Ny bok: "Myten om det fattige Norge. En misforståelse og dens historie"

Started by Telehiv, 28.09.2021, 13:45:59

Previous topic - Next topic

Telehiv

Det finnes fremdeles historikere med vett og forstand og historisk innsikt (sic) her til lands:
Etter en historikerkonferanse i Vitenskapsakademiet i 2019 er bidragene derfra samlet i en ny bok med Jan Eivind Myhre som redaktør. I denne boka er det 8 norske og en svensk historiker som tar et betimelig oppgjør med de feilaktige påstandene om det påståtte fattig-Norge i Europa.


Fra J. Weydahls kolonialforretning på Tøyen i Oslo. (Foto: Anders Beer Wilse / Oslo bymuseum)

Dette måtte komme: Alt for lenge har særlig hovedstadshistorikerne i hele etterkrigstiden fått bedrive sine tendensiøse påstander om at Norge bare var noe stakkarslig før arbeiderbevegelsen fikk løftet folk ut av elendigheten etter andre verdenskrig. En virkelighet som sikkert passer for fyrstikkpikene i Nittedal, men som det øvrige land ikke kan identifisere seg mye med. Men fattigdomsnarrativet er seiglivet ved at bl.a. journalister og media ennå ikke har skjønt betydningen av at 80% av representantene på Eidsvoll i 1814 var bønder og bygdefolk, og da selvsagt mer enn lesekyndige. Denne lavfolkelige representasjonen var helt uhørt i det øvrige Europa, der de fleste bønder ikke kunne verken å lese eller skrive på denne tid. 
Men her hjemme? Her var hele Norge, jenter som gutter, satt på skolebenken allerede på 1700-tallet for å lære det elementære av lesing, skriving og regning - og selvsagt bli innført i kristendommens regler.

Disse "fattigfolkene" var faktisk ikke ukjente med hovedtankene i både de franske, nederlandske og amerikanske grunnlovene. Ikke så rart: Den organiserte skolen i Norge går tilbake til middelalderen. Kort tid etter at Norge ble eget erkebispedømme i 1152, ble det opprettet katedralskoler for opplæring av prester i Trondheim, Oslo, Bergen og Hamar. Etter reformasjonen ble det i 1539 gitt en dansk kirkeordinans som også gjaldt i Norge. Katedralskolene ble omdannet til latinskoler, og det ble påbudt at hver kjøpstad skulle ha en «latinsk skole».

Men de feilaktige mytene om det fattige, isolerte og uskolerte Norge har fortsatt til denne dag:
Seinest i fjor kom en bok om tidlig bilisme i Norge som fortalte om "da bilen kom til et av Europas fattigste land". I sine taler har både kronprins Håkon og Jens Stoltenberg gjentatt samme budskap, og hele den halvskolerte underskogen av journalister og andre skribenter, organisasjonsfolk (fagbevegelsen har kjørt dette nærmest som et mantra) og politikerne.

Nå syntes altså en del oppegående historikere at det fikk være nok, og i den nevnte bok settes uvitenheten om Norges levekårstilstand ganske mye på plass. Noen eksempler som trolig vil overraske mange, og vise hvor feil de relative levevilkår for Norge har vært framstilt:

- Ut fra brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger lå Norge i 1870 foran både Danmark, Sverige, Finland, rett bak Frankrike og Tyskland, og godt over gjennomsnittet for Europa.
- I 1900 lå Norge fremdeles godt foran Sverige og Finland og på vesteuropeisk gjennomsnittsnivå (og klart over Øst-Europa)
- Frem til ca. 1875 tjente det eksportorienterte Norge mer på oppsvinget i verdenshandelen enn de aller fleste andre land. Den norske handelsflåten ble tidoblet mellom 1835 og 1875, mens trelast- og fiskeeksporten ble firedoblet.
- Norge dro også nytte av at landet lå nær datidens største markeder, først og fremst Storbritannia, men også Frankrike og Tyskland. Fremgangen i eksportnæringene fikk sterke positive ringvirkninger for resten av økonomien og bidro utvilsomt til økende velstand.
- Vel så viktig for den økonomiske fremgangen var nok statens utbygging av jernbane, veier og fyrvesen. Bevilgningene til utbygging av infrastruktur ble nesten trettidoblet mellom 1850 og 1875.
- Norge hadde en effektiv statstjeneste med lite korrupsjon. Man hadde høy grad av rettsikkerhet. Ytringsfriheten var forankret i Grunnloven fra 1814. Alt dette bidro til at landet ble – etter sin tids målestokk – et åpent og impulsmottagelig samfunn.
- Satsingen på skolevesenet har jeg allerede nevnt: Lesekyndigheten og det allmenne opplysningsnivået var høyt. I Norge og resten av Norden var det fra 1730-tallet av skoleplikt for alle, for jenter og gutter, for fattig og rik. Dette medførte at de velstående måtte betale for skolegangen til de fattiges barn. Skoleplikten kom langt tidligere enn de fleste andre steder, i Nederland og Storbritannia kom dette først i andre halvdel av 1800-tallet.
- Den norske fremgangen ble ikke bare skapt av utlandets etterspørsel etter norske produkter eller av offentlige myndigheter. Det kom en omfattende gründervirksomhet i alle sektorer av økonomien, i jordbruket, handelsnæringen og skipsfarten.
- En delforklaring på dette fenomenet kan være landets relativt høye opplysningsnivå. Det kom også statlige låneordninger som bidro til at vanlige bønder og fiskere kunne eie og modernisere eget bruk, redskaper eller båt.
- De mange lokale sparebankene – og etter hvert også lokale forretningsbanker – bidro til at Norge fikk et nokså desentralisert næringsliv.
- I det store og hele fikk Norge svært mange små- og mellomstore bedrifter, men færre storselskaper enn i mange andre land. Mange småbedrifter ble drevet av kvinner, ikke minst i handel og serveringsbransjen (jfr. at norske jenter fikk skolegang lenge før de fleste andre europeiske land).

Oppsummert var veksten i Norge fram til ca. 1875 høyere enn i noe annet vestlig land, men fram til århundreskiftet gjorde internasjonale forhold at sentrale norske næringer innen skipsfart, handel, bergverk, osv. ble noe svekket.
- Likevel viser de samlede levekårsdata at Norge rundt år 1900 var blant de rikeste landene i Europa.

Utvandring som metodisk feilkilde for rikets tilstand
I stedet for å arbeide fram slike faktiske verdiskapings- og levekårstall har mye av vranglæren om Norges "fattigdom" vært bygd på et metodisk uholdbart utgangspunkt; utvandringstall.

Joda, utvandringen i andre halvdel av 1800-tallet var som i mange andre europeiske land høy. Men ikke fordi Norge var spesielt fattig. Folk var ikke rike men hadde penger, og ikke minst: høy leseferdighet ifht. omtrent alle andre land i Europa.         

S. 33 i boken sies det derfor at: "Nordmenn vandret ut i så stort antall, ikke fordi landet var tilbakeliggende, men tvert imot fordi det var moderne og avansert sammenliknet med mange andre europeiske land".   

Det er kanskje å håpe at vi får mindre feilaktige påstander om Norges tidligere tilstand etter dette?

Kilder:
Jeg har sitert fritt fra flere ulike historiske kilder her, men her er en link til tidligere omtale av historikermøtet i 2019, der det gis en nyttig gjennomgang av historikernes hovedpunkter - som kommer igjen i den nye boken nå i 2021.

Lenke: https://forskning.no/historie-okonomi/knuser-myten-om-det-fattige-norge/1591717

PS: Redaktør Myhre tillater seg i nevnte artikkel å hevde at "På slutten av 1800-tallet kan Norge ha utviklet det best organiserte sivilsamfunnet i verden".

Ikke typisk for et fattigsamfunn vel?

ConTrari1

Takk for denne informasjonen, Telehiv. Jeg slåss regelmessig mot den tullete misforståelsen om at Norge var lutfattig og tilbakestående. Forstår ikke hvorfor den har slått rot, kan være utslag av husmannsånd, eller ønske om å stille nåtiden i et så positivt lys som mulig ved å postulere en så stor kontrast. Rivende galt er det uansett.  Men slike myter er svært seiglivede. Grekere f. eks. går fortsatt rundt og innbiller seg at de er direkte etterkommere av det Athenske demokratiet. De nesten 2500 årene uten demokrati hopper de glatt over.

Det er massevis å være stolt over i norsk historie. Men den store bøygen gjenstår fortsatt; myten om et kuet og okkupert Norge under dansk styre. I det minste etter ca. 1650, da Danmark mistet hele sør-Sverige, var det et langt mer jevnbyrdig styrkeforhold mellom Tvillingrikene, som det het den gang.

Uten Norge hadde Danmark aldri klart seg på egen hånd. Hvis man tenker sg et opprør i Norge f. eks. i 1750, etter at svenskene har agitert for at nordmennene vil få det langt bedre sammen med dem, eget universitet, friere handel etc., ville en norsk-svensk krigsmakt være danskene helt overlegen. Norske bønder var selvstendige, de danske var nærmest livegne under adelens åk, og uten rett til å bære våpen. Norge hadde nasjonalt militærvesen, basert på verneplikt, danskene var avhengig av stadig flere regimenter med tyske leiesoldater. De fleste sjøfolkene og offiserene i fellesflåten var norske. Hvor kom rikets sølv og kobber fra?

Danskene er enda mer livsfjerne enn oss på dette området. Spør en danske; "Når erobret Danmark Norge?". Svar: Aldri. Og det var ingen utbredt misnøye med unionen i Norge. Bruddet i 1814 ble påført utenfra. Mest sannsynlig ville landet ha brutt ut av unionen utover på 1800-tallet i tråd med den generelle trenden for å danne nasjonalstater, men i 1814 var det få som ønsket dette.

Det er en stor revisjonsoppgave å gjennomføre her, folk er fortsatt trellbundet av myten om 400-års natten, som ble skapt av en helt misforstått underlegenhetsfølelse av generasjonene etter Eidsvoll.
Du må være litt gal, ellers blir du gæærn.

Telehiv

Quote from: ConTrari1 on 28.09.2021, 22:17:39
Det er massevis å være stolt over i norsk historie. Men den store bøygen gjenstår fortsatt; myten om et kuet og okkupert Norge under dansk styre. I det minste etter ca. 1650, da Danmark mistet hele sør-Sverige, var det et langt mer jevnbyrdig styrkeforhold mellom Tvillingrikene, som det het den gang.

Takk for hyggelig og interessant kommentar.
Det dansk-norske embedsverket var trolig det minst korrupte og best organiserte i hele verden under unionstiden med Danmark. Det forklarer mye av den videre styringsevne i Norge helt opp til vår tid, med en høy grad av folkelig tillit.

Norge verdenspioner på folketellinger
Ett spesielt forhold bør nevnes; pionerprosjektet med folketellinger, som åpnet for moderne samfunnsplanlegging av den type en rekke store land diltet etter først over hundre år senere. Norge var forøvrig verdensledende i sosialøkonomi i mellomkrigstiden og var første land i verden som begynte med statsbudsjett (1945).

Jeg skal komme tilbake til den grensesprengende 1801-tellingen. Her var Norge/Danmark først i verden med et komplett nasjonalt register (i tillegg til praksisen med kirkebøker siden middelalderen), og som etablerte en for sin tid unik befolkningsoversikt som f.eks. muliggjorde at norske Eilert Sundt kunne grunnlegge basisen for moderne sosiologi (franskmennene vil bringe inn Zola i denne konkurransen, men han hadde ikke Sundts tilgang til "moderne" data).

Men allerede i 1769 hadde Norge sin første folketelling, den foreløpig siste var i 2011*.
I alt er det gjennomført 22 landsomfattende folketellinger i Norge. I 1769 var det 723 618 personer i landet, og over 90 prosent av disse bodde på landsbygda. Merk hva myndighetene kunne be om fra befolkningen, takket være den brede skolegangen i landet:

Under folketellinga i 1801, og alle fra og med 1865, måtte hver person fylle ut et eget skjema. Sånt kan man bare be om fra et lese- og skrivekyndig folk. Disse skjemaene er arkiverte på Riksarkivet og er tilgjengelige for publikum (men bare tellingene før 1920). Skjemaene er også digitaliserte, og det er mulig å søke i dem på Internett, jfr.:

Digitalarkivet: Folketellingen 1801
Digitalarkivet: Folketellingen 1865
Digitalarkivet: Folketellingen 1875
Digitalarkivet: Folketellingen 1900
Digitalarkivet: Folketellingen 1910

PS: En av grunnene til at så mange kunne utvandre til Amerika på 1800-tallet med direkte etableringssuksess var at de passerte såkalte "literacy tests" ved innvandringen (vise at man kunne lese og skrive): Norske innvandrere kunne på dette grunnlag hente fra kvoten av fritt land til gårdsetablering. Med dette papiret i hånden slo de ned sine merkepåler i Dakota-statene, Minnesota, Iowa, osv., mens analfabeter fra f.eks. Øst-Europa og Sør-Europa ikke kvalifiserte til gratis land og stort sett havnet som underbetalte lakeier i de framvoksende industribyene.   

Norge et "fattigslig" land på 1800-tallet?
Gå hjem og woke!

*De registre som finnes over befolkning, sysselsetting og boliger er nå så omfattende at man regner med at det ikke er nødvendig å gjennomføre flere skjemabaserte tellinger. I 2011 gjennomførte Statistisk sentralbyrå for første gang «folketelling» uten å sende ut spørreskjema til befolkningen. Tellingen bygger fra og med 2011 kun på administrative registre. Dette heter nå registerbasert telling.