Lang Antarktisserie: Lufttemperaturen sank 1,4°C fra 1986-2006

[Telehiv]

Forskerne M. K. Obryk, P. T. Doran, A. G. Fountain, M. Myers, og C. P. McKay leverte i mai den første studien som har statistisk grunnlag (lengde over 30 år + stor geografisk dekning med 14 operasjonelle stasjoner) "to truly define the contemporary climate of the McMurdo Dry Valleys" (den største isfri regionen i Antarktis).

Link til artikkelen (med anvisning hvordan man kan få tilgang): https://agupubs.onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1029/2019JD032180

Hva sier de nye dataene om temperaturutviklingen i Antarktis?
Av naturlige grunner har ikke IPCC-miljøet ivret etter å kunngjøre dette for all verden: For studien Climate From the McMurdo Dry Valleys, Antarctica, 1986–2017: Surface Air Temperature Trends and Redefined Summer Season tilbakeviser alarmistenes påstander om et CO2-drevet varmere Antarktis så det dundrer, for her fastslås:

"Surface air temperature decreased by 0.7°C per decade from 1986 to 2006 at Lake Hoare station (longest continuous record), after which the record is highly variable with no trend. All stations with sufficiently long records showed similar trend shifts in 2005 ±1 year."

Kommentar:
Vi vet fra før at sjøisen rundt Antarktis økte i denne perioden, og nå får vi altså bekreftelse på at alarmistenes "reparerende" påstander om CO2-drevet oppvarming av luften heller ikke holder mot disse observasjonene.

Abstract
The weather of the McMurdo Dry Valleys, Antarctica, the largest ice‐free region of the Antarctica, has been continuously monitored since 1985 with currently 14 operational meteorological stations distributed throughout the valleys. Because climate is based on a 30‐year record of weather, this is the first study to truly define the contemporary climate of the McMurdo Dry Valleys. Mean air temperature and solar radiation based on all stations were −20°C and 102 W m−2, respectively. Depending on the site location, the mean annual air temperatures on the valleys floors ranged between −15°C and −30°C, and mean annual solar radiation varied between 72 and 122 W m−2. Surface air temperature decreased by 0.7°C per decade from 1986 to 2006 at Lake Hoare station (longest continuous record), after which the record is highly variable with no trend. All stations with sufficiently long records showed similar trend shifts in 2005 ±1 year. Summer is defined as November through February, using a physically based process: up‐valley warming from the coast associated with a change in atmospheric stability.

Et lite malapropos:
Nå må vel alarmistene dermed snart ty til dyphavet igjen?! Jfr. tidligere komikk rundt Trenberths "missing heat" som han mente å finne igjen i dyphavene (i en modell...).
Men nye prøver seg hele tiden: Her er en ny studie med en hel bande av "the usual suspects", som (gjennom modeller, selvsagt) rigger for nettopp en ny argumentasjon rundt at havsirkulasjon kan åpne for nye nyttige skremsler om global oppvarming: https://eurekalert.org/pub_releases/2020-09/ioap-ans090320.php

PS: Vi noterer forøvrig at forskerne som mener at Antarktis går i en viss motfase til Arktis når det gjelder dekadale svingninger, her trolig kan få en viss bekreftelse for det: Nedkjølingen i Antarktis målt fra 1986 synes å stanse opp og flate ut ("no trend") fra 2006. Jfr. at i de samme årene hadde Arktis på sin side en oppvarmende periode (etter den 30-årige kalde etterkrigstiden som bunnet ut ca. 1976). 

PS2: Undres om disse nye omfattende observasjonene vil bidra til å justere de tidligere modellerte oppvarmingene (i tidligere mangel av slike harde bakkemålte observasjonsdata) for lufttemperaturen i Antarktis?

[translator]

PS: Vi noterer forøvrig at forskerne som mener at Antarktis går i en viss motfase til Arktis når det gjelder dekadale svingninger, her trolig kan få en viss bekreftelse for det: Nedkjølingen i Antarktis målt fra 1986 synes å stanse opp og flate ut ("no trend") fra 2006. Jfr. at i de samme årene hadde Arktis på sin side en oppvarmende periode (etter den 30-årige kalde etterkrigstiden som bunnet ut i 1976).

Svensmark forklarer dette med at innlandsisen i Antarktis er "hvitere" enn skyene, og følgelig reflekterer mer energi. Han kaller det Antarktis-anomalien. Jeg siterer fra min egen oversettelse av The Chilling Stars:

Hva forklarer Antarktis-klimaanomalien? Hvilken av kandidatene som fører til klimaendringer kan stå for den? Det kan ikke være karbondioksid, fordi den sprer seg nesten uniformt over hele kloden, helt til Sydpolen. Klimaprognoser basert på økninger i karbondioksid forutsetter en samtidig og intens oppvarming av de polare områdene på begge halvkuler, og det har ikke skjedd. En nylig minskning i ozon på store høyder over Antarktis, det såkalte ozonhullet, kan ha bidratt til å redusere overflatetemperaturen der, fordi ozon fungerer som en drivhusgass. Men hvis, som antatt, det voksende ozonhullet skyldes nylige utslipp av menneskeskapte fluorkarboner, kan det ikke ha noe å gjøre med antarktiske klimaanomalier i historisk og forhistorisk tid.

Av astronomiske årsaker varierer intensiteten i sollyset som treffer Antarktis i løpet av tusener av år med hvordan jordens bane rundt solen og dens stilling i rommet gradvis endrer seg. Akkurat nå er jorden nærmest solen når det er sommer i sør, men for 10 000 år siden var det sommer i nord som hadde denne fordelen, slik at Antarktis mottok svakere solinnstråling om sommeren. Dette kan bidra til å forklare hvorfor Dahl-Jensens borehulltemperaturer for steinalderen, for 6000 år siden, viser at det var relativt varmt på Grønland, men kaldt i Antarktis. Men de astronomiske endringene (som kalles Milanković-effekten) er altfor langsomme til å kunne forklare de hurtige endringene i temperaturene på den nordlige og sørlige halvkule som ble observert i den seneste perioden for borehullregistreringene, og i lufttemperaturen i løpet av det siste århundret.

Endringer i skydekke er den eneste årsaken til klimaendringer som direkte forutsier Antarktis-anomalien, uten at andre prosesser må virke samtidig. Når skydekket minsker, varmes kloden opp og Antarktis kjøles ned. Hvis skydekket øker blir Antarktis varmere, mens resten av verden blir kjøligere. Det er akkurat denne motsetningen vi har observert. Men hvorfor har skyer en så annerledes effekt i Antarktis?

Snøfeltene i Antarktis skaper den hviteste overflaten på planeten – lysere enn snøen i Arktis og hvitere enn øverst i skyene. Det fører til at skyene absorberer mer energi fra solen enn overflaten gjør i klarvær, og de stråler varmen videre mot bakken. Observasjoner fra bakkestasjoner på Sydpolen har bekreftet effekten av skyer i Antarktis, sett fra satellitter. Michael Pavolinis ved University of Wisconsin-Madison og Jeffrey Key ved US National Environmental Satellite, Data, and Information Service rapporterte i 2003: ‘Man fant at skyer har en varmende effekt på Antarktis’ overflate for hver måned gjennom året.’

Også for innlandsisen på Grønland har man visst at skyene varmer opp overflaten, og målt dette over mange år. Også her viser satellittmålinger at en reduksjon i skydekke fører til en nedkjølende effekt lokalt. Siden Antarktis-anomalien er registrert både for innlandsisen på Grønland og i Antarktis, med motsatte resultater, kan det ved første øyekast virke som denne nordlige effekten utelukker endringer i skydekke som årsaken. Men Grønlands innlandsis er mye mindre, og dens overflate er ikke så skinnende hvit som i Antarktis. Dessuten kobler vinder og havstrømmer Grønlands klima til klimaet i Nord-Atlanteren, og dermed i hele verden, som i stor grad, men ikke totalt, overstyrer den lokale effekten av endringer i skydekke.

[Telehiv]

Takk for veldig interessant oppfølging!