Zharkova: Nytt Solar Minimum startet i juni 2020

[Telehiv]

Solforskningen forsøkes overkjørt av CO2-aktivistene
Den nordlige halvkule - og Arktis aller mest, som i hovedsak utgjøres av havområder med sterk gjennomstrøming og sirkulasjon helt fra tropene gjennom Golfstrømmen - har historisk stått for de tydeligste kalde og varme syklusene. Derfor var det oppstyr i mellomkrigstiden da Arktis smeltet omtrent på samme nivå som vi nylig har sett på 1980-90-tallet:
- Mange forskere hevdet da at dette ville fortsette ufortrødent videre helt til Arktis var smeltet helt ned.
- Så kom den kalde etterkrigstiden, og da hevdet mange at en ny istid var på gang
- Verken den varme mellomkrigstiden eller den kalde etterkrigstiden hadde noe mer eksakt vitenskap rundt seg enn en banal framskriving av enkle observasjoner av hhv. en varm og en kald periode i Arktis, dog ble det gjort en del ulike vitenskapelige forsøk på å relatere klimaendringene til solsykluser og planetbaner (derav satte f.eks. WMO en "klimasyklus" til min. 30 år). 
- Samme alarmismeleksen om uavvendelig nedsmelting begynte imidlertid på nytt på 1980-tallet, da verden begynte på en ny varm syklus. Men denne gangen enøyd forklart med "CO2-hypotesen". Og en like bastant avvisning av forskning som peker mot solsykluser som sentral drivkraft.

CO2-hypotesen har feilet monumentalt om Antarktis
Sørlige halvkule - og Antarktis spesielt som er et enormt kontinent og dermed ikke påvirkes av de samme havstrømseffekter som Arktis - er mye mindre påvirket av klimasykluser i historisk tid. Vi kan likevel snakke om at Arktis og Antarktis går i en viss motfase. Antarktis's ismassiv har f.eks. vokst i flere tiår mens Arktis har hatt en 30-årig smelteperiode. Utlagt: En ren falsifikasjon av CO2-hypotesens betydning som global klimadriver. Og nå synes dette bildet å begynne å snu - midt i en stigende CO2-trend:
- Arktis har stabilisert smeltingen og er i ferd med å vokse igjen, i brudd med de foregående tiårene.
- Antarktis har samtidig hatt en viss reduksjon de aller siste årene, i brudd med de foregående tiårene.

Historisk solaktivitet
De ledende solforskerne som vi har omtalt foran i denne tråden, peker alle på solsyklusene som sentrale drivere bak de historiske klimaendringene, jfr. denne historiske illustrasjonen:



Nåværende solaktivitet
De fleste solforskere spår som kjent en begynnende global kjøling herfra og noen tiår videre, jfr. solflekksyklusen det siste drøye tiåret og hvordan dette peker videre:



Solar Activity: Solar Cycle 25 Surpasses Cycle 24
I fjor sommer la Judith Curry ut en interessant artikkel av Javier Vinos som drøfter viktige forhold rundt solsykluser og klimaendringer:

Lenke: https://judithcurry.com/2023/07/04/solar-activity-solar-cycle-25-surpasses-cycle-24/





 

[Telehiv]

Nå har Fakta360 lagt ut linker til solforskeren Valentina Zharkovas arbeider, i stor grad omtalt tidligere her på forumet. jfr. den velkjente studien publisert i Nature i 2015, som advarte om en kommende global nedkjøling på ca. 30 års varighet, fra nå og til ca. 2050 med tyngdepunkt rundt 2040.
Denne studien fulgte Zharkova som kjent opp i Nature i 2019, med en bekreftelse av tidligere funn og koblet det tidsperiodisk sammen med solens bevegelser forårsaket av de store planetene. Som Fakta360 skriver:
"Dette betyr at solen ikke står stille i planetsystemets sentrum men roterer og beveger seg rundt solsystemets barysenter som ikke er det samme som solens senter. Dette betyr videre at solen periodevis er nærmere jorden på bestemte banepunkter og lengre unna på andre enn normalt i løpet av året."

Langt intervju med Zharkova
Går dere inn på artikkelen til Fakta360 (lenket nedenfor), vil dere også kunne gå inn på et intervju med Zharkova som forklarer denne solsyklusen, og de nye moderne målingene:

Lenke: https://fakta360.no/2024/01/elefanten-i-klimarommet/

PS: I slutten av dette lange intervjuet (ca. halvannen time) tas det et kraftig oppgjør med all undertrykkingen av denne vitenskapen som klimamakta bedriver. Det er langt intervju, så de som har dårlig tid kan evt. lytte til de 10 første og de 10 siste minuttene.
Intervjuet starter med å risse opp sentrale faser i solforskningen, og tidligere mangler i forståelsen av solsystemet , jfr. den økende forståelsen av barysenter vs solsenter, dynamiske avstandsendringer til jorden som forklarer mye av de sykliske endringene i energioverføringen til jorden (i stedet for å peke enøyd på CO2).
Intervjuet går videre til hvordan man idag, tross undertrykkingen fra IPCC/Klimamakta, derfor vet mye mer om hva vi kan forvente oss av soldrevne klimaendringer i den nære framtid.

PS: EN POPULÆRVITENSKAPELIG INTRO TIL BARYCENTER-BEGREPET
Vitenskapsjournalisten Lindsey Maxwell har lagt ut en tekst om dette, håper google-translaten ikke roter det til for mye:

Hva Er Barycenter?
Barycenteret er et betydelig konsept innen astrofysikk og astronomi. Det er punktet rundt hvilke to himmellegemer kretser hverandre. Stjerner og planeter i rombanen rundt deres felles massesenter som er det som kalles barycenteret. Barycenters hjelper astronomer i å lete etter planeter utover det kjente solsystemet.

Center of Mass
Hvert objekt har et massesenter som er det presise sentrum av materialene en gjenstand består av. Midtpunktet for en bestemt gjenstand er det punktet der det kan balanseres. Massesenteret kan være plassert i midten av et objekt eller en annen del. Massesenteret kalles også tyngdepunktet. I rommet har to himmelske gjenstander av forskjellige masser også et punkt som de vil balansere. Hvor to kropper har de samme massene, ligger barycenteret midt i de to kroppene. Men hvis kroppene har forskjellige masser, vil barycenteret være plassert nær kroppen med større masse.

Barycenter av solsystemet
Den rådende troen er at planetene bane rundt solen. Solen og planeterne drar imidlertid rundt et massesenter. Solen har mer enn 99% av solsystemets masse. Barycenteret til solsystemet er dermed nær solens overflate, og noen ganger faller det innenfor Solen selv. Solsystemets barycenter skifter konstant, siden planeter alltid er i bevegelse. Plasseringenes plassering bestemmer posisjonen til barycenteret. Jupiter og Saturn, som er de største planeter, har betydelig innflytelse på barycenterets posisjon. Barycenters eksisterer også mellom to planeter. Barycenteret mellom solen og jorden ligger nær solens senter fordi jordens masse i forhold til solens størrelse er liten. Mens Jupiter ikke er så liten som Jorden, er massen fortsatt liten i forhold til solens. Siden Jupiter legger ekstra vekt, beveger barycenteret seg fra midten av solen. Dette fenomenet får solen til å svinge litt som Jupiter kretser rundt den.

Planeter og måner
Månene rundt de forskjellige planetene har også barycenters. Jorden har en måne, og barycenteret til de to legemene ligger 1,710 kilometer under jordens overflate. Jorden er større enn månen, og det er i denne posisjonen at begge synes å dreie seg om. Pluto og dens største måne Charon har sitt barycenter om 600 miles over Plutos overflate. En del av astronomer ser Pluto og Charon som en binær planet. Jorden og månen mislykkes i å bli kategorisert som en binær planet siden barycenteret ligger i jordens interiør snarere enn på et punkt mellom dem.

Betydningen av Barycenter
Barycenters er nyttige for astronomer som søker å identifisere nye planeter rundt stjerner som ligger utenfor vårt solsystem. En stjerne og en planet vil typisk dreie seg om et felles sentrum, og siden stjernen er større ligger midtpunktet i stjernen. Stjernen vibrerer dermed langs sin sti, og astronomer vil ta dette som en indikasjon på en eksisterende planet. Extrasolare planeter er ikke lett å se direkte siden de er skjult av stjernens lys. Flere planeter av denne typen har blitt identifisert med denne tilnærmingen.

Lenke: https://no.ripleybelieves.com/what-is-barycenter-2310

[Telehiv]

Professor i astrofysikk Valentina Zharkova (solforskeren denne tråden startet med) er nylig blitt intervjuet av Climate Depot, og gjentar sine tidligere spådommer om at vi allerede har entret et nytt Grand Solar Minimum, at vi vil gradvis få merke den nedkjølende effekten av dette i årene framover, og at det vil ende med et fall i global temperatur på ca. 1 grad Celsius de neste 30 år: 

"Zharkova estimates using some previous research that on average – which of course means potentially much larger changes from region to region – the Earth's temperature will fall by one degree Celsius over the next 30 years, and not rise, as the UN's Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) warns us.
She explains that such abrupt changes depend on the cycles of solar activity. When the Sun is less active, its decreasing magnetic field causes a decrease in irradiance. Less solar radiation means less heat. According to Zharkova, such a change occurs every 350-400 years (grand solar cycle or GSC), and she says we entered one of the Grand Solar Minima (GSM) separating GSCs in 2020. This GSM will continue until 2053 after which in cycle 28 the solar activity will return to normal."

Siste delen av artikkelen er et knallhardt oppgjør med det rådende CO2-klimaregimet, og hun forteller også hvordan hun nå stenges ute fra å publisere i Nature - selv om hun viser til de samme data som NASA har samlet inn:

"Like the Spanish Inquisition"
However, it is precisely the fact that this process is natural that the mainstream climate science currently denies, and the only acceptable cause of climate change is the increase in the proportion of anthropogenic CO2 in the atmosphere. According to Zharkova, one does not bother with such "little things" as the Sun. In fact, she points out, that it has also been scientifically shown that the increase in atmospheric CO2 does follow the increase in temperature, and not the other way round, but this is another point that the proponents of anthropogenic climate warming refuse to take into account. "So this gives you an idea of how uneducated and unprofessional these people are who say that CO2 will lead to a rise in temperature," Zharkova notes. "They are trying to silence anyone who questions their flawed models," she adds.

Zharkova herself has experienced such attempts of silencing and persecution. She cites the example of a recent retraction in March 2020 of one of her scientific articles (Zharkova et al., 2019) by the Editor Rafal Marszalek of Nature Scientific Reports under pressure from the proponents of anthropogenic global warming, as she had mentioned in the article that the brightness of the Sun can change depending on where exactly the Sun is relative to Earth. Since you can logically argue that this could also affect the Earth's climate, the paper had to be retracted. She is no longer welcome to publish in Nature, although she has done so several times in the past.

This retraction threat is the case, she says, for anyone who questions man-made global warming and explains climate change in any other way. "They are acting like the Spanish Inquisition did during the Maunder Minimum," Zharkova says about the proponents of anthropogenic global warming, with her characteristic humour, and jokingly refers to them as the CO2 mafia.

A year later after the retraction in April 2021, Zharkova published a book chapter proving with the official ephemeris of the Sun-Earth distances provided by the official sides of NASA and Paris-Meudon Observatory, France that these Sun-Earth distances change exactly as they mentioned in the retracted paper. She says it proves that the Sun, its activity and its position in the orbit are the natural source of any climate change on Earth and other planets.

Lenke: https://www.climatedepot.com/2024/04/17/astrophysicist-warns-about-the-coming-little-ice-age-its-already-started/

[Telehiv]

Hvordan planetenes posisjoner regulerer solens stråling
Vi har sett Zharkovas forklaringer på dette foran i tråden, samt de funn hun har blitt internasjonalt kjent for innen "sunquakes induced by flaring processes", publisert i Nature 1998 som sentrale bidrag til å forstå bakgrunnen for solvariasjoner med effekt for jordens klimafaser.

Nedenfor viser jeg til professor emeritus Harald Yndestads beskrivelse av planetposisjoners dynamiske effekt for solstrålingen. Yndestad med sin bakgrunn innen bl.a. simulering og teknisk kybernetikk har en svært relevant kompetanse for å vurdere klimaproblematikk:
- Digital Transform; systemteori, svermteori.
- Klimamodeller: Wavelet spektrumanalyse av dataserier
- Modellering av solsystemets kontroll av globale klimaendringer
- Arktiske klimaendringer og økosystemet i Barentshavet

På Yndestads hjemmesider finner vi en meget informativ innføring i hvordan planetenes posisjoner regulerer solens stråling:
"NASA startet satellittbasert måling av ståling fra solen i 1979. I 2014 kunne forskere fra NASA publisere en sammenhengende dataserie for total stråling fra solen (TSI) for årene 1700-2013. En analyse av TSI dataserien, avslørte signaturen (periodene) til de store planetene Jupiter (11 år), Saturn (29 år), Uranus (84 år) og Neptun (164 år) (JSUN). Samme signatur ble identifisert i solens rotasjon rundt solsystemets barysentre. Der er altså en direkte sammenheng mellom planetenes elliptiske baner, solens rotasjon rundt barysentret og total stråling fra solen.

Forklaringen er at planetenes elliptiske baner, endrer hastigheten til solens rotasjon rundt solsystemets barysentre. Endringer i solens rotasjonshastighet, påvirker solens indre dynamo og stråling fra solens overflate. Solen har minimum stråling når planene har størst hastighet nærmest solen. Strålingen fra solen har Dypt minimum når UN-planetene er nærmest solen, Grand minimum når SUN-planetene er nærmest, og et Fimbulvinter minimum når JSUN planetene er nærmest solen samtidig. Summen av JSUN periodene er en TSI indeks som representerer hvordan stråling fra solen varierer over tid."

I lenken under finner dere også introduksjoner til en rekke andre interessante analyser av årsakssammenhenger bak tidligere og forventede klimaendringssykluser. Også Yndestad forventer en kald Minimumsfase i tiårene framover.

Lenke: https://www.climateclock.no/2024/03/neste-fimbulvinter/

[Telehiv]

Kan man overhodet forutse mediehylene hvis vi går mot kaldere tider enn vi hadde i etterkrigstiden?
Zharkova (og en rekke andre solforskere) sin vurdering er altså at vi de neste tiårene vil gå mot et nytt Grand Minimum (i.e. Eddy Minimum) som vil bli betydelig kaldere enn de 30 kalde etterkrigsårene.
Jeg var i min beste studiealder i 1970-årene og kan utmerket huske komikken rundt de latterlige og historieløse oppslagene om en verden som snart ville fryse over. Her et typisk eksempel på den tidens istidsalarmisme:



Hvordan vil media og de uunngåelige lurveforskerne takle en ny kuldeperiode?
Etter de orgiastiske varmealarmskrikene over en helt forventet oppvarming i 1980-90-årene iht. 30/60-års syklene, tør man nesten ikke forestille seg hvordan media (med en ny generasjon temp-reformerte lurveforskere i ryggen) vil reagere dersom Zharkovas analyser om en ny råkald periode slår til.
Hvem vet, det er ikke sikkert det er så mange årene før de første klimaopportunistene kaster seg på den bølgen - også....
Framskriving av klima basert på CO2-(over-)drevne modeller har aldri vært annet enn spekulativ kvasivitenskap så langt, så media og lurvedelen av akademia kan fremdeles bade seg i nytt og useriøst klimasludder. Man finner nok en flott ass covering-erstatning for CO2-hypotesen når det blir nødvendig.

 

[Telehiv]

Sommerskremslene er i full gang
Mens astrofysikerne og solforskerne i astronomisk forstand ser på både kortere sykluser (30/60-års til 500/1000-års sykluser), helt opp til de virkelig lange (Milankovic-syklusene), så driver de velkjente "klimaforskere med en agenda" og deres klakører i media med fullstendig spekulative "sommerspådommer" som av en eller annen grunn alltid ender med en kommende varmekatastrofe. Så også i år, jfr. Dagbladet som aldri svikter som mikrofonstativ for klimaindustrien og påberoper seg støtte fra en ny langtidsprognose fra (alltid ekstatisk alarmistiske) European Centre for Medium-Range Weather Forecasts, ECMWF:



Hva sier mer seriøse klima- og syklusforskere?
Ekte forskere uten opportunistisk agenda forholder seg mer åpent til at vi fremdeles er i en El Niño-fase med varmere overflatevann i det ekvatoriale Stillehavet. Utlagt: At siste årets varmetrend i stor grad tilskrives dette værfenomenet. Men som antas å avta ila de neste månedene før vi ser noen år med en kaldere La Niña. Disse forskerne er derfor ikke like aktive i å hausse årets varmeskremsler.

Nordlige halvkule er mest tydelig syklisk, og en kommende nedkjøling merkes først og mest der
Hvis vi ser på mer nøytrale vær- og klimaforskingsmiljøer har de allerede begynt å prognostisere en kaldere sommer på nordlige halvkule. Her et typisk eksempel som bryter fullstendig med varmeskremmerne:



Halvårsprognoser har stor usikkerhet
Mens man ikke bør satse skjorta på varmeskremmerne når det gjelder neste halvår, er det iht. erfaringene med ENSO-syklusene mer rimelig å tro at en mer nøytral/kjøligene sommer kan forventes.
Men uansett bør man ikke stole for mye på såpass lange spådommer som halvårige: Historisk treffprosent er ikke så langt fra pilkast-nivå.

   

[Telehiv]

Viser til tidligere grundige presentasjoner (se foran i denne tråden) av Valentina Zharkova, professor i fysikk og matematikk ved Northumbria universitet. Derimot.no har på sin side nå lagt ut på nytt sin korte intro til Zharkovas advarsler om en kommende nedkjøling av kloden.



Noen stikkord om Zharkovas klimavarsler
Zharkovas utgangspunkt er at det i hovedsak er variasjoner i solas totale utstråling som påvirker klimaet på vår klode, og at den oppvarmingen vi har opplevd i vår tid ikke har noe med menneskelig aktivitet å gjøre.

Solas aktivitet kommer til uttrykk i form av sykliske 11-årige variasjoner i antall solflekker på overflaten, som igjen reflekterer endringer i solas indre. Syklusene er registrert siden 1755. Solflekksyklus 24 er nettopp avsluttet som en av de svakeste på over 100 år.

Zharkova anslår at temperaturen i vår tid vil kunne falle med inntil 1 grad i løpet av de tre solflekksyklusene 25-27. Det er omtrent 0,4 grader høyere enn ved utgangen av Maunder minimum. Deretter mener hun at solaktiviteten vil normaliseres i syklus 28 ca. fra 2053.

Hun konkluderer bl.a. med at temperaturfallet de neste 30 år kan få alvorlige følger for vegetasjon, jordbruk, matvareforsyning, og behov for oppvarming både på den nordlige og den sørlige halvkule.

Det kan i tre tiår oppheve alt av global oppvarming, og tvert om kreve internasjonal innsats for å takle problemer med kulde og derav svikt i matproduksjonen.

Lenke: https://derimot.no/forsker-vi-beveger-oss-mot-kaldere-klima/