Tunge fagfolk trygler om stans i EUs industrielle masochisme

[Telehiv]

Denne kraftsalven om EUs energipolitiske selvskading kommer ikke fra noen hvem som helst:
Dr. Samuele Furfari er professor i energigeopolitikk i Brussel og London, en tidligere høytstående tjenestemann ved EU-kommisjonens generaldirektorat for energi og medlem av CO2 Koalisjon. Han er forfatter av artikkelen «Energy Addition, Not Transition» og 18 bøker, inkludert «Energy Insecurity: The organized destruction of the EU's competitiveness».



Jeg har oversatt til norsk for å gjøre artikkelen lettere tilgjengelig, men beholdt den engelske tittelen:

'Green' Europe's Industrial Masochism
"Hvis en selvutnevnt leder opplever at ingen følger etter, er lederskap til stede? Kanskje. Det neste spørsmålet kan være, hvor er lederen på vei?

Disse spørsmålene kan godt stilles til EUs energipolitiske beslutningstakere, som ser på seg selv som banebrytere for en antatt overgang bort fra fossilt brensel til fordel for "grønne" teknologier. (Vi bruker kvalifiserende anførselstegn fordi vindturbiner og solcellepaneler har mange miljømessige ulemper.)

Men ifølge nylige data fra Energy Institute ( https://www.energyinst.org/statistical-review ) kjører europeiske ledere ikke en vogn som verden hopper på, men snarere en likbil mot selvødeleggelse.

EUs politiske valg har ført til at såkalte fornybare kilder – først og fremst vind og sol – utgjør mer enn en tredjedel av den europeiske elektrisitetsmiksen, og overgår kull med betydelig margin.

Globalt vokser fornybar energi raskt i absolutte tall. I 2024 bidro vind, sol og annen fornybar energi med 5,6 % til den globale energimiksen.

Veksten i fornybar energi holder imidlertid ikke tritt med økende global energietterspørsel. I løpet av det siste tiåret økte forbruket av fossilt brensel mer enn syv ganger raskere enn veksten av fornybar energi. I motsetning til fortellingen som ofte presenteres av media, har kullproduksjonen økt, og økt med mer enn 10 % det siste tiåret.

Fossilt brensel – kull, olje og naturgass – sto for 87 % av verdens energi i 2024, mens fornybar energis andel forblir ensifret til tross for at mer enn 5 billioner dollar ( https://robertbryce.substack.com/p/what-the-media-still-wont-tell-you ) har blitt brukt på vind og sol de siste 20 årene.

I fjor økte den globale energiforsyningen med nesten 2 %, drevet av økende etterspørsel etter alle typer energi. Asia-Stillehavsregionen sto for 65 % av økningen, som representerer 47 % av verdens energiforbruk og hvor 83 % av kullet brennes og regjerer som kongen av drivstoffkilder. Til sammen produserte Kina, India og Indonesia 71 % av klodens kull.

I løpet av de siste 10 årene har EUs energietterspørsel gått ned med nesten 6 exajoule (EJ), mens verdensomspennende bruk har økt med 13 ganger – nesten 77 exajoule EJ.

Så EUs "lederskap" har klart å redusere europeisk energibruk og øke rollen til fornybar energi på kontinentet. Men til hvilken pris?

«I 2008 var økonomiene i USA og eurosonen omtrent like store,» skriver Andy Kessler i Wall Street Journal  ( https://www.wsj.com/opinion/al-gore-helped-the-u-s-surpass-europe-bastille-day-climate-economy-e0f6ad5a?mod=author_content_page_1_pos_1 ).
«Siden 2010 har Europas bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger i utgangspunktet flatet ut. I dag er USAs nominelle BNP per innbygger nesten dobbelt så stort som Europas.»

I stedet for å gjennomgå den globale EnergieWende pålagt av Tyskland, vokser verden økonomisk og i en fase med å legge til nye kilder til eksisterende i stedet for å erstatte dem. (Se min artikkel "Energitilsetning, ikke overgang" for en mer utfyllende diskusjon: https://co2coalition.org/publications/energy-addition-not-transition/ ).

Gitt at mesteparten av verdens befolkning ønsker større velstand – og derfor billig, rikelig med energi som ønsket av EU før omleggelsen til økologi – er det høyst usannsynlig at disse trendene vil bli snudd. Økonomiske og sosiale imperativer, samt behovet for sikker energiforsyning, gjør en reduksjon av etterspørselen etter fossilt brensel usannsynlig.

Som et resultat vil gapet mellom dårlige klimaambisjoner og realiteten i det globale energiforbruket bare øke ytterligere. Manglende oppfyllelse av annonserte klimamål er nå så åpenbar at det er rimelig å forvente en oppgivelse av Parisavtalen, da det vil bli stadig vanskeligere å skjule omfanget av denne fiaskoen.

Paradoksalt nok, mens den siste utgaven av Energy Institute's Statistical Review of World Energy tydelig viser denne fiaskoen
( https://www.energyinst.org/statistical-review ), fortsetter EU-kommisjonen å foreslå utopiske mål, for eksempel en 90 % reduksjon i sine egne utslipp innen 2040.

Realiteten er at europeisk industri visner bort, arbeidsplasser flytter andre steder, og innbyggerne blir lei av å betale regningen for en klimapolitikk som uunngåelig fører til økonomisk selvmord. Ja, EU kan oppnå netto null, men det vil være null over hele linja: null industri, null velstand og null global innflytelse.

Så der har du det: EU, forkjemper for politikk som ikke kan gjøre noen forskjell i klimaet – og for industriell masochisme."

Lenke: https://wattsupwiththat.com/2025/08/26/green-europes-industrial-masochism/

[Telehiv]

Hogne Hongset i e24: "NHO knekker industrien"


Hogne Hongset, rådgiver i Motvind Norge

Hogne Hongset er en av dem som i en årrekke har advart mot strømprisøkningen fra utenlandskabler (=import av europeiske strømpriser), såvel som dysfunksjonelle og miljø- og faunaraserende vindparker og andre selvskadinger forårsaket av Norges underkasting for EUs grønne skifte. Hongset har bl.a. også skrevet en sakprosabok om naturgass og utbyggingen av Ormen Lange-feltet holdt opp mot såkalt fornybar energi (som dessverre er alt annet enn fornybar, miljøvennlig eller lønnsom).
I dag har e24 tatt inn en kronikk fra Hongset der han går i rette med NHO som ikke synes å skjønne at ved å støtte EUs energikrav undergraver organisasjonen sitt eget næringsliv som de skal representere. Her er litt av argumentasjonen:

Yara-sjefen argumenterer for mer kraftproduksjon for å senke strømprisene, men energipolitikken han støtter priser ut norsk industri.
.........
Det er i det hele tatt et mysterium at næringslivsledere i Norge faktisk heier på en utvikling der den historiske norske konkurransefordelen blir vannet ut til den på noe sikt vil forsvinne i hele landet. Det vil skje etter hvert som «europaprisene» kryper nordover, i takt med Statnetts nye sør-nord-forbindelser.

Begrunnelsen i NHO-systemet for å akseptere EUs energipolitikk er gjerne at industrien er avhengig av markedsadgang til EU. Men hva skal vi med markedsadgang for industriprodukter hvis vi ikke har en levedyktig industri?

Lenke: https://e24.no/energi-og-klima/i/nykxdJ/nho-knekker-industrien