Klimadebatten har fått en parallell i skoleforskning

[translator]

Det kan være interessant for dere å vite at det for tiden foregår en debatt mellom skoleforskere som er nesten like innbitt som klimadebatten. Og som i klimadebatten er det en side som har all støtte fra politikere og interessenter, men den andre siden må ta kampen alene. Det dreier seg om den vitenskapelig tvilsomme rapporten av den newzealandske skoleforskeren John Hattie som, etter at den ble publisert for ca. ti år siden, har vært nærmest enerådende for hvilke pedagogiske metoder som skal benyttes i norsk skole. Hattie har rangert over 160 ulike metoder med desimaltall for hvor effektive de er i forhold til utbytte av undervisningen. Dette er en såkalt metaanalyse der han har brukt resultater fra tusenvis av undersøkelser utført av andre forskere over hele verden fra nå og helt tilbake til 1970-tallet, ofte lite relevant for norsk skole.

I dag kom jeg over et innlegg på nrk.no om stresset i norske klasserom der jeg fant følgende kommentar:

Hattie sier ikke at "dersom premisset er at undervisningsmetoden er lik i begge tilfellene" så blir det ikke bedre undervisning med færre elever i klassen. Det er ikke bare et premiss, men en observasjon: den viktigste grunnen til at man ikke blir bedre med færre elever er at man vanligvis ikke gjør noe annet enn når man har flere elever til stede. En annen forklaring er at hvis man skal ha færre elever i klassene så må man ansette flere lærere. Når man hele tiden ansetter de beste man kan få tak i, så må man med økt lærerbehov også ansette de nest-beste. Så selv om en enkelt lærer blir bedre så blir det likevel mindre læring totalt sett med færre i klassen. Kostnadene ved å redusere klassestørrelsene er også formidable.

Det er heller ikke lurt å avfeie et studium bare fordi resultatene er litt ubehagelige. Hatties bok er en metastudie over metastudier, og er i så fall i det minste temmelig kvalifisert synsing.

Virkeligheten som beskrives med en lærer som løper beina av seg som sosialrådgiver, lærer, IKT-support og arbeidsleder for elever med svært ulik arbeidskapasitet høres kjent ut. Legg på usosiale medier og andre datadistraksjoner, og elevene er godt beskytta mot læring.

Hattie sier også at det er eleven selv som er viktigste variabel for suksess. Mange elever lykkes godt pga solid innsats og gode lærere. Det er sikkert å trekke det altfor langt, men for en lærer ser det ut som om noen elever ikke vurderer skolen som viktig. Konsekvensen av dårlige resultater, eller å droppe ut, er tilsynelatende små, i hvert fall slik det fortoner seg for eleven der og da. Kanskje er det for lite frykt i norske klasserom?

Jeg kunne ikke dy meg, og skrev følgende svar:

Jeg pleier å sammenligne Hattie med klimaforskning for det er mange fellestrekk: 1. Begge er basert på metoder som ikke kan etterprøves av uavhengige forskere uten å måtte ta spesielle hensyn som ikke burde være relevant for resultatet. 2. Mens klimaforskning er manipulert forskning der man har bestemt seg for hva resultatet skal bli på forhånd (etter press fra politikerne) skyldes resultatene Hattie kommer frem til de tilfeldige antakelsene han gjør som må kunne kalles metodefeil. 3. Mens klimaforskning var politisert allerede før den ble utviklet, har (særlig norske) politikere lagt sin elsk på Hattie på grunn av det tilfeldige (og derfor også feilaktige) resultatet at klassestørrelse har ingenting å si for utbyttet av undervisningen. Her fant nemlig rådmenn og (kommune)politikere et kronargument når de skal forklare hvorfor de vil øke klassestørrelsen (for på den måten å spare penger): "dette bekreftes av forskning, er evidensbasert" osv. Dermed er også Hatties forskning blitt politisert, og nåde den som kritiserer den, det fører til 4. Enkelte skoleforskere, særlig Thomas Nordahl og Johan From har gjort seg karriere på å promotere seg på Hattie som de kan holde kursvirksomhet og foredrag om i skolemiljøer landet rundt med politikernes velsignelse, akkurat som de klimaforskerne som er ansatt hos Cicero, Bjerknessenteret osv. med fri tilgang til mediene kan promotere seg på å gjenta og gjenta klimapanelets feilaktige prognoser. Disse vil selvsagt ikke gi fra seg makten og derfor 5. Debatten mellom skoleforskere i skolebladene er nesten like hard som mellom klimalarmister og klimaskeptikere, der de som er skeptiske beskyldes for det ene og andre og de er selvfølgelig vitenskapsfornektere. Dette merkes jo i utsagnet "ikke lurt å avfeie et studie bare fordi resultatene er litt ubehagelige" i innlegget over. Dette kunne jo vært hentet fra Al Gores "the inconvenient truth".

https://www.nrk.no/ytring/to-kroner-her_-ei-framtid-der-1.14670359?fbclid=IwAR2IsO8678gJt2HKZn4J5nyuFUktwWsBSOOHmDscQGE6lG94OfHhpnY5r8Q