Høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen pådro seg KOKS (kronisk obsessivt klimasyndrom) for mange år siden, og benytter seg nå av faget sitt for å forsøke å tvinge igjennom sine
vrangforestillinger meninger på tvers av det som våre folkevalgte har bestemt, altså å tildele letelisenser for olje og gass i Barentshavet. Det handler om den sagnomsuste Århundrets rettssak, som i det minste noen har hørt om. Saken er behandlet og tapt i to rettsinstanser, og med en forutsigbarhet som bare kan sammenlignes med Klimapanelets hockeykølleproduksjon, anket videre til Høyesterett. Hvorfor HS i det hele tatt har besluttet å fremme anken, får man vel spørre dem om.
I en
kronikk i Dagens Næringsliv skriver han om sine forhåpninger til den videre behandlingen av aktivismen sin i rettsapparatet - saken kommer "trolig" opp i Høyesterett til høsten. Eller forhåpninger - det ser mer ut til at han allerede nå varsler at saken skal ankes videre til Den europeiske menneskerettsdomstolen. (Man kan spekulere om han har fått noen signaler, for han ringer vel til folk han som de fleste andre i disse tider.)
Et interessant spørsmål er om rettsutviklingen under EMK allerede har innhentet og passert Grunnlovens §112.
Ja det kan man sannelig spørre om. Får man ikke trumfet gjennom lobbyhobbyen sin her hjemme, finnes det vel alltid noen andere metoden.
Rita Karlsen i HRS er heller ikke imponert, og setter i et høyst lesverdig innlegg aktivismen inn i en større sammenheng:
Hva skal vi egentlig med Stortinget, eller andre folkevalgte organer, og hva skal vi egentlig med en regjering? Det er jo åpenbart bare et forstyrrende og fordyrende mellomledd, nå når vi har EMK og EMD – og det om det gjelder klima, innvandring eller annet. «Selvråderetten» har dårlige tider.
(Uthevet i original.)
