«Norges fulle og uindskrenkede høihetsret over Svalbardøgruppen» er truet

Started by Telehiv, 21.02.2020, 10:28:26

Previous topic - Next topic

Telehiv

Russlands nye og mer kritiske/aggressive utspill mot Norges suverenitet for Svalbard (jfr. Svalbardtraktaten*) de senere årene tør være velkjent for de fleste som følger med i Norges samlede råderett over hav- og sokkelforhold. Problematikken har tydelig forsterket seg ved at det nå har blitt mer offentlig kjent at undersøkelser av havbunnen rundt Svalbard har vist enorme verdier av mineraler i størrelsesorden tusenvis av milliarder kroner - av det som er påvist så langt.
Jfr. at den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov i et brev til utenriksminister Ine Eriksen Søreide i februar 2020 uttrykte sin misnøye over måten Norge forvalter deler av Svalbardtraktaten, spesielt knyttet til norske restriksjoner på russisk helikopterbruk, samt fiskevernsonen og verneområdene.

I forbindelse med 23. konsesjonsrunden på norsk sokkel i 2016 kom Russland med innsigelser, da de mente at utlysningen av norske oljeblokker ville stride mot Svalbard-traktaten. Russland mener de geografiske grensene for «Spitsbergen-firkanten» – eller Svalbard-boksen – er bestemt i traktatens første artikkel. Siden russiske myndigheter mener enkelte av oljeblokkene hører til Svalbards sokkel, protesterte de. Norge mener Svalbard ikke har noen kontinentalsokkel. Men Russland har foreløpig ikke kommet med sterke utspill rundt de nye funnene av store mineralressurser på havbunnen rundt øyene.
Her synes Kina å ville blande seg stadig mer inn med en klar "erobringstaktikk" rundt kommersielle rettigheter rundt dette, se linker nederst.



*Svalbardtraktaten, også kjent som Paris-traktaten, er en traktat inngått 9. februar 1920 i Paris mellom flere land om øygruppa Svalbard. Den ble inngått i forbindelse med fredskonferansene etter første verdenskrig. Først i 1925 ble traktatens bestemmelser om norsk overhøyhet over øygruppen nedfelt i norsk rett gjennom Svalbardloven, som regulerer Norges suverenitets- og myndighetsutøvelse på Svalbard. Svalbardtraktaten er den siste av traktatene fra fredskonferansene som fortsatt gjelder. Traktaten slår fast «Norges fulle og uindskrenkede høihetsret over Svalbardøgruppen». Avtalen gir Norge suverenitet over Svalbard; Spitsbergen og øyene omkring, Bjørnøya og Hopen. Traktatpartene har likevel «like rett til fiske og fangst» i disse områdene og i deres territoriale farvann. Bestemmelsen om likerett gjelder etter traktatens ordlyd bare innenfor territorialgrensen, som da utgjorde 4 nautiske mil. Spørsmålet om hvor langt ut likebehandlingsprinsippet skal gjelde er imidlertid noe uklar. Fremdeles: Artikkel 7: «Med hensyn til erhvervelse, utnyttelse og utøvelse av eiendomsrett ... forplikter Norge sig ... å innrømme alle de høie kontraherende parters undersåtter en behandling basert på fullstendig likestilling...» Begrensningene traktaten pålegger Norge er blitt sammenlignet med det EF-traktaten pålegger medlemslandene.
Traktaten tar sikte på å sikre Svalbards utvikling og den fredelige utnyttelse av naturressursene der. Norges suverenitet er begrenset på en slik måte at borgerne av enhver av statene som har undertegnet Svalbardtraktaten har lik rett til å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske på øyene og i deres territorialfarvann.
Svalbard er erklært som avmilitarisert sone. Da Norge ble medlem av NATO i 1949, protesterte Sovjetunionen mot at Svalbard ble innlemmet i forsvarsalliansens domene med den begrunnelse at det stred mot traktatens kapittel 9; imidlertid erklærte Norges regjering at området forble nøytralt, men forbeholdt seg retten til å gripe inn dersom nøytraliteten skulle bli krenket på noen måte.


Kina er en uforutsigbar ny aktør i spillet om Svalbard
NATO og den vestlige verdens maktinteresser har ikke utfordret Svalbard på en måte som har indikert at noen vil prøve å rappe vår overhøyhet fra oss.
Tvert i mot har man avtalt flere ulike former for nyttebruk av området, jfr. at under utviklingen av EUs satellittnavigasjonsprogram Galileo ble Svalbard satellittstasjon utpekt som en mulig sambandspost. Norges Fredslag mente imidlertid det kunne innebære et brudd på prinsippet om demilitarisering, hva norske myndigheter avviste. Og nå har vi nylig opplevd at satellitteknologien ble feiret med NRKs maratonsending "Svalbard minutt for minutt". Og vær ikke i tvil om at noen har hvisket NRK i øret at Norge ikke akkurat vil tape terreng på denne ukelange "Norges-markeringen" (som jeg antar vil bli solgt til en rekke land over hele verden) i den kommende drakampen om rettighetene til Svalbards verdier når dette begynner å dra seg til: Kina har allerede begynt en langt mer subtil og systematisk prosess for å komme i posisjon i nordområdene - her spesifikt Svalbard - enn Russland. Les disse artiklene i norsk media som har luktet denne lunten en stund:

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/0nVQ3M/et-dristigere-kina-er-i-ferd-med-aa-bli-et-svalbard-problem-torbjoern-pedersen

https://www.highnorthnews.com/nb/overraskende-kina-har-aldri-engasjert-seg-i-politikken-pa-svalbard-sier-jusprofessor

https://www.klassekampen.no/article/20190307/ARTICLE/190309978

https://www.universitetsavisa.no/forskning/2019/01/24/%E2%80%93-Overraskende-at-Kina-g%C3%A5r-s%C3%A5-hardt-ut-mot-Norges-Svalbard-politikk-18378935.ece

https://svalbardposten.no/nyheter/kinesisk-kritikk-mot-forskningsradet/19.10641

Når man begynner å lese alle de grep Kina bygger opp, skal det ikke så stor fantasi til å se at Norge vil få en svare jobb med å forsvare seg mot dette over tid. Og vi må dessverre stille spørsmålet:

Kan Norges Svalbard-rettigheter bli reverserte?
Før traktaten var Svalbard ingenmannsland og folkerettslig uavklart. Den norsk-russiske forretningsmannen Jonas Lied fikk under første verdenskrig i oppdrag av Johan Anker og det amerikanske selskapet Ayer & Longyear å forhandle med den russiske regjering om dannelsen av et russisk selskap som skulle kjøpe deres kullbrudd og andre eiendommer på øygruppen. Dette ville lette Russlands overtakelse av suvereniteten over hele territoriet. Dessuten ble kullet på Svalbard interessant for russerne med fullføringen av jernbanen til Murmansk, ifølge Lied. En gruppe norske banker presset norske myndigheter til å stanse Lieds forhandlinger med de russiske interessentene. Utenriksminister Ihlen skiftet holdning, og Lied ble presset til å bryte forhandlingene med russerne. Lied hevdet i selvbiografien at han med personlig tap «reddet Spitsbergen for Norge». Disse forhandlingene ble ikke omtalt i pressen på den tiden. Den som virkelig fikk ordnet ut Svalbard-problematikken til fordel Norge var vår trolig største diplomat gjennom tidene, Fredrik «Fritz» Wedel Jarlsberg, som benyttet Versailles-forhandlingene etter første verdenskrig til å sikre Norge de rettigheter vi har nå (etter forgjeves å bl.a. ha prøvd å sikre norske kolonier i Afrika i de tapte tyske territorier!), jfr. Wedel Jarlsberg Land som er oppkalt etter ham på Svalbard.

I mine kommentarer ovenfor har jeg forsøkt å skissere hvordan vi har havnet opp med suverenitet for Svalbard, hva dette går ut, de nye verdier og mineralressurser som er kommet fram i området, og hva som er muligheter og begrensninger i forvaltningen. Og til slutt: Indikert at vi ikke må være blåøyde når det gjelder de kommende angrep for å frarane oss disse verdiene. Vi kunne trengt våre gamle diplomathøvdinger nå; Evensen og de andre som gjorde den fantastiske jobben med norsk sokkel i sin tid.   



Telehiv

For de som vil ha et oversiktsbilde over Norges maritime grenser pr. dato:


Telehiv

De som vil sette seg litt inn de sentrale tvisteområdene med Russland kan finne en kvikk innføring i denne artikkelen:

https://www.aftenposten.no/verden/i/aMzra/dette-er-grunnene-til-at-norges-svalbard-politikk-er-saa-omstridt

PS: Vi bør gi Aftenposten kred for å ha hatt journalister som har arbeidet med disse problemkompleksene lenge og bra. Skulle bare ønske at de hadde folk som forstår seg like bra på olja - og deretter tør å si fra om hva som truer: De har f.eks. ennå ikke skjønt alvoret i at en del klimaaktivister i flere av våre mest selvskadende kvasiradikale partier (inkludert renegaten Barth-Eide i Ap) faktisk prøver å få lagt ned petroleumsskattemodellen - nøkkelen bak at Norge har klart å legge seg opp et stort oljefond. Storbritannia - UTEN en tilsvarende skattemodell - har til sammenligning ikke ei krone på bok etter sin store oljeproduksjon siden 1960-tallet.

NB: Det tragiske ved vår mest forskrudde, klimaaktivistiske venstreside (som egentlig agerer ekstremt reaksjonært her) er jo at de på denne måten tror at det er progressivt og bra for enker og faderløse å ødelegge statens kontroll med skattekontrollen over olja ved å spille formuen over på private hender ved å legge ned den geniale petroleumsskattemodellen (opprinnelig 50% særskatt på oljefortjeneste i tillegg til ordinær selskapsskatt, men slik at total skatt alltid blir 78% uansett hvordan bedriftsskatten justeres. Særskatten er nå derfor godt over 50%).

Emeritus

Det du beskriver her går rett inn i problematikken rundt Brexit/EU, den svekkede Nord - Atlantiske forbindelsen kombinert med et sterke samarbeid mellom Russland og Kina. Kineserne har ingen historiske rettigheter i Arktis men tar det som en selvfølge at verdens mest folkerike og (snart) største økonomi har sin rettmessige plass også i Arktis.

Uten muskelkraften til NATO og EU/Europa vil Norge bli kanonføde i denne kampen.