsetikken brytes ned i takt med sammenbruddet i CO2-hypotesen?  (Read 3793 times)

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 2 844
  • Qui vivra verra
    • View Profile
Med henvisning til de mange forskningsetiske problemstillinger bl.a. Bebben og Emeritus berører på en parallell men litt springende tråd her inne, fristes jeg til å følge opp dette med en egen tråd her.

Et pågående og tydelig sammenbrudd i forskningsetisk praksis har vært åpenbar for alle som har fulgt klimaforskningens utvikling kritisk de siste par tiårene, til overmål dokumentert gjennom Climategate 1 og 2, kalamitetene rundt Manns hockeykølle og andre eskapader og rettstiltak mot kritikk, Connolleys ekstremt omfattende misbruk av Wikipedia til å fremme varmistiske synspunkt og stenge ute kritikere, osv. Bebben har så vidt berørt en del av dette på den nevnte parallelle tråden.

Motivet for å stanse kritikk med alle midler er like åpenbart: At CAGW/CO2-hypotesens drivhusinduserte og alarmistiske klimamodeller de siste 20 år har feilet stadig mer mot faktiske observasjoner.

Forskere som MIT prof. R. Lindzen, atmosfærefysiker prof. Murry Salby, J. Christy, R.W. Spencer (NASA-ansvarlig for UAH satelittmålingene), astrofysiker Joseph Postma, matematikkprofessor Claes Johnson, KTH, professor Judith Curry som også driver en av de mest besøkte og respekterte klimabloggene, prof. dr. H. Svensmark, Dr. David Evans, såvel som våre egne internasjonalt kjente forskere som UiO prof. Humlum, dr. Stordahl, prof. Solheim, Tom Segalstad osv. har i denne sammenheng alle påpekt det helt sentrale faktum all ekte vitenskapskritikk må ta utgangspunkt i at de framtidige oppvarmingsscenariene alle bygger på MODELLER om at (menneskeskapt) økt CO2 i atmosfæren skal gi en (pre-definert) uavvendelig global oppvarming (AGW/CO2-hypotesen), hvorpå man finner at faktiske OBSERVASJONER viser noe helt annet. Jfr. her hva Nobelprisvinner Ivar Giæver nettopp gjentok: "Når en hypotese feiler, må den forkastes".

Og det er nettopp feiling vi snakker om:

1) Global temperatur har iht. alle kjente statistikker (som også IPCC benytter) ikke steget statistisk signifikant på 18 - 25 år. Det atmosfæriske CO2-innholdet har steget jevnt med ca. 10 % i samme periode. Dette alene burde i en vanlig vitenskapelig prosess allerede ha falsifisert hele AGW/CO2-hypotesen.

2) Historiske data for sammenhengen mellom CO2 og global temperatur viser det omvendte av det mainstream klimaforskning fremdeles prøver å klynge seg til, nemlig at først stiger temperaturen (av naturlige årsaker, hovedsakelig solen) og deretter øker CO2-innholdet. Hovedårsak: Et varmere hav avgir CO2 og et kaldere tar opp mer CO2, jfr. Henrys lov om absorpsjon av gasser i væske, der bare en brøkdel av CO2-økningen kan relateres til menneskelige utslipp.

3) De siste 20 års økning i CO2-innhold med et samtidig fravær av temperaturøkning representerer altså iht. faktiske observasjoner en NEGATIV korrelasjon mellom CO2 og temperatur, noe som står i grell kontrast til prediksjonene i FNs klimamodeller. Kort sagt: En ren falsifikasjon av dogmet om at CO2 skal føre til dramatisk global oppvarming og mulige fremtidige klimakatastrofer.

4) Klimapanelet har foretatt en rekke "dogme-livreddende" nedjusteringer av CO2-følsomheten i sine modeller de senere årene etter som spriket mot observasjoner har blitt for stort å skjule selv med omfattende "homogeniseringer" og dess like - minner her bl.a. om den siste urovekkende avdekkingen av NOAAs justeringer på USAs østkyst: http://notrickszone.com/2015/05/02/151-degrees-of-fudging-energy-physicist-unveils-noaas-massive-rewrite-of-maine-climate-history/#sthash.Gd8BuHiL.THHImTCw.dpbs .
Men tross alle disse statistiske tilpasningsforsøkene står man fremdeles med klar dokumentasjon på at klimamodellene har sviktende parametre og ikke stemmer med virkelig utvikling.

Hvordan går det det med etikken når en vitenskapelig makt-trone utsettes for sånne brutale falsifiseringer?
Hvis man likevel velger å overse dette og late som slik falsifisering ikke har funnet sted, blir det som projiseres ikke lenger global oppvarming, men pseudovitenskap.
Derfor ser vi slike pussigheter som at IPCC i sitt politisk konstruerte Policy-dokument for AR5 (altså ikke fagdelen WG1) påstår at de nå er stadig sikrere* på sin AGW/CO2-hypotese - samtidig som de i praksis halverer sitt CO2-estimat i fagdelen av IPCC-rapporten (WG1).
*en pinlig avsløring på nivået for IPCCs politikersnekrede policy-dokument er at man i folkeforførelsens navn angir "97% sikkerhet", mens profesjonell statistisk analyse arbeider med "usikkerhet".

La oss derfor se nærmere på hva slags overkjøring av vitenskapelige prosedyrer vi bevitner her:

Fra "settled science" til halvering av CO2-sensitivitet - uten å åpne for tvil om falsifisert CO2-hypotese
Mainstream klimaforskning i IPCC-regi har - i økende grad etter 1998 - sett sine drivhusparametre bryte mer og mer sammen opp mot faktiske observasjoner, med påfølgende nedjusteringer av klimafølsomheten for CO2. Et tilbakevendende spørsmål i fagkritikken har derfor lenge vært:

Er det "settled science" å måtte halvere selveste basisparameteret i klimamodellene?!
- og fremdeles ligge signifikant over trenden i faktiske observasjoner, selv når man i tillegg begynner å spe på med enda mer uvitenskapelige tilbakekoblingsgrep?

Stadig flere kritiske observatører ser derfor at det vitenskapelig sjokkerende ikke lenger er trusselen om katastrofal oppvarming, men at en "vitenskap" - som har holdt verden i et fryktjerngrep i flere tiår under påstanden om at "the science is settled" og i ettertid (foreløpig...) har måttet halvere dette så skråsikre estimatet - får lov å ture fram som om ingenting har skjedd.

For det man dessverre har sett lenge, er stadig mer tendensiøst forskningsarbeid, fra rent juks ("hide the decline"-syndromet) og tilhørende taktiske "juksteringer" av både historiske og nåtidsdata, til stadig flere pinlige bortforklaringer av manglende samsvar mellom kart og terreng, kort sagt:

Stadig større sprik mellom IPCCs modellbaserte påstander og virkelighetens data tvinger fram en "juks eller forsvinn"-desperasjon.

IPCC-miljøets omgang med selve klimaforskningprosessen framviser nå derfor alle klassiske kjennetegn på pseudovitenskap med tilhørende lav etisk overholdelse av vitenskapelige prinsipper, slik stadig flere vitenskapsmiljøer nå framhever i sin kritikk av IPCC-prosessene:

 1) Vaghet, ekstrem mangel pÃ¥ definisjoner, ekstrem mangel pÃ¥ presisjon som gjør at pÃ¥stander vanskelig kan etterprøves gjennom mÃ¥linger og tester
 2) PÃ¥standene er ikke falsifiserbare.
 3) Arbeidet søker ikke den forklaringen som krever færrest mulig antakelser (Ockhams barberkniv-prinsipp)
 4) Motstand mot vitenskapelig testing fra personen eller miljøet som legger fram arbeidet.
 5) Selektiv bruk av bevismateriale, overdreven vekt pÃ¥ individuelle vitnemÃ¥l.
 6) Omvendt bevisbyrde (det at en udokumentert pÃ¥stand ikke lar seg motbevise tas som bekreftelse pÃ¥ at den er sann).
 7) Liten grad av utvikling, endring og progresjon.
 8 ) Feilaktig eller misvisende bruk av vitenskapelig sjargong.

Dette vil før eller senere tydeliggjøre for en hel vitenskapelig verden at:

Et dramatisk, men foreløpig ikke allment forstått, vitenskapelig paradigmeskifte foregår akkurat nå rett foran øynene våre.

Dette skiftet går kort sagt ut på at det rådende klimaparadigme - katastrofal global oppvarming forårsaket av menneskelige utslipp av drivhusgasser (CAGW/CO2-hypotesen) - står for fall. Dette til tross for at en overveldende institusjonell maktbase i FN/IPCC og politisk opprettede "klima- og skatteindustribastioner" i en rekke land gjør sitt beste for å forsvare det med alle mulige - og umulige - midler:

Data og observasjoner forsøkes truet til lydighet, og forskningsetikken lider på en rekke områder. Og enda verre for tilhengerne av en dominant AGW/CO2-effekt på klodens klima; de faktiske observasjonsmønstrene har også de siste tiårene korrelert uforskammet godt med forventede naturlige variasjoner, dvs. de 30-årige syklusene med hhv. kjølige og varme trender vi har observert i mange hundreår før menneskeskapte utslipp kunne påvirket noe som helst. Og iht. forventet syklus for de historiske naturlige variasjoner vil den inneværende kjølige 30-års trenden vare til rundt 2036. På det tidspunkt - om drøyt 20 år - bør anomaliene for lengst ha senket AGW/CO2-hypotesen for godt.

Før sammenbruddet i dagens klimaparadigme vil vi trolig få se at rådende klimamakt vil selge seg dyrest mulig:
Men håpet er jo selvsagt at vitenskapelig fornuft vil overta etter hvert her og trumfe dagens fremdeles overveldende mektige institusjonelle overmakt. Men er det realistisk, når det er investert mer internasjonal politisk prestisje i dette enn det nesten er mulig å rygge ut av?

Først: For vitenskapens egen skyld er vi likevel nødt til å håpe på at et vitenskapelig paradigmeskifte uansett vil tvinge seg fram over tid.
Dernest, for å forstå bedre hvordan paradigmeskifter starter, utvikler seg og tvinger fram endring, må også de politiske makthaverne - når de til slutt ikke kan unngå å skjønne at de har blitt forledet i klima- og miljøpolitikken - støtte prosesser (og ikke skjule dem med nye midler!) der vitenskapelige forutsetninger og antakelser må endres/bryte sammen når mengden anomalier (avvik) ikke lenger er forenlige med det rådende (observasjonsbaserte) paradigme.

Det er dette som skjer nå; et vitenskapelig endringsdrama utspiller seg rett foran våre øyne, men den overveldende mengden av investert politisk prestisje parret med medieskapt støy og sensasjons- og opplagsiver, og overivrige alarmistforskere uten tilstrekkelig skolering i vitenskapsteori, bidrar dessverre til en utsettende tåkelegging av denne uavvendelige prosessen.

Men la oss ta et lite historisk minnestreif i forrige paradigmesammenbrudd i "klimaforskningen", det er nemlig ikke lenge siden "konsensus" gikk stikk motsatt vei:

Forrige sammenbrudd i klimaparadigme:
- Istidsprojeksjoner basert på banal framskriving av kuldetrenden fra 1946
- Istidsskremslene hadde sin storhetstid fram til midten av 1970-tallet, da klimaet snudde fra tre kalde tiÃ¥r (1946-76) til en høyst forventet varmere.       

Paradokset var at denne istidshypotesen var feil vitenskap som la grunnlag for riktig miljøvern:

Fram til midten av 1970-tallet var det rådende alarmisme-paradigme i det lille som fantes av "klimaforskning" at menneskeskapte utslipp av industripartikler i atmosfæren ville hindre tilstrekkelig solinnstrømming til å holde en ny istid borte. Motivet for å slå alarm var noe så banalt at man hadde registrert en kaldere periode fra rett etter andre verdenskrig, nokså konkret fra 1946.

Denne alarmistiske men i praktisk effekt "miljøvennlige" hypotesen var vitenskapelig sett riv ruskende feil og grunnløs, men førte uansett med seg mye godt miljøvern og opprydding i de mest hemningsløse industriutslippene: Plutselig kunne vi bl.a. håpe på fortsatt fiske i norske, forsurede fiskevann igjen!

Uten noen overnasjonal institusjonell støtte av dagens IPCC-format falt denne alarmismen imidlertid til jorden straks de store havsirkulasjonene snudde som forventet (her hos oss den nordatlantiske oscillasjon; NAO), og klimaet snudde fra tre kalde tiår (1946-76) til en høyst forventet varmere trend fra 1976. Og på slutten av 1980-tallet - etter et tiår med varmere trend på den nordlige halvkule - er det altså at den politiske prosessen for å framskrive dette til en kommende katastrofe og kjøre fram CAGW/CO2-hypotesen virkelig tar til, typisk dagbokført til James Hansens famøse Kongresstale i 1988. Og dessverre ser vi at IPCC og tilhørende mainstream klimaindustri ikke vil gi opp sin alarmisme uten kamp; i stedet for en normal vitenskapelig prosess der man går inn med nye øyne for å se hvorfor projeksjoner og hypoteser slår feil, har vi lenge sett stadig mer paniske redningsaksjoner for nettopp å hindre et slikt kritisk innsyn:

Jfr. den nylige - og skremmende uvitenskapelige - prosessen rundt framleggingen av fjorÃ¥rets SPM (Summary for Policy Makers) ifm AR5, som er et sammenhengende forsøk pÃ¥ Ã¥ bortforklare den manglende oppvarmingen siden 1998. I stedet for Ã¥ si det en ærlig og opplyst vitenskapsbasert person ville sagt: "Ooopss, vi ser visst bare et signifikant sammenfall med tidligere naturlige 30-Ã¥rs kalde og varme perioder - skal vi ta en titt pÃ¥ modellpremissene vÃ¥re igjen?". 

Kuhns vitenskapelige "tyngdelov" vil slå inn til slutt
Analytisk vitenskapshistorie - og ikke minst den amerikanske vitenskapshistoriker, professor Thomas S. Kuhn - viser vitenskapens heldigvis karakteristiske evne til å "rette seg i sjøen" når den har blitt tvunget over i en uholdbar faglig helning til den ene eller andre side, jfr. Kuhns klassiske beskrivelser i "The Structure of Scientific Revolutions" (1962; norsk utg. "Vitenskapelige revolusjoners struktur", 1996).

En hovedkonklusjon er at utbredt pseudovitenskapelig praksis vil før eller senere framtvinge et paradigmeskifte i all forskning, og det er ingen grunn til å tvile på at klimaforskningen vil bli noe unntak.

Alle forskere som diskuterer vitenskapsteori generelt og analyseteori spesielt, burde egentlig være velkjent med Kuhns grunnleggende tenkning på dette området; for de tre mest sentrale begrepene hos ham er
- paradigme,
- vitenskapelig revolusjon, og
- inkommensurabilitet,

der disse begrepene er nært forbundet med hverandre.

Betydningen av å forstå "paradigme": Respekt for paradigmebegrepet lærer oss kritisk forsiktighet om "konsensus"
En sentral betydning av «paradigme» er et konkret eksempel på forskning som deles av og oppfattes som mønstergyldig av alle innenfor et forskningsfellesskap:

 - Paradigmet inneholder generelle regler for god vitenskap som styrer forskningen selv om de ikke er gjort eksplisitte (her har vi dessverre sett alt for mange eksempler pÃ¥ at IPCC-klanen har lyktes med Ã¥ hevde (les: komme unna med) i den "offentlige" forstÃ¥else at deres stadig nye hypotesereddende improvisasjoner mÃ¥ anses som gyldig metodepraksis).

- Paradigmet utgjør den konvensjonelle basisen for vurderingen av data, begrenser mulige teoretiske valg og er vanligvis ikke selv gjenstand for undersøkelse (dette gir den dominante forskningsmakt dessverre litt for frie hender hvis de ønsker å misbruke et paradigme slik)

 - Paradigmet bestemmer hva som er sÃ¥kalt normalvitenskap, og i en normalvitenskapelig periode arbeider forskere innenfor et paradigme uten Ã¥ stille spørsmÃ¥l ved det, og forskningen bestÃ¥r i Ã¥ utdype det perspektivet pÃ¥ naturen som paradigmet stiller opp. (Igjen, her bare fortsetter IPCC Ã¥ klamre seg til egen "modellmakt" og tror de kan utsette faglig gyldig kritikk pÃ¥ den mÃ¥ten).

- Etter en tid vil det innenfor alle paradigmer oppdages stadig flere anomalier, dvs. resultater som ikke er forenlige med paradigmet: Paradigmet rammes av en krise. (Her finner vi uten sammenligning den største synden som begås av IPCC-klanen: De underslår anomalier som ikke passer med rådende paradigme).

- Man forsøker i en normalvitenskapelig prosess derimot å finne et nytt paradigme som kan løse anomaliene, og dette paradigmeskiftet har karakteren av en vitenskapelig revolusjon. (Men i forlengelsen av sin pseudovitenskap forsøker IPCC akkurat nå å unngå nettopp dette!

- Mange vitenskapsmenn vil altså - det være seg av prestisjemessige, økonomiske eller statusmessige årsaker - holde fast på det gamle paradigmet, og det oppstår en strid mellom tilhengerne av det gamle og det nye paradigmet: Dette kan vi studere utfolde seg stadig sterkere i alle vitenskapspublikasjoner nå!

Inkommensurrabilitet hindrer sammenligning av hvilke paradigmer som har "mest rett": Man må begynne med de selvstendige, reviderte forutsetninger
- Kuhn sier altså at slike strider lar seg ikke løse ved å stille paradigmene opp ved siden av hverandre og sammenligne dem punkt for punkt, for det vil være uenighet om hvilke fenomener som det er relevant å forklare og hvilke forklaringer som er akseptable: Kuhn sier at "paradigmene er inkommensurable, og det finnes ikke noe nøytralt sammenligningsgrunnlag for dem".

Dermed får vi:

Den vitenskapelige tyngdeloven som uvegerlig vil felle IPCC over tid:
- IPCC forsøker Ã¥ løse denne utfordringen ved Ã¥ utestenge et nytt og konkurrerende paradigme, jfr. f.eks. strømmen av fagfellevurderte arbeider som IPCC har utestengt fra sine rapporter fordi de ikke samstemmer med deres AGW/CO2-hypotese. 
- Men Kuhns "tyngdelov" vil, dersom tidligere tilsvarende prosesser gjentar seg, forkaste ugyldige hypoteser og tvinge fram nye som stemmer bedre med observasjonene.
« Last Edit: 14.06.2015, 20:55:30 by Telehiv »

Emeritus

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 3 103
    • View Profile
Jeg ville vært litt forsiktig med å spå at vi nå er i eller på vei i en kjøleperiode, her er mange sykluser som virker opp på hverandre og disse syklusene er heller ikke nøyaktige. Solheim antar at 1000 års syklusen - som nå er i en varmingsfase - vil vare til rundt 2060.

Emeritus

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 3 103
    • View Profile
Er det noen som kan sende linker til god litteratur om de ulike naturlige syklusene.

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 2 844
  • Qui vivra verra
    • View Profile
Jeg ville vært litt forsiktig med å spå at vi nå er i eller på vei i en kjøleperiode, her er mange sykluser som virker opp på hverandre og disse syklusene er heller ikke nøyaktige. Solheim antar at 1000 års syklusen - som nå er i en varmingsfase - vil vare til rundt 2060.

Her kan det fort bli tolkingsulikheter på hva som sies, så det kunne vært greit om du kunne linke til hvor du mener Solheim skriver akkurat det du viser til. Herunder om det i denne forbindelse sies noe om varme/kalde 30-års perioder. I så fall vil jeg stusse litt hvis Solheim angir 2060 (og ikke midten på 2030-tallet) som slutt på en kaldere periode i årene framover.

Jeg spør om dette fordi det i min innsamling for noen år siden av en stor mengde arbeider som har diskutert temperatur i historisk tid (f.eks. fra romersk varmetid til i dag) der det finnes mange kilder til informasjon, så synes det mulig å syntetisere hovedbildet i flg oppsett:

- Ca. 500-årige varmeperioder (romersk 200 f.kr. til 300 e.Kr., middelalder 800-1300-tallet, inneværende fra ca. 1850 da lille istid avsluttes med en tydelig oppvarming fra ca. 1850) avløses av
- Ca. 500-årige kaldere perioder (mellom romersk varmetid og varm middelalder, og sist; den lille istid fra midt på 1300-tallet til ca. 1850)

Inne i disse 500-årige periodene har man med spesiell referanse til den nordlige hemisfære (den sørlige har vi både lite data på samt at de fysiske forholdene tilsier mindre variasjon) observert mange generasjoner med
- Ca. 30-årige varmeperioder (siste fra 1976-2006, før det hadde vi varm mellomkrigstid 1916-46 da Arktis smeltet minst like mye som på 1980-90-tallet, varmt fra ca 1850-1880), osv.
- Ca. 30-årige kaldere perioder (første nye kalde periode etter lille istid kom på 1880-tallet og varte inn i 1. verdenskrig, vi kjenner alle den kalde perioden 1946-76 med tilhørende istidsskremsler, som ble avløst av en varmere periode med dagens Thermageddon-skremsler...). Iht. min oppsummering av dette vil vi nå allerede være godt inne i en kald 30-års periode som vil flate ut midt på 2030-tallet.

NB: Inneværende kaldere 30-Ã¥rs periode fra 2006 (selv om IPCC-klanen vil skrike korsfest om det!) er altsÃ¥ en kald underperiode i en overstyrende varm 500-Ã¥rs periode som iht. historisk syklus (hvis den fortsetter like tydelig som de siste 2-3000 Ã¥r) vil vare til rundt 2350. Og derfra blir det kaldt, da....  8) 

Nå har vi altså diskusjonen om vi har begynt på ny kald 30-års periode fra ca. 2006 - vi må her ha mer pålitelige (og ujuksterte) data samt mer åpenbare fysiske dokumentasjoner ifm. økt tilfrysing av Arktis, osv. før vi kan konkludere at naturlige prosesser går sin gang og CO2-hypotesen er trygt død og begravet.

PS: Merk at mht. mine konkrete angivelser av årstall for syklusskifter, så er også dette syntetiserte tall for oversiktens skyld; det kan ha startet noen få år før ett sted og noen få år senere et annet sted. Men poenget er at snittet skal være omtrent korrekt.
Merk ogsÃ¥ at syklusendringer i de store atmosfæriske sirkulasjonssystemene skifter mye raskere trend enn de store havstrømmene (der vi kan ha en lagging pÃ¥ 5-7 Ã¥r før signifikante endringsdata kan observeres). Derfor er "eksakt Ã¥rstall" for trendskifter en relativ sak som kun kan fremstilles med retningsgivende/syntetiske Ã¥rstall for skifter. 


 
« Last Edit: 14.06.2015, 15:43:15 by Telehiv »

Emeritus

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 3 103
    • View Profile
Du finner det på nest siste her;

http://www.climatedialogue.org/

Emeritus

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 3 103
    • View Profile
IPCC klanen vil ikke skrike om det hevdes at det har vært en kaldeperiode fra 2006, de er jo nettopp det som har begrunnet the hiatus, vel og merke før den siste Karl og Co. En annen sak; jeg har sett disse ulike periodene omtalt, bl.a. av Skafetta, men kan ikke huske noe litteraturhenvisninger, er denne 30/30 og 500/500 - kun på den nordlige halvkule eller vet en ikke noe om dette.

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 2 844
  • Qui vivra verra
    • View Profile
Du finner det på nest siste her;

http://www.climatedialogue.org/

Jeg ba om link til Solheims tidsangivelser, og jeg antar du da mener avsnittet "A new Maunder Minimum?"

Men jeg tror du feiltolker litt når du skriver at
Jeg ville vært litt forsiktig med å spå at vi nå er i eller på vei i en kjøleperiode, her er mange sykluser som virker opp på hverandre og disse syklusene er heller ikke nøyaktige. Solheim antar at 1000 års syklusen - som nå er i en varmingsfase - vil vare til rundt 2060.


For det Solheim skriver er ikke at 1000-års syklusen "vil vare til rundt 2060", han sier at "We are close to a peak in the 1000yr temperature cycle....", dvs. at syklusen (innforstått: drøyt 200 år etter den startet rundt 1850) snart vil være på sitt høyeste nivå. Ikke at den avsluttes der. Da snakker vi nok 300 år til, dvs. ca. 2350 slik jeg har indikert foran.

Du har heller ikke støtte for 2060 i Solheims punkt der han skriver "The quasi period of about 60 yr" (dvs. summen av en kald og varm 30-års periode) will be in cooling direction the next 30 yrs.".

Utlagt vil jo denne "cooling direction" da snu i ca. 2045. Jeg har som sagt indikert at kjølingen bør gå mot sin slutt ca. 2036 (+/- noen få år). Jeg tenker da atmosfærisk (der jeg bruker 2006 som avrunding på den varme fasen fra 1976), men dersom Solheim f.eks. snakker om de store havsirkulasjonene er vi omtrent i samme tidsområde (jfr. mitt punkt om minst 5-7 års lagging på havtrendskifte ifht. atmosfæren. Uten mer info om hva Solheim legger i sine "next 30 yrs" kan jeg ikke si så mye mer enn det. Men jeg tror ut fra tidligere debattsammenhenger at vi snakker om omtrent det samme tidsspennet i virkeligheten.

« Last Edit: 14.06.2015, 20:26:56 by Telehiv »