Author Topic: Rockefeller!  (Read 2115 times)

Emeritus

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 3 103
    • View Profile
Re: Rockefeller!
« Reply #15 on: 09.09.2019, 10:37:41 »
Du slår inn åpne dører hva angår dine generelle kommentarer til fagfellevurdering.

Spørsmålet i denne sammenheng er om IPCC's bruk av grå litteratur per se har svekket det vitenskapelige innholdet i AR4 WGI eller AR5 WGI.

Og som IPCC selv skriver skal en være forsiktig med å benytte ikke fagfellevurdert materiale, men i noen tilfeller er det vanskelig å unngå, og i så fall må det benyttes med forsiktighet eller som det står: they must be examined critically. Og det skulle vel ikke mangle på personer med review kompetanse blant IPCC forfatterne?

Og siden skeptikerne er så veldig opptatt av dette og herunder seriemessig sprer bløffer om IPCC's hemningsløse bruk av grått materiale, skulle det nå etter seks år være enkelt å påvise hvordan AR4 WGI og AR5 WGI har blitt svekket ved bruk av slik materiale?

Hvor blir det av den eneste relevante form for kritikk knyttet til dette spørsmålet?

Når kritikken til alt overmål fremsettes av miljøer som benytter Tony Heller og TnTZ som pålitelige kilder, er kritikken så latterlig at "hykleri" blir et understatement.
 
« Last Edit: 09.09.2019, 12:39:28 by Emeritus »

translator

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 582
    • View Profile
Re: Rockefeller!
« Reply #16 on: 09.09.2019, 17:05:39 »
Vedrørende kvalitetssikring i form av fagfellevurdering så er det allment kjent at dette ikke er det samme som en grundig etterprøving. Det varierer sikkert en del, men noen ganger er det visst ikke stort mer enn en kursorisk gjennomlesning.

Noe hockeykøllestriden demonstrerte til fulle.

Vi kan vel i grunnen slå fast at fagfellevurdering hos IPCC er noe helt annet.

http://klimadebatt.com/forum/index.php?topic=1293.0#new
IPCC - They've told us what it's NOT. But NOT what it is.

translator

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 582
    • View Profile
Rockefeller del I
« Reply #17 on: 02.01.2020, 23:53:02 »
Så, nå har jeg endelig fått tak i boken "Rockefeller - en klimatsmart historia" av Jacob Nordangård og begynt å lese...

Førsteinntrykket når man blar i boken er at dette minner om en historiebok, den er gjennomillustrert med fotografier og diagrammer, også i farger, og med fotnoter på nesten hver eneste side. Her er forfatteren så grundig at der han har brukt artikler fra Internett som kilde, så er ikke bare URL-adressen oppgitt, men også hvilken dato artikkelen er hentet. Og allerede på de første sidene i boken fremstår det som virket å være en temmelig vill konspirasjonsteori både sannsynlig og faktisk ganske logisk. Her noen små utdrag (hasteoversatt fra svensk):

Quote
Til å begynne med ble oljen kun brukt til å lage parafin - et revolusjonært produkt for sin tid, som effektivt lyste opp hjem over hele verden. John D. Rockefeller hadde en velutviklet evne til å kunne forutse og fremskaffe det som mennesker etterspurte.

På grunn av sin motvilje mot ressurssløseri fant han dessuten ut et bruksområde for et restprodukt som øvrige produsenter innen oljeindustrien bare helte ut: bensinen. Gjennom å være forutseende utviklet Standard Oil et brensel som var skreddersydd til å drive den gryende bilindustrien (s. 11)

Quote
1896, samme år som Svante Arrhenius (1859-1927) ble den første vitenskapsmannen til å beregne hvordan nivåene av karbondioksid i atmosfæren kunne påvirke drivhuseffekten, trakk John D. seg tilbake fra Standard Oils direkte virksomhet og overlot ledelsen av selskapet til sin nærmeste mann, John Dustin Archbold (1848-1916), samtidig som sønnen John Jr fikk stadig større ansvar.

John D. hadde nå nye planer. Han begynte, akkurat som stålmagnaten Andrew Carnegie (1835-1919) å investere penger i virksomheter og filantropi (veldedighet). Nå fantes kapital for på alvor å omforme samfunnet og utstyre det med et like effektivt lederskap som Standard Oil. Verden var klar for hans filantropiske misjon.

I løpet av bare noen tiår skulle Rockefellers filantropi komme i kontakt med og støtte opp under forskningsfeltet som Svante Arrhenius igangsatte. (s. 17)

Quote
Tidlig forsto John D. fordelene med kontroll over utdanningsvesenet og kunnskapsproduksjonen. Med hjelp av sin finansielle rådgiver Frederick Gates (1853-1929), som ble ansatt for å drive den filantropiske virksomheten, påbegynte han grunnleggelsen og/eller finansieringen av en lang rekke institusjoner.

Gjennom generasjonene kom familien til å støtte hele syttifem ledende høyskoler og universiteter, inklusiv Harvard, Yale, Brown, Columbia, Coronell, Massachusetts Institute of Technology (MIT), Princeton, Tufts, University of California (Berkeley), University of Chicago. Dette innebar en enorm innflytelse over utdanningssystemet, mest i USA, men også delvis i andre land (via bl.a Central Phillippines University og London School of Economics). (s. 17)

Quote
Familiens innflytelse økte enda mer da John D. Jr i 1901 giftet seg med sosietetsdamen Abby Aldrich Rockefeller. Abby var datter til den republikanske senatoren Nelson W. Aldrich. Ekteskapet kan ses på som et tidlig eksempel på offentlig-privat samkvem, da det kombinerte den økonomiske makten hos den rikeste familien i USA med en politiske makten hos en av tidens mest innflytelsesrike politikere.

Senator Aldrichs kontakter i det politiske og økonomiske etablissementet var av store verdi for Rockefeller, og skulle senere utgjøre en kilde til inspirasjon for John og Abbys sønn, Nelson Rockefeller. Senator Aldrich, som selv var frimurer av høy rang, var kjent som "landets sjef". (s. 21)

Jeg kan legge til (beskrives senere i boken) at Nelson Rockefeller senere ble USAs visepresident under Gerald Ford, og at han selv hadde ambisjoner om å bli president, men lyktes ikke.
https://no.wikipedia.org/wiki/Nelson_Rockefeller

Tror jeg allerede kan si at hvis det er en bok du bør lese (på svensk) i 2020, så er det denne!

« Last Edit: 02.02.2020, 15:22:03 by translator »
IPCC - They've told us what it's NOT. But NOT what it is.

translator

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 582
    • View Profile
Rockefeller del II
« Reply #18 on: 05.01.2020, 11:30:07 »
Når historien går videre er det de fem sønnene til John Jr som er i fokus: John D. III, Nelson, Laurance, Winthrop og David. Dette tar oss gjennom hele 1900-tallet, ja den yngste sønnen David døde så sent som i 2017, 101 år gammel.

Quote
I 1940 dannet de fem brødrene stiftelsen Rockefelder Brothers Fond (RBF) (...) Hensikten med RBF var å "fremme en sosial forandring som bidrar til mer rettferdig, robust og fredelig verden". Her fikk brødrene mulighet til å øve sine ferdigheter i filantropiens kunst. (s. 33)

De to filantropiskt innstilte brødrene, John D III og Laurance, var til å begynne med mest aktive i fondets arbeide, mens Nelson og Winthrop ga seg inn i politikken (som guvernører i hhv New York og Arkansas) og David tok seg av finansvirksomheten i familiens innflytelsesrike bank Chase Manhattan. (s. 34)

I 1948 grunnla Laurance Rockefeller og Fairfield Osborn miljøorganisasjonen Conservation Foundation (CF) med finansiering fra RBF (...) I styret inngikk blant andre William Vogt, Samuel Ordway og fredsprisvinneren Sir John Boyd-Orr fra FNs Agriculture Organisation (FAO). Hensikten med CF var å stoppe global miljøforurensning og gjenskape en balanse mellom menneske og natur. Organisasjonen ble dominert av et neo-malthusiansk syn på planetens bærekraft i forholdet til andre mennesker.

For å håndtere problemene talte de om globale løsninger med en sentral planlegging, ideelt en verdensregjering. Tidlig interesserte man seg for menneskets rolle i klimasystemet og flere av medlemmene kom til å spille en avgjørende rolle med å gjøre saken politisk både i USA og i verden. Dette bygde til stor del på Laurance' innsatser. Kontaktene med USAs øverste ledelse var dypt forankret. Laurance  var f.eks. rådgiver for flere presidenter. (s. 35)

Men Laurance' miljøengasjement sluttet ikke der. I 1958 grunnla han American Conversation Association og året etter Resources for the Future. Totalt var han sentral i flere enn femti miljøvernorganisasjoner, inkludert National Geographic Society og WWF. (s. 36)

Faren, John D. Jr hadde allerede på 1920-tallet forsøkt å opprette en mellomstatlig organisasjon, Nasjonenes Forbund (Folkeforbundet), for å bevare verdensfreden.

Quote
I slutten av 1945, da det nystartede Forente Nasjoner søkte tomt til sitt nye hovedkvarter, tilbød John D. Jr og hans sønner en tomt på famlieeiendommen Pocantico Hil utenfor New York. Området lå imidlertid ikke sentralt nok. John D. Jr instruerte da Nelson til isteden å kjøpe et stort markområde ved Hudsonelven, i gangavstand fra Rockefeller Center. Nelson arbeidet senere med familiens arkitekt Wallace Harrison for å skaffe alle nødvendige tillatelser, hvilket gikk rekordraskt. Hele forretningen var i land på 36 timer. Tomten, som var verd 8,5 millioner dollar, ble deretter gitt av John D. Jr til FN. (s. 44)

Familiens sterke bånd til FN illustreres av den forrige generalsekretærens tale til familien i 2012:
"Jeg vil personlig takke Rockefellerfamilien for mitt eget kontor - og for hele FNs campus på østre del av Manhattan. Når Rockefellers donasjon av tomten ble kunngjort i generalforsamlingen i 1945, fyltes salen av høylydt applaus. USAs ambassadør priset Rockefellers 'fantastiske velvilje'. Jeg kjenner den dypeste takknemlighet for de ærede medlemmer av Rockefellerfamilien og Rockefeller Foundation fordi de har fortsatt sin noble tradisjon med å støtte internasjonale organisasjoner som hengivent arbeider for fred. (FNs generalsekretær Ban Ki-moon, 2012) (s. 44)

Videre beskrives det hvordan familien investerte i moderne kunst (Museum of Modern Art (MoMa) ble opprettet av familien i 1929 og knyttet senere bånd til CIA for å eksportere moderne kunst i propagandaøyemed) og arkitektur:
Quote
Gjennom årene har styret i MoMa inkludert Walt Disney, varehuseieren Marshall Field, Henry Luce (Time-Life), Beardsley Ruml (New York Federal Reserve) og mange andre innflytelsesrike personer fra New Yorks sosietet, inkludert medlemmer av familiene Ford, Goodwin, Guggenheim, Payson, Phillips, Sachs, Vanderbilt og Warburg. Ifølge intendanten Phillip Johnson var det imidlertid ingen tvil om hvem som bestemte over MoMa: "It's a Rockefeller institution; it's a democracy of one." (s. 46)

Etter å ha arbeidet som reporter i Tyskland 1936-39, der Phillip Johnsen ved et massemøte for Hitler Jugend i Potsdam ble fortrollet av nazismen, vendte han hjem til MoMa som fortsatt hadde mest fokus på moderne arkitektur. I 1988 arrangerte han igjen en banebrytende utstilling, "Deconstructivist Architecture". Gjennom å definere, navngi og løftes opp av MoMa, skaptes det umiddelbar berømmelse og status for arkitektene og denne med hensikt destruktive stilen har forblitt dominerende når det gjelder store byggverk. (s. 48)

Deretter beskrives hvordan Rockefellerfamilien (særlig Nelson), gjennom byplanleggeren Robert Moses, omformet New York og bygget opp en rekke av byens mest kjente bygninger, inkludert WTC. 
« Last Edit: 02.02.2020, 15:22:24 by translator »
IPCC - They've told us what it's NOT. But NOT what it is.

ConTrari1

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 635
    • View Profile
Re: Rockefeller!
« Reply #19 on: 05.01.2020, 15:09:11 »

Etter å ha arbeidet som reporter i Tyskland 1936-39, der Phillip Johnsen ved et massemøte for Hitler Jugend i Potsdam ble fortrollet av nazismen, vendte han hjem til MoMa som fortsatt hadde mest fokus på moderne arkitektur. I 1988 arrangerte han igjen en banebrytende utstilling, "Deconstructivist Architecture". Gjennom å definere, navngi og løftes opp av MoMa, skaptes det umiddelbar berømmelse og status for arkitektene og denne med hensikt destruktive stilen har forblitt dominerende når det gjelder store byggverk. (s. 48)

Skal ikke uttale meg om Rockefeller generelt, men stusser litt over dette avsnittet. Det gir inntrykk av at Philip Johnson var en slags "sovende agent" for nazismen (må ha vært en meget lang søvn i så fall), ettersom han angivelig ble fortryllet av deres propaganda på 1930-talet, noe som førte til at han arrangerte den omtalte utstillingen i 1988?? Hva slags surr er dette? Hitler ville neppe hatt stor sans for en de-konstruktivist arkitekt som Daniel Liebeskind, og var som kjent meget sterkt i mot modernistisk arkitektur generelt. Kjente tyske modernister som Mies van der Rohe og  Walter Gropius valgte landflyktighet, mens en annen sentral arkitekt som Hans Scharoun valgte å bli igjen, og fikk under nazi-tiden bla. arbeid som toalettvakt. Hvor i alle dager er forbindelsen mellom nazi-arkitektur og de-konstruktivisme? Vanligvis blir den regnet som en reaksjon på post-modernismen. Det må være noen store hull i forfatterens kunnskap og forståelse av arkitektur.

https://en.wikipedia.org/wiki/Deconstructivism


translator

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 582
    • View Profile
Re: Rockefeller!
« Reply #20 on: 05.01.2020, 23:38:42 »
Takk for innspill! Her er kilden som oppgis:
https://www.vanityfair.com/culture/2016/04/philip-johnson-nazi-architect-marc-wortman

Jeg tror kanskje ikke nazismen som ideologi slo så sterkt an hos Rockefellerne, men det kan jo hende de lærte noen propagandametoder der. Poenget mitt med å ta med det avsnittet var at i nesten alle større byer var siste halvdel av forrige århundre preget av rasering av vakre og klassiske bygårder (noen ganger nedslitte) som ble erstattet med mastodonter og høyhus. F.eks Klara-distriktet i Stockholm. Nå kan vi ane hvor denne ideen kom fra, og hvorfor den ble så dominerende. Mulig forfatteren kommer tilbake til det.
« Last Edit: 06.01.2020, 00:16:44 by translator »
IPCC - They've told us what it's NOT. But NOT what it is.

translator

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 582
    • View Profile
Rockefeller del III
« Reply #21 on: 12.01.2020, 00:38:09 »
Quote
I 1948 ble den internasjonale tankesmien Aspen Institute of Humanistic Studies grunnlagt i Aspen, Colarado av industrialisten og filantropen Walter Pepke, adm. direktør og styremedlem i University of Chicago:

Her forberedte man flere FN-konferanser og tidlig på 1960-tallet begynte klimasaken å diskuteres av solforskeren Walter Orr Roberts. Han fikk senere en sentral rolle gjennom sin posisjon som bestyrer av National Center for Atmospheric Research i Boulder.

Utover seminaravgifter og donasjoner ble Aspeninstiuttet fiansiert av stiftelser som RBF, Rockefeller Foundation, Carnegie Corporation, Ford Foundation, German Marshall Fund, Kettering Foundation, Lilly Endowment, foretak som Exxon, Chase Manhattan Bank, Coca Cola og IBM. (s. 53)

Dommedagsklokken: I 1947 begynte Bulletin of the Atomic Scientists å anvende den symbolske Dommedagsklokken for å vise hvor nær undergangen jorden var. Dommedagsklokken stiltes først til sju minutter på tolv. I 1991, etter Sovjetunionens fall og den kalde krigens slutt, ble den stilt tilbake til hele sytten minutter på tolv. I 2007 ble klimaet inkorporert som en trussel og viserne på Dommedagsklokken begynte sakte men sikkert å nærme seg midnatt. Trusselen om global oppvarming vokste frem i nær symbiose mellom Bulletinen og Rockefellerfamiliens ulike institusjoner. (...) Det skulle imidlertid gå noen tiår før klimasaken fikk feste politisk. Først måtte eliten overbevises - blant annet på Aspen Institute - og deretter behøvde den popularises og føres ut til grasrota. (s. 55)

Videre beskrives karbondioksidteoriens svenske røtter, fra Svante Arrhenius, som så på en global oppvarming som noe positivt, til Carl-Gustav Rossby, som så på den som en trussel.

Quote
Klimasaken var i utgangspunktet et militært prosjekt og ble utviklet i samspill mellom institusjoner og personer med nære koblinger til Rockefellerfamilien. Trusselen om atomvåpenkrig og klimaendringer var på den tiden tett sammenknyttet da det ene ble ansett som opphav for det andre. Hvilke effekter atomvåpen kunne få på klima var et spørsmål både militæret og Rockefeller Foundation ønsket svar på. (s. 60)

Gjennom Rossby ble Sverige etter andre verdenskrig USAs viktigste allierte i å studere menneskets påvirkning på klimaet. (...) Dette samarbeidet inkluderte også det amerikanske militæret, som hadde militært personell på plass for trening i Stockholm helt til midten av 1950-tallet. (s. 66)

I 1955 startet Rossby det Internationella Meteorologiska Inistitutet (IMI) i Stockholm. Rossby ville få instituttet anerkjent av UNESCO og søkte økonomisk støtte fra Rockefeller Foundation til dets grunnleggelse. Gjennom sine gode relasjoner med statsminister Tage Erlander og tidligere utenriksminster Richard Sandler fikk instituttet direkte støtte fra den svenske regjeringen, der Sandler ble styreleder. (s. 66)

I april 1956 opprettet Detlev Bronk, i egenskap av direktør for National Academy of Sciences, en nasjonal meteorologisk komite som skulle "overveie og anbefale midler for å økte forståelsen og kontrollen av atmosfæren". Komiteen besto av lederen Lloyd Berkner, Carl-Gustav Rossby, Jule Charney, John von Neumann og Edward Teller, samt Roger Revelle i en rådgivende rolle. (s. 70)

Sammen med kjemikeren Hans Suess skrev Revelle i september 1956 artikkelen "Carbon dioxide exchange between atmosphere and ocean and the question of an increase of atmospheric CO2 during the past decades." Etter råd fra Rossby ble artikkelen publisert i februar 1957 i Tellus (der Rossbys tidligere doktorand Bert Bolin var redaktør) (s. 70)

Media hadde samtidig begynt å rapporter om fenomenet. New York Times skrev i oktober 1956 at menneskelige utslipp av karbondioksid skulle kunne føre til et varmere klima. I desember samme år havnet Rossby på omslaget av Time Magazine der han i et intervju advarte om konsekvensene av menneskenes påvirkning på naturen. (s. 70) 

Etter Rossbys plutselige død i 1957 tok Bert Bolin over svenskenes rolle:

Quote
Under Bolins ledelse fikk IMI en sentral rolle i årene før opprettelsen av iPCC (som han, knapt tre tiår senere, skulle bli leder for) (s. 72)

Forskningen om karbondioksidens påvirkning av klimaet var således allerede i begynnelsen en svensk-amerikansk affære, med et tett samarbeidende nettverk av forskere fra begge sider av Atlanteren. Det var også et hovedsaklig militært prosjekt, der Sverige ble den nøytrale basen og skulle komme til å spille en av hovedrollene. I desember 1957 advarte hydrogenbombens opphavsmann, Edward Teller, om smeltende polariser som følge av stigende karbondioksidutslipp (fire tiår senere skulle han imidlertid ta avstand fra den oppfatningen) (s. 72)
IPCC - They've told us what it's NOT. But NOT what it is.

translator

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 582
    • View Profile
Rockefeller del IV
« Reply #22 on: 02.02.2020, 14:45:24 »
Vi en nå kommet til 1960-tallet, og Nelson Rockefeller forsøker tre ganger å bli nominert som republikanernes presidentkandidat, i 1960, 1964 og 1968, uten å lykkes. Hans brødre Laurence og John jobber iherdig for å få miljø- og befolkningsspørsmål opp på den politiske dagsorden. Det opprettes så mange organisasjoner og selskaper og trekkes inn så mange navn at jeg må gjøre et utvalg:

WWF
Quote
I 1961 grunnlegges Verdens naturfond WWF av Julian Huxley for å samle inn penger til International Union for Conservation of Nature (IUCN) og dets virksomhet.

Til styreordfører velges Bilderberger-gruppens grunnlegger Prins Berhard av Nederland. Godfrey A. Rockefeller (barnebarn av John D.s bror William) ble fungerende sjef og bygde opp organisasjonen til å bli ledende innen det internasjonale miljøvernarbeidet.

Royal Dutch Shell ble en av WWFs første donatorer og Shells styreleder John Loudon inngikk i WWFs styre fra 1966 og ble i 1977 styreleder etter Prins Bernhard. (...) Miljøets beskyttere besto altså av planetens fremste finansfolk og oljemagnater. Disse skule også få en betydelig innvirkning på klimasaken. (s. 79-80)

Club of Rome
Quote
I 1968 ble den mektige miljøtankesmien Club of Rome grunnlagt av bilprodusenten Fiats nestleder Aurelio Peccei (også styreleder i flyselskapet Alitalia) og OECDs vitenskapelige sjef Alexander King, med bidrag fra Fiats grunnlegger, Giovanni Agnelli (1921-2003).

Agnelli, som ble sett på som den mektigste kapitalisten i Italia, var nær alliert med David Rockefeller og satt i Chase Manhattan Banks International Advisory Committee. Det var et nettverk som skulle få en voksende betydning på internasjonale arena, med David som koordinator. (s. 87)

I 1970, etter en ganske uorganisert start, fikk Romaklubben en fastere grunn å stå på. Dens hensikt var å "arbeide for forståelse av de globale utfordringer og menneskene står overfor og vise til løsninger gjennom vitenskapelig analyse, kommunikasjon og opinionsdannelse", med skapelsen av en global sivilisasjon som sitt endelig mål. (s. 88)

Systemteoretikerne tok også i bruk John von Neumanns ideer om å kontrollere verden gjennom å gjøre matematiske beregninger om fremtidens utvikling. Dette lå til grunn for den datamodellering som senere kom til å anvendes som politisk påtrykningsmiddel for å motivere det globale systemskiftet.

Båndene til Rockefeller-familien og den finansielle eliten var tette. Max Kohnstamm, som inngikk i Romaklubbens indre krets, var også involvert i Bilderbergergruppesn styrende komite sammen med David Rockefeller og Giovanni Agnelli. Detlev Bronk fra Rockefeller University ble rekruttert i 1969. I Romaklubbens utøvende ledelse rekrutterte man også Nelson Rockefellers personlige venn Carrol L. Wilson fra Sloan School of Management ved MIT. (s. 89)

Vekstens grenser
Quote
1972 utkom Romaklubbens Vekstens grenser med sine pessimistiske og malthusianske dataprojeksjoner om fremtidens utvikling. De to løsningene som ble beskrevet i boken var:
- et systemskifte til global forvaltning av planeten
- nullvekst (s. 89)

Klimakonferansene SCEP og SMIC
Quote
Carrol L. Wilson ble den som for alvor førte opp klimasaken på den internasjonale dagsorden under opptakten til Stockholmskonferansen gjennom å arrangere konferansene Study of Critical Environmental Problems (SCEP) i Williamstown, Massachusetts 1970, og Study of Man's Impact on Climate (SMIC) i Wijk, Sverige 1971.

Den andre konferansen (SMIC), som på symbolsk vis ble holdt på Svante Arrheinus' fødested Wijk utenfor Uppsala, ble arrangert i samarbeid med Kungliga Vetenskapsakademin (KVA) og Kungliga Ingeniørakademin (IVA). De svensk-amerikanske båndene var fortsatt sterke. Denne konferansen var ment å å tjene som en autoritativ kilde til stort sett alle spørsmål som berørte klimaspørsmål og nærliggende områder og hadde blitt etterlyst av Stocholmkonferansens generalsekretær Maurice Strong. Ennå var man ikke enige om hvorvidt det var aerosoler, sotpartikler (som ble ansett å ha en kjølende effekt gjennom å stenge ut solinnstrålingen) eller karbondioksid (som bidrag til en oppvarmende drivhuseffekt) som var det hovedsakelige problemet. Konklusjonen ble uansett at mennesket påvirker klimaet gjennom forbrenning av fossil energi. (s. 90)



På slutten av 1960-tallet begynte et mer aktivt arbeide med å spre miljøbevissthet ut til folket, og det er olje- og bilindustrien som finansierer miljøbevegelsen:
Quote
Rockefeller-familien sørget for at miljøsaken også kom på den nye amerikanske presidenten Richard Nixons agenda. Russel E. Train fra Conservation Foundation ble leder for presidentens miljøarbeidsgruppe, mens Laurance Rockefeller fortsatte sin jobb som presidentens rådgiver.

Kort deretter tilkom nye institusjoner med klimaforskning på agendaen. I 1971 dannet Graham Sutton og Lord Zuckerman Climate Research Unit (CRU) på University of East Anglia i England. Finansieringen kom fra BP, Shell Oil og Rockefeller Foundation. (s.  92)

Friends of the Earth
Quote
I 1969 grunnlegges Friends of the Earth (Jordens venner) som er en mer radikal gren av den tidligere overklassedominerte naturvernbevegelsen (som først og fremst gikk inn for å opprette nasjonalparker). Friends of the Earth kom til å lokke ungdommer og radikale som stred mot etablissementet og mot finansfamliers innflytelse over politikk og næringsliv, uten å forstå hvem som egentlig trakk i trådene.

Finansieringen kom fra Aspen-instituttets sjef, oljemagnaten Robert O. Andersen. Styrelederen, David Brower, ble hentet fra Sierra Club og i styret inngikk også Romaklubbens styreleder, grunnleggeren av flyselskapet Alitalia, Aurelio Peccei. Det hele fremstår ytterst motsetningsfullt. (s. 92)

Akkurat som tidligere gikk befolkningsspørsmålet hånd i hånd med miljøsaken og kom til å påvirke Friends of the Earth. Ifølge Dixie Lee Ray (tidligere sjef for U.S. Atomic Energy Comission) hadde styrelederen David Brower uttrykt et ganske drastisk syn på overbefokningsproblemet:

"Barnefødsel [burde være] en straffbar forbrytelse mot samfunnet, med mindre foreldrene har lisens fra regjeringen ... Alle potensielle foreldre [burde tvinges til] å anvende kjemiske prevensjonsmidler som kun regjeringen har motmiddel mot, som den kan dele ut til borgerne utvalgt for forplantning..." (David Brower, Friends of the Earth) (s. 93)

Future Shock
Quote
I boken Future Shock (1970) av sosiologen, finansmannen og futuristen Alivin Toffler, beskrives overgangen fra jordbrukssamfunn til industrielt til postindustrielt samfunn med et tempo som bare fortsetter å øke (der forbruksvarer er engangs eller blir raskt foreldet og der både arbeidere, yrker, hjem, relasjoner, kroppsdeler og til og med nasjonaliteter blir mer midlertidige og utskiftbare). Alle disse sosiale og tekniske forandringer på altfor kort tid mente Toffler ville føre til en tilstand av nedbrytende stress og desorientering som han kalte "fremtidssjokk" (s. 94)

Dette skremmende trusselbildet, ispedd teknikk-optimistiske fremtidsløfter, skulle bli gjentatt nesten ordrett et halvt århundre senere av Klaus Schwab (World Economic Forum) og 2010-tallets futurister (s. 95).

Earth Day 1970
Quote
Earth Day 1970, som ble markert på tusenvis av skoler, høyskoler og universiteter over hele USA, innebar fødselen av den moderne miljøbevegelsen. Her samlet seg fredsaktivister, borgerrettsforkjempere, marxister, hippier og andre radikalere. De representerte den nye "revolusjonen". Samfunnet var i forandring og det gamle skulle brytes ned.

David Rockefellers venn, oljebaronen Robert O. Anderson, lettet enda en gang på lommeboken for å finansiere prosjektet. Samtidig spredte man bildet av en truet planet gjennom familiens venn Henry Luces tidsskrifter Time og Life.

Fem tiår senere feires Earth Day i mer enn 193 land verden over, og koordineres av Earth Day Network (s. 98)

Stockholmskonferansen 1972
Quote
Den 5-16. juni 1972 holdt FN konferanse om menneskelig miljø i Stockholm. Den kanadiske oljemannen Maurice Strong ble
generalsekretær for konferansen, med riksdagens talmann Ingemund Bengtsson som svensk ordstyrer. Åpningstalen ble holdt av statsminister Olof Palme. Konferansens motto var "Only One Earth" og ble introdusert i en propagandafilm fra UNEP med "Man Builds, Man Destroys". (s. 100)

FNs miljøkonferanse resulterte i Stockholmsdeklarasjonen, The Declaration of the United Nations Conference on the Human Environment. Det innebar at FNs miljøprogram UNEP startet opp, med Maurice Strong som leder, og et System-wide Earthwatch-program under UNEP "for å overvåke store globale forstyrrelser i miljøet og gi tidlige varsler om problemer som krever internasjonale tiltak". Dessuten påbegynte man datainnsamling om klimaet gjennom samarbeid mellom FN-organisasjonene UNEP, WMO og ICSU. Planen hadde gått i lås. (s. 102)
« Last Edit: 02.02.2020, 15:12:38 by translator »
IPCC - They've told us what it's NOT. But NOT what it is.

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 2 600
  • Qui vivra verra
    • View Profile
Re: Rockefeller!
« Reply #23 on: 02.02.2020, 17:50:14 »
Mange har gravd i persongalleriet bak den offisielle verden - "makten bak makten". Som translator viser med en rekke eksempler her; Rockefeller-klanen og dens ulike globale nettverk peker seg ut som særlig sentrale det siste hundreåret. Av flere grunner:
a) Fordi dette har vært blant klodens rikeste og mektigste personer, og at de
b) har vært mer enn vanlig opptatt av å etablere et sett av ulike sterke påvirkningsorganisasjoner, fra forretningsrelaterte til miljø, forskning og
(i alle fall tilsynelatende) altruistiske formål, samt mer lokalt hos oss og andre USA-allierte i Europa; 
c) alle de norske studentene som i årtier etter andre verdenskrig gjorde seg nytte av mulighetene til USA-opphold gjennom de såkalte Rockefellerstipendene, og som i påfallende høy grad etterpå kom inn i sentrale politiske og overvåkningstekniske posisjoner.   

Og omtrent alle som har sett på disse nettverkene kommer til samme konklusjon:
- De samme maktpersonene tenderer til å gå igjen på tvers av alle faglige, politiske og samfunnsrelaterte linjer, selv i organisasjoner som tilsynelatende er opprettet for å gå i strupen på andre organisasjoner de også sitter i.

Som igjen har avfødt alle slags konspiratoriske debatter rundt hva som egentlig foregår over hodet på - og bak ryggen på - folk flest.

En analytiker jeg første gang leste på 80-tallet hadde en enkel og grei forklaring på uroen rundt dette: "Når sånne storfolk (tycoons) slår seg sammen i globale interesseorganisasjoner, vil det uansett framstå som udemokratiske konspirasjoner - fordi disse folkene er dem de er."     

Apropos Rockefeller-klanens tilsynelatende paradoksale deltakelse i like tilsynelatende motstridende organisasjoner som miljøidealister i WWF versus rene oljetruster, så var Arbeiderpartiet og Gerhardsen den norske tversoverskrevings-parallellen til Rockefeller-klanens internasjonale dominans de første tiårene etter krigen. Dermed ble det heller ikke så overraskende å registrere hva strategen Gerhardsen sa på Aps ekstraordinære EU-landsmøte i 1972:

"Hadde det ikke vært noen motstandere av medlemskap i partiet, burde vi ha funnet opp noen".

Dette til trøst for alle som ikke forstod hva som foregikk bak ryggen deres den gangen (heller).  8)
 
   
« Last Edit: 02.02.2020, 18:54:36 by Telehiv »

translator

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 582
    • View Profile
Rockefeller del V
« Reply #24 on: 16.02.2020, 12:30:52 »
Perioden 1972-82 preges av at Rockefeller-familien sprer sin innflytelse utover hele verden, inkludert Kina og Midtøsten.

European Management Forum (EMF)
Quote
I 1971 startet professor Klaus Schwab (1938-) EMF, hvis tredje konferanse ble holdt i Davos i januar 1973, sponset av Prins Bernhard av Nederland og EF-kommisjonen (...) I løpet av et par tiår skulle EMF (i 1987 omdøpt til World Economic Forum) utvikles til et av verdens ledende globale samarbeidsforum med kraft til å påvirke den internasjonale politiske dagsordenen. I 1980 innstiftet EMF en pris for å feire forumets første ti år. Henry Kissinger (som hadde vært Schwabs veileder da han tok sin Master of Public Administration på John F. Kennedy School of Government ved Harvard University) ble den selvsagte prisvinneren "for sin innsats med å styrke det internasjonale samarbeidet." (s. 110)

Trilaterale kommisjonen (TriCom)

Quote
Noen måneder senere, i juli 1973, grunnla David Rockefeller og Harvard-professoren Zbigniew Brzezinski TriCom sammen med blant andre Carrol L. Wilson og Giovanni Agnelli. Henry Kissinger var også medlem og ble senere medlem av den utøvende komiteen etter at han forlot sin posisjon som utenriksminister i begynnelsen av 1977.

Tricom ble dannet utifra David Rockefellers ønske om å utvide det transatlantiske samarbeidet man hadde i Bilderberger-gruppen til flere regioner enn Europa og Nord-Amerika. Den tredje ble Asia-Stillehavsregionen. Først sluttet Japan seg til, senere ble flere land i området invitert. David Rockefeller ble leder for den nordamerikanske gruppen mens den europeiske ble ledet av Romaklubb-medlemmet Max Kohstamm.

Finansieringen kom først fra David Rockefeller personlig, Ford Foundation, Lilly Endowment og Kettering Foundation. Senere av RBF, Rockefeller Foundation, Exxon Corporation og andre filantropiske stiftelser og foretak.

Til sammen med Romaklubben kom TriCom til å spille en sentral rolle i å gjennomføre Rockefellers transnasjonale klimaagenda under de kommende tiårene og TriComs rapporter kom på et vellykket sett til å påvirke verdenspolitikkens innretning. Snart skulle flere av TriComs medlemmer besitte viktige poster i den amerikanske presidentadministrasjonen og i Europa, inklusiv presidenter for EU-kommisjonen som Roy Jenkins og Jacques Delors. (s. 112)

Kina
Quote
I 1970 hadde David Rockefeller ytret at det var logisk å opprette en form for kontakt med det kommunistiske Kina. Året etter reiste Henry Kissinger til Peking for hemmelige forhandlinger med regimet. Dette åpnet for et toppmøte mellom Richard Nixon og Kinas leder Mao Zedong i februar 1972. Møtet ledet til en gradvis opptining av forholdet mellom de to landene.

David Rockefeller og hans kone Peggy reiste selv til Kina sammen med representanter for Chase Manhattan Bank i juni 1973. David møtte statsminister Zhou Enlai og Chase skrev deretter, som første amerikanske bank etter kommunistene tok over makten, en samarbeidsavtale med Bank of China.

I 1982 ble et nytt møte arrangert mellom TriCom og Kinas nye ledelse (Deng Xiaoping) for å befeste det økonomiske samarbeidet. David Rockefeller og Chase Manhattan Bank ble Kinas port inn i USA - og vice versa. (s. 113)

Oljekrisen 1973
Quote
Mens Nixon var opptatt med Watergate-skandalen var skytteldiplomat og nyutnevnt utenriksminister David Kissinger dypt innblandet i hendelsene som førte til Jom kippur-krigen mellom Israel og araberlandene 6.-23. oktober 1973. Dette resulterte i et oljeembargo mot Vesten fra araberne som lamslo verdensøkonomien og forårsaket akutt oljemangel i forbrukerleddet. Oljeprisen steg med hele 400 prosent. Saudi-Arabias daværende oljeminister, Sheik Ahmed Zaki Yamani, ansvarlig for arabernes embargo, sa i et intervju i britiske The Guardian tre tiår senere at amerikanerne, med Kissinger som opphavsmann, lå bak prisøkningen.

"Jeg er hundre prosent sikker på at amerikanerne lå bak prisøkningen på olje. Oljeselskapene var i en prekær situasjon akkurat da, da de hadde lånt mye penger og behøvde en høy oljepris for å komme ut av knipen. (...) Kong Faisal sendte meg til Sjahen av Iran, som sa: 'Hvorfor er du imot prisøkningen på olje?' Det er det de vil ha. Spør Henry Kissinger - det han som vil ha en høyere pris.' (Sheik Ahmed Zaki Yamani, januar 2001)" (s. 115)

Som kilde til dette siste, mildt sagt, oppsiktsvekkende sitatet oppgis i boken artikkelen "Saudi dove in the oil slick"
https://www.theguardian.com/business/2001/jan/14/globalrecession.oilandpetrol

Videre står:
Quote
Konsekvensene av en eventuell oljekrise hadde også blitt diskutert på Bilderberger-møtet i Saltsjobaden 11-13. mai 1973 (altså et halvår før den virkelige oljekrisen). Med på møtet var den politiske rådgiveren Zbigniew Brzeszinski, Henry Kissinger, Robert O Anderson (ARCO), Giovanni Agnelli (Fiat/Club of Rome) og Carrol L. Wilson, samt representanter for oljeselskapene Exxon, BP og Shell. Man diskuterte blant annet hva som skulle hende med verdensøkonomien ved en økning av oljeprisen med 400 prosent! (s. 116)

Utviklingslandene
Quote
I 1976 utga TriCom rapporten Reform of International Instituitions (med C. Fred Bergsten, økonom og tidligere assistent til Kissinger, som en av forfatterne). Rapporten foreslo et omfattende program, inklusiv anbefalinger for GATT, IMF og OECD, for å gjøre verden "sikrere for gjensidig avhengighet" (interdependence på engelsk). Målet var et styringssystem for gjensidig avhengige stater, basert på et tredelt system:
1. En liten indre uformell gruppe;
2. en bredere gruppe med de større landene;
3. en formell implementering av beslutningene gjennom eksisterende eller nye universelle institusjoner.

Bergsten mente at fremvoksende økonomier så som Saudi-Arabia, Iran, Brasil og Mexico burde inkluderes i den indre sirkelen for unngå at utenforstående skulle "forstyrre systemet". Dermed kunne øvrige utviklingsland utelukkes. (s. 121)

Nelson Rockefeller visepresident
Quote
Den 19. desember ble Nelson utnevnt til visepresident av Nixons erstatter Gerald Ford. En unik situasjon hadde oppstått der landets ledning besto av to som ikke var valgt av folket. Nelson var nå et hjerteslag fra den øverste makten i USA. Ved sin side hadde han sin trofaste våpendrager Henry Kissinger som utenriksminister. Familien eide i prinsippet Det hvite hus. Med Nixon borte kunne Rockefellers befolknings- og miljøagenda nå føres opp på høyeste politiske nivå.

Gerald Ford godkjente Nelsons (egentlig Brzezinskis) forslag om at presidenten skulle fokusere på innenrikspolitikken og la utenrikssaker filtreres gjennom visepresidenten på vei til presidenten. (s. 124)

Klimaprosjektet på Aspen Institute
Quote
I 1974 startet Project on Food, Climate and Environment på Aspen-instituttet. Sjef for prosjektet var Walter Orr Roberts (som tidligere hadde blitt finansiert av Laurence Rockefeller). Prosjektet resulterte i et antall studier om klimaendringer og matproduksjon i ulike deler av verden. I en tale til FNs generalforsamling i 1974 (som ble publisert i New York Times 16. april) oppfordret Henry Kissinger ICSU/WMO å gjennomføre bedre forskning på klimakatastrofer og indikerte USAs vilje til å lede dette arbeidet. (s. 127)

I november 1974 spådde Olof Palme i Svenska Dagbladet at et endret klima skulle være det viktigste spørsmålet ved tusenårskiftet. Som nær venn til den blivende IPCC-lederen Bert Bolin var han godt informert. (s. 128)

Foruten til IFIAS ga Rockefeller Foundation midler til Climate Research Unit (CRU) ved East Anglia i Norwich i England, for å drive med klimaforskning. CRU arrangerte året etter, sammen med WMO, klimakonferansen International Symposium on Long-term Climate Fluctuations der det ble gitt større støtte for karbondioksiden som hovedårsak til økte temperaturer. Veien lå nå til rette for å forankre denne teorien blant forskerne. (s. 128)

Konferansen Crisis and Opportunity 1975
Quote
I juni 1975 holdes den viktige konferansen The Next 25 Years: Crisis and Opportunity, av World Futere Society (grunnlagt 1966).

Konferansen ble arrangert av Graham T. T. Molitor (1934-2017), en advokat og ekspert på fremtidsprognoser som arbeidet som policy-utreder for Nelson Rockefeller under presidentkampanjene hans 1964 og 1968 og ble forskningssjef i Det hvite hus 1973. På konferansen diskuterte et antall futurister hvordan verden kunne forenes om et felles prosjekt. Om oppfatningen av "en verden i krise" kunne gjøres mer allment akseptert skulle gi den muligheter til å skape en global sivilisasjon med en enhetlig global bevissthet og et globalt lederskap (klimaendringer ble senere identifisert som den krisen som ville passe best til å motivere allmennheten til å akseptere de forandringer man ønsket å gjennomføre, og New Age som en måte å forene massene). (s. 130)

Graham Molitors teorier om hvordan politiske saker utvikles og gjennomføres hadde en sterk innflytelse på den strategi man ble enig om på konferansen, for å oppnå de futuristiske målene, den såkalte Molitor-modellen:

a) LEDENDE HENDELSER (f.eks. oljekrisen 1973), så alarmerende at forandring av offentlig eller privat policy kreves.
b) LEDENDE AUTORITETER/TALSPERSONER begynner å drive saken.
c) LEDENDE LITTERATUR gir skrevet analyse, logisk begrunnelse og hjelper til å spre nye ideer og konsepter.
d) LEDENDE ORGANISASJONER hopper på toget og tilbyr en institusjonell basis som saken kan drives fra.
e) LEDENDE POLITISK LOVSTIFTNING implementerer nye politiske løsninger. (s. 130)

I 1976 vinner demokraten Jimmy Carter presidentvalget og flytter inn i Det hvite hus januar 1977. I 1978 dør Nelson Rockefeller av hjerteinfarkt. Det oppstår også uenighet blant de gjenværende Rockefeller-brødrene.
Quote
Tross turbulensen innom familien så besto kontrollen over Det hvite hus, nå gjennom David. Jimmy Carters presidentadministrasjon ble dominert av medlemmer fra TriCom, mens Zbigniew Brzezinski ble sikkerhetsrådgiver. Cyrus Vance, som tidligere hadde vært formann i Rockefeller Foundation og medlem i TriCom, erstattet Kissinger som utenriksminister. (s. 139)

First Global Conference on the Future, Toronto 1980
Quote
Temaet for konferansen var "Think Globally, Act Locally", som siden ble et populært slagord under det kommende tiåret. (...) Mer langtgående teknologiske løsninger på verdensproblemene ble også lagt frem på konferansen. Her ble for første gang presentert transhumanistiske ideer om et teknologisk oppgradert menneske med hjernen oppkoblet til datakraft ("Symbionic Minds")

Ordstyrer for den avsluttende sesjonen var Romaklubbens Maurice Strong, som senere skulle inkludere mange av konferansens ideer i FNs mål for bærekraftig utvikling (og som etter sin formannsposisjon i UNEP ble utpekt til sjef for oljeselskapet Petro-Canada).

Snart skulle Rockefeller-familiens initiativ for å redusere befolkningen i utviklingslandene omformes til kampen mot klimaforandringene og en reduksjon av det fossile energiforbruket. Det var tid for å forme "en felles fremtid" for menneskeheten. (s. 143)
« Last Edit: 16.02.2020, 13:36:06 by translator »
IPCC - They've told us what it's NOT. But NOT what it is.

translator

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 582
    • View Profile
Rockefeller del VI-A
« Reply #25 on: 28.02.2020, 09:57:57 »
1980-tallet. Mye av det som beskrives her er så drøyt at det er vanskelig å fordøye, og denne hendelsen legger jeg ut som et eget innlegg. Det dreier seg om høringen i senatet i 1988 der NASAs James Hansen deklarerte at han var 99 prosent sikker på at de høye sommertemperaturene som hadde blitt målt i USA det året skyldtes drivhuseffekten.

Quote
I et intervju for det undersøkende TV-programmet Frontline to tiår senere skrøt Tim Wirth (amerikansk senator (demokrat) og TriCom-medlem) åpenhjertig av hvordan de hadde valgt en av temperaturhensyn strategisk dato for høringen og sabotert klimaanlegget (!) for å skape ulidelig varme i rommet:

"Tro eller ei, men vi ringte meteorologene og fikk vite hvilken dag som historisk hadde vært den varmeste dagen om sommeren. Tja, det var den 6. juni eller 9. eller hva det nå var, så vi planla arrangementet til den dagen, og bingo: Det var den varmeste dagen som noensinne hadde blitt målt i Washington, eller noe sånt. det var en kvelende hete den sommeren. Samtidig som vi hadde denne tørken over hele landet, så koblingen mellom Hansen-høringen og tørken ble meget intensiv (...)

Jeg innrømmer at det vi gjorde var at vi gikk dit natten før og åpnet alle vinduene, ok? Slik at klimaanlegget ikke fungerte i rommet ... Så avgir Hansen sitt vitnemål, man har alle disse tv-kameraene lengst bak som varmer opp rommet, og klimaanlegget ser ut til å ikke fungere. Så det var liksom en perfekt samling hendelser som inntraff den dagen, med den fantastiske Jim Hansen, som tørket seg i pannen ved vitneboksen mens han avga sitt bemerkelsesverdige vitnemål." (Tim Wirth, 2007)

Værets krefter ble dermed, akkurat som ved Henry Kissingers opptreden i FNs generalforsamling 14 år tidligere, en alliert i å føre frem budskapet. Få av klimaforskerne var enige med Hansen om at man kunne trekke konklusjoner av det slaget. Det hele ga imidlertid ekko over hele verden og klimaet fikk i og med høringen sitt politiske gjennombrudd. (s. 159-160)

Som kilde oppgis: Wirth, Timothy (2007), Intervju i PBS Frontline, 24. april, 2007
(www.pbs.org/wgbh/pages/frontline/hotpolitics/interviews/wirth.html hentet 29. januar 2018)

Her er muligens traileren til Frontline-programmet:
https://www.youtube.com/watch?v=Fnp3EEFc-Kg

Det fremgår i intervjuet med Wirth at president George H. W. Bush ble presset til å reise til Rio-konferansen i 1992 mye på grunn av det som skjedde fire år tidligere.

Quote
So then do you think that's what explains why President Bush, the father, said after [the 1992 Earth Summit in] Rio, "Our way of life is not up for negotiations"?

Yeah, he was under a lot of pressure by the time he went to Rio and then post-Rio. First, President Bush almost did not go to Rio, and it became a major issue: Was he or was he not going to go to the Earth Summit? And at that point we on the Democratic side were beating up on them as hard as possible, saying: "What do you mean the president's not going to go to the Earth Summit? It's the most important gathering in the history of the world." And on the right, the Competitiveness Council, the conservative Republicans, were all saying, "You don't want to go down to that trendy thing with all those nuts people and this false science," and so on.

So he was really caught, and his biggest mistake was that he didn't make a decision; he appeared to waffle. He was getting pushed one way and pushed the other, and only at the last minute did he decide to go to Rio. And so it wasn't a victory that he went to Rio; it was a sign of all the pressures that were on him, and it became a sign of weakness. So he really got beaten up for doing the right thing, which was to go to Rio. ...

Do you see a direct connection between what [Hansen] said on television ... [and] the way to get a U.S. president to go to Rio?

Oh, of course. There was a direct line between the Hansen hearings in 1988; the Clean Air Act amendments of 1990; Energy Policy Act of 1992; Rio and the president's ambivalence about going to Rio; the climate treaty, which was one of the products of Rio; and then the ratification of the climate treaty in late 1992. Quite a lot happened in this four-year period of time.

People say, "Oh, the U.S. didn't do anything." The evolution of policy was really very rapid, particularly when you consider that we had a Republican president. You had an activist Senate pushing a number of these things with a mixed leadership. George Mitchell [D-Maine] was the majority leader and helping to push all of that. ...

www.pbs.org/wgbh/pages/frontline/hotpolitics/interviews/wirth.htm
« Last Edit: 28.02.2020, 10:14:44 by translator »
IPCC - They've told us what it's NOT. But NOT what it is.

ConTrari1

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 635
    • View Profile
Re: Rockefeller!
« Reply #26 on: 28.02.2020, 10:07:12 »
Dette er da en velkjent historie? Og nesten sjarmerende naivt og enkelt i forhold til verre ting som Climategate, Hockey Stick og Ursus Bogus.

translator

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 582
    • View Profile
Re: Rockefeller!
« Reply #27 on: 28.02.2020, 10:56:14 »
Dette er da en velkjent historie? Og nesten sjarmerende naivt og enkelt i forhold til verre ting som Climategate, Hockey Stick og Ursus Bogus.

Den var iallfall ny for meg. Husk at dette var ti år før hockeykølla og IPCC var nettopp opprettet. Det er mange som refererer til James Hansen og 1988 som et nøkkelår for når dette tok av for alvor. Sjarmerende naivt og enkelt, javel, men ikke desto mindre effektivt i bestrebelsene for å skape én global sivilisasjon med trusselen om farlige klimaendringer som det store riset bak speilet, det såkalte One World-programmet. Mer om dette når jeg får laget en mer utførlig presentasjon av hendelsene på 1980-tallet.
« Last Edit: 28.02.2020, 11:00:11 by translator »
IPCC - They've told us what it's NOT. But NOT what it is.

ConTrari1

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 635
    • View Profile
Re: Rockefeller!
« Reply #28 on: 28.02.2020, 11:11:34 »
Vel, historien er jo over 30 år gammel ;-) men regnes vel som en av "urmytene" i klima-alarmismen. En grundig gjennomgang finner vi her, hos Grist (i tre deler, sitatet er fra del 2):

"Meanwhile, NASA scientist James Hansen was wrapping up a study finding that climate change, caused by the burning of fossil fuels, appeared inevitable even with dramatic reductions in greenhouse-gases. After a decade of studying the so-called greenhouse effect on global climate, Hansen was prepared to make a bold statement.

Hansen found his opportunity through former Sen. Tim Wirth (D-Colo.), who chose to showcase the scientist at a Congressional hearing. Twenty years later, the hearing is regarded as a turning point in climate science history."

https://grist.org/article/a-climate-hero-the-early-years/

Edit; og dette er fra et Hansen-vennlig nettsted :-)
 
« Last Edit: 28.02.2020, 11:17:35 by ConTrari1 »

translator

  • Supermedlem
  • *****
  • Posts: 582
    • View Profile
Rockefeller del VI
« Reply #29 on: 28.02.2020, 13:58:19 »
Hendelsene her kan sammenfattes i One World-progammet, klimakonferansene i Villach 1980 og 1985, Brundtlandrapporten, klimahøringen i senatet med James Hansen (se del VI-A over), dannelsen av IPCC og GLOBE og hvordan både tilhengere og motstandere(!) av karbondioksidteorien tilhørte Rockefellers omfattende nettverk.

One World-programmet
Quote
På 1980-tallet kom Rockefeller-familiens bestrebelser hovedsakelig til å handle om på alvor å få trusselen om klimaendringer på den internasjonale politiske arenaen. De hadde allerede, flere tiår tidligere, lagt grunnlaget for den gjennom sin institusjonsbyggende og finansielle støtte til forskersamfunnet. Fra midten av 1980-tallet begynte RBF åpent å finansiere organisasjoner og forskere som ville gjøre klimaet til en politisk sak. (s. 148)

Larry Rockefeller (David Rockefellers nevø), jurist ved Natural Resource Defence Council og styremedlem i RBF, hadde i 1984 valgt sterke organisasjoner som arbeidet med klima, sur nedbør, drivhuseffekten, biologisk mangfold, befolkning, miljøgifter og vann. Av disse områdene skulle nå klimasaken gis første prioritet. (s. 149)

Sir Crispin Tickell og Margareth Thatcher
Quote
Klimasaken hadde tidligere blitt reist i det Europeiske Fellesskap (EF) samt på G7-møtet i 1979 av den britiske diplomaten Crispin Tickell. (...) Også her spilte Henry Kissinger en rolle. Under sin tid som stipendiat på Harvards Center for International Affairs 1975-76 hadde Tickell fått oppdraget å analysere hvordan klimaendringer kunne påvirke verdenspolitikken. Dette resulterte i boken Climatic Change and World Affairs.

Tickell tok også opp klimasaken under G7-møtet i 1984, da han var rådgiver for den britiske statsministeren Margareth Thatcher. (s. 150)

Noen måneder etter [klimahøringen i senatet med James Hansen i 1988] holdt Thatcher en tale for Royal Society i London der hun advarte mot tre endringer i atmosfæren: økningen av drivhusgasser, fortynningen av ozonlaget og effekten av sur nedbør på mark, sjøer og skoger. Talen var skrevet av hennes vitenskapelige rådgiver Crispin Tickell (s. 160)

World Climate Conferences i Geneve og Charneyrapporten
Quote
1979, 1990 og 2009 arrangerte World Meteorological Organization (WMO) en serie klimakonferanser i Geneve i Sveits.

Ved den første av disse konferansene etterspurte man globalt samarbeid for å kunne forutse og forhindre potensielle menneskefremkallende klimaendringer. Det vitenskapelige grunnlaget var basert i store deler på Carrol L. Wilsons klimarapport Study of Mankind's Impact on Climate (SMIC) fra 1971.

Senere samme år, 1979, skrev geofysikeren Gordon J. F. MacDonald, sammen med veteranene George Woodwell (tidligere Conservation Foundation), Charles Keeling og Roger Revelle, et memorandum om CO2s påvirkning på atmosfæren til den amerikanske regjeringens Council of Environmental Quality.

Carter-administrasjonen og James Gustave Speth (ordstyrer i Coucil of Environmental Quality og tidligere for National Defence Council) svarte med å gi NAS Climate Research Board i oppdrag å utrede dette nærmere.

I NAS-panelet medvirket blant annet Bert Bolin. Studien, kalt Charney-rapporten, ga ytterligere støtte til MacDonalds og Woodwells memorandum. Bert Bolin skulle deretter gis en av nøkkelrollene med å forankre karbondioksidteorien. (s. 151)

Klimakonferansene i Villach 1980 og 1985
Quote
1980, året etter den første klimakonferansen i Geneve, begynte en serie konferanser i den lille byen Villach i Østerrike. Disse møtene la grunnlaget for opprettelsen av IPCC. Bert Bolin var ordstyrer med støtte fra UNEP, ICSU og WMO. Ettersom den vitenskapelige usikkerheten under det første møtet var for stor (...) skulle Bolin forberede en grundig analyse av årsaker og konsekvenser. (s. 152)

9-15. oktober 1985 holdt man den andre Villach-konferansen (...) Her ble Bert Bolins studie, The greenhouse effect, clmatic change and ecoystems, presentert.

Møtet resulterte blant annet i at rådgivergruppen The Advisory Group of Greenhouse Gases (AGGG) ble opprettet med bl.a Bert Bolin, Kenneth Hare og Gordon Goodman som medlemmer og med finansiering fra Rockefeller Brothers Fund, Rockefeller Foundation og German Marshall Fund (grunnlagt 1972 gjennom en donasjon fra den vesttyske staten for å feire 25-årsminnet for Marshallhjelpen og ledet av Henry Kissingers tidligere doktorand og nære venn Guido Goldmann fra Harvards Center for International Affairs) (s. 154)

Brundtlandrapporten
Quote
Prosjektet World Commission in Evironment and Development ble igangsatt av UNEP, etter en beslutning i FN i 1983. (...) Oppdraget ble ledet av Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland (medlem av TriCom) og inkluderte Maurice Strong, Giovanni Agnellis søster Susanna samt amerikaneren William D. Ruckelshaus fra Monsanto (som også var medlem av Council on Foreign Relations, World Resources Institute og TriCom). (s. 156)

Brundtlandrapporten var den siste i en serie på tre (titlene på rapportene hadde et "felles" tema som senere skulle brukes av FN, Rockefellers og paven):
1. Den første delen var Brandtkommisjonens North-South: Programme for Survival (1980) som handlet om internasjonale utviklingsspørsmål) (tidligere forbundskansler Willy Brandt hadde fått oppdraget av sjefen i Verdensbanken Robert McNamara)
2. Den andre delen var Palmekommisjonens Common Security: A Blueprint for Survival (1983) som handlet om kjernevåpen og fred
3. Brundtlandrapporten. Our Common Future: World Commission on Environment and Development, publisert juni 1987. I rapporten gas retningslinjer for hvordan den fremtidige politikken behøvde endres for å oppnå de visjoner om en "bærekraftig utvikling" som man hadde begynt å utarbeide etter Stockholmskonferansen og var en fortsettelse på det arbeidet som ble påbegynt der.

I løpet av et par tiår skulle den bærekraftige utviklingen utvikles til en global doktrine for menneskeheten med utgangspunktet i bekymringen for et endret klima. Alt for å virkeliggjøre drømmen om One World. (s. 158)

Toronto-konferansen 1988
Quote
I begynnelsen av 1988 arrangerte man Conference of the Atmosphere i Toronto. Klimasaken var nå blitt et millionforetak. Konferansen ble ledet av kanadieren Howard Ferguson (som hadde deltatt i Bellagio og Villach) og Gro Harlem Brundtland som samlet en rekke med toppolitikere og statsoverhodet.

"De klimakatastrofer som truer jorden kan kun sammenlignes med en verdensomfattende atomkrig." (Folkpartiets (nå Liberalerna) Bengt Westerberg om Toronto-konferansens konklusjon) (s. 159)

IPCC dannes
Quote
Etter møtet i Villach 1985 hadde Mostafa Tolba (UNEPs leder) oppfordret den amerikanske utenriksministeren George Schultz (tidligere TriCom-medlem) å iverksette tiltak som kunne motvirke klimaendringer. Reagan-administrasjonen lagde da et forslag som en mellomstatlig mekanisme som kunne studere klimavitenskapen. (s. 160)

Den 25. mars 1998 sendte man et forslag til medlemslandene om de ville delta i panelet. De samlede anstrengelsene ledet til at WMO og UNEP samme år skapte Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC).

Den 6. desember 1988 antok FNs generalforsamling en resolusjon der klimaendringene betegnes som en sak for menneskeheten. FN oppfordret alle organisasjoner og program i FN-systemet om å støtte IPCC. Det fantes nå en organisasjon som kunne gi en mer autoritativ analyse av og rådgivning om klimasaken til regjeringer og ikke-statlige organisasjoner. Bert Bolin ble IPCCs første leder, anbefalt av Mostafa Tolba. IPCC ble imidlertid ikke dannet for å bedrive egen forskning, men for å vurdere publisert litteratur, både peer-reviewed og ikke per-reviewed, samt å utforme politiske anbefalinger.

Det er verdt å merke seg at under 1980-tallet kom den politiske interessen for klimasaken like mye fra høyre og venstre. Et faktum som senere tiårs debatt har lett for å glemme. (s. 161)

Sovjetunionen og Gorbatsjov
Quote
Den 18. januar 1989, på Sentralkomiteen for Sovjetunionens kommunistparti, traff Mikhail Gorbatsjov TriComs ledersjikt, Georges Berthoin, Valery G. D'Estaing, Yasuhiro Naksone, Yoshio Akawara, Henry Kissinger og David Rockefeler for å diskutere sammenslutningen av det kapitalistiske og sosialistiske systemet. Internasjonalister fra både vest og øst skulle nå forene seg.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd dannet Gorbatsjov organisasjonene Green Cross og Gorbachev Foundation og begynte aktivt å arbeide for gjennomføringen av transformasjonen til en ny verdensorden. (s. 162)

GLOBE
Quote
1989 skaptes Global Legislators for a Balanced Environment (GLOBE) som et prosjekt under Congressional Institute of the Future, av en tverrpolitisk gruppe lovstiftere fra den amerikanske kongressen, det europeiske parlamentet og Japan. Det ble også gjort forsøk på starte en avdeling i Sovjet.

GLOBE International er registrert som en miljø-NGO i Brussel og har der sitt sekretariat. Hensikten er å bidra til internasjonal informasjonsutveksling mellom lovsgivere for å "kunne agere på hastende miljøutfordringer gjennom utvikling og befordring av lovgivning" i samarbeid med internasjonale institusjoner, nasjonale lovgivende forsamlinger og media."

De første årene fikk GLOBE midler fra IFAW, German Marshall Fund og W. Alton Jones Foundation (de to siste nært knyttet til Rockefeller-sfæren). Senere også fra Den europeiske kommisjonen, regjeringene i Norge, Danmark og Tyskland, flere FN-departementer som UNEP, Global Environmental Facility og Verdensbanken.

I oppbygningen kom organisatorisk hjelp fra britisk hold gjennom Edward Seymour-Rouse fra International Fund for Animal Welfare (IFAW) som ble GLOBEs første administrerende direktør. Al Gore ble sjef 1990.

Prosessen følger Molitors skjema [se del V]. Først bestemmes målet. Deretter påvirkes velgerbasen av media (via COM+ Alliance) og NGO-aktivistkampanjer. Politikerne svarer så på den allmenne opinionen som dukker opp og implementer selve målene i begynnelsen. Dette snur opp ned på de vanlige demokratiske spillereglene der politikerne lytter til velgernes ønsker og implementer det som best de kan. I stedet brukes teknikker for å manipulere opinionen å tilpasse seg elitens interesser (s. 164)

Klimaaktivister
Quote
I miljøbevegelsen hadde det eksistert en skepsis til karbondioksidteorien på grunn av at den var sammenkoblet med forskere og politikere som mente at atomkraft var løsningen på klimaproblemet. Denne innstillingen endret seg da penger fra store stiftelser og regjeringer begynte å kanalisere deres kampanjer og aksjoner. Nå skulle massene opplyses.

Stiftelser som RBF, Rockefeller Foundation, MacArthur Foundation, Charles Stewart Mott Foundation og Ford Foundation skulle nå øke sin støtte til miljøorganisasjonene.

1987 samlet miljøaktivisten Adam Markham fra Friends of the Earth den daværende vitenskapelige kunnskapen om klimaendringer i rapporten Heat Trap: Threat Posed by Rising Levels of Greenhouse Gases. Den utkom da IPCC startet 1988 og innebar begynnelsen på Friends of the Earths engasjement i klimasaken.

Greenpeace påbegynte i sin tur sitt lobbyarbeide 1989 gjennom den australske diplomaten Paul Hohnen og oljegeologen Jeremy Legget.

Klimaskeptikere
Quote
George C. Marshall Institute beskrives under 1990-tallet som den ledende klimaskeptiske tankesmien i USA. Den ble dannet i 1984 av Frederick Seitz (1911-2008), Robert Jastrow (1925-2008) og William Nierenberg (1919-2000). Koblingene til den mer klimaalarmistiske leiren var imidlertid omfattende.

Jastrow grunnla og ledet fra 1961 NASAs Goddard Institute for Space Studies (GISS) og ble i 1981 etterfulgt av James Hansen. Nierenberg etterfulgte i 1965 Roger Revelle som sjef for Scripps Institution of Oceanography. Seitz, som tok rollen som USAs fremste klimaskeptiker sammen med Fred Singer, hadde i flere tiår et nært samarbeid med Rockefeller-familien. Han arbeidet tett med både David og John, var medlem av CFR og ble år 2000 belønnet med "David Rockefeller Award for Extraordinary Service to The Rockefeller University".

Både de ledende motstanderne og tilhengerne av karbondioksidteorien tilhørte altså Rockefellers omfattende nettverk. (s. 168)
« Last Edit: 28.02.2020, 14:18:06 by translator »
IPCC - They've told us what it's NOT. But NOT what it is.