AGW/CO2-hypotesen empirisk falsifisert - men Popper sendes på dynga?!

[Telehiv]

Status for klodens klimatilstand ved utgangen av 2014:

Faktiske observasjoner viser fremdeles signifikant - og økende - konflikt med IPCCs modeller basert på AGW/CO2-hypotesen
Alarmistiske klimaforskeres mest dramatiske, historieløse - og dessverre sørgelig feilaktige - budskap er som kjent at:
a) pga. menneskeskapte utslipp av drivhusgasser (AGW/CO2-hypotesen) har jorden aldri vært varmere enn den er nå, og at
b) dette er en uavvendelig og globalt ødeleggende prosess så lenge CO2-nivået i atmosfæren fortsetter å øke.

Men faktiske observasjoner tilbakeviser stadig tydeligere både AGW/CO2-hypotesen og klimamodellene bygd på dette tankegodset:

- Global temperatur har ikke har økt på 18+ år trass i en atmosfærisk CO2-økning på ca. 10% i samme periode
- Som konsekvens har CO2-sensitiviteten (forventet temperaturøkning ved en dobling av CO2-innholdet i atmosfæren) blitt mer enn halvert de siste årene selv i IPCCs egne uttalelser (selv om man så sent som ifm AR5 i 2014 presterer å hevde at man er 97% sikker på det man fortløpende har måttet renonsere og justere ned i bøtter og spann over få år i takt med det vedvarende og brutale spriket mot faktiske observasjoner - hvor er den vitenskapelig skammen her, egentlig?!)
- Og verre for IPCC: Nå sier en rekke seriøse/uavhengige forskere at CO2-sensitiviteten max. kan være fra 0 til 0,4 grader Celsius. Og det er før man justerer mot naturlige variasjoner. Noen - blant dem en rekke fremtredende forskere på flere fagfelt - sier derfor nå til og med at effekten av CO2 i atmosfæren i sum kan være kjølende. Så mye for den vitenskapelige sikkerhet, altså...

Naturlige historiske variasjoner/sykluser inntreffer derimot fremdeles som etter klokken:
Det som derimot synes å holde mot observasjoner er de trauste og lite sensasjonelle naturlige variasjoner: hadde man f.eks. i 1916 ikke visst noe om dagens AGW/CO2-alarmisme og bare startet en banal framskriving basert på hhv. kalde og varme 30/60-års sykluser (som man allerede da visste en del om) fram til idag, ville man truffet spot on, for man ville da (basert på at det etter Den Lille Istids opphør var tydelig varmere i perioden 1856-1886 og tydelig kaldere fra 1886-1916) spådd at

1916-1946: ville bli varm (og at selfangerne kunne fortalt at havoppvarmingen/-nedkjølingen i Arktis ved hvert trendskifte henger etter med ca. 5-8 år ifht. atmosfæriske endringer)
1946-1976: ville bli kald (slik at opportunistiske "klimaforskere" skrek på "ny istid" fra tidlig 1970-tall...)
1976-2006: ville bli varm (slik at enda flere opportunistiske "klimaforskere" ville skrike "ukontrollert oppvarming" fra tidlig 1980-tall...det nye her er at "krisen" denne gang skulle være menneskeskapt og dermed også et åpenbart avgiftsmål...)
2006-2036: villle bli kald (slik at selfangerne vil finne at isen i Arktis begynner å fryse til igjen fra ca. 2012-13 mens "klimaforskerne" stikker fingrene i øret og lukker øynene og leter etter en plass det fremdeles smelter...)
osv. 

For enda verre for IPCCs vitenskapelige omdømme (i tillegg til den generelle svikt i AGW/CO2-baserte modeller) er det nemlig at man nå - i stedet for å finne ut hva som er galt med AGW/CO2-"vitenskapen" - heller søker med alle midler å skjule og/eller bortforklare disse observasjonene.

Vi selvstendig tenkende - som ikke har IPCCs akselererende prestisjetap å forsvare - har nemlig lenge observert og kommentert en strøm av stadig nye og like sviktende bortforklaringsforsøk fra oppvarmingsagitatorene. Vi selvstendig tenkende vil derfor også først og fremst se på selve svikten i vitenskapen, i disse 4 hovedpunktene:

1. Omvendt bruk av Poppers falsifiseringsprinsipp
� la være å falsifikasjonsteste hypotesen en sviktende modell bygger på - og i stedet gjøre alt man kan for å finne nye måter å bevise hypotesen på - bryter selvsagt helt med Poppers* falsifiseringskrav:

*Poppers falsifiseringskrav for å unngå pseudovitenskapelig praksis: Popper sier at det som skiller vitenskapelige teorier fra ikke-vitenskapelige er at de vitenskapelige prinsipielt skal kunne falsifiseres, det vil si at teoriene skal kunne si hva som ikke skal kunne skje dersom teoriene skal være sanne. En vitenskapelig lovmessighet kan altså aldri verifiseres med aldri så mange positive iakttagelser.

Et enkelt eksempel:
En teori sier at alle ravner er svarte.
Etter den induktive teori er denne teori følge av mange iakttagelser av svarte ravner.
Den verifiseres hver gang en svart ravn dukker opp.
Men den falsifiseres så fort en eneste hvit ravn påtreffes.

Følgelig er falsifiseringkriteriet det avgjørende ettersom aldri så mange verifiseringer ikke utelukker at en falsifisering kan skje. Kravet til en vitenskapelig teori er altså at den skal kunne si hva som ikke skal kunne skje dersom teorien skal være sann.

Man må da selvsagt spørre: Hvorfor setter da ikke FNs klimapanel (IPCC) i gang en større undersøkelse om hvorfor klimamodellene deres feiler så tydelig?

2. Formålsparagrafer som bryter med falsifikasjonsprinsippet
Det bakenforliggende problemet er at IPCCs innsnevrende formålsparagraf siden starten i 1988 har vært å bevise og støtte forståelsen av menneskeskapt global oppvarming forårsaket av drivhusgasser (AGW/CO2-hypotesen), dvs. det samme uvitenskapelige forskningstekniske problemet norske organer som Cicero og Bjerknesinstituttet sliter med.
Link til IPCCs formålsparagraf: http://www.ipcc.ch/pdf/ipcc-principles/ipcc-principles.pdf

Dette er et uholdbart vitenskapelig utgangspunkt som altså strider totalt med Poppers falsifiseringsprinsipp, og der skadevirkningene naturlig nok raskt kom til overflaten: Alternative forklaringsmodeller har systematisk blitt holdt utenfor.

Forskningsetisk har dette reist en rekke bekymringer: Sentrale alarmismeaktivister i IPCC har gjennom tilgang til FNs store ressurser og internasjonal arenapolitikk blitt tillatt å drive egenproduserte støttekampanjer for dette synet mens kritiske forskeres syn har blitt holdt utenfor rapporteringen i bakgrunnen. Utøvelsen av vitenskapelige falsifiseringskrav er den store etiske taperen i denne prosessen, samfunnene som påføres de mest meningsløse og kostbare «klimatiltak» er de store økonomiske taperne.

3. Uvitenskapelig praksis: Ã? forsvare klimaalarmismen med alle midler
Det er rapportert om talløse utestengelser av AGW-kritiske studier (jfr. også «hide the decline» syndromet i Climategate 1 & 2), og særlig siden Michael Manns faglig hårreisende «hockeykølle» som ble lansert i klimapanelets 2001-rapport. Dette var den første grove utviskingen av varm middelalder og den lille istid for å illudere at global oppvarming er helt ny og menneskeskapt.

Da denne «klimaforskningen» begynte Ã¥ ommøblere tidligere anerkjente historiske klimafakta med Ã¥penbart høyst tvilsomme metoder og statistikkbruk, begynte det fort Ã¥ ulme kraftigere i kulissene hos seriøse og historiekyndige forskningsmiljøer innen en rekke disipliner. 

4. Fornektelse av tidligere varmeperioder for å skjule behovet for andre endringsforklaringer enn AGW/CO2
Det som trolig vakte mest faglig forferdelse og aktiverte en rekke tidligere passive forskere til kritisk opposisjon mot IPCCs klimaalarmisme, var da historieløse men fanatiske klimaalarmister i IPCC med særlig støtte i Manns hockeykølle hevdet at Den Varme Middelalder (Medieval Warm Period; MWP) og Den Lille Istid (Little Ice Age; LIA) ikke eksisterte. Ved å fornekte eksistensen av MWP og LIA lurer IPCC seg unna den store hodepinen for AGW-alarmismen: Ikke om de tidligere varme og kalde periodene i historisk tid har funnet sted (det har man allerede benektet så godt man kan, til man nå klamrer seg til at de bare var «regionale» og ikke globale), for uansett den minste innrømmelse av naturlige sykluser med en begynnelse og en slutt, har man minst to uoverkommelige forklaringsproblem:

1.   Hvilke endringsforhold var det som gjorde at slike perioder begynte og sluttet - før menneskeskapte utslipp kan tilskrives noen betydning!?
2.   Og: Eksisterer ikke slike naturlige sykluser lenger?! Enn om de siste 30 Ã¥rs varmere trend fram til rundt tusenÃ¥rsskiftet skyldes de samme naturlige historiske svingninger som vi har sett i mange hundre Ã¥r tidligere?

7 alvorlige brudd på klassisk vitenskapsetikk

IPCCs "løsninger" på dette historiske forklaringsproblemet kan derfor listes i 7 punkter som åpenbart er i konflikt med etablert vitenskapsetikk:

1.   Bundet forskningsmandat/forhÃ¥ndsbestemte resultater:
IPCC startet altså først med en vitenskapelig uholdbar «arbeidsordre» om å bevise «the anthropogenic global warming hypothesis». IPCC startet m.a.o. å konstruere modeller som skulle vise forhåndsbestemte resultater: Jo mer CO2, jo mer varme.
Som Steve McIntyre sÃ¥ lakonisk kommenterte etter Ã¥ ha plukket i stykker Manns hockeykølle: «IPCCs klimamodeller vil vise oppvarming selv nÃ¥r du mater dem med en telefonkatalog». Alternative klimamodeller basert pÃ¥ naturlige variasjoner med bÃ¥de varmere og kjøligere trender â?? og som derfor mÃ¥ se pÃ¥ andre forklaringsmodeller enn bare en enveis-pekende drivhusgasshypotese - har programmatisk derfor blitt ansett for Ã¥ bryte med AGW/CO2-hypotesens «korrekte og konsensusbaserte vitenskapsgrunnlag».

2.   Modeller som ikke «aksepterer» naturlige sykluser:
For å styrke denne innledende AGW/CO2-hypotesen fulgte man opp med computermodeller med innlagte forsterkningsmekanismer (jfr. konstruksjonene rundt «pådriv» og «tilbakestråling») i tillegg til det som for lengst er påvist som svært overdrevet CO2-følsomhet (hvis noe sånt i det hele tatt eksisterer) for å få oppvarmingsfasiten til å bli så ille man ønsket. Slik fikk man rekonstruksjoner av temperaturbildet fra 1970-tallet og oppover til å tilsynelatende verifisere klimapanelets modeller med disse varmeøkende mekanismene innlagt: Temperaturen steg og CO2-nivået steg.

Men ooopps: Forskere som hadde arbeidet med historiske sykluser sÃ¥ imidlertid raskt det underliggende problemet med at modellene startet sin oppvarmingsmodellering i en høyst forventet varm 30-Ã¥rs periode fra midten av 1970-tallet (etter ca. 30 kjølige forutgÃ¥ende Ã¥r etter andre verdenskrig, og en ca. 30-Ã¥rig varm mellomkrigsperiode før det igjen): Hva ville skje nÃ¥r/hvis en ny kaldere 30-Ã¥rs syklus returnerte, slik man kunne forvente ut fra naturlige historiske sykluser? Vi vet i praksis svaret allerede: Nedkjølingen kom, og global oppvarming har stoppet â?? i fullt samsvar med naturlige historiske sykluser, og i ren konflikt med IPCCs klimamodeller som alle har prognostisert økende og uavvendelig varmeøkning i takt med CO2-nivÃ¥et.

3.   Forklaringsproblemet for Antarktis:
AGW/CO2-hypotesen stÃ¥r i tillegg overfor et geografisk enormt forklaringsproblem: Isen i Antarktis har aldri hatt større utbredelse enn nÃ¥ trass i det samme økte CO2-nivÃ¥et der som i Arktis, noe som igjen indikerer naturlig syklisk (les: motsyklisk til Arktis) variasjon i stedet for drivhusgassindusert oppvarming som skulle vært tilfellet dersom AGW/CO2-hypotesen var riktig. 

4.   Maktbasert kontroll med publisering:
Man begynte tidlig å bruke den institusjonaliserte FN-makten til å ta kontroll med de mest sentrale kollegabaserte tidsskriftene, jfr. avsløringene i bl.a. Climategate og talløse rapporter fra utestengte forskere gjennom hele IPCCs eksistens. De første viktige studiene som argumenterte mot klimamodellene kunne slik bli effektivt oversett, forskerne kunne holdes utenfor råd, komiteer og utvalg, osv.

5.   Taktiske begrepsskifter etter som modellene svikter:
Falsifiseringsgrunnlaget for AGW/CO2-hypotesen fortsatte likevel bare Ã¥ øke og øke. Med stoppen i global oppvarming etter 1998 fant man derfor snart et sterkt taktisk behov for Ã¥ minimere bruken av «global oppvarming» (global warming) og heller satse like tungt pÃ¥ Ã¥ bygge opp offentlighetens frykt for «klimaendringer» (climate change). Det siste pinlige "fagbegrepet" man har konstruert og klynger seg til - etter hvert som bÃ¥de temperatur og andre "klimakrise"-indikatorer nekter Ã¥ samarbeide med modellene - er "ekstremvær". Da stÃ¥r man jo helt fritt til Ã¥ hente eksempler pÃ¥ «unaturlige» og «unprecedented» værendringer (uten Ã¥ stange hodet i kravene til 30-Ã¥rige observasjoner for Ã¥ kunne snakke om "klimaendringer") fra hvorsomhelst og nÃ¥rsomhelst som kan pakkes inn i tilpassede skremselspakker, og har i prinsippet slik fritt spillerom for Ã¥ holde offentligheten i et vedvarende fryktbilde. Men det "pinlige" er altsÃ¥ at ogsÃ¥ ekstremvær-kortet rakner for full musikk: Det siste tiÃ¥ret har man registrert en nedgang i alle sentrale, globale, statistiske "ekstremvær"-hendelsesmønstre....man hensettes derfor til Ã¥ koke "ekstrem"-suppe pÃ¥ kirsebærplukking av lokale hendelser, gjerne med en dash historieforfalsking om at "dette har aldri skjedd før i historien", osv. Typisk eksempel: TV-reportere - mens de hevder at "dette har aldri skjedd før i historien" - stÃ¥r ufrivillig komisk plassert foran mÃ¥lestolper som viser at tidligere storflommer i Gudbrandsdalen har gÃ¥tt mye høyere enn de vi har sett i moderne tid, forskjellen er bare at den gang var de ikke sÃ¥ dumme at de bygde husene sine ved elvebredden....og borte i krÃ¥a sitter en smørblid Fredrik Hauge og teller sponsorkroner igjen)     

6.   Institusjonell makt og ressursbruk som motild til fallert vitenskap
I sum: I stedet for å iverksette vitenskapelig nødvendige falsifikasjonstester når klimamodellene har sviktet, har altså IPCC etablert nye støtteorganisasjoner i en rekke land og på en rekke nivåer som skal gjenta og bistå med å opprettholde det opprinnelige og truede tankegodset og samtidig benekte og avvise kritisk forskning.

7.   Sluttproduktet: Et villedet og miljøfeilsatsende verdenssamfunn
Slik fortsetter man å hindre en reell utvikling i klimavitenskapen, og slik fortsetter man å villede politikere og andre beslutningstakere til å «tilpasse» seg en imaginær virkelighet til en kostnad som for lengst er løpt fullstendig ut av kontroll, og som samtidig i mange tilfeller er direkte miljøskadelig

[Telehiv]

Som en oppfølging av startinnlegget om IPCCs alvorlige etiske problem med å overse Poppers falsifikasjonskrav, tillater jeg meg å følge opp med en tillempning av en tidligere kritikk jeg har reist mot denne form for "klimaforskning" med støtte i Kuhns klassiske beskrivelser i "The Structure of Scientific Revolutions":

Fra uholdbar pseudovitenskap til faglig sammenbrudd og paradigmeskifte

Jeg har tidligere i artikkelen "Klimaforskning som pseudovitenskap" (på tidligere klimaforskning.com) vist hvordan de som forvalter forskningsmakten bak dagens rådende klimaparadigme baserer hele sin argumentasjon på en AGW/CO2-hypotese med bl.a. overdrevne klimasensitivitetspåstander som kjennetegnes av omtrent alle karakteristiske trekk ved pseudovitenskap:

1) Vaghet, ekstrem mangel på definisjoner, ekstrem mangel på presisjon som gjør at påstander vanskelig kan etterprøves gjennom målinger og tester
2) PÃ¥standene er ikke falsifiserbare.
3) Arbeidet søker ikke den forklaringen som krever færrest mulig antakelser (Ockhams barberkniv-prinsipp)
4) Motstand mot vitenskapelig testing fra personen eller miljøet som legger fram arbeidet.
5) Selektiv bruk av bevismateriale, overdreven vekt på individuelle vitnemål.
6) Omvendt bevisbyrde (det at en udokumentert påstand ikke lar seg motbevise tas som bekreftelse på at den er sann).
7) Liten grad av utvikling, endring og progresjon.
8 ) Feilaktig eller misvisende bruk av vitenskapelig sjargong.

Link: http://klimaforskning.com/forum/index.php/topic,1486.0.html 

Et dramatisk, men uforstÃ¥tt, vitenskapelig paradigmeskifte foregÃ¥r akkurat nÃ¥ rett foran øynene vÃ¥re 
Dette skiftet går kort sagt ut på at det rådende klimaparadigme - katastrofal global oppvarming forårsaket av menneskelige utslipp av drivhusgasser (CAGW/CO2-hypotesen) - står for fall. Dette til tross for at en overveldende institusjonell maktbase i FN/IPCC og politisk opprettede "klima- og skatteindustribastioner" i en rekke land gjør sitt beste for å forsvare det med alle mulige - og umulige - midler:

Data og observasjoner forsøkes truet til lydighet, og forskningsetikken lider pÃ¥ en rekke omrÃ¥der. 

Men for den nøytrale, vitenskapelig skolerte observatør er det allerede klart at dagens AGW/CO2-paradigme vil bryte sammen under en stadig mer omfattende falsifisering etter hvert som IPCCs projeksjoner viser stadig større avstand til faktiske observasjoner: Verden har som kjent nektet å vise oppvarming siden 1998, trass i en betydelig økning i atmosfærens CO2-nivå i samme periode.

Og enda verre for tilhengerne av en dominant AGW/CO2-effekt på klodens klima; de faktiske observasjonsmønstrene har også de siste tiårene korrelert uforskammet godt med forventede naturlige variasjoner, dvs. de 30-årige syklusene med hhv. kjølige og varme trender vi har observert i mange hundreår før menneskeskapte utslipp kunne påvirket noe som helst. Og iht. forventet syklus for de historiske naturlige variasjoner vil den inneværende kjølige 30-års trenden vare til rundt 2036. På det tidspunkt - om drøyt 20 år - bør anomaliene for lengst ha senket AGW/CO2-hypotesen for godt.

Før sammenbruddet i dagens klimamaktsystem: Politisk-alarmistisk støy utsetter og hindrer analytisk klarsyn
For å forstå bedre hvordan paradigmeskifter starter, utvikler seg og tvinger fram endring, må vi særlig se nærmere på hvordan vitenskapelige forutsetninger og antakelser må endres/bryter sammen når mengden anomalier (avvik) ikke lenger er forenlige med det rådende paradigme. Det er dette som skjer nå; et vitenskapelig endringsdrama utspiller seg rett foran våre øyne, men den overveldende mengden av investert politisk prestisje parret med medieskapt støy og sensasjons- og opplagsiver, og overivrige alarmistforskere uten tilstrekkelig skolering i vitenskapsteori, bidrar til en foreløpig tåkelegging av denne uavvendelige prosessen.

La oss først ta et lite historisk minnestreif i forrige paradigmesammenbrudd, det er nemlig ikke lenge siden "konsensus" gikk stikk motsatt vei:

Forrige sammenbrudd i klimaparadigme: Istidsprojeksjoner basert på banal framskriving av kuldetrenden fra 1946
Istidsskremslene hadde sin storhetstid fram til midten av 1970-tallet, da klimaet snudde fra tre kalde tiÃ¥r (1946-76) til en høyst forventet varmere.       
Paradokset var at denne istidshypotesen var feil vitenskap som la grunnlag for riktig miljøvern: Fram til midten av 1970-tallet var det rådende alarmisme-paradigme i det lille som fantes av "klimaforskning" at menneskeskapte utslipp av industripartikler i atmosfæren ville hindre tilstrekkelig solinnstrømming til å holde en ny istid borte. Motivet for å slå alarm var noe så banalt at man hadde registrert en kaldere periode fra rett etter andre verdenskrig, nokså konkret fra 1946. Denne alarmistiske men i praktisk effekt "miljøvennlige" hypotesen var vitenskapelig sett riv ruskende feil og grunnløs, men førte uansett med seg mye godt miljøvern og opprydding i de mest hemningsløse industriutslippene: Plutselig kunne vi håpe på fortsatt fiske i norske, forsurede fiskevann igjen!

Uten noen overnasjonal institusjonell støtte av dagens IPCC-format falt denne alarmismen imidlertid til jorden straks de store havsirkulasjonene snudde som forventet (her hos oss den nordatlantiske oscillasjon; NAO), og klimaet snudde fra tre kalde tiår (1946-76) til en høyst forventet varmere trend fra 1976. Og på slutten av 1980-tallet - etter et tiår med varmere trend på den nordlige halvkule - er det altså at den politiske prosessen for å framskrive dette til en kommende katastrofe og kjøre fram CAGW/CO2-hypotesen virkelig tar til, typisk dagbokført til James Hansens famøse Kongresstale i 1988.

IPCCs fåfengte kamp for å utsette et paradigmeskifte i klimavitenskapen
Dessverre ser vi at IPCC og tilhørende mainstream klimaindustri ikke vil gi opp sin alarmisme uten kamp; i stedet for en normal vitenskapelig prosess der man gÃ¥r inn med nye øyne for Ã¥ se hvorfor projeksjoner og hypoteser slÃ¥r feil, har vi lenge sett stadig mer paniske redningsaksjoner for nettopp Ã¥ hindre et slikt kritisk innsyn, jfr. spetakkelet rundt datatildekkingen rundt Climategate og forsøket pÃ¥ Ã¥ "hide the decline" helt til den nylige - og skremmende uvitenskapelige - prosessen rundt framleggingen av Ã¥rets SPM (Summary for Policy Makers) ifm AR5; Trenberth et als patetiske forsøk det siste Ã¥ret med Ã¥ bortforklare den manglende oppvarmingen siden 1998 med Ã¥ hevde at varmen mÃ¥ ha gjemt seg i dyphavene, vulkanforklaringer, osv. 

La oss derfor prøve å skjære gjennom hva analytisk vitenskapshistorie - og ikke minst den amerikanske vitenskapshistoriker, professor Thomas S. Kuhn - sier om vitenskapens notoriske evne til å rette seg i sjøen når den har blitt tvunget over i en uholdbar faglig helning til den ene eller andre side. Det er denne vitenskapelige "tyngdelov" IPCC og dets klakkører tydeligvis fremdeles tror de kan klare å unngå gjennom taktisk bruk av ren institusjonsmakt.

Vi skal derimot se pÃ¥ hvordan dagens rÃ¥dende klimaparadigme uvegerlig vil mÃ¥tte bryte sammen.- med spesifikk støtte i Kuhns klassiske beskrivelser i "The Structure of Scientific Revolutions"  (1962; norsk utg. "Vitenskapelige revolusjoners struktur", 1996). 

Utbredt pseudovitenskapelig praksis vil før eller senere framtvinge et paradigmeskifte i klimaforskningen.
Jeg har nevnt Kuhns grunnleggende tenkning på dette området; de tre mest sentrale begrepene hos ham er
- paradigme,
- vitenskapelig revolusjon, og
- inkommensurabilitet

Disse begrepene er nært forbundet med hverandre, og Kuhn har i tillegg tatt for seg det religiøse aspekt ved å ikke bare få tro på nytt paradigme, men også den trosstyrke som kreves for å forlate egen falsifisert hypotese.

NB: Kuhn sammenligner altså aksepten av nytt paradigme med en religiøs omvendelse, for det kan aldri gis tvingende rasjonelle grunnerfor det.

Betydningen av å forstå "paradigme": Respekt for paradigmebegrepet lærer oss kritisk forsiktighet om "konsensus"
En sentral betydning av «paradigme» er et konkret eksempel på forskning som deles av og oppfattes som mønstergyldig av alle innenfor et forskningsfellesskap:

- Paradigmet inneholder generelle regler for god vitenskap som styrer forskningen selv om de ikke er gjort eksplisitte: Her har vi sett talløse eksempler på at IPCC-klanen flytter den "offentlige" forståelse over til at deres egne hypotesereddende improvisasjoner er gyldig metodepraksis.

- Paradigmet utgjør den konvensjonelle basisen for vurderingen av data, begrenser mulige teoretiske valg (her har vi dessverre særlig de siste årene sett stadig flere "kreative" teoretiske valg - dyphavstricket m.m. - for å finne nye forklaringsområder for manglende oppvarming), og er vanligvis ikke selv gjenstand for undersøkelse: Dette gir den dominante forskningsmakt dessverre litt for frie hender hvis de ønsker å misbruke et paradigme slik.

- Paradigmet bestemmer hva som er såkalt normalvitenskap (i en normalvitenskapelig periode arbeider forskere innenfor et paradigme uten å stille spørsmål ved det, og forskningen består i å utdype det perspektivet på naturen som paradigmet stiller opp): Her bare fortsetter IPCC å klamre seg til egen "modellmakt" og tror de kan utsette faglig gyldig kritikk på den måten.

Når terrenget ikke stemmer med kartet: Klimaforskerne må lære at anomalier kan ikke stikkes under en stol i all evighet
- Etter en tid vil det innenfor alle paradigmer oppdages stadig flere anomalier, dvs. resultater som ikke er forenlige med paradigmet: Paradigmet rammes av en krise: Her finner vi uten sammenligning den største synden som begås av IPCC-klanen: De underslår anomalier som ikke passer med rådende paradigme.

- Man forsøker i en normalvitenskapelig prosess derimot Ã¥ finne et nytt paradigme som kan løse anomaliene, og dette paradigmeskiftet har karakteren av en vitenskapelig revolusjon: Vi ser her at i forlengelsen av sin pseudovitenskap forsøker IPCC et al Ã¥ unngÃ¥ nettopp dette! 

- Mange vitenskapsmenn vil altså - det være seg av prestisjemessige, økonomiske eller statusmessige årsaker - holde fast på det gamle paradigmet, og det oppstår en strid mellom tilhengerne av det gamle og det nye paradigmet: Dette kan vi studere utfolde seg stadig sterkere i alle vitenskapspublikasjoner nå!

Hva skjer når noen må kaste inn håndkleet?
- Denne striden lar seg ikke løse ved å stille paradigmene opp ved siden av hverandre og sammenligne dem punkt for punkt, for det vil være uenighet om hvilke fenomener som det er relevant å forklare og hvilke forklaringer som er akseptable: Kuhn sier at "paradigmene er inkommensurable, og det finnes ikke noe nøytralt sammenligningsgrunnlag for dem".

Dermed får vi:

Det som uvegerlig vil felle IPCC over tid:
IPCC forsøker å løse denne utfordringen ved å utestenge et nytt og konkurrerende paradigme, jfr. mine tidligere påvisninger av en strøm av fagfellevurderte arbeider IPCC har utestengt fra sine rapporter fordi de ikke samstemmer med deres AGW/CO2-hypotese.

Linker:
a) 123 AGW-kritiske, fagfellevurderte artikler avviste av IPCC i 2008-2012 (før AR5): 
http://klimaforskning.com/forum/index.php/topic,1474.0.html

b) Arbeider som IPCC avviste før 2007 (før AR4):
Del 1: http://klimaforskning.com/forum/index.php/topic,719.0.html
Del 2: http://klimaforskning.com/forum/index.php/topic,720.0.html
Del 3: http://klimaforskning.com/forum/index.php/topic,721.0.html
Del 4: http://klimaforskning.com/forum/index.php/topic,722.0.html

Den vitenskapelige verden kan over tid rett og slett ikke leve med dette. Derfor er det bare tiden og veien før IPCCs klimaregime bryter sammen.

Med dette håper jeg det er framlagt et bedre vitenskapsteoretisk grunnlag for å få styrket tiltro til at IPCC/klimaalarmismen ikke vil slippe unna vitenskapens malende paradigmekvern i altfor lang tid videre.

Litteratur:
Thomas S. Kuhn: "The Structure of Scientific Revolutions" [/i] (1962; norsk utg. "Vitenskapelige revolusjoners struktur", 1996). 

Omtaler av Kuhns arbeider:
►Bird, Alexander:    Thomas Kuhn, 2000, isbn 1-902683-11-0,
►Gutting, Gary, red.: Paradigms and revolutions : appraisals and applications of Thomas Kuhn's philosophy of science, 1980, isbn 0-268-01542-2,
►Horwich, Paul, red.: World changes : Thomas Kuhn and the nature of science, 1993, isbn 0-262-08216-0,
►Hoyningen-Huene, Paul: Reconstructing scientific revolutions : Thomas S. Kuhn's philosophy of science, 1993, isbn 0-226-35551-9,
►Nickles, Thomas, red.: Thomas Kuhn, 2003, isbn 0-521-79648-2,
►Agora, Ã¥rg. 15, nr. 3/4, 1997
►Vestens tenkere, b. 3, 1993