Man blir unektelig en smule nostalgisk når Steve McIntyre rir igjen og demonstrerer hva hockeykøllesekten holder på med.
Nostalgisk fordi det var betydelig mer futt i "klimakrigen" for en ti års tid siden - neste år er år 10 etter Climategate, og er det ikke også år 10 etter Drangegate, da en hockeykølle-havstigning skulle drukne Bergen?
Problemet er imidlertid det samme nå som den gang: Retorikken er at kritikk = klimaskepsis = fornektere. Preller av som vann på gåsa, eller som taletid på Bjørn Samset. Men retorikken er selvfølgelig en "Proxy" for trussel mot egne posisjoner. Jeg stiller meg sterkt tvilende til at forskere innenfor paleoklima er så dumme at de ikke forstår McIntyres kritikk. Men noe skal man jo leve av, som det het i en avisartikkel jeg leste en gang, som handlet om amerikanere som hadde vært bortført av aliens og utført eksperimenter på. Og hadde denne erfaringen som levebrød, så klart. Dette er selvfølgelig et sjeldent yrke, og klima er mer standard, litt mer som, si, elektriker, men nettopp derfor trenger man jo ikke gjøre de eksepsjonelle funnene eller vitenskapelige gjennombruddene (eller erfaringene fra utenjordiske laboratorier) for å holde det gående og betjene pantelånet. Gjennomsnittsyrker krever ikke mer enn gjennomsnittsprestasjoner, listen ligger ikke like høyt.
Imidlertid blir det for en gjennomsnittlig forsker i en gjennomsnittlig disiplin litt problematisk å komme ut for en kritiker, når oppgaven er å forsvare det eksepsjonelle, slik som hockeykølletemperaturer eller usynlige aliens. Eller magiske trær. Det kan umulig være lett, men nå må vel barna for pokker snart være voksne og huset nedbetalt?
Hockeykølleillsjonen er sånn sett en grei indikator for hvor seriøse klimaforskere egentlig er, rent vitenskapelig sett, akkurat som 97-prosents tullballet: Der valget står mellom vitenskap og propaganda, velger de nokså konsekvent det siste. Jeg lurer på om ordet ettermæle noen gang streifer dem.