b) Deretter kreves at noen av våre etablerte partier bryter ut og erklærer at de har skjønt dette, og vil ta opp kampen mot denne massive selvskadingen av Norge. SP har, som du nevner, gjort noen spede forsøk, men hvem tror det vil holde om de kommer i regjering med et AP som synes å dyrke fram nye landssvikere (jfr. Barth-Eide m.fl.) fortere enn Støre klarer å rotere inne i kappen sin?!
Uansett:
- Vi må IKKE la dagens ekstrem-globalistiske norske politikerklikk få fortsette å søle det hele bort på utenlandske smiske-eskapader i løpet av max et par tiår til, før Norge er ruinert. Dette må stoppe NÅ, mens vi ennå har selvstendig handlekraft.
- Vi MÅ samtidig klare å kvitte oss med dagens selvskadende politikere på en voksen, fredelig og demokratisk måte. Men da må velgerne våkne og skremme våre latent landssvikerske politikere til å bry seg mer om eget land og egne borgere - som har bygd opp dette over generasjoner i nøysomhet og slit.
For å oppnå endringer, må man ha en brekkstang, det vil si saker og problemstillinger som medfører alvorlig tap av stemmer dersom politikerne ikke følger synspunktene til folk flest. Dessverre tror jeg ikke noe monnelig skjer før den skakkjørte politikken medfører svekket økonomi for en stor del av befolkningen. Bompengeopprøret var et skremmeskudd, men ikke mer. Så lenge det finnes midler å øse ødslig av, lar folk seg kue; "vi er jo så rike". Det tragiske er at gigantisk sløsing må skje før kursen endres. Jeg tror ikke på noe folkeopprør, å storme ut i gatene vil nok mange gjøre en gang, men fortsatt aksjonisme er slitsomt og etterhvert kjedelig. Besittelse av makt er svært vanskelig å svekke, egenvekten til et etablert systemer enorm. Og når partiene er så samstemte som i Norge i dag, er det ikke mulig å legge noe ansvar på dem, som kan medføre ubehagelige konsekvenser.
Disse problemene bør gi grobunn for en bred debatt om revisjon av vårt politiske system. Vi har jo kjørt det samme løpet omtrent uendret siden 1884. Partiene må svekkes, det må komme regler mot livstid-karriere for politikere, og helst også en viss direkte valgt representasjon nedenfra. Det vil si politikere som står ansvarlige i større grad enn i dag overfor sitt valgdistrikt, uten å kunne støtte seg på et parti. Ta Oslo-benken på Stortinget. Hva bryr de seg om byen? Av de 19, kan minst halvparten regnes som rikspolitikere, og resten vil som regel følge lederne uten å mukke for mye. Det betyr at de mest profilerte representantene for Oslo tenker langt mer på landet som helhet enn på de borgerne de skal være talspersoner for. Dagens vugge-til-grad politiske karrierevei minner mye om nedarvet aristokratiske privilegier, og er like fjernt fra folket. Men revolusjon er fryktelig slitsomt og kostbart, systemet må endres gradvis.
Men hvordan presse frem endringer? Først må folk opplyses om hvor avmektige de er. Det finnes ikke demokrati i Norge, bare et valgbart oligarki, men denne maktklassen kan gjøre hva de vil i forhold til valgløfter og programmer. Det skjer gang på gang, hestehandel trumfer anstendighet og integritet, og det finnes ingen mulighet for folk til å reagere. Stemme annerledes om fire år? Same sh*t, new wrapping. Velgerne må innse at deres stemmer er nærmest verdiløse, men i stedet for å føle avmakt og (for)bli passive, må de bygge opp en vilje til å kreve revisjon.
For å ta bryet -for vi snakker her om folk som sjelden er politisk interesserte eller aktive- med å kreve revisjon, må det opparbeides en forståelse for hva som kan oppnås med revisjon. Hva betyr det for meg? Det hjelper ikke med moralsk pisk hvis ikke gulroten glimrer i det fjerne. Større mulighet for innflytelse er viktig. Joda, man KAN påvirke nedenfra i dagens partisystem, men da må man være INNE i systemet. Et Storting som består av en blanding av partipolitikere, og direkte valgte representanter, med stor grad av selvstendige standpunkter men forankret i og forpliktet til, sitt valgdistrikt, kan være en mulighet. Kanskje bør disse representantene bare velges for to år av gangen, for å hindre fremmedgjøring fra folket. Når de lettere kan kastes, vil også motivasjonen for å opptre lojalt overfor velgerne bli større.
Så, dette er løse tanker og sikkert mye dumt. Men jeg er overbevist om at nytenkning må til på et overordnet nivå, for å kunne kalle Norge for et demokrati.
