COP30 i Brasil: Mot deltakersvikt, arrangementkaos og røverpriser

[Telehiv]

Årets klimatoppmøte COP30 arrangeres i Brasil 6.–21. november.
For å rette oppmerksomheten mot regnskogen (Brasils største klimapenge-jaktmark der ikke minst Norge har gitt svære milliardsummer uten kjent adresse, virkning og revisjonskontroll), har Brasil valgt å legge møtet til den huttaheiti-plasserte byen Belém (som ikke engang ble valgt som en av de 12 VM-byene i fotball).

Men samlet bilde bærer viktige tegn på at hele klimabutikken begynner å rakne:
Årets møte fortsetter nemlig nedgangen i antallet deltakere, som toppet seg med 
- Dubai 2023 med 83.000 (jetflybårne, hark hark) deltakere, etterfulgt av
- Baku 2024 med nedgang til 65.000 jetflybårne (hark hark).
- Årets COP30 i Belém er estimert med videre nedgang til ca. 50.000, der arrangørene prøver å snakke lavt om alle de viktige landene som ikke stiller i det hele tatt. Klimaplaprelandet Norge er faktisk også blant landene som har redusert sin planlagte delegasjon. 

Årets COP30 kan også bli en skikkelig lokal gyser på kostnadssiden for dem som fremdeles vil stille opp:

Skyhøyt prisnivå
Arrangementsbyen har få hoteller. Med titusener av delegater, lobbyister, journalister og andre ventet til toppmøtet, er prisene skrudd kraftig opp. Prisnivået er skyhøyt for Brasil.
Og dårlig forberedt:
Arrangørene lanserte – flere uker forsinket – tidligere i august en nettside for bestilling av hoteller.
De billigste hotellrommene koster 4500 dollar – vel 46.000 kroner – for hele toppmøtet. Og man må bestille for hele perioden.
Andre leier ut leiligheter. To soverom i Travessa alferes Costa koster 12.700 dollar – over 130.000 kroner – for hele perioden.

Her er imidlertid de mest alvorlige generelle bekymringene for klimapengejakten:
1. En rekke store industriland erkjenner i stadig større grad at de er sterkt svekket/selvskadet av dysfunksjonelle og ulønnsomme "grønne" omstillinger, og vil ikke lenger automatisk støtte en videreføring av store pengemidler og tilhørende klimaskattepåfunn dette klimaindustrielle bakteppet står for.

2. COP-apparatet frykter dermed en svikt i tidligere forventede pengebidrag fra en rekke store industriland, og har allerede i gang et forsterket fokus mot store private aktører. Vi ser at bl.a. milliardærklubben i WEF har engasjert seg i dette. Et underliggende mål på årets COP30 er derfor en økt indirekte finansieringsløsning for å holde narrativet i gang; å prøve å få de rikeste landene til å vedta mer forlokkende støttepakker til bl.a. NGO'er, store forretningsaktører, og mediegigantene.

Josh' snart 10 år gamle karikaturtegning av pengejakten står seg derfor bedre for hvert år som går:

[Telehiv]

1 måned til årets klimaparodi begynner: COP30 styrer stadig støere mot en både faglig og omdømmemessig flopp


Belém, arrangørby for COP30

Når mesteparten av både de politiske, kommersielle og aktivistiske aktørene sirklende rundt klimagrøtfatet har lettjente penger og moralsk posering som hovedfokus, er det ikke rart at hvert klimatoppmøte har beveget seg i stadig støere kurs mot håpløst faglig visvas parret med skamløse grådighetsframstøt. Til slutt skal vestlige giverland ha sine obligatoriske nattemøter (på overtid) for å bestemme hvor mye poseringsavlat de skal bidra med i finansgrøten av latterlig kaos til neste COP - uten at det minste miljøbidrag kan spores. Norge vil nok som alltid by mest av alle pr. innbygger.
 
Vi får ta en oppgang på tilstanden denne gangen også, når det nå er bare 1 mnd. til jetflyene vil sverme rundt Belém:

COP30 står i fare for å bli en "flopp" på grunn av flere pågående problemer:
- mangel på fremgang og full kaos mht økonomiske mål for Tropical Forest Forever Facility-fondet,
- forsinkelser i viktige økonomiske beslutninger for det samme fondet,
- en generell truende FN-klimafinansieringskrise og en legitimitetskrise for UNFCCC,
- manglende evne til å rigge akseptable forpliktelser om viktige klimamål for 2035, og
- betydelige logistiske utfordringer som høye overnattingskostnader og et utilstrekkelig transportsystem i vertsbyen Belém, Brasil.

Klassikeren: "Fossilindustrien ødelegger den grønne framdriften"
At det såkalte grønne skiftet slett ikke er grønt, og i tillegg har sendt den moderne industrialiserte verden ut i stadig større energitekniske og økonomiske ufører forbigås totalt. Istedet: For å skjule disse selvpåførte problemene vil man også i år, som alltid, hevde at "toppmøtet står overfor usikkerhet om verdenssamfunnets støtte og potensialet for at møtet kan bli dominert av fossile brenselinteresser". Mediene har allerede fått en pakke på dette tilsendt og er begynt å publisere langs dette sporet. Amen.
 
Litt konkretisering av ovennevnte kaos-salat:

Økonomiske og målsatte spørsmål
- Forsinkelse av skogfondet: Brasils ambisiøse Tropical Forest Forever Facility, et fond for å beskytte regnskoger, er forsinket med å nå målet på 125 milliarder dollar som man hadde håpet å lansere på COP30.
- Tapte tidsfrister: De fleste land synes ikke å ville overholde fristen for å sende inn sine oppdaterte klimamål for 2035, kjent som nasjonalt bestemte bidrag (NDC).
- Utilstrekkelig finansiering: Lavere nivåer på klima- og utviklingsfinansiering truer utviklingslandenes evne til å iverksette ambisiøse klimatiltak og undergraver tilliten til avtaler på COP30.

Logistiske og strukturelle problemer
- Vertsbyens kaos: Belém, Brasil, står overfor alvorlige logistiske utfordringer, inkludert mangel på rimelige hotellrom, utilstrekkelig offentlig transport og risikoen for et kaotisk miljø, ifølge Renewable Matter.
- UNFCCC-krisen: UNFCCC opplever en finansieringskrise og en legitimitetskrise, med krav om reform for å forbedre effektiviteten, redusere innflytelse fra privat sektor og styrke sivilsamfunnets deltakelse.

Politiske og legitimerende faktorer
Her er sentrale unnskyldninger for den økende svikten i COP-prosessene:
- Redusert deltakelse fra USA: COP30-ledelsen hevder bl.a. at fraværet av USAs pengestøtte, som man hevder har det største historiske ansvaret for klimagassutslipp, presser forhandlingene ytterligere.
- Trussel mot inkludering: COP30-ledelsen hevder nå at regjeringenes manglende engasjement og restriktive politikk truer med å gjøre COP30 til den minst inkluderende COP i historien, og begrenser forsamlings- og ytringsfriheten, sier bl.a. Observatório do Clima.
Begge disse to punktene er selvsagt ren nytale; sannheten er jo at de fleste deltakerlandene ikke lenger har råd eller evne til å henge med på den selvskadende overbudspolitikken med dysfunksjonelle energisatsinger som resultat. 

Personlig er jeg mest bekymret for hvor mye skade våre siste regjeringers overdådig kostbare klimaposering med den dårlig skjulte siklingen etter videre klimakarrierer vil fortsette  å skade Norges økonomi, næringsliv og energipolitiske stabilitet.

     

[Telehiv]

WUWT: "Climate Cult Fantasy and Duplicity Precede COP30"


Her begynte akselereringen av klimarunddansen og dens økende selvskading - Berlin 1995

Ja, stadig flere ser det nå: "Klimakultfantasi og dobbeltspill går forut for COP30"
WUWT har nå lagt ut en sterk kommentar til den omfattende energipolitiske, økonomiske og miljømessige selvskadingen i kjølvannet av de feilslåtte "grønt skifte" satsingene innen sol og vind, og at dette vil måtte prege den kommende COP30 om noen uker.
Anbefaler alle å lese hele artikkelen, men kan gjengi noen punkter oversatt til norsk:

Om det grønne skiftets tilkortkommenhet:
"Verden lærer raskt om vind- og solkraftmangler; deres desimering av rovfugler og annet dyreliv; den massive gruvedriften og forurensningen som er involvert i produksjonen av disse "rene, grønne" energisystemene; de millioner av dekar med gård, habitat og naturskjønne landområder som er påvirket av dem; billion-dollar-kostnadene for batteri- og gassbackup-systemer for vindstille og solfrie perioder; og den økonomiske ødeleggelsen som klimasentrisk politikk påfører over hele verden.
Både utviklede land og utviklingsland begynner å innse at de har blitt bedt om å ødelegge verden med vind-sol-batterisystemer som aldri kan møte økende elektrisitetsbehov ... for å redde den fra klimakriser som bare eksisterer i datamodeller og febrile fantasier.
Konsensus om Net Zero (netto null), ekstremvær, klimavitenskap bryter fra hverandre når COP30 nærmer seg."

Ødeleggelsen av vestlig næringliv og statsøkonomier:
Det er økende bevis for at påstander om en planetarisk krise er forankret i meningsløse datamodeller og skremselspropaganda, ikke i faktisk vitenskap, data eller fakta.
Flere velgere over hele verden avviser og gjør opprør mot netto null/anti-fossilt brenselpolitikk som har økt energikostnadene, ødelagt arbeidsplasser og industrier og knust håp og levestandard.
Selv den fattigste amerikanske delstaten (Mississippi) kan nå skryte av et høyere BNP per innbygger enn klimabesatte Storbritannia, hvor den gjennomsnittlige husholdningsprisen på elektrisitet er 0,35 dollar per kilowattime (vil sannsynligvis stige til 0,55 dollar/kWh innen 2027) – sammenlignet med et gjennomsnitt på 17,5 ¢ i USA og 13,5 ¢ i Mississippi.
Britiske industrier betaler nå verdens høyeste strømpriser – 27 % mer enn like klimabesatte Tyskland – og konservative/alternative politiske partier i begge land øker i popularitet mot de forankrede interessene som påla denne destruktive, jobbdrepende, uholdbare politikken.
USAs økonomi overgår Europas, hovedsakelig fordi Trump-administrasjonen har omfavnet rikelig, pålitelig, rimelig drivstoff, petrokjemikalier og elektrisitet, mens Storbritannia, Tyskland og det meste av Europa nekter å bore eller fracke etter olje og gass eller trekke seg tilbake fra sine uoppnåelige klimaløfter."

Lenke: https://wattsupwiththat.com/2025/10/13/climate-cult-fantasy-and-duplicity-precede-cop30/

[Telehiv]

Jaja, det var bare dette vi manglet før idiotiet og selvskadingen rundt COP30 ble fullbrakt:

"100,000 Amazon Trees Chopped Down to Build Road for COP30 Climate Conference"


Vi får ofre en tanke på BBCs selvfornøyde klimaalarmist Justin Rowlatt før hans tur til den brasilianske byen Belém for å rapportere om COP30. Å redde verden og dens miljø er jobben hans, så hvordan vil han møte utsiktene til å reise nedover en ny firefelts motorvei skåret gjennom den tette Amazonas-regnskogen for å hjelpe ham og hans 70 000 andre politiske aktivister med å få fart på luksushotellene deres? Basert på trær per dekar, har anslagsvis 100 000 modne eksemplarer blitt hugget ned for å få bygget den åtte mil lange Avenida Liberdade, noe som forårsaker utallige forstyrrelser for lokalt dyreliv.

Lenke: https://dailysceptic.org/2025/10/16/100000-amazon-trees-chopped-down-to-build-road-for-cop30-climate-conference/

[Telehiv]

Ole Henrik Ellestad har nå lagt ut en utmerket beskrivelse av de alltid like gjennomskuelige og pinlige forhåndssskremslene og repetisjonene av gamle klimabløffer i forkant av COP30:

Lenke: https://www.document.no/2025/10/20/som-vanlig-alarmene-runger-for-klimamotet/


Årets "hovedsatsing" for klimaskremmerne er "massedød" for Great Barrier Reef, kommentert i Ellestads artikkel.
 
Den useriøse og COP30-timede Exeter-rapporten er tidligere også kommentert her på forumet:
Lenke: https://klimadebatt.com/forum/index.php?topic=2350.msg17386;topicseen#msg17386

[Telehiv]

Selvpåført energisvikt får de store giverlandene til å moderere seg sterkt mot mer COP30-klimaselvskading


Høylytte og woke-sausede klimaaksjoner før COP30, men de store pengene begynner å svikte

Den velkjente skribenten David Wojick, bl.a. med doktorgrad i matematisk analyse, har akkurat lagt ut en artikkel der han drøfter hvorfor den kommende COP30-konferansen har spaknet veldig på forhåndskravene om mer "klimafinansiering".
Han stiller derfor spørsmålet om sterkt modererte/neddempede COP30-krav er en Trump-effekt: "Is Subdued COP 30 a Trump effect?"

"Er neddempede COP30-krav en Trump-effekt?"
Han tar opp så mange viktige problemstillinger rundt den kommende COP30 at jeg tillater meg å legge ut en norsk gjengivelse av poengene hans:

"Mainstream-pressens oppkjøring til COP 30 er den mest neddempede jeg noensinne har sett, og jeg har sett dem alle. Ingen store globale planer eller krav om astronomiske pengesummer. Sannsynligvis en Trump-effekt – men som en vitenskapsmann uten harde bevis vil jeg ikke påstå det, bare påpeke muligheten.

Det store som mangler er lett å se. Dette er den høylytte oppfordringen om billioner av dollar i «finansstrømmer» fra utviklede land til utviklingsland via ulike FN-fond.

Hvis betalinger i det hele tatt nevnes, har de nå en tendens til å være i hundrevis av milliarder i året, ikke billioner. Merk deg, noen hundre milliarder er fortsatt latterlig, men det er langt mindre enn billioner, definitivt en ny lav profil.

President Trump har gjort flere store grep for å bidra til mindre økonomisk stormannsgalskap. Han trekker Amerika ut av Paris-avtalen, som trer i kraft i januar. Han fordømte klimaalarmisme som en kolossal svindel for FNs generalforsamling, i ansiktet på dem så å si.

På den økonomiske siden har han sagt opp US Agency for International Development (USAID), som kastet milliarder av dollar i året rundt om i verden i klimapenger. Mange andre amerikanske byråer har også avsluttet klimautgiftene.

Dermed er det helt klart at ingen "finansielle strømmer" til klimaendringsprogrammer vil komme fra Amerika i det minste de neste årene. De andre utviklede landene, hvorav noen fortsatt er rabiate når det gjelder klima, er ikke i posisjon til å gjøre opp for tapet av Amerika.

Dessuten, og dette kan være en annen grunn til den dystre COP, opplever disse andre utviklede landene alvorlige økonomiske problemer. Ironisk nok er noen av disse energikostnadsklemmer forårsaket av dårlig gjennomtenkt klimapolitikk. Dette gjelder absolutt for EU og Storbritannia.

Merk deg, monster-dollar «finansstrømmer»-retorikken var for det meste motiverende. Det hadde lite å gjøre med det faktiske arbeidsprogrammet til COP, så det vil fortsatt fortsette, om enn forsiktig, når det gjelder kostbare nasjonale forpliktelser.

Kanskje det beste eksemplet på denne nyvunne forsiktigheten er programmet som lovet å bli det største av alle økonomisk. Dette er det såkalte taps- og skadeprogrammet, der de utviklede landene skulle betale utviklingslandene for alt det dårlige været de ble skadet av. Det, pluss ikke-værhendelser som skogbranner og havnivåstigning.

Fordi alle disse skadene hevdes å skyldes klimaendringer. Faktisk har de laget et meningsløst språk for å kodifisere denne påstanden. Hver eneste større forekomst av dårlig vær kalles nå en «klimahendelse». Den grønne pressen bruker stadig denne latterlige terminologien.

Selvfølgelig er de potensielle tapene og kravene i utallige billioner av dollar, fordi det er milliarder av mennesker i utviklingsland og mye dårlig vær. I tidligere COP-er ble disse billionene ofte vist frem for å motivere opprettelsen av et «fond for å reagere på tap og skade (FRLD)», som til slutt skjedde på COP 28.

I år er FRLD i stedet veldig lavmælt. Til å begynne med har de ingen penger, ettersom finansstrømmene ikke har flommet over. De har noe sånt som 250 millioner dollar, som er som ingenting.

De kommer til å utstede en oppfordring til foreslåtte prosjekter slik at de kan begynne å finne ut hvem som får finansiering for hva slags tap, men disse vil åpenbart være små. Og selvfølgelig vil de bruke mye tid på å ønske at de hadde mye mer penger.

De andre FNs klimafond og -programmer er i stort sett samme synkende båt. Amerika har trukket seg ut, og ingen andre har penger. Den grønne pressen må jobbe hardt for å finne noe interessant å skrive om. Historier av menneskelig interesse kan være det.

Jeg, på den annen side, vil gjerne fortelle om det sørgelige ved COP 30. Følg med på CFACT for flere gode nyheter fra denne vinkelen. COP 30 fører ingen vei."

Lenke: https://wattsupwiththat.com/2025/10/27/is-subdued-cop-30-a-trump-effect/

TIL ORIENTERING:
Her er lenke til nettstedet CFACT som Wojick omtaler i teksten sin: https://www.cfact.org/

[Telehiv]

FN-sjefen og The Guardian med bred alarmismekampanje før COP30
Seriøse klimaforskere tier stille eller reagerer med diskret hoderysting, for ikke å havne i fagpolitisk unåde. Men WUWT har funnet det nødvendig å slå i bordet og dele ClimateRealisms artikkel "The Guardian and Guterres Are Wrong: Science Shows No Climate 'Tipping Points'".

Artikkelen gir et nytt eksempel på de klimaopportunistiske parhestene FN og The Guardians tilbakevendende bløffing som ikke tåler å bli målt mot faktiske observasjoner; det vanlige journalistiske rælet fra The Guardian og den enda mer åpenlyse pengejakten for FNs del.



Lenke: https://wattsupwiththat.com/2025/11/01/the-guardian-and-guterres-are-wrong-science-shows-no-climate-tipping-points/

[Telehiv]

Nå er det bekreftet fra Det Hvite Hus: USA dropper klimatoppmøtet i Brasil


Klima- og miljøvennlig?!? Anleggsarbeidere bygger en ny vei gjennom urskogen til Belém i Brasil som skal være klar før klimatoppmøtet

En talsperson for Det hvite hus melder nå at USA kommer ikke til å sende noen høytstående tjenestepersoner til FNs klimatoppmøte (COP30) i Belém i Brasil. Trump-administrasjonen sier den er ferdig med multilaterale klimatiltak og forbereder seg på tiden etter klimahysteriet.
Det er vel bare å forberede seg på nye alarmskrik fra Guterres & de mens de innser at den forventede pengestrømmen til flere meningsløse klimatiltak er i ferd med å krympe.

[Telehiv]

Reuters: EU avtalte svekket klimamål i siste time-avtale for COP30
EU har akkurat - etter omfattende indre rivninger - foretatt hastverkspregede panikkinnstillinger før COP30:
- Reuters melder fra Brussel at EUs klimaministre akkurat nå, i et hastevedtak i siste liten før fristen for FNs COP30-toppmøte i Brasil, er blitt enige om et klimaendringsmål for 2040 med utvanning av tidligere "klimamål".
- Etter å ha forhandlet sent tirsdag kveld, godkjente klimaministre fra EU-land i en offentlig avstemning et kompromiss om å kutte utslippene med 90 % innen 2040, fra 1990-nivå, men med fleksibilitet for å svekke dette målet. Les: Man har internt forlengst skjønt at man er på vidotta med de foreliggende selvskadende "klimamålene", ref bl.a. sjokket over Bill Gates som har ropt sitt varsku nylig.

FN ba som kjent alle regjeringer over hele verden om å sende inn klimaplaner for 2035 før COP30-klimatoppmøtet åpner. EU har store indre spenninger rundt dette, avhengig av hvor økonomisk skadet de ulike medlemslandene allerede er av "det grønne skiftet", samtidig som bordet fanger gjennom EU-medlemskapet. Dermed vedtar man stadig mer grumsete pussigheter som bare viser at man forlengst har mistet troen på hele "skiftet" der man ser sine lands økonomier synke.
Man prøver likevel å redde klimaansikt med noen hastevedtak, og medieforetaket Politico skriver megetsigende i sin kommentar: 
"The deal avoids the EU going empty handed to the COP30 climate summit".

Sammendrag fra møtet:
- EU-ministrene støtter målet om å kutte utslippene med 90 % innen 2040 (les: Man har altså flyttet målet 5 år ut fra COP30s krav om 2035 for å få litt mer tid å komme seg unna den kommende fallitten)
- Avtalen lar land kjøpe flere utenlandske CO2-kreditter for å nå målet (les: for ikke å bli så raskt ruinert selv)
- Avtalen inkluderer også utsettelse av EUs nye karbonmarked (les: for å unngå en akutt synliggjøring av den reneste energipolitiske galskap)

Hva er det egentlig dette møtet prøver å si:
Reuters' snille og forståelsesfulle konklusjon er omtrent slik:
- Det svekkede målet vil la land kjøpe utenlandske karbonkreditter for å dekke opptil 5 % av utslippskuttmålet på 90 %. Det vil effektivt svekke utslippskuttene som kreves fra europeiske industrier til 85 %, og betale utenlandske land for å kutte utslipp på Europas vegne for å gjøre opp for resten.
- EU ble også enige om å vurdere alternativet i fremtiden å bruke internasjonale karbonkreditter for å møte ytterligere 5 % av utslippsreduksjonene i 2040 – noe som potensielt kan barbere ytterligere 5 % av det innenlandske målet.
- I tillegg ble landene enige om et 2035-mål om å kutte utslippene i området 66,25-72,5 %.

Lenke til Reuters' snille behandling av kaoset:
https://www.reuters.com/sustainability/cop/eu-eyes-weaker-climate-goal-scramble-deal-by-cop30-sources-say-2025-11-05/

[Telehiv]

COP30 er i gang, og avslører en tydelig redusert oppslutning - og et stort antall land trekker seg fra forpliktende krav. Men ikke alle:
- Her skal vi se på hvilken (særlig) europeisk økonomisk og energipolitisk selvskading som er under utvikling på årets konferanse:



Først: Global nedkjølingstrend fortsetter
Klimaaktivistene bak COP30 hadde selvsagt et håp om at man kunne vise til ny global oppvarming til konferansen var over. Som vi har gravd i her på forumet har det også vært tvilsomme målinger servert de siste månedene. Men tydeligvis ikke nok; den globale temperaturen endret seg ikke i oktober sammenlignet med august. Avkjølingstrenden er fortsatt intakt. Amerikanske National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) forventer nå at en kjølig LA NINA utvikler seg i Stillehavet denne vinteren, noe som også vil føre til en ytterligere nedgang i globale temperaturer.

Tidligere sentrale alarmistaktører svikter
Allerede før konferansen hadde New York Times overskriften: «Hele verden er lei av klimapolitikk.» Og det faktum at Bill Gates, en årelang alarmist og sponsor av klimapolitikkens "grønne skifte", advarte eksplisitt mot overdreven, kortsiktig klimapolitikk bare 14 dager før konferansen, og satte økonomisk kontroll og framgang tilbake i fokus – et stort slag.

COP30 i Belém styrer mot et nederlag for klimaalarmistene
Den 30. verdensklimakonferansen i Belém er ennå ikke over, men det er allerede klart at arrangementet, annonsert som «Sannhetens konferanse», vil gå inn i klimakonferansenes historie som et stort sviktende vendepunkt:
- Ingen statsoverhoder fra de fire største CO2-utslippslandene – Kina (33 %), USA (12 %), India (8 %) og Russland (5 %) – dukker opp i Belém.

Bare 1/3 av statene har sendt inn en plan
Før klimakonferansen i Belém måtte deltakerstatene rapportere om sine fremtidige planer for bruk av kull, olje og gass. Det faktum at bare en tredjedel i det hele tatt sendte inn en uttalelse, antyder allerede den økende nedgraderingen av klimaspørsmålet. Men de få rapportene som ble sendt inn er i tillegg avslørende:
- De fleste stater rapporterte om kontinuerlig økende bruk av kull, olje og gass.
- Rapportene viser en økning i det globale kullforbruket med 30 %, olje med 25 % og gass med 40 % innen 2030 sammenlignet med 2015.
- FNs klimapanel (IPCC) håpet tvertimot å redusere de globale CO2-utslippene med 45 % innen 2030 sammenlignet med 2015; nå fortsetter de å stige.

De vestlige industristatene bedriver energipolitisk selvskading: Omtrent bare Europa kjører på videre
Bare Europa er fortsatt urokkelig forpliktet til målet om å oppnå netto null CO2-utslipp innen 2050.
Tyskland, Europas industrielle hjerte, er enda mer ambisiøst og er ifølge Axel Bojanowski «lederen» for uoppnåelige aktivistmål blant industrilandene med sitt mål å være "klimanøytralt" innen 2045 – en selvdestruktiv plan:
- Tysklands reduksjon vil uunngåelig bli kompensert av økende utslipp i andre EU-land.
- Dette er fordi det europeiske kvotehandelssystemet sikrer at utslippskvoter som ikke brukes i Tyskland, forbrukes i andre EU-land.

Det blir stadig tydeligere hva Wall Street Journal mente da de kalte Tysklands energipolitikk den «dummeste i verden».

EU: "CO2-reduksjon på 90 % innen 2040 sammenlignet med 1990"?!?
Noen dager før konferansen ble de europeiske statene enige om et felles mål, nemlig å oppnå en CO2-reduksjon på 90 % innen 2040 sammenlignet med 1990. 5 % av egeninnsatsen kan komme fra utslippsreduksjoner i utlandet, som selvfølgelig også må betales dyrt. Den tyske miljøministeren feiret denne avtalen som «gode nyheter for den tyske økonomien, ettersom alle nå ville ha de samme konkurransedyktige betingelsene».

Denne uttalelsen avslører hvor lite den tyske føderale regjeringen og dens ministre forstår om den globale økonomien. Som om tysk industri bare eksporterer varer til europeiske land. Tyske varer konkurrerer imidlertid i et globalt marked som ikke har byrden av CO2-avgifter og høye energipriser på tyske produkter og derfor alltid kan tilby dem billigere. 50 % av eksporten går til land utenfor EU.

Kansler Merz og hans miljøminister Schneider bagatelliserer åpenbart den tyske situasjonen. Tyskland har underlagt seg selvpålagte lenker med klimabeskyttelsesloven som vil bli svært smertefulle i årene som kommer.

Die Welt om tysk klimapolitikk: «manus for en økonomisk katastrofe»
Welt-journalist Axel Bojanowski: «Den tyske klimabeskyttelsesloven, sementert av den føderale konstitusjonsdomstolen, ser ut til å være et manus for en økonomisk katastrofe. Det gir bare Tyskland et gjenværende budsjett på 6,7 gigatonn CO2, som sannsynligvis vil være brukt opp tidlig på 2030-tallet. I henhold til loven trues da straffer, nedstengninger og begrensninger på friheten for å oppfylle klimamålene.»

6,7 gigaton var det gjenværende tillatte budsjettet etter kjennelsen fra den føderale konstitusjonsdomstolen fra 2020 og utover. Per i dag gjenstår bare 3,6 gigatonn av dette. Bufferen reduseres med om lag 0,5 gigatonn hvert år. Senest innen 2032 vil det gjenværende budsjettet være oppbrukt, og Tyskland vil ha nådd slutten av linjen satt av den føderale konstitusjonsdomstolen. Dette vil skje i neste valgperiode, ikke bare i 2040.

Her skal imidlertid intet innrømmes: Kansler Merz hvitvasker
I sin 5-minutters tale i Belém foran en halvtom sal sprer kansler Merz uaktsom hvitvasking: «Økonomien er ikke problemet. Økonomien vår er nøkkelen til å beskytte klimaet vårt enda bedre.»

Den tyske energiprofessoren Fritz Vahrenholt prøver igjen å rope et varsku om hvor dette fører hen bl.a. på X ( https://x.com/FritzVahrenholt ), og spør rett ut: "Vet ikke kansleren hvilken farlig tilstand vår industri er i?"

Støre skal kaste inn 30 mrd(!!) i det allerede skandaløse Tropisk skogfond (TFF)
Norske velgere kan bare hjelpeløst bivåne at statsminister Jonas Gahr Støre allerede har utbasunert på COP30 at Norge vil støtte fondet med 30 milliarder kroner over ti år. Dette mens norske skoler, helseforetak m.m. legges ned på bred front her hjemme. Støre mener han har sikret oss mot eksessive sprekker i dette budsjettet, ved at Norge ikke skal stå for mer enn 20 prosent av totalbeløpet (dvs. 20 mrd), noe som selvsagt skurrer mot lovede 30 mrd. Kanskje Støre vet mer enn oss om hva totalbeløpet blir til slutt?

La oss likevel håpe at klimaposerings-Norge reddes av gongongen slik at ikke Norge ender med enda verre selvskading her enn man kan frykte:
- Sannsynligvis vil det eneste resultatet av Belém-konferansen være etableringen av et investeringsfond, foreslått av Brasils president Lula, for å finansiere beskyttelsen av tropiske skoger.
Fondet skal fungere som følger:
- Giverland betaler 25 milliarder dollar til fondet.
- Private investorer (investeringsfond) skal betale inn 100 milliarder dollar.
- Giverlandene får en avkastning på rundt 4,0-4,8 %, noe som tilsvarer avkastningen på sine statsobligasjoner, da de som regel må skaffe pengene gjennom statsgjeld.
- Avkastningen for private investorer er 5,8 % til 7,2 %.
- Fondets penger skal være investert i statsobligasjoner fra fremvoksende markeder, som gir relativt høy rente på grunn av den høyere risikoen (brasilianske statsobligasjoner er for tiden på 12,25 %).
- Private investorer betjenes først, etterfulgt av giverlandene.
- Hvis noe gjenstår etter fordeling av overskudd til private investorer og giverland, utbetales beløpet til 74 land med tropisk skog.
- Det er håp om at det på denne måten vil bli delt ut 3-4 milliarder dollar årlig til de tropiske skoglandene.

Haken er denne:
For å lokke investorer gis private investorer preferanse i betalingssekvensen: først de private, deretter giverstater. Videre må giverlandene forsikre fondet mot mislighold. Mislighold i et fremvoksende marked kan raskt føre til fondets insolvens. I så fall vil skattebetalerne i giverlandene bli holdt ansvarlige og i et ekstremt scenario miste kapitalen sin.

Vahrenholt: Ufordelaktig for den tyske skattebetaleren
Som forberedelse til Belém var det grunnleggende uenighet om Tysklands deltakelse i fondet mellom finansdepartementet og kanslerens kontor. Kanslerens kontor tok tydelig til orde for deltakelse og et bidrag på minst 1 milliard dollar. Det ble assistert av miljødepartementet under minister Schneider og departementet for økonomisk samarbeid og utvikling under minister Alabali-Radovan. Finansdepartementet, under Lars Klingbeil, protesterte sterkt, og så på fondet som en milliardrisiko og tvilte på levedyktigheten til fondets struktur.

Og faktisk er modellen strukturelt ufordelaktig for den tyske skattebetaleren. Man kan også si: Tyskland (akkurat som Norge!) subsidierer med dette avkastningen til private investorer med offentlige midler og gir standardgarantien for BlackRock og Co. Derfor blokkerer det føderale finansdepartementet vedvarende Tysklands deltakelse i fondet. Det kan utvetydig sies at det føderale finansdepartementet så langt modig har forsvart interessene til den tyske skattebetaleren mot interessene til BlackRock og Co.

Dette er bakgrunnen for at kansler Merz ikke var i stand til å navngi et konkret tall (men kalte det «et bemerkelsesverdig beløp») i Belém. Milliardene skal nå finnes i budsjettavstemmingen for det føderale budsjettet for 2026, som finner sted denne uken, slik at det føderale budsjettet kan vedtas 28. nov.
Det er å forvente at SPD vil gi etter. Men det kan være en pyrrhosseier for kansler Merz, som da synlig vil prioritere interessene til internasjonale finansinvestorer, spesielt hvis fondet skulle få problemer.

Hvorvidt fondet til slutt vil materialisere seg er fortsatt tvilsomt, da det bare trer i kraft hvis giverstatene forplikter seg til 10 milliarder dollar. Så langt (unntatt Tyskland) har det blitt samlet inn 5,6 milliarder dollar.

USA og Storbritannia har allerede takket nei til deltaking
Hvis fondet likevel blir til, vil investeringsselskapene tjene først, med høy avkastning sikret av stater, og deretter de fremvoksende markedene, som kan selge sine høyrisikostatsobligasjoner. Hvorvidt den tropiske skogen vil dra nytte av denne forvirrende økonomiske jungelen er ennå ikke sikkert. Den største risikoen forblir hos giverlandene, som setter skattebetalernes penger i fare med den fengende historien om å redde regnskogen.

Ikke noe nytt under COP-himmelen altså, bare enda mer selvskadende for vestlige industriland:

[Telehiv]

I morgen er siste dag for COP30, og det meldes at man står langt fra å kunne erklære noen felles ny avtale. Vi må anta at det som tidligere år blir paniske møter på overtid der man til slutt - etter at Norge har lagt enda mer penger i kassa for at Barth Eide skal få sitte i sluttpanelet - vedtar noe nytt visvas som alle kan tilslutte seg. Men stadig flere land stiller seg nå spørsmålet:
- Hvor lenge skal dette kostbare teateret få fortsette?

Siste: Australia trekker seg som vert for COP31 - Tyrkia stepper trolig inn
Observatører i Brasil mener det ut fra knakingen i alle ledd på årets COP30 er blitt mindre attraktivt å stå som vert for neste COP-møte, og nå har Australia akkurat meldt at de trekker seg.

Eller som det heter på Reuters klimaspråk:
- "Australia har gått med på at neste års klimatoppmøte, COP31, skal arrangeres i Tyrkia".
Men Australia skal lede de politiske forhandlingene mellom landene, opplyser statsminister Anthony Albanese idag. Mer klimaspråk (aka kjent som "nytale") får vi fra Reuters:
- "Avtalen for COP 31 omtales som en stor seier for begge land".

Ellers begynner stadig flere land å skjønne at utfasing av fossile brensler vil ødelegge deres økonomi og velferd fortere enn de klarer å skrive ut klimaskatter:



Lula har tatt på seg ryggejobben: "Land må fase ut fossile brensler i eget tempo"
Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva prøver å ro motstanden i land før alt bryter sammen allerede på COP30 med å si at "landene må selv få bestemme tempoet for utfasingen av olje, gass og kull".

For å løse dette foreslår han et "veikart" som "viser oversikt uten å påtvinge tidsfrister":
"Vi må vise samfunnet av vi ønsker dette uten å påtvinge noe, uten å sette tidsfrister, slik at hvert land kan bestemme hva de kan gjøre innenfor sin egen tid og muligheter", er Lulas nylige beskjed til pressen. Dette er et taktisk tilbakesteg fra brummingen han mottok da han litt mer offensivt sa at man måtte få "en global plan for å redusere avhengigheten av fossile brensler".

PS: Olje- og gassprisen begynte å røre seg oppover igjen straks dette begynte å lekke ut fra COP30. Blir interessant å se om markedet blir mer varig påvirket etterhvert som dette første fliket av energipolitisk forstand har dukket opp.

PS2: Hehe, oljeprisstudier er ikke for nervesvake; rett etter jeg skrev mitt første PS her ble det meldt at USA har lagt fram et fredsforslag for Ukraina. Dermed falt oljeprisen 1 dollar på 15 min.....nå har truseskvetterne snart dummet seg ferdig på dette, så nå må man ikke bli overrasket om oljeprisen begynner å karre seg litt tilbake igjen fordi børs-makrobildet peker på ny boost. Og så videre.....

[Telehiv]

Reuters: FN har offentliggjort et utkast til Cop 30-avtale der ordene «fossilt drivstoff» ikke er brukt
Men det er jo verre sjokk ute og går i dag:

Har noen kuppet desken i NRK? Sender nyhetsinnslag om saftig snøfall i Storbritannia!
Og dette midt oppe i et kriserammet COP30 der bestyrelsen i natt diskret avtalte å slutte å snakke om fossile brensler!
Helt uforberedt slo jeg på NRK i morges for å se når de sender fra sprinten på Beitostølen idag - og falt nærmest bevisstløs sjokkskadet av stolen.
Man må bare spørre: Er NRK klar over hvilke sjokk de utsetter befolkningen her, ved å ikke holde bedre kontroll med desken sin?!?

NRK sendte riktignok bilder bl.a. fra Aidensfield før det begynte å snø skikkelig, men her et mer representativt bilde fra Yorkshire hos The Times:

 

[stjakobs]

Charles Rotter skriver dette i Wattsupwiththat (oversatt):

Friheten smelter raskere enn isbreer: COP30s erklæring om «informasjonsintegritet»

Byråkratene har overgått seg selv denne gangen. Etter å ha mislyktes i å vinne idé-krigen, har de nå bestemt seg for å forby dissens – høflig, selvfølgelig, pakket inn i det vanlige byråkratiske dekket av «integritet», «tillit» og «informasjonsøkosystemer». «Erklæringen om informasjonsintegritet om klimaendringer» som ble undertegnet på COP30 i Belém, leses som noe George Orwell ville ha avvist fordi den var for avslørende.

«I erkjennelse av at klimakrisens hastverk ikke bare krever avgjørende handling fra stater, men også bredt engasjement fra alle deler av samfunnet ...»

Dokumentet åpner med denne forutsigbare påkallingen av «haster», den slitte besvergelsen som var ment å suspendere fornuften og rettferdiggjøre hva som enn kommer etterpå. Så, i en betagende handling av kognitiv dissonans, krever den «bredt engasjement» fra alle – rett etter å ha annonsert at bare én type engasjement vil bli tolerert: den typen som bekrefter den «nøyaktige og evidensbaserte» linjen som er godkjent av FN og dets venner i UNESCO.

Denne frasen – «nøyaktig og evidensbasert» – dukker opp gjentatte ganger, som om repetisjon alene kunne erstatte den rotete, kontroversielle prosessen med faktisk vitenskap. Forfatterne hevder at de er:

«Bekymret over den økende virkningen av desinformasjon, feilinformasjon, fornektelse, bevisste angrep på miljøjournalister, forsvarere, forskere og andre offentlige stemmer...»

Oversettelse: alle som stiller vanskelige spørsmål om klimamodeller, datausikkerhet eller politiske feil er nå skyldige i «fornektelse» – et begrep lånt rett fra leksikonet til religiøs kjetteri.

Hvis dette bare var nok et pust av diplomatisk varmluft, ville det vært latterlig. Men denne erklæringen går lenger. Den oppfordrer åpent myndighetene til å:

«Lage og implementere retningslinjer og juridiske rammeverk ... som fremmer informasjonsintegritet om klimaendringer, og respekterer, beskytter og fremmer menneskerettigheter, inkludert retten til ytringsfrihet ...»



En fantastisk selvmotsigelse – den typen som bare internasjonale byråkrater kan levere uten å flire. Hvordan «fremmer man ytringsfrihet» samtidig som man utformer lover for å avgjøre hvilke ytringer som er akseptable?

Den instruerer til og med teknologiselskaper til å:

«Vurdere om og hvordan plattformarkitektur bidrar til å undergrave integriteten til klimainformasjonsøkosystemer, og gi forskere tilgang til data for å sikre åpenhet og bygge et bevisgrunnlag.»

Dette er ikke vitenskap. Det er overvåking med en moralsk glorie.

Erklæringen foreslår også at finansieringskilder:

«Donere til Global Fund for Information Integrity on Climate Change, administrert av UNESCO på vegne av initiativet.»

Den samme UNESCO som har brukt flere tiår på å produsere feelgood-propaganda om «utdanning for bærekraftig utvikling», vil nå sitte på toppen av et globalt informasjons-tsardømme og bestemme hvilke fakta som er egnet for offentlig konsum. Du kunne ikke funnet opp en bedre parodi på byråkratisk overstyring selv om du anstrengte deg.

Selvfølgelig hevder enhver tyrann å handle i forsvar av «sannhet». Inkvisisjonen brente kjettere for troens renhet. Sovjetunionen fengslet forskere for å ha stilt spørsmål ved lysenkoismen – alt i navnet til å beskytte «vitenskapelig integritet». Dagens klimaprestedømme er ikke annerledes. De har rett og slett erstattet korset med IPCC-logoen og rosenkransen med en PowerPoint-samling med utslippsdiagrammer.

Det er vanskelig å ikke le når erklæringen høytidelig lover å:

«Fremme informasjons-integritet ... i tråd med internasjonal menneskerettighetslovgivning, inkludert standarder for ytringsfrihet.»

Forfatterne virker lykkelig uvitende om motsetningen – eller kanskje fullstendig klar over, og sikre på at ingen vil påpeke dem for det. Tross alt er «ytringsfrihet» lett å love når du allerede har definert at feile ytringer ikke får lov å eksistere.

Hele innsatsen stinker av usikkerhet. Hvis vitenskapen var så «avgjort» som hevdet, hvorfor denne besettelsen av å bringe kritikere til taushet? Hvorfor de endeløse kampanjene for å «styrke offentlig tillit» og «styrke tilliten til klimavitenskapen»? Ekte vitenskap ønsker skepsis velkommen; propaganda krever tro.

Og ta ikke feil – dette er propaganda. Den gjentatte påkallingen av «tillit» og «integritet» er kontrollens språk, ikke undersøkelsens. Ekte tillit oppnås gjennom åpenhet, debatt og bevis – ikke pålagt ved dekret. Du trenger ikke et UNESCO-styrt «informasjonsøkosystem» for å fortelle folk at vann koker ved 100 °C. Du trenger bare sensur når «faktaene» dine er for skjøre til å tåle gransking.

Den kanskje mest irriterende delen av hele denne skuespillet er dens paternalisme. Erklæringen oppfordrer myndigheter til å:

«Fremme kampanjer om klimaendringer og støtte initiativer som fremmer leseferdighet og publikums rett til tilgang til pålitelig informasjon om saken.»

På vanlig norsk betyr det: finansiere propaganda som forteller innbyggerne hva de skal tenke, samtidig som de stempler motstridende synspunkter som «upålitelige». Det er den intellektuelle ekvivalenten av å servere babymat til voksne – matet med skje, ferdigtygd og smakløs.

Underskriverne – Brasil, Canada, Chile, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland, Spania, Sverige og Uruguay – burde skamme seg. Dette er nasjoner som en gang var stolte av åpen undersøkelse og demokratisk debatt. Nå har de gått sammen i et forsøk på å kodifisere ortodoksi og straffe avvik.

Ironien er selvfølgelig at den såkalte «klimadesinformasjonen» de er desperate etter å utrydde, ofte viser seg å være en ubeleilig sannhet. Det var «feilinformasjon» en gang å stille spørsmål ved «hockeykølle»-grafen, helt til den kollapset under gransking. Det var «fornektelse» å påpeke at klimamodeller konsekvent har overvurdert oppvarmingen. Det var «farlig» å merke seg at fornybar-kraftsmandater driver opp energikostnadene og destabiliserer strømnett – helt til strømbrudd tvang selv sympatiske regjeringer til å revurdere.

Nå, i stedet for å rette opp feilene sine, dobler klimaetablissementet innsatsen – de går fra overtalelse til tvang. Budskapet deres er enkelt: tro, eller tie stille.

Den virkelige faren her er ikke klimaet – det er selve friheten. Når regjeringer, media og overnasjonale organer konspirerer for å bestemme hvilke meninger som kan ytres, slutter vitenskapen å eksistere. I stedet oppstår et byråkratisk presteskap – flytende i språket om «bærekraft», «integritet» og «evidensbasert politikk», men fullstendig blindt for sin egen autoritarisme.

Denne erklæringen, undertegnet under Beléms tropiske fuktighet, bør ikke gå i historien som en milepæl innen «informasjonsintegritet», men som et monument over intellektuell feighet. Ute av stand til å konkurrere i idéenes frie marked, har klimaetablissementet valgt å stenge markedet helt ned.

De kaller det «informasjonsintegritet». La oss kalle det det det er: klimatotalitarisme med et smil.


Lenker:
Erklæringen om informasjonsintegritet om klimaendringer

Originalartikkelen

[Telehiv]

Charles Rotter skriver dette i Wattsupwiththat (oversatt):

Friheten smelter raskere enn isbreer: COP30s erklæring om «informasjonsintegritet»

Byråkratene har overgått seg selv denne gangen. Etter å ha mislyktes i å vinne idé-krigen, har de nå bestemt seg for å forby dissens – høflig, selvfølgelig, pakket inn i det vanlige byråkratiske dekket av «integritet», «tillit» og «informasjonsøkosystemer». «Erklæringen om informasjonsintegritet om klimaendringer» som ble undertegnet på COP30 i Belém, leses som noe George Orwell ville ha avvist fordi den var for avslørende.

stjakobs,
flott at du legger ut denne meget viktige artikkelen på norsk. Håper det fører til at enda flere leser den!
Idag har WUWT lagt ut Francis J. Mentons MEGET øyeåpnende kommentar til en "klimakonferanse" i New York som har foregått parallelt med COP30 i Brasil, og som forteller om hvordan man nå i 2025 allerede har rygget avslørt ut av en rekke hovedsaker konferansen promoterte i 2023. Jeg tillater meg å legge ut en oversatt versjon:


Francis J. Menton, jurist fra Harvard

På The New York Krazy Klimate Konference, 2025-utgaven
Francis Menton

For to år siden, i november 2023, deltok min venn Roger Caiazza og jeg på en konferanse arrangert av en lokal nyhetskilde kalt City & State. De kalte konferansen sin «Clean Energy New York Summit: The Path to Sustainability». Jeg kalte den Krazy Klimate Konference, og jeg skrev om den i et innlegg 18. november 2023 med tittelen «At The New York Krazy Klimate Konference.»

I fjor hoppet både Roger og jeg over Konferansen, og i år bestemte Roger seg klokt nok til å bli hjemme i Syracuse. Men jeg var morbid nysgjerrig på hvordan denne mengden av klimasvindlere og subsidiebønder ville reagere på den raske avsporingen av deres pengetog i løpet av de første ti månedene av president Trumps andre periode. Og for meg var lokalet bare omtrent ti minutters t-banetur unna, på sørspissen av Manhattan. Så jeg tok med datteren min Jane (som måtte reise inn fra Queens) for å følge meg, og så dro vi.

I år var konferansen endret til «Energy Infrastructure Summit: New York's Path to Sustainability». På overflaten var det bemerkelsesverdig likt programmet for to år siden, og å høre talernes ord var det som om ingenting var galt. Men med litt lesing mellom linjene, var endringene store.

Hvis du hadde dratt til denne konferansen for å lære noe om emnet, ville du blitt dypt skuffet. Alle presentasjonene var i bunn og grunn fyllstoff, og unngikk fullstendig diskusjon om alvorlige temaer. Det var imidlertid mye å lære av det som ikke ble sagt.

For det første har du kanskje lagt merke til at deltakerlisten hadde endret seg mye. For to år siden falt hovedpaneldeltakerne og talerne i to kategorier:
(1) forkjempere for dyre «grønne energiprosjekter», som solcelleanlegg, vindparker og kraftledninger, som snakket om sine flotte byggeplaner, og
(2) høytstående politiske aktører, inkludert flere medlemmer av både delstatsforsamlingen og bystyret, som tok æren for å ha brakt inn den politiske viljen til å få dette til å skje.

Symbolsk for talerne fra to år siden var tre jeg fremhevet i mitt innlegg fra november 2023:
- Doreen Harris, medleder for New Yorks "Climate Action Council,"
- Gregory Lampman, direktør for offshore vind ved New York State Energy Research and Development Authority, og
- Luke Falk, COO for Clean Path New York, et selskap som da utvikler en ny overføringslinje til 11 milliarder dollar for å bringe vind- og solkraft fra upstate til New York City.

Her er en gjentakelse av mine kommentarer om Mr. Falks bidrag til konferansen i 2023:
Et ettermiddagspanel inneholdt en presentasjon fra en fyr ved navn Luke Falk, identifisert som COO for noe som heter Clean Path NY, som ser ut til å utvikle transmisjonslinjer for å frakte vind- og solenergi rundt i delstaten. Falk begynte å snakke om hvor flott det ville være om alle konverterte hjemmene sine til elektrisk varme, fordi det ville gi bruk for de enorme mengdene vind- og solenergi som snart ville komme. På det tidspunktet mistet jeg besinnelsen og begynte å le ukontrollert. Etter panelet kom Falk bort til meg og anklaget meg for å være uhøflig. Jeg svarte at jeg trodde hele poenget med en komedie var å få publikum til å le.

Grunnen til at jeg brast ut i latter under Mr. Falks presentasjon i 2023, var at det var åpenbart for alle med matematiske ferdigheter at kraftledningen hans umulig kunne være økonomisk. Den åpenbare grunnen var at intermittent vind- og solkraft ikke kunne fylle linjen på heltid, eller engang halv tid, og derfor ville linjen koste en dobling per enhet levert elektrisitet for å overføre strøm sammenlignet med kostnaden for en linje for å overføre heltidsproduksjon. Ikke overraskende for dem som behersker kritisk tenkning, ble Clean Path-overføringslinjeprosjektet kansellert sent i 2024 nettopp fordi det ble funnet ulønnsomt. For hele historien, se Utility Dive fra 3. desember 2024. Det sier seg selv at Mr. Falk ikke møtte opp på årets konferanse.

Og det gjorde heller ikke Mr. Lampman.
På tidspunktet for konferansen i 2023 hadde Mr. Lampmans (og NYSERDAs) hele offshore vindprogram, som tidligere ble omtalt som hjørnesteinen i statens fornybare energiplaner, nettopp blitt kansellert, uten plan for noen vei videre. Som jeg rapporterte i mitt innlegg i november 2023, hadde Lampman klart å holde hele presentasjonen sin på konferansen i 2023 uten å nevne at hele programmet hans nettopp var blitt avlyst; og da moderatoren vennlig ba om å ta opp temaet, sa Lampman at han hadde diskutert det med sin da 6 år gamle sønn, som hadde sagt «Pappa, du klarer dette.»

Siden Konferansen i 2023 har Lampman og hans byrå lagt ut offshore vindprogrammet til ny budgivning i 2024, med re-bud som ligger omtrent 50–70 % høyere enn de opprinnelig aksepterte budene. NYSERDA tok mot til seg og aksepterte de nye budene sent i 2024 — bare for så at president Trump kom tilbake i januar 2025 og umiddelbart kunngjorde at den føderale regjeringen ikke ville utstede noen tillatelser for disse utbyggingene. Siden da har det gått rykter om at Trump-administrasjonen vil gå med på å gi tillatelse til ett av de fem offshore vindprosjektene dersom guvernør Hochul gir tillatelse til å bygge en rørledning over New York Bay for å overføre naturgass fra Pennsylvania til Long Island og potensielt til New England. Tillatelsen for naturgassrørledninger ble utstedt forrige uke, så kanskje et av de offshore vindprosjektene kan gå videre. Resten er dødere enn døde. Du kan forstå hvorfor Lampman kanskje vil holde seg unna steder hvor han kan bli stilt spørsmål.

Også borte i år var Doreen Harris fra Climate Action Council.
Talen hennes for to år siden var full av klisjeer om falsk optimisme («Vi er lederen... Vi har en skjevhet mot handling. . . . Langsiktig bærekraft . . . noe vi kan være stolte av"). Jeg antar at sånt ville vært altfor pinlig å si offentlig i dag.

I stedet fikk vi som åpningstaler en mann ved navn Rory Christian, leder for Public Service Commission. Ikke at Christian sa noe substansielt, men han viste seg likevel å være en betydelig forandring:
- Mens Harris' fulltidsjobb er å være en heiagjeng for energiomstillingen, har Christian, i tillegg til noe ansvar for energiomstillingen, også ansvar for å holde elektrisitetssystemet «rimelig», «pålitelig» og «trygt». Man skulle tro han ville ta opp hvordan disse ulike ansvarsområdene er i uforenlig konflikt, men det ville vært altfor mye å forvente. Selvfølgelig var talen hans den vanlige bunken med klisjeer. Noen utdrag: «Våre forventninger til energi er i endring. . . . Usikkerhet i energisystemet er uakseptabel. . . . Vi må sikre trygg og pålitelig tjeneste til rettferdige og rimelige priser. . . . Vi har drivkraften og fokuset til å gjennomføre energiomstillingen... Føderale usikkerheter har en kjølende effekt. . . ." Omtale av «sikkerhet» og «pålitelighet» er en stor forandring fra netto null-cheerleading.

I motsetning til forrige konferanse hvor det ikke var tillatt med spørsmål fra publikum, hadde de denne gangen en app hvor du kunne sende inn skriftlige spørsmål for moderatoren å stille (eller ikke). Her er to jeg skrev til Mr. Christian:
(1) Nå som guvernøren og riksadvokaten offentlig har uttalt at statens energiomstilling under CLCPA er «urealistisk», når skal PSC holde en høring under paragraf 66-P(4) i Public Service Law for å utsette alle fristene? og
(2) Gitt at CLCPAs energiomstilling er anerkjent som «urealistisk», hvordan kan PSC ta hensyn til den ventende forespørselen om prisøkning fra Con Edison, som inkluderer store utgifter til prosjekter som ikke øker sikkerheten og påliteligheten, men kun søker å fremme de tilstått «urealistiske» utslippsreduksjonsmandatene? (Statens brev som refereres til, er lenket i mitt innlegg fra 15. november her.)

Det vil ikke overraske deg å høre at etter avslutningen av hans bemerkninger, gikk Mr. Christian straks ut av Konferansen uten å besvare spørsmål.

Fra verden av folk som driver selskaper i håp om å få store offentlige midler til å bygge fornybare energiprosjekter, møtte nesten ingen opp for å holde foredrag på denne konferansen.
Det var ingen utviklere av vind-, sol- eller transmisjonsprosjekter jeg oppdaget. Den eneste representanten for denne kategorien som sa et ord, var en fyr ved navn Nick Lombardi, identifisert som Senior VP for prosjektutvikling i noe som heter NineDot, som er en batteriutvikler i nettskala. Men han var panelleder, ikke taler. Vi fikk aldri vite om hans store planer for batterilagring.

Også savnet var nesten alle de valgte politikerne som møtte opp sist for å pynte seg og vise seg frem. Et ukjent bystyremedlem dukket opp.

Det vi fikk i stedet, var en gjeng drømmere og intrigemakere uten tilknytning til den virkelige verden: for eksempel Alexis Abramson, dekan ved Columbia Climate School (visste du at de hadde det?) som snakket om hvordan de driver med «undervisning, forskning og påvirkning»; en representant for New York DOT som snakket om hvordan de skulle bygge mer «robuste» motorveier («integrere skyggestrukturer i veien» — dette er ikke noe jeg finner på!); flere representanter for statlige etater som snakker om «arbeidsstyrkeutvikling» for å lokke unge inn i «grønn energi»-jobber (jeg vil sterkt råde enhver ung til å holde seg unna denne industrien, som vil forsvinne så snart subsidiene tørker ut); En fyr som fremmer «grønne og sunne skoler» ved å ettermontere energisystemene deres (høres ut som lavest mulig prioritet for skolesystemet); og så videre.

Og selvfølgelig jobbet nesten hver foredragsholder inn noen linjer i presentasjonen sin om behovet for å komme opp med «nye finansieringskilder» el.l., for å få alt til å skje.

Så selv om det ikke fantes nyttig informasjon og ingenting å lære om energisystemet eller hvordan det vil «gå over», var Konferansen likevel en fascinerende psykologisk undersøkelse:
Det virker som om det finnes et uendelig antall mennesker som lever på «klima»-tilskudd og er klare til å skravle i klisjeer som om ingenting har endret seg, når hele deres verden faktisk har forsvunnet. De har bare ikke innrømmet det ennå, ikke engang for seg selv.

Noen tanker om hva vi har lest her:
Et av de viktigste endringspunktene fra 2023 som jeg noterer meg for New Yorks "crazy"-konferanse, er at det nå - bare 2 år etterpå - foregår en massiv flukt fra å bli stående igjen som representant for de økonomiske og miljømessige sammenbruddene i det såkalte "grønne skiftet".
Det er tross alt et lyspunkt i den fremdeles monomane aktivismen i retning den vestlige verdens energipolitiske avgrunn. Nå gjenstår å se om COP30 klarer å beslutte at "oljen skal fases ut", eller om nok land tar fornuften fatt og venter med dette til det finnes økonomisk og miljømessig funksjonelle alternativer. 

Lenke til WUWTs oppslag, der dere finner lenke til både 2023 og 2025-kommentarene:
https://wattsupwiththat.com/2025/11/21/at-the-new-york-krazy-klimate-konference-2025-edition/

[Okular]

Det som i kanskje størst grad burde få (også helt vanlige) folk til å stoppe opp og tenke seg litt om ('Hmm, kan det være noe her som skurrer?') rundt det klimanarrativet som nå i løpet av de siste årene (og kanskje særlig etter at Trump igjen trakk USA ut av Paris-avtalen) har blitt malt fram av europeiske politikere og medier, er den påfallende hyllesten av Kina som selve verdenslokomotivet for 'den globale grønne omstillingen'. Den demokratiske California-guvernøren Gavin Newsom holdt en tale i Belém hvor han nettopp pekte mot det kommunistiske, ettpartistyrte Kina som et eksempel til etterfølgelse for oss alle.

Og seinest i går hørte jeg en reportasje på statskanalen NRK hvor man helt ukritisk og helt unyansert trakk fram Kina som 'bestegutt i klassen' når det gjelder satsing på 'grønn energi' - de putter visst mer penger i slik infrastruktur enn 'hele Vesten' til sammen. Riktignok, måtte man jo innrømme, var muligens en vesentlig del av årsaken til en slik storstilt satsing av rent økonomisk karakter - et globalt marked er kunstig skapt av en (for det meste vestlig/europeisk) statsdrevet etterspørselsbølge, så hvorfor skulle ikke Kina hoppe på noe slikt for egen vinnings skyld? Særlig nå når USA tydeligvis melder seg ut av samme kappløp. Men det virket like fullt som om tanken bak fra kinesernes side hadde mindre betydning for reportasjemakeren - det viktige var den fornemmede effekten, med budskapet tilbake til oss vestlige forbrukere og nyhetsmottakere: Kina 'går foran' i 'Det grønne skiftet'!

Men, og her kommer det morsomme, for samtidig er det denne ganske simple kjensgjerning politikere og medier glatt utelater å fortelle om, og som vi - folket - følgelig blir nødt finne ut på egenhånd:

Hvilket land er det per i dag som driver jordas samlede industrielle CO₂-utslipp stadig oppover, som mer eller mindre alene står for den videre nær lineære økningen i globale menneskelige CO₂-budsjetter, og som derfor langt overvelder den nedbremsingen og sågar lille nedgangen man har oppvist i Vesten siden tidlig 2000-tall?

Jo, det er selvfølgelig Kina. Kina er rett og slett dagens 'CO₂-versting' (klimamenighetens begrep). Hadde det ikke vært for Kina, hadde trolig globale utslipp allerede flatet ut for lenge sida.






Så hva dreier dette narrativet seg egentlig om? Fra politikernes side? Fra medienes side? Fra de økonomiske interessenes side? Dreier det seg egentlig om å 'redde jordas klima'?

Ut fra rene logiske prinsipper: Nei. Det har det aldri gjort. Og dette blir tydeligere og tydeligere. Narrativet sprekker.