Det kan være - minst - like kaldt i mars som i januar, men når solen står høyere på himmelen kjenner man likevel varmen mye bedre uansett lufttemperatur. Og da i begge tilfeller med ansiktet vendt vinkelrett mot solen.
Strålingsspekteret til solen som du poster, synes imidlertid å bekrefte dette. En hel del av solvarmen forsvinner i vanndamp, og til og med noe i oksygenet. Lenger vei, og mer varme blir "brukt opp", eller rettere sagt lagt igjen langs veien.
Ja, høres jo helt riktig ut, det
Og da skulle man forvente at en lav vintersol over et tørt område, si Antarktis, vil varme mer enn over et fuktig område, som Vestlandet. Er dette tilfelle? Dette vil være målbart med et termometer.
Idet sola står i nøyaktig samme høyde over horisonten på Vestlandet som over Antarktis-platået, så skulle man vel tenke seg at mer at solas energi når fram til overflaten i sistnevnte enn i førstnevnte, ja. Et termometer måler imidlertid i hovedsak lufttemperaturen like rundt seg, så hvis man vender et slikt et mot sola i begge tilfeller, vil nok 'total'-temperaturen som framkommer fortsatt være langt lavere i Antarktis enn på Vestlandet. Så sant man da ikke på et vis klarte å avskjerme termometeret helt fra lufta omkring (omgitt det med et vakuum, f.eks.) og med bare et lite vindu ut mot sola. Da vil jeg tippe at Antarktis-termometeret kom til å vise en vel så høy instantan-temperatur som det tilsvarende på Vestlandet, ja.
Okke som er så viser dette at solen varmer atmosfæren direkte og ikke bare indirekte. Hva det nå enn har å si for drivhuseffekten(e).
Absolutt. Men det har ikke egentlig så mye å si for hypotesen om 'drivhuseffekten'.
Når ikke "framoverstrålingen" fra nærliggende varmere luft greier å varme oss, hvordan skal da "tilbakestrålingen" fra kaldere luftlag enda høyere oppe greie det? Jeg har ikke fått noe fornuftig svar fra varmister på dette spørsmålet.
Jeg sier ikke at det ikke finnes stråling fra kalde gasser i atmosfæren, både framover og bakover og sidelengs, bare at det må være ganske så spede saker?
Det er dette jeg blir så irritert på, at klimanissene har klart å vri alles hoder til å tenke i "foroverstråling" og "bakoverstråling". I en strålingsbasert varmeoverføring, som i ENHVER varmeoverføring, overføres det bare energi i �N retning, med 'varmen'. Dette er den eneste strålingen som faktisk observeres direkte, som reelt sett registreres. Alt det andre er bare konseptuelle fenomener i en teoretisk forklaringsMODELL.
Hvis alle til enhver tid kunne snakke om og forholde seg til 'varmen' (den faktiske og eneste egentlige strømmen av energi i en varmeoverføring) og glemme disse matematisk konstruerte 'delstrålings-fluksene', så hadde diskusjonen vært så mye ryddigere og så mye mindre forvirrende.
En kald atmosfære varmer aldri en varm overflate, den overfører aldri energi til den samme. Det den kan gjøre er å begrense strålingsvarmeTAPET fra overflaten, og slik indirekte - dersom overflata samtidig varmes av f.eks. sola - gjøre at overflatetemperaturen stiger. Det er fortsatt (og alltid) sola som varmer den. Det er energien fra sola som hoper seg opp, ikke energi tilbakesendt fra atmosfæren. Atmosfæren kan rett og slett gjøre sånn at den absorberte solenergien får vanskeligere med å slippe ut igjen.
Det som er interessant med en inversjon, er at den ... inverterer, snur opp ned på, den normale temperaturgradienten opp gjennom luftsøyla. Når dette skjer, opphører all konveksjon, den forhindres fra å i det hele tatt komme i gang, og overflaten avkjøles i realiteten bare gjennom én mekanisme - stråling. Med en knusktørr vinteratmosfære vil en vesentlig del av strålingen fra overflaten kunne gå rett igjennom den og like ut til verdensrommet. Overflaten er dessuten en langt bedre 'utstråler' enn lufta over, så vil kjøles ned fortere enn denne. Dette forsterker selvsagt bare inversjonen. Så den eneste måten å få løst den opp på, til syvende og sist, er sterk nok soloppvarming ved bakken eller vind (innstrømmende luftmasser). Begge deler vil tvinge fram turbulens og oppdrift av den fangede lufta.
