Skrevet av Emne: Venezuela-krisen: Bare miljøet tjener på sammenbruddet i oljeindustrien  (Lest 287 ganger)

Telehiv

  • Global moderator
  • Supermedlem
  • *****
  • Innlegg: 1 543
  • Qui vivra verra
    • Vis profil
Venezuelas har verdens største oljereserver men også oljeproduksjonen er rammet av landets brede sammenbrudd og er nå nede på 1,6 mill. fat/dag. Norge produserer i sammenligning litt over 2 mill. fat/dag (olje, NGL og kondensat). Venezuelas oljeproduksjon er dermed nå på det laveste nivået siden midten av 1980-tallet. Siden februar 2016 har produksjonen falt med 35 prosent, og det er ikke urimelig å anta at produksjonen kan være nede på 1 mill fat/dag i løpet av høsten.
Landet har fire raffinerier og tre av disse ser p.t. ut til å måtte stenge. Ifølge IMF har den en gang så lovende søramerikanske økonomien blitt redusert med 50 prosent i løpet av noen få år.



"Skitten olje"
Norge har en av verdens minst miljøskadelige oljeindustrier, både rent petroleumskjemisk og også driftsmessig, og det hadde vært bra for miljøet om norsk oljeproduksjon kunne erstattet bl.a. den venezuelanske. For de eneste som kan glede seg over sammenbruddet i Venezuela er de som bekymrer seg over at oljen fra Venezuela er svært tung med et høyt svovelinnhold. For å gjøre den salgbar i det internasjonalemarkedet må den derfor først tynnes ut med lettere olje importert fra for eksempel USA. Men landet har ikke lenger penger til dette. Man er i flere utvinningssammenhenger også avhengig av relativt avanserte kjemikalier (inhibitorer) landet ikke produserer selv, med samme økonomiske problemstilling. Vi kan se på noen årsaker:

Oljepampene utenfor politisk kontroll - statlig vekslingssystem feiler
Landets regjering har mistet politisk kontroll over det statlige oljeselskapet PDVSA, der toppene driver sin egen "motkultur" og korrupsjon. Seriøse fagfolk har derfor forduftet til utlandet særlig det siste tiåret. Det totale tallet på ansatte i landets statlige oljeselskap PDVSA var i 2016 146.000.

Da oljeprisene begynte å falle sommeren 2014 fikk regjeringen problemer. Men den fallende oljeprisen kan ikke tilskrives skylden for alle landets problemer. De økonomiske problemene preget Venezuela allerede da oljeprisen lå på godt over 100 dollar. En sentral årsak til Venezuelas problematiske økonomi er det statlig regulerte vekslingssystemet for landets valuta bolivar. Dette ble innført av daværende president Hugo Chávez i 2003. Målet var å hindre kapitalflukt og beskytte nasjonal industri og kjøpekraft, og bakgrunnen var en nasjonal økonomisk sabotasje åpenbart støttet av USA men "offisielt" utført av tidligere oljeindustrieliter og deler av næringslivet. Deres formål var å legge press på Chavez-regjeringen og få dem fjernet.

Økonomien ble kraftig svekket som følge av sabotasjen. Men med vekslingskontrollen begynte pilene å peke riktig vei; i flere år pekte økonomiske indikatorer oppover og landet var i kraftig vekst. Men sensommeren og høsten 2014, samtidig som oljeprisen falt, ble det i Venezuela lukrativt å spekulere i statssubsidierte dollar rettet mot importsektoren som er helt vital for økonomien i landet: Venezuela er driftet på å eksportere olje og importere alt annet.

Spekuleringen foregikk på flere måter. Det kunne for eksempel skje gjennom at bedrifter søkte om og fikk subsidierte dollar uten faktisk å importere varer, eller at varer ble solgt til svartebørspriser i Venezuela eller smuglet til Columbia. Statlige subsidier av bensin og basisvarer gjorde denne handelen ekstra lukrativt, samt at de økonomiske sektorene som ikke ble tilgodesett med statssubsidierte dollar presset prisene på svartebørsmarkedet opp. En omfattende svartebørsbasert valutaøkonomi vokste frem og inflasjonen økte, til en ond spiral nå kjører landet stadig mer i grøfta:
- Den venezuelanske bolivaren har kollapset helt fordi myndighetene, i desperate forsøk på å få tak i mer penger, har latt seddelpressen gå, som bl.a. The Washington Post har skrevet utfyllende om
- På svartebørsen har kursen falt 99,1 prosent mot amerikanske dollar siden starten av 2012, ifølge samme avis.
- Samtidig er landet i ferd med å gå tom for dollar, og siden Venezuela ikke selv har seddelpresse, er resultatet ironisk nok at Venezuela ikke har råd til penger.
- Antallet oppsigelser har skutt i været i 2018. Noen steder har personalkontorene på anlegg stengt – og hengt opp skilt der det står: «Vi tar ikke mot oppsigelser».
- Noen arbeidere har ikke lenger råd til å reise til arbeidsplassen. Transport kan koste opp til 55.000 bolivar – som bare utgjør 10 cent, men det er så mye som arbeidere tjener på en dag.

Oppsummert
Manglende investeringer, problemer med å skaffe nok elektrisitet, skyhøye kostnader man ikke har klart å få ned når oljeprisen falt samt driftsproblemer har alle vært bidragsytende faktorer til krisen.
En feilslått vekslingspolitikk har også bidratt. Som eksempel på det skakkjørte landet har man kunnet se bilder av opptøyer, tomme butikkhyller og rasjonerte varer.
Blant annet har man måttet bytte olje med dopapir med en av sine få gjenværende allierte, Cuba.
Det politiske sammenbruddet har medført at det ikke er mulig å få inn utenlandsk kapital eller utenlandske oljeserviceselskaper til å drive oljesektoren bedre.

Unntakstilstand, strømrasjonering, mat- og medisinmangel, fallende oljeinntekter og skyhøy inflasjon er bare noen stikkord fra de siste årenes mediedekning av situasjonen i landet. Samfunnsvitere er derfor stort sette enige om at før man kan begynne å diskutere økt oljeproduksjon i Venezuela, må a) den politiske krisen, b) den sosiale krisen og c) krisen i industrien løses. Og man må d) få tilbake folk med kompetanse fra utlandet.

« Siste redigering: 19.04.2018, 11:43:17 av Telehiv »