Klimadebatt - et egnet stoppested for økt erkjennelse?

Started by Telehiv, 14.10.2019, 12:24:14

Previous topic - Next topic

Telehiv

Alle offentlige debatter kan, hvis de føres konstruktivt og med søk etter mer kunnskap i bunn, utvide samfunnets erkjennelsesnivå.
Noen debattområder har til og med medført rene paradigmeskifter i samfunnets måte å tenke på:

1950-årenes "helvetesdebatt" var Norges første skikkelige brudd med trosdiktert verdensanskuelse
Denne debatten, mellom den gammeltestamentlige Hallesby (professor i teologi ved Menighetsfakultetet og predikant i Det norske lutherske Indremisjonsselskap) og den liberale Hamarbiskopen Schjelderup, avdekket så mye av kristendommens arkaiske hersketeknikker at det norske folk aldri mer i like stor grad skulle underkaste seg teologisk baserte helveteskremsler og evig pine. Det er ikke tvil om at denne årelange debatten medvirket til å fremme en moderne, sekulær humanisme i det norske samfunnet, blant annet ved opprettelsen av Human-Etisk Forbund i 1956.


Svovelpredikant Hallesbye

Det er ikke lett å finne like opprivende, frontpregede og langvarige debatter i norsk etterkrigstid enn denne. Man kan kanskje nevne spetakkelet rundt de to EU-avstemningene i 1972 og 1994, som begge rev opp både familier, arbeidsmiljøer og karrierer i et større omfang.
Kanskje også NATO-diskusjonene i sin tid, som i tillegg stadig dukker opp igjen ved gitte internasjonale konfliktlinjer.

Klimamakta er vår tids Menighetsfakultet som forsvarer den rette lære med kjetterbeskyldninger
I vår tid er det klimadebatten (i bredeste klimaindustri-forstand) som synes å skape de sterkeste frontene, og som har alle de klassiske maktelementer der samfunnet ønskes lagt om i dramatisk grad - men der alternative (kjetterske) tolkninger synes å utvikle rene "wir haben ja andere methoden"-reaksjoner:
- Det foreligger en institusjonalisert trosretning i bunn der dagens CO2-doktrine rent maktpolitisk kan sammenlignes med helvetesdebattens bibelfundamentalisme forsvart av nasjonale og overnasjonale instanser fra Menighetsfakultet (Cicero) til pavekirken (FN/IPCC).
- Kjettere (aktivt kritiske forskere) straffes nådeløst på karrieremuligheter
- Respekten for kritisk argumentasjon rundt de mest sentrale klimahelvetesvarslene er omtrent like fraværende som for å ikke underordne seg Hallesbyes klassiske helvete her hjemme, og Dantes inferno der ute
- Det åpnes ikke for romslige anledninger til å stoppe opp og ta en ny oppgang på hvor CO2-fundamentalismen er i ferd med å sende den overordnede klimaprosessen: I et institusjonalisert overnasjonalt samrøre mellom den alarmistiske delen av forskerne, opportunistiske media og avgiftskåte politikere latterliggjøres alle som ber om et stopp langs veien lenge nok til å sanse seg og ta en reell faglig nyorientering - for sikkerhets skyld. Det er nemlig ikke slik at det er "fornekterne" som representerer samfunnets sikkerhetsrisiko i størst grad her, det er derimot alle de kunnskapsløse og hysteriske klimaalarmistene som på alle politiske nivåer vedtar serier av meningsløse og alltid like funksjonshemmende restriksjoner på samfunnet. 

Men uten å ta med vår tids tids mest opplyste samfunnsanalytikere på debatten. Så hva vil erkjennelsene av vår tids "klimadebatt" bli? Som ikke en gang er en "debatt" annet enn for småfolk på små blogger, alle hovedfora er overtatt med klimamaktas statsfinanser.
Jeg er redd det vil bli en sørgelig dom, i kontrast til helvetesdebatten som bidro til en omfattende frigjøring av folks rett til å tenke selv, er "klimadebatten" degenerert til en prosess der man knebler både Galilei og Semmelweiss.
Og alle slags Hallesby'er får spalteplass i stedet:



Det er grunn til å minne om Tor Åge Bringsværds metaforiske beskrivelse av en person han kjente, og som aldri klarte å stoppe opp underveis for å iaktta den virkelige verden:
«La ikke livet bli som en biltur med min morfar. Vi fant aldri noe sted å stoppe – for det kunne kanskje være noe enda hyggeligere rundt neste sving. Og så var det plutselig slutt på bensinen».

Svaret på trådtittelen synes dessverre å være et mistrøstig "nei".