Interessant utvikling i globale havoverflatetemperaturanomalier (en munnfull! - i 'lærde kretser' bedre kjent som simpelthen SSTa) for tida. Ytterst vrient (som alltid) å si noe eller spå om hvordan det kommer til å fortsette, men det er i det minste tydelig at det er en vesentlig kraftigere og mer iøynefallende respons på inneværende La Niña enn på de to forrige (og litt spedere) i hhv. 2016 og 2017/18.
Her er først det globale bildet (90N-90S) (jeg har avgrenset perioden 1997-2021 og har benyttet en
19811997-2010-normal på den hele veien):
Den veldige toppen mellom 2014 og 2020 er jo påfallende, og spørsmålet er i hvilken grad den representerer en slags jordisk 'utluftning' av varme. Merk i denne forbindelse det temmelig uhørte ('upresendeterte'?) tomånedersdroppet i global SSTa helt mot slutten, bare fra nov'20 til jan'21, på nesten 0,13 grader - og husk! det er
globalt!
Det som imidlertid kanskje er
enda mer interessant enn dette globale bildet er å lete etter hvor denne påfallende overflatevarmen i all hovedsak ansamlet seg - og hvor den så primært har forsvunnet fra.
Stillehavsbassenget (90N-90S, 120Ø-80V) først. Dette utgjør omtrent halvparten av det totale verdenshavet:
Ikke mye tvil der hvor den globale 2014-2020-toppen (over) har sin opprinnelse. Og ikke nok med det - mens SSTa i det
sørlige Stillehavet overordnet har fulgt en temmelig flat trend fra 1997 til 2021 (dog med tre merkelig oppskytende nuter etter 2015/16-Niño'en), så er det i den
nordlige delen nærmest alt har foregått. (Sjekk det ut selv på
Climate Explorer, hvor man kan dele opp verdenshavet akkurat som man ønsker.) Pussig distribusjon dersom det er økende CO
2-innhold i atmosfæren som står bak den veldige 2014-2020-toppen i global SSTa ...
Her er så den andre halvdelen av verdenshavet - Atlanterhavet + Det indiske hav (90N-90S, 80V-120Ø):
Som en kan se tok denne regionens snittnivå i SSTa et steg (på ~0,1 grad) opp i forbindelse med 2009/10-Niño'en, men bemerkelsesverdig nok
ikke ytterligere idet den senere 2015/16-Niño'en slo til - denne hadde med andre ord kun innvirkning i Stillehavet, mens 2009/10-Niño'en kun hadde innvirkning
utenfor Stillehavet. Dette til forskjell fra alle tidligere markante El Niño'er helt tilbake til 70-tallet ...
Men det som kanskje er mest verdt å merke seg med SSTa'en i verdenshavet utenfor Stillehavet er at den nå, siden nov'20, fort og gæli mer eller mindre har falt tilbake til sitt gamle nivå (pre-2010). Blir spennende å se om den nå faktisk reetablerer seg der, eller om det voldsomme fallet kun viser seg som et forbipasserende fenomen.
Enda mer slående blir imidlertid bildet dersom vi deler opp selv
denne regionen og ser på de to medvirkende bassengene hver for seg. Først Atlanterhavet (90N-90S, 80V-20Ø):
En ikke særlig markant tendens, spesielt hvis man ser bort ifra den besynderlige toppen i 2020 -
med denne toppen synes trenden å stige nokså jevnt og trutt over perioden, dog ikke med noe veldig stort stigningstall, men jeg vil påstå at det dreier seg om en aldri så liten optisk illusjon i form av en såkalt 'endepunkts-bias'. Dekk til den siste toppen, og vit samtidig at den
nest siste toppen mest sannsynlig markerer en forsinket atlantisk respons på varmeoppsamlingen i Stillehavet etter 2015/16-Niño'en, så vil du innse at snittnivået for SSTa'en i Atlanterhavet strengt tatt ikke gjør de helt store krumspringene i etterkant av 1997/98-Niño'en.
Verdt å merke seg er imidlertid at det globale fallet i SSTa over de siste par månedene ikke er å gjenfinne i Atlanterhavet overhodet ...! Men skulle jeg tippe, vil jeg tro at det kommer - Atlanterhavet har det med å henge etter, primært Stillehavet.
Og med null tegn til noe SSTa-fall i Atlanterhavet, kan man jo så til slutt bare tenke seg hvordan Det indiske hav ser ut:
Dette er vel den mest forbløffende av alle grafene her ...! For hva i all verden er det som skjer i Det indiske hav?! Og hvordan vil det utvikle seg videre ...?
Jeg bare viser og spør. Noen tanker?
