Råkjøret mot vannkraft-konsesjonslovene er på 'an igjen

Started by Telehiv, 12.06.2016, 12:48:30

Previous topic - Next topic

Telehiv

Først, denne emnetråden "Energi og miljø" er opprettet med undertittel:
Et velferdssamfunn er avhengig av stabil tilgang på rimelig og miljøvennlig energi. Hvordan løses dette på best mulig måte?

Jeg vil snu på spørsmålet: Hvordan kan vi forhindre at de mest unasjonale høyrekreftene i dagens regjering enda en gang prøver seg på å svekke norsk offentlig kontroll (konsesjonslovgivningen) rundt våre vannkraftressurser? Vi snakker også om et medløpende kobbel av opportunistiske og klimaforvirrede selvskadere hos de bortskjemte borgerbarna i MDG, SV og Venstre - evt også det nye historieløse Støre-borgerskapet; men her tar jeg forbehold: Støre synes faktisk å være mindre Bilderbergerstyrt enn Jens - foreløpig. Men det er vel etter hvert bare Senterpartiet som synes å ha bevart litt av gammel forstand rundt dette?

Høyreargumentet for utbygging av mer kraftledninger til Europa er at Norge ikke klarer seg med den vannkraften vi har (mens det egentlige motivet som alltid er å røske det bort fra offentlig eie), mens de lallende klimaidiotene i MDG, SV og Venstre tror at norsk vannkraft (selv om det vil ruinere den vanlige norske borger) skal redde Europa fra klimagasser. Dette er som kjent det reneste sprøyt over hele fjøla, og en alvorlig villedning av offentligheten: Poenget er nemlig at en sterkt utvidet nettverkskapasitet mot Europa vil gi våre tidligere nasjonalt innstilte kraftleverandører mulighet til å selge vannkraften vår ut av landet til mye høyere priser enn man kan ta her hjemme (foreløpig!) til vi har tappet ned våre magasiner så mye at vi må begynne å importere (skitnere) kraft fra Europa - og da selvsagt til blodprisene som herjer der nede.

Dette er kort sagt den sikreste veien mot at Norge havner i et avhengighetsforhold der alle inntekter høstes inn av de stadig mindre demokratisk håndterte leverandørene mens ekstrautgiftene kastes direkte på sluttbrukerne. Til applaus fra de lallende selvskaderne i MDG, SV og Venstre fordi vi har reddet Europa fra klimagassundergang. Hos mer vettuge folk uten stupdumt klimavanvidd er det beregnet at dersom dette råkjøret lykkes vil vi etter hvert se en 5-dobling av kraftprisene i Norge.

For dette er en skikkelig trussel mot grunnlaget for hele vårt velferdssamfunn her oppe i steinrøysa: Egentlig snakker vi om bevaringen av borgernes/vårt velferdssamfunns rettigheter til nettopp "stabil tilgang på rimelig og miljøvennlig energi". For det vi har sett de senere årene er en massiv utbygging av kraftkabler til utlandet med formål å innlemme Norge i en internasjonal energikabal. Og den er det ikke meningen at du og jeg skal tjene på!

Folk er så sløve, og blir så systematisk feilinformert om dette - ikke minst fra de mest kyniske klimaindustriforvalterne - at dette ranet på høylys dag synes å gli gjennom uten større protester. Jeg vil derfor bare ta en kort leksikalsk gjennomgang av vår vannkrafthistorie, og hva vi har klart å avverge før - men nå synes å bli rævkjørt på:

Norges vannkraft
Norge er nÃ¥ Europas største og verdens syvende største vannkraftprodusent, med totalt 976 vannkraftstasjoner i drift. Norges totale teknisk-økonomisk nyttbare vannkraftpotensial er per 1. januar 2012 beregnet til cirka 214 TWh per Ã¥r. Da er avrenningen beregnet ut fra tilsigsperioden 1981â??2010. Av dette er 50,4 TWh unntatt fra kraftutbygging av vernehensyn. 214 TWh er langt over vÃ¥rt nasjonale behov, og vi kan altsÃ¥ justere opp mot dette hvis det blir behov.
Det økonomiske potensial som ikke er vernet mot vannkraftutbygging er kategorisert i Samlet plan for vassdrag (SP). I SP er det lagt vekt på å bygge ut de minst konfliktfylte og billigste prosjektene først. �kende motstand mot inngrep i vassdrag skaper usikkerhet om hvor mye som kan bygges ut.

Men hvordan klarte norske myndigheter (foreløpig...) å sikre disse ressursene for landet opp mot private grådighetstrusler?

Bakgrunnen for konsesjonslovene og "panikklovene" av 1906
Konsesjonslovene var betegnelsen på lover vedtatt av Stortinget først i 1906 («panikklovene», utvidet i 1909 og 1917) som sterkt regulerte adgang til oppkjøp av vassdrag i Norge. Vilkår om hjemfall ble tatt inn i konsesjonsloven av 18. september 1909 om ervervelse av vannfall, bergverk m.v., og ble videreført i industrikonsesjonsloven som ble vedtatt 1917. Hjemfall til staten skulle sikre at fallrettigheter på private hender med tiden ble underlagt offentlig eierskap. Konsesjonslovene ble vedtatt etter langvarig politisk kamp og søkte å stoppe store utenlandske firma i å kjøpe opp og kontrollere vannkraft og andre norske naturressurser. Blant de norske politikere som engasjerte seg særlig sterkt for konsesjonslovene var Gunnar Knudsen fra Venstre og Johan Castberg fra Arbeiderdemokratene.


Rjukanfossen, en av de vassdrag hvis oppkjøp for 500 kroner var omstridt i samtiden og som ledet til konsesjonslovene

Konsesjonslovene var et dominerende tema i norsk politikk fra unionsoppløsningen i 1905 til første verdenskrig. Saken skapte regjeringskriser og førte til bred politisk splittelse. Bakgrunnen var store teknologiske endringer, industriell vekst og vannkraftutbygging som hadde sin første store høykonjunktur. Flere og flere ble oppmerksomme på at fossene og vassdragene, «det hvite kull», kunne bygges ut for å produsere elektrisitet. Muligheter for storindustri basert på fossekraft skapte utsikter for rask fortjeneste. Bygdefolk var stort sett uvitende om disse nye oppfinnelsene. Oppkjøpere reiste rundt i landet og kjøpte opp fallrettigheter i stor stil. Ofte ble de kalt «fossespekulanter» fordi de fleste kjøpte utelukkende for å selge videre med fortjeneste. Fossekjøperne hadde ofte bakmenn i utlandet. I 1906 eide utlendinger over 3/4 av fossene som til da var bygd ut. Kanaldirektør Sætren ble også koblet til fossespekulasjonene og fikk mye kritikk for å ha utlevert et kart over nedbørfelter i Norge til svenske kapitalinteresser. Han søkte således avskjed fra sitt embete i 1907.

"Panikklovene"
Det var lite kapital i Norge til store investeringer og den nye industrien var både kapitalintensiv og vitenskapsdrevet. Denne utviklingen virket skremmende i det politiske miljøet i Norge. Alt skjedde raskt, og endringene syntes dyptgripende. Den såkalte «panikkloven», en midlertidig konsesjonslov som ble vedtatt i 1906, siktet mot å etablere et system med kontroll av hvert enkelt oppkjøp. Utlendinger og aksjeselskap måtte bli innvilget «konsesjon», dvs. samtykke av den norske stat, til å kjøpe utbyggingsrettigheter. I 1907 ble det lagt fram forslag til permanente lover og her ble prinsippet om «hjemfallsrett» introdusert. Utbygging av naturressursene i privat regi skulle tilfalle staten vederlagsfritt etter en periode på 60 til 80 år. Det skulle heller ikke være noen andre former for kompensasjon til eierne.

Hjemfallsretten
Den politiske kampen om hjemfallsretten var hard. Et sentralt spørsmål var om hjemfallsretten var et grunnlovsstridig inngrep i den private eiendomsretten. Loven ga ingen fortrinnsrett til norske kapitalselskaper, noe som mange argumenterte for de burde ha. Loven stilte utenlandske og norske interessenter likt. Alle måtte la norske myndigheter være et mellomledd som i allmennhetens interesse kunne stille vilkår ved kjøp av naturressurser. Bare staten, kommuner eller norske borgere (ikke aksjeselskap) skulle kunne kjøpe fosser uten konsesjon. Foretak der minst 2/3 av kapitalen var offentlig eid kunne få konsesjon på ubegrenset tid. Etter industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven av 1917 ble myndighetenes kontroll intensivert. I tillegg til vilkår om tidsbegrensning på maksimalt 60 år, hjemfall og kraftavståelse (konsesjonskraft) til kommunene kom det bestemmelser om direkte økonomiske ytelser til kommuner og staten i form av konsesjonsavgifter. Konsesjonslovene sørget for at lokal kraftutbygging kom inn under nasjonal kontroll. Det er av mange antatt at lovene påvirket eierstrukturen innen vannkraftsektoren ikke bare mellom nasjonale og utenlandske selskaper, men også mellom private og offentlige utbyggere.

Så kjære leser, har du også tenkt å sitte stilltiende, klimaforvirret og kopende og se de mer eller mindre bevisste unasjonale høyrekreftene i omtrent alle partier unntatt Sp omsider klare å stjele våre felles kraftressurser fra oss, og deretter 5-doble strømprisen? Under dekke av at dette er det beste for "klimaet"?

..og til slutt kommer privatiseringen
Jeg antar de fleste forstår at de "ekte" høyrekreftene har et langsiktig mål med dette (men som de selvskadende fjolsene i MDG, SV og Venstre ikke synes å skjønne bæret av) : Når infrastrukturen for kraftpeksport er stor nok, kommer privatiseringen. Og den plutselig rundlurte kraftbrukende borger begynner å fortelle nostalgiske historier om da en vanlig husstand hadde råd til å ha på utelyset om vinteren så naboen fant døra når de ville på besøk...).

Eksempelet med Statoil, opprinnelig en seriøs forvalter av vÃ¥re nasjonale ressursinteresser pÃ¥ norsk sokkel, men nÃ¥ en ukontrollerbar delprivatisert og deretter børsnotert monopolmisbruker av makt pÃ¥ norsk sokkel og en økonomisk katastrofe i utlandet, burde fÃ¥ de fleste til Ã¥ stoppe og tenke over hva som skjer nÃ¥r vi gir fra oss vÃ¥re demokratiske virkemidler til energimarkedet. 

Kjør debatt!

Telehiv

For å sette vannkraftsaken inn i et større høyresideprogram:


Regjeringen håper at skognæringen kan unntas fra konsesjonsloven

I januar 2016 mÃ¥tte regjeringen erkjenne nederlag om konsesjonsloven, dvs. regjeringspartiene innsÃ¥ at det ikke var flertall for Ã¥ fjerne konsesjonsloven bl.a. mht. boplikten. Derfra er mÃ¥let blitt Ã¥ fÃ¥ til «betydelige endringer» â?? først og fremst ved Ã¥ unnta skog fra regelverket. Her kan det synes som noen partier klarte Ã¥ bevare litt forstand og se skogen for bare trær, men nÃ¥r det kommer til vannkraften ser det altsÃ¥ ut til at klimaidiotene - langt inn i Støres borgerbarn-AP - ikke ser skogen for bare vann. Men angrepene pÃ¥ vÃ¥re fellesinteresser fortsetter pÃ¥ bred front:

Som landbruksminister høstet Frps Sylvi Listhaug storm for forslaget om Ã¥ skrote konsesjonsloven og oppheve boplikten. Det ble umiddelbart skutt ned av opposisjonen â?? ogsÃ¥ samarbeidspartiene Venstre og KrF â?? da det ble sendt ut pÃ¥ høring høsten 2014. Siden har lite skjedd.

Et annet omstridt Listhaug-forslag har lidd samme skjebne, nemlig forslaget om å fjerne priskontrollen ved salg av landbrukseiendommer. Dette har vært til behandling i næringskomiteen i halvannet år, der det siste jeg hørte på senvinteren var at det var tegn til bevegelse. Man får vel bare sette seg inn i saken igjen for å se hvilken vei det tar der.

"Nu går alt så meget bedre"...?
Jeg vet ikke nok til Ã¥ vite hvor disse sakene ender. Men jeg vet nok til at det inngÃ¥r i en større prosess for Ã¥ spille vanlige folks verdier over pÃ¥ noen fÃ¥ rikes hender. Det skulle holde med Ã¥ minne om hvordan USA tilsvarende er blitt fattiggjort de siste tiÃ¥rene ved at middelklassen - USAs tidligere dynamiske drivkraft for videre samfunnsutvikling - er bortimot utradert siden 1980-tallets ultraliberalisme. Mesteparten er tilranet av den øverste 1-2 prosenten av styrtrike, mens tidligere middelklasse ikke lenger har rÃ¥d til Ã¥ holde seg med privat sykeforsikring og barna pÃ¥ høyere utdanning. Vi skal ikke leke for lenge med dette her til lands heller før vi begynner Ã¥ kopiere dette sosiale forfallet.   


Telehiv

Vannkraft og ny fornybar energi /vindkraft: Norge som "svingkraftleverandør" for Europa?
Vannkraften er i stor grad egnet til å tilpasse produksjonen til raske endringer i forbruket (regulerkraft). Dette fører normalt til at vannkraftland eksporterer kraft om dagen, da forbruket er høyt, med mulighet til å importere tilsvarende mengde om natten, da forbruket er lavt. For ytterligere å utnytte disse mulighetene, bygges pumpekraftverk på egnede steder slik at ledig produksjonskapasitet om natten kan utnyttes til å pumpe vann opp i magasinet, hvorved dette igjen kan utnyttes til kraftproduksjon i perioder med topplast (om dagen). Disse forhold har ført til en utstrakt kraftutveksling i hele det mellomeuropeiske samkjøringsnettet.

Hvorfor vi fort kan miste kontroll med prisutviklingen for norske brukere
Lignende forhold som beskrevet ovenfor gjelder også for vannkraft som supplement til annen kraft basert på nye fornybare energikilder. Den store satsingen på vindkraft og etter hvert også solkraft i Europa, særlig i Tyskland, har aktualisert tanken om å gjøre Norge til "Europas grønne batteri" eller som leverandør av "svingkraft" for Europa. Et kjennetegn ved kraftbidraget fra nye fornybare energikilder er at det styres av naturgitte forhold, dels periodiske, men også tilfeldige og er bokstavelig talt prisgitt vær og vind. Mange har derfor pekt på at Norge, med sin betydelige tilgang på vannkraft og store vannmagasiner, kan tjene som leverandør av regulerkraft. Dette vil kreve videre utbygging av kabler mellom Skandinavia og kontinentet, samt tiltak for å øke effektinstallasjonene i norske vannkraftverk. Hvorvidt dette er god samfunnsøkonomi er imidlertid et omstridt spørsmål og avhengig av en rekke usikre faktorer, både når det gjelder økonomi og miljø. Utveksling av regulerkraft styres av prisdifferanser i markedet. Lønnsomheten bestemmes dermed av prisutviklingen i kraftmarkedet, dvs. om differansen mellom norske og europeiske priser gjennom døgnet og året er stor nok. En utvidelse av nettforbindelsene til utlandet vil også kreve en betydelig opprustning av det innenlandske overføringsnettet.

Men det store spørsmålet her er selvsagt hvor lenge det tar før kraftleverandørene sikrer seg politisk godkjenning for å innføre europeiske kostnadsnivåer mot norske brukere.
Her har jeg dessverre ingen illusjoner, men jeg skal i et senere innlegg ta en gjennomgang av noen smÃ¥ anslag til ny forstand hos Støre-laget som kanskje kan bety mer politisk motstand mot høyresidens massive privatiseringsplaner enn det Jens etter hvert representerte. Men sÃ¥ fikk han jo ogsÃ¥ NATO-jobben som takk for bÃ¥de bomber og granater og korrekt oppmøte i de rette fora ellers.   

PS: Faktaopplysningene i disse innleggene er i stor grad hentet fra vanlig info i leksika, uten at spesifikke kilder anvises. Det jeg ønsker er at man debatterer det mer prinsipielle:
1) Er våre politikere troverdige i å ivareta vanlige folks interesser i disse spørsmålene,
eller er det
2) skjulte interesser ute og går, over en lav sko?

Emeritus

Jeg tror der er bred enighet om at dette skal beholdes som en nasjonal eiet og forvaltet ressurs, og som det fremgår av vedlegget er norske kraftresurser, i all hovedsak eiet av stat/kommune og fylkeskommuner, et unntak er Norsk Hydro, men der eier staten mye og det virker ikke som om der er politisk vilje til å redusere den offentlige eierandelen i Hydro.

https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/oed/pdf_filer/faktaheftet/evfakta08/evfakta08_kap05_no.pdf

Hva staten bør og ikke bør eie er jo et av de mest omdiskuterte tema i norsk politikk etter krigen. Men nå virker det endog som om der er enighet om at staten skal ha negativ kontroll over DNB ASA. Det eneste partiet som fortsatt har noen sterke ideologer som mener at staten er en uskikket eier uansett, og ikke skal eie noe som helst, er vel deler av FrP, men da kan jo en minne de på dette forslaget;

http://www.nettavisen.no/na24/3008413.html

Emeritus