Author Topic: "Critical theory": Nøkkelen til å forstå dagens opprørsbilder  (Read 295 times)

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 2 600
  • Qui vivra verra
    • View Profile
Dagens opprørsaktivisme (klima, rase, identitet, corona) preges av en overgang fra "tradisjonell" samfunnsteori til "kritisk"
Før vi begynner å trekke konklusjoner om hva som er drivkreftene bak de ulike samfunnskontroverser og opprør i vår tid, tar vi innledningsvis en runde gjennom de sentrale samfunnsvitenskapelige teoriene og ståstedene som omtalt i leksikale kilder. Hovedpoenget er å etablere en referanseramme som man derfra kan debattere over.

"Kritisk teori" er et overordnet begrep for en sosial teori som sikter mot å kritisere og endre hele samfunnsbyggverket. Altså det vi normalt forstår med "revolusjonær" eller "opprørsmotivert" teori.
Slik skiller kritisk teori seg fra en "tradisjonell" samfunnsteori, som har som formål å (bare) forstå og beskrive samfunnet.
Kritisk teori betyr også at man gjennom sin samfunnsanalyse ønsker å avdekke de forhold som holder folk i uvitenhet om de forhold som egentlig styrer over deres liv.

Kritisk teori og Frankfurterskolen
Alle oppegående samfunnsvitere vet at kritisk teori springer ut av den marxistiske forskningstradisjon, og faglitteraturen har diskutert kritisk teori (eller kritisk samfunnsteori) siden Frankfurterskolens nymarxistiske filosofi ble utviklet i Tyskland og i USA i 1930-årene. Max Horkheimer beskrev teorien som kritisk i den forstand at den søker å «frigjøre menneskene fra omstendighetene som holder dem til fange». Frankfurterskolens teoretikere bygget særlig på perspektivene til Karl Marx, Friedrich Nietzsche og Sigmund Freud, og hevder det i all hovedsak er ideologi som holder oss tilbake fra reell frigjøring. Som «skoleretning» ble kritisk teori i første omgang dannet gjennom etableringen av tidsskriftet Zeitschrift für Sozialforschung, og særlig arbeidene til Herbert Marcuse, Theodor Adorno, Max Horkheimer, Walter Benjamin og Erich Fromm.


Engels og Marx på trykkeriet

Jeg tillater meg en tung diagnose på dagens uforståtte opprørsbilde i mediene:
Dessverre er dagens norske click-bait medier omtrent frie for dypere kjennskap til disse pionerenes teoretiske og strategiske overlegninger som fremdeles kan gi fruktbar forståelse av de utagerende handlingene ute i gatene: Som da hordene løp rundt i Moskva på begynnelsen av 1900-tallet finner vi også denne gangen ensrettende maktmiljøer av typen "Trotskij" eller "Lenin" på tankeloftet bak det hele. Men mediefykene er faktisk ikke nok utdannet til å se sånt lenger (ikke minst siden de selv er en stadig større del av det), og/eller gis spalteplass til sånn tenkning i dagens medieformater. De produserer i praksis dermed bare nærsynte sensasjonsartikler (klassisk stupide click-bait artikler) om hvem som har krenket hvem for tiden med hva, og ukritiske gjengivelser av hva som er dagens "kriser" og hva som "må" gjøres med dem. Uten at de foretar den ringeste analyse selv om lødigheten i de "kriser" de tror de omtaler. Jeg har forøvrig notert meg at her til lands er Kjetil Rolness en frilanser som røper kjennskap til disse problemstillingene, men han økses raskt ned når han stiller kritiske spørsmål om hva som egentlig foregår bak dagens opprørsbilder, og hvor elendig media faktisk omtaler dem.

Derfor er det heller ikke mange som storøyd bivåner Vestens omfattende selvforakt og dekonstruksjon - tilsynelatende ute i gatene - som fatter hvilke dypere sosiale prosesser som ligger under. Og i mangel av et oppdatert fortolkningsbilde i media, vil folk fort ty til forenklede forklaringsmåter med banale PK-floskler som repertoar. Eller i de mest fortørnede miljøer på den andre siden; over samfunnets oppbruddstendenser og hyperliberalisering av bl.a. identitets- og krenkingsrettigheter; med reaksjonære og like dårlig fortolkende kamprop i retur.


"Klimarebeller" i Storbritannia i fjor høst - før corona og politivold/BLM flyttet fokuset over på konkretiserte problemområder

Moderne kritisk teori
Det er ofte nevnt at moderne kritisk teori har fått påfyll fra både Georg Lukács og Antonio Gramsci og Frankfurterskolens andre generasjon, og da særlig Jürgen Habermas. Sentralt er det marxistiske skillet mellom «basis og overbygning» (jfr. historisk materialisme). Bl.a. tysk fagkritikk har framført at en sammenblanding med andre sosiologiske og filosofiske retninger i kombinasjon med "svik" mot sentrale marxistiske grunntanker kan ha gitt en (reaksjonær) revisjonisme ifht. mer tradisjonelle analytiske marxister.

Dagens opprørsområder (klima, rase, identitet, corona) der kritisk teori kan gi fruktbar analyse
Vi har sett at mange samfunnsvitere og samfunnstenkere som i sin tid bygde seg opp internasjonal status på Frankfurter-plattformen, har annammet det analytiske maktpotensialet ved å forfekte kritisk teori. Derfor finner vi i dag kritisk teori i bl.a. feministforskningens tilnærmelse til samfunnsanalysen.
Videre finner vi de samme prosessoverlegninger i kritisk raseteori, oppløsende kjønnsproblematikk og avvikende identitetsproblematikk (queer theory).

Disse tankene ser vi nå stadig tydeligere overtatt og (dessverre rimelig uforstått og ukritisk gjengitt) i dagens medieteori og medieanalyser.
Dvs. at de har ikke det ringeste kjennskap til det dualistiske perspektiv i kritisk teori, og har dermed landet på et ensidig moralsk imperativ der de som ikke tilslutter seg deres vedtatte definisjon av hva som er politisk korrekt for bl.a. klima, rase, identitet osv. automatisk kategoriseres som "klimafornektere", "rasister", "identitetskrenkere", osv.

Credo: Med et slikt medienivå er det ikke rart ungdom og rebeller inntar gatene og vil rydde opp - og reell debatt dør ut

Men ikke bare Akersgata; hele den vestlige verden sliter med disse demokratiske utfordringene nå, der ytringsfrihet er blitt stadig mer omdannet til retten til kun å si det politisk korrekte: Alle er redde hverandre og hva man kan bli anklaget for. Mens svært få slipper til med overordnet tenkning om hvilke mekanismer som egentlig styrer våre moderne samfunn nå. Man kan jo risikere å krenke noen, og vårs tid største dødssynd vil ikke medier bli innklagd for i dagens rettenkings-dogmatiske samfunn. Da er det tryggere å kjøre reprise på Rune Rudbergs 1001 kvinneeventyr om man skal være litt frekk og utfordrende...han er jo en hvit middelaldrende gris som ikke har moralsk rett til å protestere.

Flere av de gamle samfunnsrebeller ville dratt seg imponert i skjegget om de hadde stått ringside i dagens gater og lest Dagbladet og Aftenposten med NRK skurrende i bakgrunnen, og ikke bare i Moskva i 1917. Før de skjønte de måtte gjenopprette Pravda* til å sørge for den samme ensretting.
 
*Pravda (russisk: Пра́вда; «Sannhet»)
Avisen utgis faktisk fortsatt i Moskva. Avisen ble grunnlagt av Lev Trotskij i 1908 i Wien som en sosialdemokratisk avis rettet mot russiske arbeidere. I 1912 stoppet trykkingen av avisen. Etter marsrevolusjonen i 1917 kunne avisen gjenoppstarte trykkingen, og avisen ble et organ for Bolsjevikene, og i 1918 ble avisen flyttet til Moskva. Pravda ble et organ for sentralkomiteen i kommunistpartiet fram til 1991.

« Last Edit: 01.07.2020, 19:42:24 by Telehiv »

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 2 600
  • Qui vivra verra
    • View Profile
NB: Jeg har gjort noen mindre, men betydningsrelevante endringer i opprinnelig tekst. De som leste første versjon kan derfor med fordel lese en gang til.
Beklager at varmen (sic) gir litt konsentrasjonsproblemer.
 

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 2 600
  • Qui vivra verra
    • View Profile
Professor Weinstein er innenfor kritisk teori når han frykter borgerkrig i USA
En av de store podkastere de senere år og en fargerik jøde som er mot omskjæring(!), Joe Rogan, har nylig intervjuet en annen jøde, professor i evolusjonsbiologi Bret Weinstein. Link til intervjuet: https://youtu.be/pRCzZp1J0v0

Men før dere ser intervjuet (som er laaaangt men stappfullt av interessante analyser og observasjoner), her er noen bakgrunnstips til saken:

Weinstein er er en fryktløs figur som bl.a. har ertet på seg Big Pharma, sitat fra hans biografi:
In 2002, he published The Reserve-Capacity Hypothesis, which proposed that the telomeric differences between humans and laboratory mice have led scientists to underestimate the risks new drugs pose to humans in the form of heart disease, liver dysfunction, and related organ failure

Weinstein er kanskje enda mer kjent for sine kritiske innspill i de såkalte Evergreen-kontroversene, der han stevnet universitetet for sin håndtering av raserelaterte forhold.
Les om det her: https://en.wikipedia.org/wiki/Bret_Weinstein

Den britiske journalisten og politiske kommentator/analytiker Douglas Murray
er forøvrig kanskje den mest interessante av alle som har skrevet rundt vår tids kjønns-, rase- og identitetspolitikk.
Hans oppsiktsvekkende bok The Madness of Crowds: Gender, Race and Identity (sept 2019) bør leses av alle som lurer på hva i hel... det er som foregår der ute....

Som vaskeseddelen sier:

The book examines the 21st century's most divisive issues: sexual orientation, feminism, race and transsexuality. It reveals the new culture wars playing out in workplaces, universities, schools and homes in the names of social justice, identity politics and intersectionality.
The book points to what Murray sees as a cultural shift, away from established modes of religion and political ideology, and towards a society in which various forms of victimhood can provide markers of social status. The book is divided into sections dealing with different forms of identity politics, including types of LGBT identity, feminism, and racial politics. The author criticises the work of French philosopher Michel Foucault for what he sees as a reduction of society to a system of power relations.

   
Også Weinstein lander på alvorlig økende sosial uro i USA
Nå har altså også professor Weinstein sett på disse ulike "radikale" bevegelsene som herjer for tiden, og funnet noe lignende som Murray; at det bak dette seiler opp en trussel mot vestlig sivilisasjon. Han sier at dette har brygget i det stille på universitetene i flere tiår, og at opprinnelsen er kulturmarxisme. Weinstein føyer seg altså inn i rekken av ulike samfunnsanalytikere som trekker årsaksparalleller til idealene bak Maos kulturrevolusjon og de radikale faser av Den franske revolusjon. Som bekjent endte dette og lignende sosiale eksperimenter alle i dramatiske selvtekter og dekonstruksjoner av samfunnet, i tillegg til omfattende økonomiske sammenbrudd.

Vel, som gammel sosialdemokrat (med de visjoner man der en gang hadde om hva som var den beste samfunnsmodellen) synes jeg dette er en spennende debatt, men som dessverre er svært vanskelig å føre i Norge siden våre mediers unilaterale fordømmelse av alt annet enn selvforaktende PK-analyser legger lokk på den nødvendige balanse.

 

« Last Edit: 27.06.2020, 22:41:29 by Telehiv »

ConTrari1

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 635
    • View Profile

"Kritisk teori" er et overordnet begrep for en sosial teori som sikter mot å kritisere og endre hele samfunnsbyggverket. Altså det vi normalt forstår med "revolusjonær" eller "opprørsmotivert" teori.


Takk for imponerende innsikt i og formidling av disse viktige temaene!

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 2 600
  • Qui vivra verra
    • View Profile

"Kritisk teori" er et overordnet begrep for en sosial teori som sikter mot å kritisere og endre hele samfunnsbyggverket. Altså det vi normalt forstår med "revolusjonær" eller "opprørsmotivert" teori.


Takk for imponerende innsikt i og formidling av disse viktige temaene!

ConTrari1,
takk for det.
Men dette er svære tema å prøve å koke ned til forståelige innledninger. Så hvis du følte dette innledningsvis berører relevante sosiale uttrykk i vår tid er det hyggelig, og inspirerer til å gjengi noen flere tilnærminger 8)

Postmodernistisk verdiomkalfatring og sosial dekonstruksjon
Jeg har som mål med denne tråden å prøve å trenge dypere inn i årsakssyndromene bak de ulike formene for verdiomskrivninger og påfølgende angrep på tidligere mer ukritisk og automatisert reproduksjon av "vedtatte verdier" versus de nye idealer/dyrkningsmål for "det nye samfunnet" som skal erstatte våre historiske feil rundt kjønn/identitet, rase, eiendomforhold, osv.

Kort sagt: Nå er altså tiden kommet for å utfordre alt fra tradisjonelle kjønnssyn, hvem som fremdeles skal være historiske helter og hvem som skal dekonstrueres til svinepelser, jfr. rivingen av div. statuer i den seneste tid; til hva som er den nye definisjon på rasisme og etnisitet, osv.
For ordens skyld: I de sosiale oppgjørene som utfolder seg nå kommer det til å bli en rekke brudd (både nødvendige og feilslåtte) på det meste av eksisterende sosiale normer, lover, regler og idealer. Men her skal vi ikke dømme om det foreløpig, vi vil heller se på hva som er de underliggende beveggrunnene bak dagens samfunnsopprør på de nevnte områder.   

Da blir det nødvendig å se nærmere på (her: typisk postmodernistisk) sosial dekonstruksjon, og da innen det mer generelle fagområdet sosialkonstruksjonisme; et begrep vi støter på bl.a. ifm. sosiokulturell læringsteori, som beskrevet hos lent:

Sosialkonstruksjonisme er nært koplet til sosiologifaget og miljøet rundt Georg Herbart Mead, og også det vi kaller symbolsk interaksjonisme. Mead o.a. sier at mennesker bruker symboler for å kommunisere og at symbolene representerer vår forståelse av virkeligheten.
Dermed kan vi aldri referere direkte til en objektiv virkelighet eller ting, men til noe som symboliserer dette.

I forlengelsen av dette viser f.eks. Berger og Luckman (”the social construction of reality”) hvordan vi skaper virkeligheten gjennom å gi ord til det vi erfarer. Disse ordene blir igjen til en slags virkelighet som vi forholder oss til og dermed blir vi påvirket av våre egne ord, som regel uten av vi selv er klar over det. Jfr. mine tidligere beskrivelser av de mest meningskåte, PK-pregede men også mest ulærde innen våre mest overfladiske medier, som øser ut kvasiradikale og stereotype pseudobeskrivelser av samfunnet (der de selv bestemmer det moralske imperativ og slik blir en selvoppfyllende profeti for mengdens rop) uten å forstå hvor de selv er i dette bildet.
Denne form for klanderverdig "folkeopplysning" (som egentlig bare er misjonering for et meningssett man selv skal profitere og skaffe seg sosial makt på) er forstått og beskrevet innen flere fortolkende forskningsfelter allerede:

"Den lingvistiske vending"
"Sannheten" er altså en selvdefinert symboldimensjon i våre hoder og er sterkt kulturpåvirket, og som derfor ikke finnes i den objektive verden som sådan.
Poststrukturalistene snakker derfor om "den lingvistiske vending":
Fra at ordene representerer virkeligheten blir det da slik at ordene selv skaper virkeligheter. Sannhet er ikke noe som finnes der ute bare vi leter lenge nok, sannheter konstrueres gjennom bruk av språket. Dette er forhold som også ble berørt i den norske debatten rundt Gro Harlem Brundtlands  "nytale", dvs. at man snur ordenes opprinnelige mening til å passe et motsatt budskap av det opprinnelige. Hva er da en "tradisjonell" sannhet versus en politisk "nyerklært" sannhet?

Wittgenstein sier at språket er for mennesket det buret er for fuglen, ”words creates worlds”. Og språk er en sosial prosess. Språkets funksjon ikke er å representere verden men å gjøre det mulig å engasjere oss i sosiale relasjoner (Gergen 1999). På samme måte har sosialkonstruksjonister vært opptatt av metaforers funksjon, de er med på å skape virkelighetsforståelser. Vi velger metaforer som er brukbare for oss innenfor de rådende kontekster. Utlagt: Endres konteksten (samfunnet) må vi søke nye metaforer for å "henge med" i den gjeldende diskursen. DET ER DETTE SOM NÅ STÅR MEST SENTRALT I DAGENS SAMFUNNSDEBATT!!

Campbell sier for eksempel at når vi fant ut hva vi kunne bruke Galileos språk og metafor til (jorda er rund), ble det mer interessant enn Aristoteles metafor om en flat verden. Vi organiserer våre tanker om organisasjoner gjennom metaforer som «samarbeid krever eierskap» eller «tid er en ressurs». Det er viktig å være klar over at dette ikke er sannheter, men metaforer vi bruker som fremhever visse sammenhenger - kulturelle preferanser - på bekostning av andre.

I dagens opprørsmiljøer blir dette dermed viktig: Hvor ligger dagens definisjonsmakt?
Foucaults diskursbegrep har vært viktig for sosialkonstruksjonistene. En diskurs i Foucaults forstand er et sett med kunnskaper, meninger, metaforer, bilder, historier etc som produserer en bestemt versjon av en hendelse (Burr 1995 i Campbell 2000). Noen diskurser er mer fremtonende enn andre og vil igjen marginalisere andre diskurser. På den måten er makt og kunnskap - som basis for anvendt definisjonsmakt - uløselig knyttet sammen.

Og dette farger samfunnets maktforhold mer enn vi tro: Vi produserer alle makt gjennom de diskursene vi er del av. Edward Said viste hvordan forskere fra ”vesten” hadde med seg biaser og fordommer når de forsket på forhold og mennesker fra ”østen” fordi de ubevisst var del av noen vitenskapelige diskurser. I en organisasjon gis deltakerne mulighet til å konstruere organisasjonen på noen måter og ikke andre. For eksempel gir Morgans berømte bok Images of organisations mulige diskurser for en organisasjon, for eksempel kan en organisasjon ses på som en maskin, en organisme, en hjerne, en kultur, et politisk system. Dersom medlemmene i en organisasjon er preget av en av disse diskursene, er det vanskelig for individer å fremme synspunkter som fraviker denne diskursen.

Da nærmer vi oss kanskje også en forklaring på medias debattdrepende rolle i dagens vestlige samfunn: Hvorfor selvoppnevnte moralske imperatorer i mediene oppfører seg så ekskluderende mot alternative synspunkter (les: fravik fra det politisk korrekte) som de gjør?
 
Den demokratiske utfordringen: Hvordan dekonstruere språk og handlinger for å åpne opp for nye måter å forstå samfunn på?
Selv om mennesker aldri kan frigjøres fra diskursene vi er en del av, mener Foucault at vi kan prøve å bevisstgjøre oss hvordan diskursene preger våre handlinger, måter å kommunisere på og måter å skape kunnskap og resultater på. En måte å gjøre det på er gjennom dekonstruksjon. For å forstå hvordan virkeligheter er konstruert må vi først prøve å forstå de underliggende antakelsene våre. Når vi for eksempel sier at beslutningen må tas på toppnivå i organisasjonen, kan vi ha en antakelse om at det er topplederne som har mest kunnskap om emnet (noe som slett ikke er sikkert…). Da kan vi dekonstruere begrepet toppnivå gjennom å spørre hva dette begrepet egentlig betyr, og hva er det motsatte – bunnivået i organisasjonen? Slike spørsmål kan bidra til å frigjøre oss fra noen antakelser og konstruksjoner som ikke er produktive.

Løftet til samfunnsnivå og hva som er de styrende kodekser der, bygges sympatier og antipatier opp. Når antipatiene blir for sterke uten at "samfunnet" synes å ville forholde seg til det - jfr. eksemplene med sentrale understrømmer i amerikansk politikultur som helt til nå har fortsatt sin tilsynelatende rasistiske  "håndteringsstrategi" av svarte - styrer den rammede delen av samfunnet mot "opprør".

Og da er erkjennelsessirkelen omtrent sluttet tilbake til de gamle materialistiske analysehøvdinger (Marx, Engels, osv.), som til slutt konkluderte med at der man ikke klarte å dekonstruere sine angrepsmål til egnede nye former på fredelig vis, måtte noe rives mer korporlig ned.
Hvilket nå skjer i vestens gater.

Noen siterte kilder:
Campbell, D. (2000). The socially constructed organization. London; New York: Karnac Books.
Campbell, D., & Huffington, C. (Red.). (2008). Organizations connected: a handbook of systemic consultation. London: Karnac Books.
Gergen, K. J. (1999). En invitation til social konstruktion.   

 
« Last Edit: 01.07.2020, 19:45:21 by Telehiv »

Bebben

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 740
    • View Profile
Telehiv

Quote
Fra at ordene representerer virkeligheten blir det da slik at ordene selv skaper virkeligheter. Sannhet er ikke noe som finnes der ute bare vi leter lenge nok, sannheter konstrueres gjennom bruk av språket.


Jeg anbefaler å se Mike Nayna samtale med Stephen Hicks - for det språklige aspektet, se i hvert fall fra 48:45.

https://www.youtube.com/watch?v=K7iFIhUVHuw

Mike Nayna har også laget en serie på 3 filmer om Evergreen-affæren, du finner dem under

https://www.youtube.com/results?search_query=mike+nayna

Bret Weinstein og hans kone Heather Heying har en lang artikkel i The Washington Examiner om hendelsene på Evergreen College, da aktivister tok styringen på basis av åpenbart grunnløse anklager om "rasisme" ved skolen.

Den er som sagt lang, men jeg anbefaler å lese den, ettersom det som skjer i dag, i stor grad er det samme, bare i mye, mye større skala:

https://www.washingtonexaminer.com/bonfire-of-the-academies-two-professors-on-how-leftist-intolerance-is-killing-higher-education


Jo dårligere tider, jo bedre skjemt! (Ernst Röhl)

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 2 600
  • Qui vivra verra
    • View Profile
Bebben,
takk for interessante linker.
Ja, det er mange som tumler med årsaksanalyser og forsøk på å sette dagens opprørsbilder inn i ulike fortolkningsuniverser.
Jeg viste innledningsvis til, gjennom leksikale standardomtaler, at materialisme-teori og kritisk teori (egentlig ulike varianter av marxisme/nymarxisme)  har operert med analytiske begrepsapparater rundt sosiale opprør i snart to hundre år.

Spørsmålet er bl.a. i hvor stor grad disse verktøyene fremdeles er egnede for å forstå også vår tids kontroverser, og da særlig de nye maktforhold rundt bl.a. klimapolitikk, rase- og identitetsproblematikk, og forsåvidt også holdningene til ulike myndigheters coronahåndtering.
Alle disse sakene er tatt ut i gatene med til dels voldelige utslag.
 
Som sosialdemokrat er jeg selvsagt ikke opptatt av å dra dette videre til at marxistisk handlingsteori skal overstyre våre prinsipper for demokratiske/parlamentariske samfunn. Men som analyseteori?
Ja, men dette må kompletteres med ny kunnskap og nye begrepsapparater som kan fange opp nye tidsstrømninger.

Og da er både du og jeg opptatt av språkforskernes og språkfilosofenes begrepshåndtering, som mer er en metaforisk/symbolteoretisk og ikke typisk "klasseteoretisk" tilnærming. For i tillegg til "tradisjonelle" opprør i gatene - som ofte enkelt kunne forklares med materialistiske innfalssvinkler ("sosial urett" og klassedelinger) - må man nå altså fange opp oppløsningen av kjønns- og identitetsgrensesettingen (som vanskelig kan relateres til "klasse" og tradisjonell materiell nød) utover den lettere gjenkjennbare raseproblematikken (som fremdeles selvsagt har klare klassenotasjoner også i dagens maktbilde).

Vi snakker i sum om nye samfunnsmål/kulturpreferanser/dekonstruksjoner som oppretter stadig sterkere/klarere (og fordømmende) skiller mellom de som fronter de nye bevegelsene og de som havner i konflikt med dem. Altså en samfunnsdiskurs rundt de nye samfunnskriteriene for "godt" og "ondt". Temperaturen stiger selvsagt tilsvarende.

Michel Onfrays nye bok Théorie de la dictature prøver å favne det komplekse i opprøret mot moderne diktaturtendenser
Jeg har allerede nevnt noen eksempler på nyere analyse som prøver å fange disse kontroversene i et samlet bilde, og i mai i år kom en ny tilvekst med den franske forfatter og filosof Michel Onfrays bok Théorie de la dictature. Onfray har rundt 100 bøker på samvittigheten og har lenge vært en sentral aktør i franske samfunnsdebatter, og hans regimekritiske analyser av dagens opprørstendenser bør være interessant å lese for de fleste.

Jeg har fått med meg at Onfrays siste bok Théorie de la dictature er rettet mot å fortolke det han mener er klare tendenser til at den demokratiske verden går i stadig mer diktatorisk retning, jfr. boktittelen. Den eneste norske omtalen jeg har sett hittil er Christian Skaugs hos Document ( https://www.document.no/2020/06/28/en-ny-form-for-totalitarisme-vokser-frem-uhindret/ ).

Jeg siterer noen hovedpunkter derfra med forbehold om at Onfray er korrekt gjengitt, når han beskriver sju tegn på framvekst av en ny totalitarisme:

Hvordan opprette en ny type diktatur i dag?
Det kan identifiseres sju måter for å oppnå dette: ødelegge friheten, gjøre språket fattigere, avvikle sannheten, kansellere historien, fornekte naturen, spre hat og etterstrebe et imperium. Alle disse fasene utgjøres av visse bestanddeler.
For å ødelegge friheten må man sikre konstant overvåkning, ruinere det personlige livet, undertrykke det private, feire obligatoriske fester, standardisere meningene og henge ut tankeforbrytere.
For å gjøre språket fattigere må man ta i bruk et nytt språk, bruke dobbelt språk, ødelegge ord, gjør språket mer muntlig og fjerne klassikerne.
For å avvikle sannheten må man lære bort ideologi, instrumentalisere pressen, spre falske nyheter og lage en fabrikkert virkelighet.
For å kansellere historien må man utslette fortiden, skrive om historien, finne på minner, ødelegge bøker og industrialisere litteraturen.
For å fornekte naturen må man ødelegge livslysten, organisere den seksuelle frustrasjonen, hygienisere livet og forplante seg medisinsk.
For å spre hat må man skape en fiende, starte kriger, gjøre kritisk tenkning til gjenstand for psykiatri og eliminere den siste mannen.
For å etterstrebe imperiet må man forme barna, administrere opposisjonen, styre ved hjelp av eliter, slavebinde tankeprosessen og kamuflere makten.

Hvem vil påstå at vi ikke er der alt?


Det er et stykke fra marxistisk materialistisk samfunnskritikk til dette, men vi er fremdeles innenfor samme målsetning:
Påvise og beskrive hvilke samfunnsmekanismer som styrer folks liv.

Men hvor skal man begynne og slutte rundt disse forholdene? Nye forfattere, analyseforsøk og teorier yngler i tusentalls allerede.
Mye kan kategoriseres i en høyre-venstre akse. Og ut fra disse premissene styres verden fortsatt.
Men jeg er ikke sikker på om det er slik man skaffer seg den beste innsikt lenger. Derfor bør man være åpen for nye tenkere og nye innfallsvinkler, gjerne partipolitisk fristilte, som kan trenge bak røykteppene av selverklært legitimitet og godtgjørelse for dagens maktbruk - både hos de beleirende og de beleirede.

Foreløpig har vi et par tiår levd i en nokså åpen digital verden der alle har hatt tilgang til sitt eget politiske "forlag" bare med noen tastetrykk.
Spørsmålet er hvor lenge dette skal få fortsette - de som vil kontrollere verden er stadig mindre komfortable med denne brede friheten til å stille spørsmål ved dagens maktbilder. Stadig flere debattfora stenges derfor nå regelrett ned, mer eller mindre med saklig grunn, mens akseptrammene for debatt/meningsbryting strammes tilsvarende til.

Systemkritikere som Onfray m.fl. ser dette og skriver om det. I de store maktspørsmål ser vi derfor at nye og mer subtile sensurmetoder trenger seg vei som ikke skal pådra seg den samme kritikk. De nærmeste årene vil bli en studiebenk for hvor sivilisert verden vil klare å håndtere det altomfattende digitale overinformasjons-samfunnet som kan ødelegge et liv - eller en gruppe - på sekunder, ved å påføre ett eller flere av de til enhver tid rådende "ondskapssymbolene" på en meningsmotstander.

Da skjer det i de nærmeste årene som Jakob Sande så profetisk skrev i ett av sine dikt:
.......
Det andre året vart verre
Då rauk både hest og kjerre
Det tredje året tok ende
Dei visste ikkje kva som hende

.......



       

   

         
« Last Edit: 29.06.2020, 14:16:27 by Telehiv »

ConTrari1

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 635
    • View Profile

Da skjer det i de nærmeste årene som Jakob Sande så profetisk skrev i ett av sine dikt:
.......
Det andre året vart verre
Då rauk både hest og kjerre
Det tredje året tok ende
Dei visste ikkje kva som hende

.......

     

Jaja, ingen fare så lenge det ikke eskalerer til Likfunn:

So fann dei han Ole Johan,
langt burte i Håsteins-hagen.
Der låg han og rotna og brann,
med solsteiken rett i magen.
Og magen var grøn og blå,
av steinklaka gorr og slim,
og flugor og kvitmakk små,
aula i yrjande stim.

Spyfluga grøn og feit,
la sine egg i skinne,
og ålkvite småmakkar beit
seg gangar og hol der inne.
Ei rotte stakk tranten ut,
– kva svarten som no var og sjå?
Ho var som ein blodgorra klut,
med blankslimut hale på.

Og augo hans Ole Johan,
var berre ei slimut glye
som nedover kinnet rann,
so sleip som ei slimut spye.
Og nasa eit blodraudt sår,
der beinpipa lyste bleik.
– For rotta ho var der i går,
og åt seg so feit ei steik.

Og lippa for kjøt var rein,
og gliste med kvasse tenner,
som illkvite stakk og skein,
som marssol på frosne fenner.
Og teven stod tjukk ikring,
denne blaute, flytande kropp,
og kråka sat rundt i ring,
og skratta med høge hopp.

So tok dei han Ole Johan,
og la han på fire påla.
So bar dei han fire mann,
med kråkene skratta og skråla.
Mykje tå skrotten flaut vekk,
og mykje kvarv burt som eim,
og mykje i spyfluga gjekk,
men beina kom heile heim

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 2 600
  • Qui vivra verra
    • View Profile

Der låg han og rotna og brann,
med solsteiken rett i magen.

Diagnose: Climate change. Man var bare ikke begynt å notere seg sånt da.
Men i neste IPCC-rapport får vi nok innført hva som vil ta den neste Ole Johan av dage.

 
« Last Edit: 29.06.2020, 16:15:29 by Telehiv »

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 2 600
  • Qui vivra verra
    • View Profile
For å sondre litt mellom konfliktområdene som nå utspiller seg i gatene, kan vi ta et tilbakeblikk på den mest konkrete konflikten:

BLM (Black Lives Matter)
BLM er allerede noen år, men fikk nå i 2020 fornyet aktualitet med politiets siste drap på en svart person.
For å minne om litt historikk her, så skrev Aftenposten om saken for 4 år siden, et par år etter at Trayvon Martin ble drept en mørk februarkveld i et boligområde i Florida i 2012. Han var på vei fra butikken etter å ha handlet iste og snop. George Zimmerman var på frivillig nabolagspatrulje i boligområdet i Florida. Da han oppdaget Martin gående på fortauet, ringte Zimmerman til politiet og rapporterte om en «mistenkelig person». I minuttene etter telefonsamtalen havnet vakten i en fysisk konfrontasjon med 17-åringen, og Martin ble skutt og drept. Politiet valgte å ikke reise tiltale mot Zimmerman. I ukene som fulgte samlet et opprop på nettet 1,3 millioner protestunderskrifter. Det ble arrangert demonstrasjoner over hele USA. En granskningskommisjon ble nedsatt for å se nærmere på politiets håndtering av saken, og FBI og justistdepartementet ble koblet på etterforskningen.
Etter mange juridiske komplikasjoner ble Zimmerman likevel til slutt frifunnet i juli 2013.

Link: https://www.aftenposten.no/verden/i/oKVL7/de-har-forandret-usa-med-tre-enkle-ord-black-lives-matter?


Politiet slo knallhardt ned på demonstrantene i Ferguson. Det førte til en debatt om militarisering av politiet i USA, og hvordan de møter sivilbefolkningen.

En ung menneskerettsstudent med erfaring fra USA skrev en liten kronikk i juli 2016 for å prøve å forklare opprørsårsakene:
Link: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Lo7nx/et-forsoek-paa-aa-forstaa-black-lives-matter-bevegelsen-sandra-dahloe-ostad

Vi kan avslutte medierunden med NRKs forklaringsforsøk av dagens BLM-situasjon her:
Link: https://www.nrk.no/urix/atte-demonstranter-til-nrk_-derfor-tar-vi-til-gatene-1.15043275

Så langt BLM-historikken. Finner vi noe lignende konkret rundt MENA-konfliktene m.m.?

Underveis har det, som jeg har påpekt mange ganger, kommet virkelig elendige avisartikler som prøver å "forklare" årsaken til opptøyene i gatene rundt om i verden ellers. De dårligst forklarte og forståtte er norske mediers omtale av de ulike konfliktene i MENA-landene (Midt-Østen og Nord-Afrika).
Et sånt eksempel er denne kronikken i Dagsavisen som smører sammen noen løse antakelser om religion, etnisitet og levekår uten å klare å sette noe inn i en egnet analyseramme:
Link: https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/misnoyens-vinter-1.1615795

Denne kronikken starter optimistisk med å spørre:
"De har tatt til gatene, fra Santiago i Chile, i Bagdad i Irak og i Hongkong. Men kan man egentlig si noe entydig om så forskjellige opprør, på flere kontinent?"

Men kronikken er dessverre bare løsprat, og "svaret" på det innledende spørsmålet kan indikeres med uttalelsen "Kanskje med unntak av demonstrasjonene i Hongkong har årets protester i stor grad handlet om folk flest sin økonomi. Ofte bringer det mer tradisjonelle bevegelser, som fagforeninger, om bord i protesttogene."

Hadde vi ikke visst bedre, kunne man tro at vedkommende frilansjournalist Maren Sæbø var kjent i idehistorien og prøvde seg med en reell materialistisk (marxistisk) forklaringsmodell når hun skriver:

"De direkte årsakene kan altså være økonomiske. De underliggende faktorene er misnøyen med et politisk system som kanskje er demokratisk på papiret, men som i realiteten gir få muligheter for reell politisk innflytelse. Kombinasjonen er dynamitt."

Med et sånt nivå i en av våre største aviser; er det rart folk sliter med å orientere seg i dette konfliktbildet?




 
« Last Edit: 30.06.2020, 10:21:55 by Telehiv »

ConTrari1

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 635
    • View Profile
Telehiv; det er svært mye viktig stoff du bidrar med her, som det er verdt å fordype seg i. Jeg antar at du også har fulgt med på de samme temaene i GWPF og hos Paul Homewood, her er sitat fra sistnevnte:

Like Critical Theory, they are activist and political. They lead with their conclusions. Embedded within them is the central tenet of postmodernism, a philosophical movement of the mid- to late 20th century. Postmodernism challenges the premises of Enlightenment reason, particularly the claim that observation and rationality can identify objective truth, whether moral or scientific.

The argument has merit: neither morality nor the scientific premise that what we perceive is real are capable of proof. Postmodernism’s Achilles heel is not its central thesis but its failure to follow it. If there is no truth, then no universal conclusions can be reached, and therefore all questions must be left to individuals.

Postmodernism embraces Critical Theory and vice versa. Progressives are apt to insist that truth is relative and subjective when they encounter facts that they do not like, but otherwise eagerly enforce “truths” that they prefer. There is no truth. […]


https://notalotofpeopleknowthat.wordpress.com/2020/06/28/apocalyptic-science-how-the-west-is-destroying-itself/

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 2 600
  • Qui vivra verra
    • View Profile
Postmodernism embraces Critical Theory and vice versa. Progressives are apt to insist that truth is relative and subjective when they encounter facts that they do not like, but otherwise eagerly enforce “truths” that they prefer. There is no truth. […][/i]

ConTrari1,
sitatet du legger inn her er spot on på problematikken.
Og som dermed også er trådens beste pinpointing så langt av hvorfor det er så vanskelig å debattere mot dagens alarmister: Uten at de lener seg på eksakt vitenskap men heller "følelser" og "konsensus" (les: "den rette moralske lære") så kan de endre de omforente katastrofe-narrativene etter hvert som de slår feil: Man blir bare enig om et nytt narrativ. Utlagt: Man tar aldri feil innenfor dagens finansieringskodekser, slik forskere gjorde før i tiden.

PS: Jeg kan nevne at Bebben og jeg har hatt flere sene telefonsamtaler i det siste der vi nettopp har sentrert rundt postmodernismens rolle i dette, dvs. en tilnærming til verden som vitenskapelig sett er en diffus "tåkeheim" (jfr. ditt sitat ovenfor) i kombinasjon med typisk akademisk kvasiradikalisme og tilhørende velutviklet stipendtilpasningsevne.

Ditt utmerkede sitat her beskriver basisresepten for å bedrive kvasi-alarmisme, og kan forklare mye av de siste tiårenes "forskning" på disse områdene:

Innen slik kvasiforskning har vi f.eks. forstått at fluer kan få kortere snabel på en eneste generasjon pga. "klimaendringer" - selv om akkurat det området der dette skulle ha skjedd faktisk viste seg å ikke ha signifikante temperaturendringer i det hele tatt (vel, litt kjøligere trend de siste 30 år men ikke signifikant avvik fra anomalien).
- Osv. 

Den hysterisk morsomme avsløringen av fagfellevurderingsnivået i "vitenskapelige" tidsskrifter
En forskningsartikkel full av vrøvl og ufullstendige setninger kom på trykk i Journal of Clinical Research and Bioethics.
– Vi publiserte artikkelen fordi den ble godkjent i fagfellevurdering, svarte tidsskriftet.


Dette er forlengst en klassiker så les for all del denne artikkelen, og le dere skakke, ta til tårene eller start en facebook-kampanje mot journalisten Tom Spears som altså fikk antatt en ren tulleartikkel i det "velrenommerte" tidsskriftet Journal of Clinical Research and Bioethics .
For husk: I postmodernismens tid tilpasser man følelsene og straffen for å bryte ut av flokken ifht. sitt saks-religiøse ståsted.

Men selv dette har ikke fått de nødvendige alarmklokker til å ringe - og skamfølelse bli utviklet - hos de akademiske "postmodernister" (uten at de som bedriver dette faktisk forstår at det er det de gjør...de bare arver en akademisk tilpasningsstrategi uten selv å ha lest lærebøkene om den) som dermed bl.a. glatt kan levere vår tids "klimaforskning" - og ikke minst der man virkelig burde se alvoret i disse coronatider: Innen medisinsk forskning.

Link: https://forskning.no/om-forskning-forskningssvindel/journalist-fikk-tulleforskning-publisert-i-tidsskrift/378454

Hehe, uansett vil man nok til slutt finne ut at det var menneskeskapte klimaendringer som hadde skylden for dette også - trolig ved at journalisten må ha fått hetesjokk.
 
PS: Allerede i 2012 - før forskning.no ble et rent klimaalarmismeorgan, kom denne artikkelen om forskningsjuks:
https://forskning.no/forskningsformidling-forskningsetikk-forskningssvindel/gjemmer-bort-forskningsjuks/680747


   

« Last Edit: 01.07.2020, 11:59:32 by Telehiv »

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 2 600
  • Qui vivra verra
    • View Profile
Forskning.no har lagt ut en artikkel som prøver å gruppere litt rundt hvordan media framstiller demonstrasjonene vi snakker om på denne tråden.

Link: https://forskning.no/media-nyheter-sosiale-relasjoner/hvordan-framstiller-mediene-demonstrasjoner/1705303


Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 2 600
  • Qui vivra verra
    • View Profile
Her er i alle fall et innspill fra en som mener å se "hvorfor rasistiske hvite folk ikke vil bekjenne seg til reell klimahandling":
Open Democracy-forfatteren Sulaiman Ilyas-Jarrett sier at dette er fordi rasistiske hvite folk er så velholdte at de ikke utsettes for klimaendringenes fulle virkning. Det må vel nesten være en materialistisk (marxistisk) analysetilnærming?
I tillegg angriper forfatteren også de aktive klimaaksjonistene for å være "too white", som jeg ikke helt vet hvilken analyseteori vi kan henføre til.
Men her har vi i alle fall konkrete anklager i koblingsfeltet mellom rasisme og klima å forholde oss til.


Former Cambridge Isaac Newton Scholar Sulaiman Ilyas-Jarrett

Ellers er også kommentarene i vedlagte artikkel verdt å få med seg, det er tydelig at det også her er stor uenighet om hvor rett og viktig denne kritikken er.

https://wattsupwiththat.com/2020/07/02/open-democracy-why-dont-we-take-climate-change-seriously-racism-is-the-answer/