Dokumentasjon av aktivisme både i NRK og ellers

Started by stjakobs, 09.12.2021, 19:58:56

Previous topic - Next topic

stjakobs

Arve Tunstad, som har jobbet 31 år i NRK, la i dag ut et minne på Facebook.

QuoteSeks år tilbake. Paris. Blomsterhavet utenfor Bataclan. Væpnede soldater i gatene. Folk takket dem for at de var der.

Alt var preget av den islamistiske terroren 13. november.
Og av klimatoppmøtet.
Jeg hadde tatt meg fri fra jobben. Mye bedre å oppleve den kollektive psykosen fra tilskuerplass i Paris, enn å måtte formidle det hele til lytterne her hjemme, uten rom for nyanser og motforestillinger.
I løpet av dette året ble grunnlaget lagt for den senere formaliseringen av styring og ensretting av klimajournalistikken i NRK, hvor det allerede i flere år hadde vært et de facto forbud mot nyansering. Det ble avholdt store interne møter som ledd i koordinering av journalistikken, og hvor medarbeidere som skulle dekke klimaspørsmål fikk veiledning i korrekt journalistikk på området.
Helt siden de første store internasjonale klimamøtene på 90-tallet hadde «riktige» holdninger vært et nødvendig kriterium for å kunne dekke begivenhetene for NRK. På et av møtene var vi uten egen reporter, jeg tror det var i Johannesburg 2002, der Kyotoprotokollen skulle settes i kraft. Eller på COP7 i Marrakesh høsten før. Uansett, miljøvernminister Børge Brende rapporterte villig, og ringte oss både sent og tidlig med rapporter, kommentarer og analyser. Jeg har vel aldri opplevd en så ivrig korrespondent.
Men lenge var det faktisk mulig å nyansere stoffet, og bringe inn andre synspunkter enn klimabevegelsens og myndighetenes. Etter Københavnmøtet i 2009, og fram til Paris 2015, ble denne muligheten fjernet. Resultatet ble, året etter, en egen klimastab fordelt på grupper i Oslo, Bergen og Trondheim. Det ble formulert retningslinjer om å unngå såkalt «falsk balanse». Utestengelsen av klimafaglige motforestillinger ble dermed formalisert. Den eneste formen for kritisk journalistikk som kan aksepteres nå, er å hevde at det grønne skiftet er for pinglete, og at klimakrisa er enda verre enn tidligere antatt, som det heter.
Vel, jeg bodde i Oberkampf-området, i Rue de Malte, hvor jeg fant meg et trivelig og billig hotell noen år tidligere. I nabokvartalet lå Bataclan og blomstene, den andre veien, Republikkplassen. Café Republique ble min daglige observasjonspost mot forsamlinger av kjente fjes fra klimabevegelse og presse som frekventerte plassen. Når mine norske kolleger dukket opp, løftet jeg Le Figaro litt høyere og tok på meg solbrillene, selv om det var grått og trist.
Anything for a quiet life, som Ray Davies synger.
Noe liv og røre trenger man likevel, men det må være av den oppløftende sorten. Jeg tok en taxi til Hotel California i Rue de Berri. Der var det god stemning og høyt under taket. På den alternative klimakonferansen kunne man senke skuldrene og se verden slik den faktisk er. Man snakket om fysiske observasjoner, ikke om hypotetiske skrekkscenarier.
Og ingen i lokalet fordømte deg for dine klimasynder. Inntil pressen dukket opp. Et mer pinlig opptrinn fra mine kolleger i journalistikken kan jeg ikke huske å ha opplevd. Reportere og TV-team plasserte seg mellom stolradene i lokalet, og ropte skjellsord mot foredragsholderne. Det var en helt uvirkelig seanse.
Klimaalarmistiske bloggere har senere beskrevet episoden som «Heartland Institute's overgrep mot pressen». De stakkars seriøse journalistene skal ha blitt kastet ut, og fri journalistikk kneblet. Sludder. For en ro og tålmodighet arrangørene og foredragsholderne viste! De lot journalistene få utløp for sine primitive barnlige lyster, før de tilbød å la seg intervjue, noe som selvsagt ikke var hensikten med opptrinnet.
En av pøbeljournalistene traff jeg igjen utenfor Cinéma du Panthéon i Latinerkvarteret kvelden etter. En fyr fra NBC, så vidt jeg husker. Også der sto han og brølte, denne gang mot premiere-visningen av filmen Climate Hustle. Det ble litt for heftige bruduljer utenfor kinoen, så politiet dukket opp. Journalistpøbelen stakk med halen mellom beina. Jeg tok et bilde av fyren, der han rømte over et fotgjengerfelt og svingte ned mot en McDonald's-restaurant.
Så ankom filmens produsenter og aktører i hvit limousin, ble ønsket velkommen av en kar i isbjørnkostyme, og gikk opp den røde løperen i god Hollywood-stil. Noen har fortsatt humoren i behold...
Jeg var ikke påmeldt til noe som helst, hverken film eller premierefest, men tenkte jeg kunne gjøre et forsøk på å få bli med på moroa. Jeg gikk opp den røde løperen og prøvde å sjarmere kvinnen som tok imot. Hun beklaget, og jeg så at hun var oppriktig lei seg. Da grep en mann bak henne inn: He is my guest. Det var Christopher Horner, en kjent jurist, forfatter og skeptiker, forhatt av alarmistene for sin skarpe penn.
Filmen var framifrå, og festen en stor opplevelse. De var der, alle sammen, de med beina på jorden og fornuften i behold.
Dagen etter gikk jeg på stamkaféen til en av de mest profilerte katastrofistene i NRK. Han var ikke der, men jeg sendte ham det bildet jeg deler nederst her, og det satte han stor pris på.

Jeg har lagt ut bildene på bloggen min:

https://stjakobs.blogspot.com/2021/12/rapport-fra-en-som-har-jobbet-31-ar-som.html

Politics is the art of looking for trouble, finding it everywhere, diagnosing it incorrectly and applying the wrong remedies.

Telehiv

Steinar,
takk for at du legger ut nok et viktig dokument, som flest mulig bør få lest.

Og ikke minst takk til Arve Tunstad, en god gammeldags rettskaffen journalist som åpenbart er blitt stadig mer rystet - og desillusjonert - av de ulike journalistmiljøenes opportunistiske, stupide og/eller feige omfavning av den komplett uvitenskapelige klimaalarmismen.
Jeg hadde en liten dialog med Arve for noen år tilbake da det ble stadig mer klart at klimagalskapen og klimasensuren ville bare utvikle seg ytterligere, ikke minst gjennom håpløs og kynisk mediehåndtering, jfr. de kollegene han beskriver atferden så sørgelig treffende for her.

Det er godt å se at det fremdeles finnes journalister som Arve Tunstad i kongeriket som har bevart sitt moralske kompas, tross skogen av meningsterror og utestenging en rak rygg pådrar seg.
Takk igjen til Arve Tunstad, for modige og betimelige ord!