Author Topic: Sjøfolkene på Hustadvika  (Read 301 times)

Energisk

  • Nybegynner
  • *
  • Posts: 19
    • View Profile
Sjøfolkene på Hustadvika
« on: 01.01.2021, 20:30:49 »
Sjøfolkene på Hustadvika
 
Der kom en melding fra Bjørnsund:Inatt var det gått et skip på grunn. Skøiter og fiskebåter gikk ut. Havet lå som en rykende grut. Skibet sto på ved Galdeskjær. Umulig å komme inntil der. Bølgene brøt over hele vraket. Det spurtes om det var liv tilbake. Båtene red i rokk og stormmot havets fresende Midgardsorm,vaktet og krysset dagen tilende; men da det mørknest måtte de vende.
 Enda mørkere blev det ombord. Stormen stod som en foss fra nord. Folkene satt i lugaren på dekk og så den siste båten bli vekk. Det var ikke råd å få gitt nogen tegn. Det var bare å sitte som daumannsbein og vente, vente for hvert minutt på bølgene som skulle ta dem tilslutt. Og når bølgene sank, men vraket stod,da tendtes en liten gnist av tro,og når skibet sluktes av neste sjø,da tenkte de: Nu skal vi dø!
 Det grånet ennu engang av dag. Da så de skøiten, den gikk over stag! En mann springer ut for å gi seg tilkjenne,kanhende de ser ham – det kunde jo hende! Han redder seg inn før neste brott, og nu ser det ut som de har forstått! Nærmere kommer de, skøite og kutter.Men stormen øker, det gjelder minutter! Skroget knaker, det kaster og vrir sig, det svikter, det legger sig over og gir sig!
Da er de der, hele fiskeflåten,redningsskøiten og føringsbåten! De gjorde den nesten umulige ting å seile tvers gjennom bråttenes ring og fiske opp av det skumgrønne kavet menn som var tatt av havet! Men bølgene tar de liv de vil: to redningsmenn satte livet til: Knut Løvås og Otto Tendø. De gav oss den enkle lære om sjømenns plikt og ære.
Helter? – Hvem snakker om helter her? Det er jo folk som vi kjenner! Det er Peder og Eilert og Lars og Johan, det er naboer, skyldfolk og venner! Og har de sin æres uskrevned lov, er det den, deres arbeid gir: De vet at havet tar sine menn, men de vet ikke hvem det blir. Men den som ikke våger sig ut, når skib er i ytterste fare, han kan vel være et hederlig skind, han er ingen sjømann, bare.
Heltene går i uniform, så man kan se, de er helter, på skulderstropper og ærestegn og mange snorer og belter. Heltene ofrer andre liv, om ikke de gir sitt eget.  De brer sig og trives i naboens land; der «ofrer» de nokså meget. Vi sjøfolk fra Norges og Danmarks kyst, vi kan ikke tenke sån. Vi våger liv for å frelse liv, og dette er nordisk ånd! 
Arnulf Øverland Samlede dikt (1911-1940, bind 1, Aschehoug, 2011

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 3 059
  • Qui vivra verra
    • View Profile
Re: Sjøfolkene på Hustadvika
« Reply #1 on: 02.01.2021, 08:03:48 »
Hei Energisk,
noterer at du legger inn Øverlands dikt fra den gripende heltedåden rundt Rokta-forliset på Hustadvika i et forrykende uvær i mars 1938, det første redningsdramaet som gikk direkte på radio i Norge: Redningsskøyta Christian Bugge var nemlig den første i selskapet som hadde fått montert radioforbindelse med land.
Dermed kunne skipper John Bakken på Christian Bugge melde dette over radioen til det ganske folk før han satset sin erfaring på å surfe redningsskøyta over skjærene på en bølge for å komme inn til havaristen: "No går vi inn. Hører dere ikke mer fra oss har vi gått med".

Men en ting var redningsskøytas inngripen, som kanskje fikk for mye av æren rundt hvem som satte sine liv mest på spill for å redde mannskapet på Rokta da skipet hadde brukket i to og var i ferd med å gli av skjærene det stod på. (edit: se en av dem som har kommentert på dette i et innlegg nedenfor). Den mest grundige fortellingen rundt forliset og de lokale fiskernes betydning er det vel Leo Oterhals (i boka Himmel over hav, 2003) som har levert. Der får vi høre mer enn det som tidligere var kjent om de lokale fiskerne fra Bjørnsund og Ona som først gikk inn over de frådende skjærene med en dory og en føringsbåt, og som ofret to av sine mannskap på det. Slik var moralen langs kysten den gangen; neste gang kan det være din tur.
Rokta-forliset avspeiler noe av den flotteste kystkultur vi har fått framvist her til lands.


D/S ”Rokta” ved kai i Alta for å laste skifer. (Bilde fra boka Himmel over hav av Leo Oterhals, 2003).




   
« Last Edit: 02.01.2021, 11:26:51 by Telehiv »

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 3 059
  • Qui vivra verra
    • View Profile
Re: Sjøfolkene på Hustadvika
« Reply #2 on: 02.01.2021, 09:29:07 »
En Sandra Lillebø skrev på facebook i mai 2018 om fiskernes heroiske innsats, i tillegg til hennes tidligere innlegg i Klassekampen. Her er en tilføyelse fra henne ifm Romsdal Sogelag og monumentet på Bjørnsund:

SJØFOLKENE PÅ HUSTADVIKA:
I dagens Klassekampen (26/5) skriver jeg om Roktaforliset på Hustadvika for 80 år siden, og om at det ikke bare er forskjell på folk, men at det også er forskjell på helter.
Fiskernes innsats fikk ikke den anerkjennelsen de fortjente. Men datidas store dikter, Arnulf Øverland, så hva som hadde skjedd og var på deres lag. Og siden det ikke var plass til hele diktet i avisa, deler jeg det her.
Sandra Lillebø

Sjøfolkene på Hustadvika

Der kom en melding fra Bjørnsund:
Inatt var det gått et skip på grunn.
Skøiter og fiskebåter gikk ut.
Havet lå som en rykende grut.

Skibet sto på ved Galdeskjær.
Umulig å komme inntil der.
Bølgene brøt over hele vraket.
Det spurtes om det var liv tilbake.

Båtene red i rokk og storm
mot havets fresende Midgardsorm,
vaktet og krysset dagen til ende;
men da det mørknest måtte de vende.

Enda mørkere blev det ombord.
Stormen stod som en foss fra nord.
Folkene satt i lugaren på dekk
og så den siste båten bli vekk.

Det var ikke råd å få gitt nogen tegn.
Det var bare å sitte som daumannsbein
og vente, vente for hvert minutt
på bølgene som skulle ta dem tilslutt.

Og når bølgene sank, men vraket stod,
da tendtes en liten gnist av tro,
og når skibet sluktes av neste sjø,
da tenkte de: Nu skal vi dø!

Det grånet ennu engang av dag.
Da så de skøiten, den gikk over stag!
En mann springer ut for å gi seg tilkjenne,
kan hende de ser ham - det kunde jo hende!

Han redder seg inn før neste brott,
og nu ser det ut som de har forstått!
Nærmere kommer de, skøite og kutter.
Men stormen øker, det gjelder minutter!

Skroget knaker, det kaster og vrir sig,
det svikter, det legger sig over og gir sig!
Da er de der, hele fiskeflåten,
redningsskøiten og føringsbåten!

De gjorde den nesten umulige ting
å seile tvers gjennom bråttenes ring
og fiske opp av det skumgrønne kavet
menn som var tatt av havet!

Men bølgene tar de liv de vil:
to redningsmenn satte livet til:

Knut Løvås og Otto Tendø.

De gav oss den enkle lære
om sjømenns plikt og ære.

Helter? - Hvem snakker om helter her?
Det er jo folk som vi kjenner!
Det er Peder og Eilert og Lars og Johan,
det er naboer, skyldfolk og venner!

Og har de sin æres uskrevned lov,
er det den, deres arbeid gir:
De vet at havet tar sine menn,
men de vet ikke hvem det blir.

Men den som ikke våger sig ut,
når skib er i ytterste fare,
han kan vel være et hederlig skind,
han er ingen sjømann, bare.

Heltene går i uniform,
så man kan se, de er helter,
på skulderstropper og ærestegn
og mange snorer og belter.

Heltene ofrer andre liv,
om ikke de gir sitt eget.
De brer sig og trives i naboens land;
der "ofrer" de nokså meget.

Vi sjøfolk fra Norges og Danmarks kyst,
vi kan ikke tenke sån.
Vi våger liv for å frelse liv,
og dette er nordisk ånd!


- Arnulf Øverland -

Link: https://www.romsdal-sogelag.no/minnesmerke/roktasteinen/37





« Last Edit: 02.01.2021, 19:00:14 by Telehiv »