Topics

[Ingen statistisk signifikant nedgang i septemberarealet for havisen siden 2005]

Ingen statistisk signifikant nedgang i septemberarealet for havisen siden 2005
Til tross for flere fagfellevurderte, men altfor alarmistiske spådommer om sommere uten sjøis innen 2020 publisert på 2010-tallet, har det ikke vært noen statistisk signifikant nedgang i septemberarealet for havisen siden 2005.

Dette påviser forskergruppen England et al., 2025:
"The trend of September Arctic sea ice extent for the most recent two decades 2005-2024 is -0.35  and -0.29 million km² per decade according to the NSIDC and OSISAF sea ice indices respectively...these trends are not statistically significant from zero at a 95% confidence level."



Det er ikke bare i det årlige månedlige minimum (september) at tap av havis har stoppet de siste to tiårene; studien finner også at den nåværende pausen i arktisk havis sees hver eneste måned gjennom hele året.

Mangelen på statistisk signifikant nedgang i havis er «robust på tvers av observasjonsdatasett, måleparametere og årstider», og lengden på pausen er uten sidestykke de siste 47 årene med observasjoner:
- "Trenden fra 2005 til 2024 er den tregeste hastigheten på tap av havisareal over noen 20-årsperiode siden starten av satellittregistreringen."

Intern variasjon forklarer trender
På lignende vis man så i den varme mellomkrigstiden minket arktisk havis som kjent raskt fra omtrent 1995 til 2005. Forfatterne angir her at intern variasjon (AMO, PDO) var «kanskje viktigere» enn menneskeskapt påvirkning for å forklare denne tiårige nedgangen: «Intern variasjon er minst like viktig, kanskje mer, for å forklare den bratte nedgangen i denne perioden [1990-2000-tallet].»

Forskerne hevder at dataene viser at intern klimavariasjon kan «fullstendig motvirke» menneskelige påvirkninger, og til og med drive vekst av havis i de kommende tiårene, og skriver at pausen forventes å fortsette i «ytterligere fem til ti år.»

I Polarbearsinternational.org sin pressemelding bemerkes hvor «bemerkelsesverdig» det er at 2025 var det 13. året på rad (etter det spesielt lave året 2012) uten at det har vært en nytt minimumsrekord. I september i fjor (2025) var det 10. laveste minimumet i september i dataene fra 1979 til i dag.

Kommentar:
Neste gang dere hører en klimaforsker fortsette å hevde at havisen minker dramatisk i Arktis, så vit at vedkommende lyver for åpen mikrofon (jeg hørte en på radio så sent som i morges).

Lenke: https://agupubs.onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1029/2025GL116175

[DNB Carnegie: "Klimaskadet"?]

Jeg har i mange tiår vært involvert i oljesektoren, både operativt, som risikoanalytiker og i økende grad som investor. Som pensjonist kan jeg nå leke meg på fulltid både innen klima og aksjevurderinger. Jeg reagerer derfor raskt hvis jeg ser noen påfallende holdningsendringer i analysemiljøene.



Og nå er det det nye sammenslåtte DNB Carnegie (tidligere DNB Markets etter den nylige sammenslåingen med Carnegie i 2025/26) som har påkalt min interesse: Dette nykomponerte analytikermiljøet har raskt inntatt et påfallende negativt syn på olje- og gassaksjer, særlig med et blikk mot 2026–2028.

DNB Carnegie: "Klimaskadet"?
Som kritisk til all lefling med klimarøyrsla har jeg begynt å lure på om DNB Carnegie har dratt inn en altfor grønt skifte-preget strategi i sine analyser?
- en ting er at de i flere år har levert en rekke dårlige (troskyldige?) anbefalinger på grønne aksjer som stort sett har konket/tapt dramatisk mye verdi
- en annen ting er hvordan man i den senere tid systematisk har nedgradert omtrent alle oljerelaterte selskaper 
 
Strøm av feilvurderinger innen olje
Det siste har igjen ført til at det nye meglerhuset har gjort en strøm av feilvurderinger både i olje og innen grønt, og har faktisk prestert å kjøre anbefalt portefølje i minus siden nyttår - mens indeksen for Oslo Børs har steget over 12%. Porteføljen er spredt over flere sektorer, men noe av de dårlige resultatene skyldes at man har gått glipp av klare gevinster i de siste måneders vekst i oljerelatert, herunder gitt hårreisende feilaktige vurderinger av en rekke oljeselskaper, her noen eksempler for de sentrale norske:

- VÅR Energi: Aksjen har steget 26% i 2026 til nesten 40 kroner, mens DNB Carnegie sier SALG og holder fremdeles på kursmål 25.
- AKER BP: Aksjen har steget nesten 20% i 2026 til godt over 300 kroner, mens DNB Carnegie sier HOLD og kursmål 280.
- OKEA ASA: Aksjen har steget nesten 40% i 2026 til over 30 kroner, mens DNB Carnegie sier HOLD og kursmål 21.
- Equinor: Aksjen har steget godt over 30% i 2026 til 316 kroner, mens DNB Carnegie sier SALG og kursmål 210.

Ellers er det flere eksempler på ren uvitenhet om - for fagfolk - slett ikke uventet knallvekst i enkelte andre oljeaksjer.
- Interoil har gått over 400% (!) i år, uten at DNB Carnegie har vært i nærheten av å tipse at sånt kunne komme

Derimot har vi sett en rekke eksempler på ren haussing av såkalte "grønne" aksjer eller teknoaksjer der man ikke har sett det møtende tog i tunnelen.
- et typisk eksempel her er LINK, der man hadde et hausset kursmål på 46, helt til kursen stupte fra 33 til ca. 20 kroner over natten. Da kom DNB Carnegie haltende etter og satte nytt kursmål på 21...   

Jeg kunne forsatt i det uendelige, men regner med dere har tatt poenget:
DNB Carnegie synes å overstyres av et sett "ideologiske" og nærmest tvangspregede holdninger som gjør at selskapet ikke lenger er troverdig som nøytral aksjeanalytisk rådgiver.
 
KI leverer sånne hovedpunkter i DNB Carnegies syn på olje:
Pessimisme for 2026–2028: Selskapets analytikere har advart om at perioden 2027–2028 kan bli et kritisk vendepunkt for norske oljeaksjer, med frykt for redusert inntjening.
Min kommentar: Dette er ikke i tråd med bransjens mest troverdige egne fagfolk samt IEA og OPEC sine analyser

Oljeprispress: Meglerhuset ser økt sannsynlighet for press på oljeprisen i 2026, selv om de er noe mer konstruktive for 2027.
Min kommentar: Potensielle (kursdrivende) Midt-Østenkonflikter er visst ikke med i DNB Carnegie sine analyser?!? Som gammel risikoanalytiker steiler jeg av dette.

Nedgraderinger i sektoren: Selskapet har levert "selg"-anbefalinger eller nedgraderinger av selskaper innen oljeservice og energi, der økte kostnader og lavere prosjektinvesteringer trekkes frem.
Min kommentar: Ikke fundert på troverdig innsikt i saksforholdene, blårussvada

Selektiv tilnærming: Til tross for et generelt forsiktig syn, gjøres det selektive vurderinger. I januar 2026 ble for eksempel Vår Energi nedgradert, mens Aker BP ble oppgradert, noe som viser at de skiller mellom selskapene.
Min kommentar: Disse to aksjene har tvert imot oppført seg omtrent helt likt i 2026, i tråd med faktiske markedsforhold som DNB Carnegie ikke synes å forstå, hensynta eller akseptere.

Utsikter for oljeservice: DNB Carnegie har uttrykt skepsis til oljeserviceaksjer på grunn av begrenset kontantstrøm og risiko for lavere etterspørsel etter olje- og gassprosjekter.
Min kommentar: Helt i brudd med det globale energibehovet pr 2026.

Man får si som en fortørnet toppfigur i Finland skal ha sagt da han oppdaget at FMIs nedkutting av snømengdene på nordlige halvkule var havnet i skrikende kontrast til bl.a. kanadiske ECs rapportering: 
- Haluaako joku kertoa, mistä helvetistä tässä on kyse? (Hva i helvete er det som foregår?)

[De man trolig ikke kan tillate seg å vise fram 17. mai 2026 er:]

Spørsmålet kan høres tilforlatelig ut, men dreier seg egentlig om det norske monarkiets være eller ikke være. Slik skandalene og krisen i kongehuset har utviklet seg de siste årene kan trolig bare 6 medlemmer av kongefamilien tillates framvist på 17. mai i år:
- Harald og Sonja er selvskrevne (forutsatt at helsa holder)
- Kronprins Haakon (uten Mette Marit pga. den uavklarte skandalen rundt Epstein og Marius i fengsel)
- Ingrid Alexandra og Sverre Magnus
- Evt. kan også 94 år gamle prinsesse Astrid, fru Ferner bli mobilisert som symbolsk støttesignal for kongehusets ærverdige historie

De man trolig ikke kan tillate seg å vise fram 17. mai 2026 er:
- Kronprinsesse Mette Marit (vil mest trolig påberope seg sykdom for å unngå ytterligere mediestorm)
- Martha Louise og Durek (har brutt alle krav og spilleregler ifht kongehuset)
- Marius Borg Høyby har selvsagt sett sin siste stund på slottsbalkongen

Mens forumets lesere grubler på dette, kan vi ta et historisk balkongsveip:


Kong Haralds første 17. mai på Slottsbalkongen i 1938. Foto: Det kongelige hoffs fotoarkiv


1945: Den første 17. mai i Oslo etter 2. verdenskrig. Kronprins Olav sto på slottsbalkongen i uniform (t.h.). Han gjør honnør. Grev Folke Bernadotte sto sammen med ham, sammen med flere. Foto: Scanpix


1951: På slottsbalkongen 17. mai 1951 var f.v.: kong Haakon VII, prins Harald, prinsesse Ragnhild og kronprins Olav. De hilste med hatten og vinket til barnetoget. Det var kong Haakon som innstiftet tradisjonen med at kongefamilien hilste på folket 17. mai. Foto: AFTENPOSTEN


1957: 17. mai feiringen i Oslo 1957 ble en heller kjølig opplevelse, ikke minst for kronprinsfamilien på balkongen. Her fra v: Kronprins Olav, prinsesse Astrid og prins Harald, sistnevnte i uniform. Sommeren 1955 fikk kong Haakon et slag mens han badet under et opphold på Bygdø Kongsgård, og i fallet brakk han benet. Etter dette måtte han bruke rullestol. Kronprins Olav tiltrådte som regent under kongens langvarige sykdom. Den siste tiden viste kong Haakon seg ikke offentlig, heller ikke på slottsbalkongen 17. mai. Kongen døde på Slottet 21. september 1957. Foto: Scanpix


1968: Jubelbruset steg opp mot de tre på slottsbalkongen; kong Olav, kronprins Harald og hans forlovede Sonja Haraldsen vinket og smilte og vinket igjen. Bare to måneder tidligere, 19. mars, ble forlovelsen mellom kronprins Harald og frøken Sonja Haraldsen kunngjort. Det var kong Olav selv som ga beskjeden til Stortinget. Foto: John Myhre, AFTENPOSTEN


2001. Mette-Marit Thjessem Høibys første gang på slottsbalkongen 17. mai . Foto: Paal Audestad, Aftenposten.

Før alt begynte å rakne:


2012: Kongeparets 75-årsjubileum ble markert med hele kongefamilien og alle barnebarna på slottsbalkongen. Foto: Trygve Indrelid, Aftenposten.

[De uvitenskapelige alarmismepåstandene rundt +1,5 °C rakner mot seriøse studier]

De uvitenskapelige alarmismepåstandene rundt +1,5 °C rakner mot seriøse studier
I den rådende klimaalarmistiske politiske diskurs har 1,5 °C over førindustrielle temperaturer blitt framstilt som en planetarisk "dødslinje" naturen ikke vil tåle å krysse. Problemet er bare at sånt kan bare hevdes om man lukker øynene for alle veldokumenterte historiske klimaforhold: Verden har, med unntak for de velkjente istidsavbruddene, stort sett vært varmere enn nåtiden i titalls millioner år uten at de påståtte livstruende effektene kan påvises i seriøse studier. 

Ikke overraskende er det kommet enda en studie som bekrefter dette, denne gang om «Robuste tropiske marine økosystemer under tidlig eocen global oppvarming», som viser at klodens organismer slett ikke har problemer med å håndtere selv langt varmere forhold enn nå. Studien er foretatt ved Institutt for geovitenskap, Geovitenskapelig fakultet, Utrecht University, Princetonlaan 8a, 3584 CB Utrecht, Nederland

WUWT har slått opp saken med artikkelen "The Sediments Don't Support the 1.5°C Panic"
https://wattsupwiththat.com/2026/03/02/the-sediments-dont-support-the-1-5c-panic/

Studien oppsummerer slik:
Biotic response across the Paleocene−Eocene Thermal Maximum (PETM; 56 Ma) is well documented, but information for other, lower-magnitude, early Eocene transient global warming events (hyperthermals) is sparse. We studied dinoflagellate cyst assemblages across six post-PETM hyperthermals (I1, I2, J, K, L1, and L2; 53.7−52.0 Ma) in the eastern tropical Atlantic Ocean. Remarkably, we observe no assemblage changes associated with the hyperthermals, which starkly contrasts the demise of eukaryotes during the PETM and harmful algal blooms associated with long-term warming during the Middle Eocene Climatic Optimum (ca. 40 Ma) at the same site. However, our results mimic observations of resilient calcareous nannoplankton assemblages to certain lower-magnitude hyperthermals in the tropical Pacific. We conclude that tropical early Eocene phytoplankton communities were resilient to multimillennial-scale warming of up to ∼1.5 °C.

Oversatt til norsk blir det omtrent sånn:
Biotisk respons i perioden Paleocen−Eocen termisk maksimum (PETM; 56 Ma) er godt dokumentert, men informasjon om andre, lav-magnitude, tidlige eocen forbigående globale oppvarmingshendelser (hypertermaler) er sparsom. Vi studerte dinoflagellatcystesammensetninger på seks post-PETM hypertermiske områder (I1, I2, J, K, L1 og L2; 53,7−52,0 millioner år) i det østlige tropiske Atlanterhavet. Bemerkelsesverdig nok observerer vi ingen sammensetningsendringer knyttet til hypertermalene, noe som står i sterk kontrast til utdøing av eukaryoter under PETM og skadelige algeoppblomstringer forbundet med langvarig oppvarming under mellomeocen klimaoptimum (ca. 40 millioner år siden) på samme sted. Våre resultater simulerer imidlertid observasjoner av robuste kalkholdige nannoplanktonsammensetninger til visse lav-magnitude hypertermiske fenomener i det tropiske Stillehavet. Vi konkluderer med at tropiske tidlig eocen planteplanktonsamfunn var motstandsdyktige mot oppvarming på opptil ∼1,5 °C.

Eukaryote celler

Planter, dyr og sopp er sammen med organismene som tilhører slimriket, urdyrriket og det gule riket, bygd opp av eukaryote celler og har dermed mange fellestrekk i oppbygning og indre struktur.

Lenke til selve artikkelen (med lenke til full pdf-versjon)
https://pubs.geoscienceworld.org/gsa/geology/article/doi/10.1130/G54281.1/726832/Resilient-tropical-marine-ecosystems-during-early

[Er Mets nye "klimanormal 1871-1900" ment å sette ny fart i det sviktende CO2-narrativet?]

Er Mets nye "klimanormal 1871-1900" ment å sette ny fart i det sviktende CO2-narrativet?
Inneværende normalperiode (1991-2020) gir nemlig stadig dårligere grunnlag for alarmisme pga fraværende akselerasjon i global temp siden 1998. Klimaalarmistmiljøet hos Met har derfor trivdes lite med å måtte bruke normalperioden 1991-2020 til å skremme om "klimakrise". Man har i stedet prøvd seg på diverse avsporinger rundt "ekstremvær", men som raskt kan avsvekkes ved å se på lange/sammenhengende observasjonsserier og ikke bare de utplukkede årene som bedre leverer varene for dem.

Men nå har man funnet på noe som media vil trykke til sitt bryst: En ny klimanormal for perioden 1871-1900 (i.e. tiden for slutten av den lille istid) som kan vise hvor "dramatisk" temp-økning Norge har hatt siden dess: 


Norges gjennomsnittlige årstemperatur (°C) i ulike standard normalperioder (1871-1900 til 1991-2020). (Figur: Norsk Meteorologisk institutt)

Dette er andre boller enn den fraværende klimakrisen siden 1998!
Met skriver at "forskningen viser at den nasjonale gjennomsnittstemperaturen i denne perioden var 0,45 grader. I dag er gjennomsnittstemperaturen 1,79 grader".
Videre: "Det betyr at temperaturen i Norge har steget med drøyt 1,3 grader, sammenlignet med førindustriell tid, sier Lundstad".

En tydeligere lurveprosess for å styrke det sviktende CO2-baserte klimanarrativet er ikke lett å finne:
- Ved å starte grafen med en kaldere klimanormal (1871-1900; avslutningen på den lille istid) kan man komme på offensiven igjen der det enkle og primitive hovedbudskapet er, sitat:
- "Det betyr at temperaturen i Norge har steget med drøyt 1,3 grader, sammenlignet med førindustriell tid", underforstått; i samsvar med økningen i CO2-nivået - samtidig som man underkommuniserer (på godt norsk: underslår) de to CO2-falsifiserende periodene ETTER ny klimanormal 1871-1900:
1) varm mellomkrigstid uten økning i CO2-nivå fra den kalde perioden 1871-1900, og deretter
2) kald etterkrigstid på høyere CO2-nivåer enn varm mellomkrigstid!

Merk: Her unngår man behendig å referere til angitte varmetopp på 1,04C ved utgangen av den varme mellomkrigstiden før temperaturen falt i 30 år på høyere CO2-nivåer. Det gir jo et dårligere "alarmismeresultat" enn å plukke et eldre og kaldere startpunkt.
- Man unngår m.a.o. å sammenholde dagens temperaturer mot en varmeperiode som ikke foregikk på stort høyere CO2-nivåer enn perioden 1871-1900 - og som bare ville gitt en stigning på 0,75C.
- Og man vil heller ikke sammenholde dagens temperaturer mot den 30-årige kuldeperioden på slutten av 1970-tallet, da får man fremdeles bare 1,04C å lage alarm på. 
Man må spørre: Er dette en redelig måte å presentere klimahistorie på!?

Ikke engang rekonstruksjonen av normalperioden for 1871-1900 er troverdig
Met har mekket rundt på data fra 70 utvalgte stasjoner for å etablere denne rekonstruksjonen. Ut fra tidligere erfaringer med cherrypicking bør det her gjøres en skikkelig etterprøving av både metode og utvalg ikke bare for 1871-1900, men også hvordan man har kommet fram til nye data for de to påfølgende 30-års periodene. En første gjennomgang tyder nemlig på at begge disse periodene også har blitt tydelig "juksterte" ifht de opprinnelige rådataene, med disse hovedtrekkene:
- varm mellomkrigstid er blitt nedskrevet
- kald etterkrigstid er blitt oppskrevet
Begge deler er i tråd med tilsvarende øvelser i IPCC-systemet.

Men dette er ikke nok for å redde det fallerte CO2-narrativet:
Man ønsker nå altså å framvise en kald fortid (der man kaller perioden 1871-1900 "førindustriell"; hvor man nå har hentet den definisjonen fra) på lave CO2-nivåer i kontrast til varm nåtid på høyere CO2-nivåer.
Men vitenskapelig står man her altså  i en håpløs spagat, der man lenge har brukt en fortielsestaktikk der CO2-nivå og global temperatur går motsatt vei av narrativet:
- Da har det vært påtrengende nødvendig å fortie best mulig periodene MELLOM den nye klimanormalen 1871-1900 og opp til 1979, siden
a) den varme mellomkrigstiden foregikk uten signifikant CO2-økning fra foregående kald periode (empirisk falsifikasjon av CO2-hypotesen)
b) den kalde etterkrigstiden foregikk derimot på høyere CO2-nivåer enn den varme mellomkrigstiden (ny falsifikasjon)

Credo: For å skjule denne spagaten retter man nå et mer ensidig fokus på en kald "førindustriell" tid.
Man trenger ikke å være rakettforsker for å spå: Medias mikrofonstativer vil bli hyppig brukt til å fremme dette budskapet i tiden framover.

Lenke: https://www.forskning.no/klima-meteorologisk-institutt-partner/ny-historisk-klimanormal-for-norge/2610260

[Det rådende klimanarrativ er at atmosfærens CO2-innhold er den helt dominerende klimadriver]

Det rådende klimanarrativ er at atmosfærens CO2-innhold er den helt dominerende klimadriver
Svante Arrhenius er kjent som «gudfaren» for CO2-drivhuseffekten. Dagens klimamodeller er fortsatt basert på hans tankeeksperimentelle beregninger fra 1896 av CO2s antatte evne til å varme opp jordens overflate (71 % vann) ut av en frossen fast tilstand med titalls grader.
En rekke tunge vitenskapsfolk har imidlertid i årtier påvist hvordan forutsetningene i både Arrhenius' innledende og dagens CO2-hypotese svikter på en rekke områder. Forsvarerne av CO2-hypotesen har på sin side slått tilbake med at "dette er kjent vitenskap siden Arrhenius' dager og kan ikke fornektes".

"Kjent vitenskap"? Vel, kanskje "kjent" men neppe holdbar vitenskap. Og både kan og bør "fornektes", for la oss ta en titt på hva f.eks. Anderson 2016 påviste av feil og svakheter i Arrhenius' premisser for en CO2-drivhuseffekt:

Anderson 2016: CO2-hypotesen som en ufalsifiserbar fantasi om "likevektstilstand" 



Arrhenius' endimensjonale modell antok en "likevektstilstand" for alle andre klimafaktorer unntatt CO2. Med andre ord tar ikke modellen hensyn til endringer i albedo, solinnstråling, skydekke eller relativ fuktighet. I stedet forblir disse klimaparametrene evig konstante.

Anderson skriver om dette:
"Beregningene innebar å balansere strålingsvarmebudsjettet (og dermed anta en likevektstilstand) for solstrålingen mot jordens overflate (inkludert effekten av albedo fra skyer og jordoverflate)..."
Og videre: "Han antok konstant relativ fuktighet i atmosfæren..."
Og: "Skyfraksjonen forble fast, det samme gjorde de relative bidragene fra land, hav, is og sky til den totale albedoen."
Dermed er Arrhenius-konseptualiseringen forankret i en antatt «likevektstilstand» som ikke eksisterer i virkeligheten. En fantasiverden.

Resultat: De uakseptabelt sprikende klimamodellene
Det beste eksempelet på hvilken usikkerhet som følger med en CO2-hypotesebasert klimamodell ser vi ved å visualisere spriket mellom de ulike utfallsrom i klimamodeller der man fremdeles strides om betydningen av både CO2-effekten og andre faktorer som albedo, solinnstråling, skydekke, og relativ fuktighet. Dette ender dermed som rene klimaspådommer uten basis i omforente variable, der forskernes personlige preferanser avgjør hvilke antatte klimavariable som vektes tyngst i modellene:



For å si det kort: Når usikkerheten er større enn produktet snakker vi ikke om vitenskap, men gjetninger og spekulasjoner.
Selv de som fremdeles forsvarer og hyller Arrhenius' arbeid, må innrømme at hans modell er så primitiv at den ikke engang kan representere varmeoverføringsprosesser. Anderson skriver her:
"Modellens enkelhet betydde at det ikke var mulig å representere endringer i varmetransport..."

Arrhenius hevdet til og med at månetemperaturene nesten er like høye som jordens temperaturer i sin artikkel fra 1896, og presterte å hevde:
"Nå er temperaturen på månen nesten den samme som på jorden."
Han hevdet også at en dobling av CO2-nivåene (300 til 600 ppm) varmer opp havet med 5–6 °C, og en tredobling av CO2 gir en 8–9 °C varmere havoverflate. All moderne forskning viser imidlertid at det finnes ingen reelle observasjoner som støtter påstanden om at dobling eller tredobling av CO2 i luften over vann fører til disse temperaturendringene.
For å toppe det hele, antok «gudfaren» i moderne klimavitenskap at det ville ta 3 000 år å doble CO2-konsentrasjonen i atmosfæren.
Anderson: "Arrhenius bemerket at en dobling av CO2 ville kreve en tre tusen års horisont."

Som Anderson tvinges til å konkludere:
"Modeller fra imaginære verdener er utestbare og dermed ikke falsifiserbare. Ufalsifiserbarheten av en påstand tilsier at det ikke er mer enn en tro."

Lenke: https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0160932716300308

[Steven Koonin mener nå at det verste av klimahysteriet ligger bak oss]

Steven Koonin mener nå at det verste av klimahysteriet ligger bak oss
I et nylig foredrag for ICSF/Clintel sier prof. Steven Koonin at global klima- og energipolitikk står ved et vendepunkt. Etter flere tiår med ensidig vektlegging av raske og omfattende utslippskutt, ser han klare tegn til en dreining mot større realisme og pragmatisme – også i klimajournalistikken. Økonomiske, teknologiske og sosiale realiteter blir rett og slett stadig vanskeligere å ignorere.

Lenke: https://clintel.org/steven-koonin-now-also-believes-that-the-worst-of-the-climate-hysteria-is-behind-us/



Peter Baetens kommentar til Koonins foredrag er svært leseverdig:
Lenke: https://clintel.org/steven-koonin-now-also-believes-that-the-worst-of-the-climate-hysteria-is-behind-us/

Baeten fokuserer bl.a. på Koonins analyse av hvordan klimahysteriet taper terreng:
 
«Oppmerksomhetssyklusen for samfunnsspørsmål»
For å forklare denne dynamikken viser Koonin til «oppmerksomhetssyklusen for samfunnsspørsmål», utviklet av forskeren Anthony Downs på 1970-tallet. Ifølge denne modellen går offentlige spørsmål gjennom fem faser:
- oppdagelse,
- eufori,
- bevissthet om de (sosiale) kostnadene,
- avtakende oppmerksomhet, og til slutt
- en langvarig dvale.

Koonin plasserer nå tydelig klimaendringer i den fjerde fasen – den første nedadgående fasen – preget av fallende offentlig interesse, samtidig som de høye kostnadene ved de foreslåtte løsningene blir stadig mer åpenbare og nye temaer (kunstig intelligens, pandemier?) krever oppmerksomhet.

Han viser til at konsekvensene av en ensidig «utslippskutt først»-tilnærming er betydelige: økonomiske forstyrrelser, geopolitisk avhengighet, psykisk press på unge mennesker og skade på vitenskapens og politikkens integritet og omdømme. Ifølge Koonin ble tvil og debatt for ofte marginalisert, og konsensus ble viktigere enn åpen diskusjon.

Lenke til Klimarealistenes omtale:
https://klimarealistene.com/steven-kooninklimakorstoget-mister-troverdighet/

[Jayarajs ingress er tydelig på hvilken vei det bærer for et fallert grønt skifte:]

Det er den energiteknisk bredt skolerte Vijay Jayaraj som skriver dette i Townhall 25. januar 2026.
Vi kan se på noen av hans eksempler på hvordan verden nå snur ryggen til å fortsette et selvskadende "grønt skifte" før funksjonelle alternativer foreligger.


Dette skjer over hele verden nå: Her er det det statseide kraftselskapet PT PLN (Persero) i Indonesia som har besluttet å ikke gjennomføre planen om å fase ut 660 MW Cirebon kullfyrte kraftverk (PLTU Cirebon).

Jayarajs ingress er tydelig på hvilken vei det bærer for et fallert grønt skifte:
"Teppet faller for verdens dyreste såpeopera. I flere tiår kjempet en gruppe ikke-valgte byråkrater og subsidierte akademikere for å holde produksjonen (av klimakrisenarrativet) i live, men publikum har endelig gått ut. Klimakrisens klovneshow er over."

Trumps oppgjør med klimaindustrien står slett ikke alene
Tidlig i januar trakk president Donald Trump som kjent USA formelt ut av FNs rammekonvensjon om klimaendringer fra 1992 og brøt båndene til over 60 tilknyttede FN-organisasjoner.
Mainstream-kommentatorer hevder dette er "en retrett inn i isolasjonisme".
Jayaraj sier derimot at "dette representerer en rasjonell, økonomisk beregning forankret i bevis snarere enn dommedagskultens hysteri. Det som derimot fortjener oppmerksomhet, er at Trump bare åpent gjør det Asias energisupermakter har gjort stille i årevis".

Merk denne: "Bare åpent gjør det Asias energisupermakter har gjort stille i årevis"
Jayaraj skriver om dette: "Beijing har for lengst sluttet å late som om de bryr seg om følelsene til europeiske klimaaktivister. Det kinesiske kommunistpartiet forstår at billig og sikker strømproduksjon – både elektrisk og geopolitisk – kommer fra hydrokarboner. Kina overgår resten av verden når det gjelder å bygge kullkraftverk i et enestående tempo."

Kina bygger energiallianser mens Vesten river ned sine tidligere funksjonelle systemer
Kina sikrer også energilinjer utenfor sine grenser. China National Chemical Engineering signerte byggekontrakter verdt 20 milliarder dollar for Ogidigbon Gas Revolution Industrial Park i Nigeria. Beijing-baserte Sinopec forpliktet 3,7 milliarder dollar til å bygge et oljeraffineri i Sri Lanka. Kinesiske finansinstitusjoner har lånt ut 52 milliarder dollar til Afrikas energisektor, hvorav omtrent halvparten har gått til fossile brenselprosjekter siden tidlig på 2000-tallet.

Kinas bygging av Kyaukphyu dyphavshavn og spesialøkonomisk sone i Myanmar er en annen tydelig indikator.
Prosjektet er verdsatt til omtrent 7,3 milliarder dollar for selve havnen og 1,3 milliarder dollar for en tilstøtende økonomisk sone, og vil være en strategisk omkjøringsvei rundt det overfylte Malakkastredet – et flaskehalspunkt hvor over 70 % av Kinas olje- og gasshandel passerer.

Signalet er umiskjennelig: Kina forbereder seg ikke på en post-hydrokarbonverden. Den sikrer pålitelige, diversifiserte forsyningskjeder for energiressurser, spesielt olje og naturgass.

India har også stille avsluttet sin flørting med vestlige grønne agendaer.
Indias forbruk av petrokjemikalier forventes å øke med 6–7 % årlig. For å møte denne etterspørselen utvider India aggressivt kapasiteten for olje- og gassleting og raffinering. Bare i november økte den indiske råoljeproduksjonen til 22,3 millioner tonn, en økning på 2,3 % fra året før.
Sent i fjor auksjonerte den indiske regjeringen bort kullblokker med samlede geologiske reserver på over 3 milliarder metriske tonn. Indias planleggingsdokumenter ignorerer naturgass som et «brobrensel» og identifiserer kull som landets hoveddrivstoff.

På verdensbasis er det 460 kullkraftverk under bygging.
Ytterligere 500 er tillatt eller er i ferd med å bli det, med ytterligere 260 nye anlegg som forventes å bli annonsert. Det store flertallet av all denne aktiviteten foregår i Kina og India.

Disse nasjonene forlater slett ikke å hente energi fra kull; de befester dens dominans.
Selv Indonesia, som en gang var symbolet på Vestens «Partnerskap for rettferdig energiomstilling», har møtt virkeligheten da de kansellerte den tidlige utfasingen av det massive kullkraftverket i Cirebon (se bilde i starten av innlegget).

Trumps tilbaketrekning fra FNs klimatyranni og de parallelle handlingene til asiatiske energigiganter er rett og slett en omkalibrering av globale prioriteringer:
- Nasjoner gjenopptar retten til å føre politikk forankret i egne økonomiske interesser i stedet for å følge «internasjonale» påbud fra en favorisert gruppe.
- Regjeringer og bedrifter investerer milliarder i utvinning og transport av hydrokarboner.
- Havner, rørledninger og raffinerier designet for å fungere som støtte i flere tiår bygges.

Nå er det tydelig: FN/IPCCs globale klimapåbud rakner overfor verdens største energiforbrukere
Fakta for FNs klimanarrativ er at Trump-administrasjonen rett og slett har avsluttet amerikansk deltakelse i et system som allerede var irrelevant for de faktiske beslutningene som tas av verdens største energiforbrukere.

Hva har holdt klimakrisenarrativet i live, og hvorfor rakner det så brutalt nå?
Jayaraj oppsummerer dette slik:
- Delvis overlevde fortellingen om en «energiomstilling» ved å bli presentert som uunngåelig. Den bløffen er avslørt.
- En overgang vil sannsynligvis skje en dag, men bare når ny teknologi viser seg å være rimelig og pålitelig.

Og til slutt, helt til funksjonelle alternativer foreligger:
- Klimaretorikken vil fortsette å avta etter hvert som investeringene i hydrokarboner akselererer.

Lenke: https://townhall.com/columnists/vijayjayaraj/2026/01/25/trumps-withdrawal-from-collapsing-climate-narrative-n2669991

["Where the f.... are all the climate activists now?"]

Et lokalt TV-selskap som var ute i Minneapolis' gater for å dekke demonstrasjonene i de 30 minusgradene som plager delstaten nå, kom i skade for å slippe gjennom denne kommentaren fra en ilter forbipasserende:

"Where the f.... are all the climate activists now?"
- han etterlyste visst dem han hadde sett i høstens klimademonstrasjoner under varmere værforhold....




 

[Har med satellitter]

I kveld kl. 2100 skal en ny rakett skytes opp nesten ett år etter at det forrige forsøket endte i eksplosjon:

NB:  Oppskyting er onsdag ettermiddag meldt utsatt på ubestemt tid. Årsak skal være samme trykkventil som ødela forrige forsøk. Vi får komme tilbake når de har fyrt av!


Andøya Spaceport da Isar skjøt opp en rakett i mars 2025. Foto: SIMON FISCHER / AFP / NTB

Asgeir Lund har en nyttig kommentar i dagens VG-artikkel om saken:
"Når det gjelder disse rakettene, så er det sivile, ikke militært. Disse rakettene er ment å skyte opp satellitter og andre forskningsbaserte ting. Jeg har selv fått omvisning på rakettbasen på Andøya, alt er sivilt og ikke hemmelig. Det var interessant å se hvordan de gjorde det. Et NASA i miniatyr."

Har med satellitter
Raketten skal denne gangen også ha med seg nyttelast, nærmere bestemt seks satellitter – når man også inkluderer den norskutviklede satellitten fra NTNU Orbit.


Kjellmar Oksavik

Professor og leder av romfysikkgruppen ved UiB, Kjellmar Oksavik, mener at det skal skje store ting på Andøya onsdag.
– Det er en historisk begivenhet. I den tiden vi lever i, er det ekstra viktig at Europa har kapasitet til å skyte opp raketter selv, sier Oksavik.

Europeiske aktører har skutt opp raketter med satellitter fra Fransk Guyana, men her er det begrenset kapasitet, påpeker professoren.
– Elon Musk og Space X har nå hele kaken, og de skyter opp flere raketter om dagen. Skal Europa henge med, er det ekstremt viktig at vi har mulighet til å skyte opp raketter selv. Den som kontrollerer verdensrommet, kontrollerer også verden.

Oksavik sier at håpet nå er at Isar og Andøya Space kommer i en skikkelig «steam» med mange oppskytinger.
– Da kan dette også bli en viktig næring for Norge – men vi må først få en vellykket oppskyting.

Lenke: https://www.vg.no/nyheter/i/2pd7vl/andoeya-proever-igjen-ny-rakettoppskyting-onsdag

[World Economic Forum (WEF) sin 56. årlige samling holdes i Davos-Klosters, Sveits, fra 19. til 23. januar 2026.]

World Economic Forum (WEF) sin 56. årlige samling holdes i Davos-Klosters, Sveits, fra 19. til 23. januar 2026.
Årets tema er "A Spirit of Dialogue".
Mer spesifikt skal forumet diskutere globale utfordringer som geopolitikk, teknologi, vekst, og klima under parolen om offentlig-privat samarbeid. Møtet skal fokusere på å "takle dagens komplekse skifter og utforske morgendagens muligheter gjennom kollektiv handling".

Hovedpunkter for WEF Davos 2026:

• Dato: 19. - 23. januar 2026.
• Sted: Davos-Klosters, Sveits.
• Tema: "A Spirit of Dialogue" (En dialogånd).
• Deltakere: Ledere fra næringsliv, regjeringer, internasjonale organisasjoner, sivilsamfunn og akademia.
• Fokusområder: Geopolitikk, økonomisk vekst, teknologisk transformasjon, bærekraft, og hvordan offentlig-privat samarbeid kan løse disse.
• Møtet skal utforske hvordan verden kan navigere i perioder med strukturelle endringer, økonomisk usikkerhet og rask digital utvikling

Kommentar til agenda:
Vi noterer at klima ikke lenger er dyttet fram som primærtema, faktisk diskret pakket inn i saksområder som tyder på at man ikke lenger finner det like gunstig å fortsette den tidligere rå lobbysimen for midler til typisk spekulativ klimaindustri.
Også her synes Bill Gates' kritikk om rådende klimapolitikks selvskadende virkning på både statsøkonomier, forretningsmessig lønnsomhet og miljø å ha hatt en avskremmende virkning på den mest primitive klimaaktivismen.

Her kan dere gå inn selv og sjekke hvordan WEF presenterer sitt programfokus:
Hovedsiden: https://www.weforum.org/meetings/world-economic-forum-annual-meeting-2026/
Programoversikt: https://www.genevaenvironmentnetwork.org/events/world-economic-forum-annual-meeting-2026/

Og selvsagt blir det interessant hva Trump vil kline til med denne gangen?



Vi får følge med utover uken og se hvordan bildet blir etter hvert.

[En stor lettelse for oljenæringens behov for investeringsteknisk forutsigbarhet:]

En stor lettelse for oljenæringens behov for investeringsteknisk forutsigbarhet:
Dette er gledelig: Regjeringen trosser klimaposerings- og saboteringsforsøkene fra SV, MDG, Venstre og delvis Rødt og deler ut 57 utvinningstillatelser til 19 olje- og gasselskaper gjennom TFO-ordningen, som gjelder modne områder på norsk sokkel. Funn i slike områder kan ofte bygges ut raskt, og prosjektene er ofte lønnsomme og raskt nedbetalt. I fjor ble for eksempel funnene Lofn og Langemann gjort i en TFO-lisens som ble delt ut i 2022.



Av de 57 tillatelsene ligger 31 i Nordsjøen, 21 i Norskehavet og fem i Barentshavet.

Den 26. ordinære konsesjonsrunden blir imidlertid ikke gjennomført i år, opplyser regjeringen (jfr. SVs sabotering i forrige stortingsperiode). I stedet vil områder som har blitt nominert til denne runden bli tatt inn som del av den kommende TFO-runden for 2026.

Aktørene som får tilbud om flest nye tillatelser er Equinor, Aker BP, DNO og Vår Energi:
Disse selskapene får tilbud om nye utvinningstillatelser etter TFO-runden for 2026, ifølge regjeringen (andeler/operatørskap):

• Aker BP ASA (22/12)
• Concedo AS (2/1)
• ConocoPhillips Skandinavia AS (1/1)
• DNO Norge AS (17/4)
• Equinor Energy AS (35/17)
• Harbour Energy Norge AS (9/4)
• INPEX Idemitsu Norge AS (5/1)
• Japex Norge AS (2/0)
• Lime Petroleum AS (1/0)
• OKEA ASA (3/1)
• OMV (Norge) AS (4/2)
• Orlen Upstream Norway AS (6/0)
• Pandion Energy Norge AS (1/0)
• Petrolia NOCO AS (1/1)
• Repsol (2/2)
• Source Energy AS (2/0)
• TotalEnergies EP Norge AS (1/0)
• Vår Energi ASA (14/6)
• Wellesley Petroleum AS (5/5)

Venter med 26. konsesjonsrunde
Stortinget vedtok i fjor at det også skal lyses ut helt nye, umodne områder gjennom 26. ordinære konsesjonsrunde, som SV fikk utsatt i forrige stortingsperiode.
Stortinget ønsket opprinnelig å lyse ut 26. runde i starten av 2026, men det blir ikke gjennomført i 2026, opplyser regjeringen. Den viser til at områdene som bransjen ønsker seg i stedet blir omfattet av den kommende TFO-runden i 2026.

«Som følge av petroleumsfaglige vurderinger omfatter den foreslåtte utlysingen arealer som selskapene har nominert til 26. konsesjonsrunde. Det blir derfor ikke gjennomført en 26. konsesjonsrunde i 2026», skriver Energidepartementet i en melding.

[Trump vil som kjent ha Grønland, ved å eie, leie, eller erobre.]

Trump vil som kjent ha Grønland, ved å eie, leie, eller erobre.
Han angir sikkerhetspolitiske årsaker som sentrale bak kravene for dette.
Siste del av dette innlegget tar for seg en fyldig gjennomgang av USAs bakgrunn for kravene.
Jeg håper mange tar seg bryet med å lese dette, det kan dukke opp mange overraskende historiske fakta som ikke dekkes så godt i den løpende pressedekningen. 

Kort om Grønland
Grønland er verdens største øy og er et selvstyrt område innenfor Kongeriket Danmark. Geografisk hører den til Nord-Amerika (Canada), men politisk/administrativt til Europa (først Norge, så Danmark).
Grønland har hatt hjemmestyre siden 1. januar 1979. Grønlands parlament er Grønlands Landsting, der alle beslutninger som angår Grønlands interne styring tas. Landstinget har 31 medlemmer, og møtes to til fire ganger i året, i Nuuk. Parlamentet er valgt for en fireårsperiode.
Områder som angår både Grønland og Danmark kan kun avgjøres i samarbeid mellom Landstinget og Folketinget. Disse anliggender omfatter bl.a.: utenriks- og forsvarspolitikk, politi og domstoler, valuta og hele råstoffområdet.

Om vi ser på de geografiske, historiske og etniske forhold er USA, med unntak nyere militæravtaler, faktisk uten kravgrunnlag:

1. Geografisk er det Canada som er "naturlig" eier:


Forholdet til Canada
Canada er Grønlands nærmeste nabo og inuit-folk lever tradisjonelt i begge områdene. Grønland og Canada har hatt disputt om grensen i havet ved Hans Ø. Grønland har inngått økonomisk samarbeidsavtale med Canada.

2. Opprinnelig etnisk bosetning er kanadiske inuitter (fra 900-tallet) og norrøne (fra ca. 985)
Det er usikkert når inuittene vandret inn fra de kanadiske øyer, men mye tyder på at det skjedde ca. år 900. Det var omtrent samtidig eller litt før den norrøne koloniseringen.

3. Den norrøne bosetningen er den som har satt mest spor historisk:
Under ledelse av Eirik Raude kom de første norrøne menneskene fra Norge og Island i 985 eller 986. De norrøne anla sine gårder på Grønlands sørvestkyst i nærheten av de moderne Julianehåb og Godthåb. De livnærte seg av buskapshold, jordbruk og fangst og fiske. Eksport av hvalrosstann og vadmel til Europa var lenge en viktig inntektskilde. Fra Grønland utforsket Eirik Raudes sønn Leiv Eiriksson Nord-Amerikas kyster som fikk navnene Helluland, Markland og Vinland.
Det ble bygget 22 kirker, 2 klostre og etablert et eget norsk bispesete. Grønland ble i 1152 underlagt erkebiskopen i Nidaros. Grønlands bispestol fungerte fram til skipsfarten til Norge stilnet en gang på 1400-tallet. Det er fremdeles et mysterium hva som til sist skjedde med den norrøne befolkningen. Kongens skip «Knarren» besøkte av og til Grønland inntil Svartedauden. Den siste biskop på Grønland døde i 1377. Nye biskoper ble utnevnt uten å reise. Den siste sikre observasjon daterer seg til et bryllup i Hvalsey kirke i 1408. Den siste båten fra Grønland kom til Norge i 1410. Arkeologiske utgravinger har funnet tegn på at de siste nordboere på Grønland kan ha vært i live rundt år 1500

4. Historisk er det først Norge, så Danmark som har administrert Grønland:
Grønland inngikk i Norgesveldet i 1261. Etter reformasjonen ble Grønland direkte underlagt København. I 1814 ble realunionen mellom Danmark og Norge oppløst som følge av Kieltraktaten, og Norge ble tvunget inn i en ny union med Sverige. De gamle norske skattlandene Island, Færøyene og Grønland fulgte derimot ikke med Norge, men ble beholdt av Danmark og innlemmet i riksfellesskapet.

USAs samlede historikk for Grønland
Siden Trump nå agiterer så sterkt for amerikansk overtakelse av Grønland kan det trenges en oppsummering over dette:
1) USA har intet geografisk eller langvarig historisk eller etnisk grunnlag for å hevde eierskap til Grønland.
2) Politisk/militært har USA imidlertid en del å slå i bordet med: USA har siden 1941 hatt hovedansvar for forsvaret av øya med betydelig militær aktivitet særlig under den kalde krigen. Per 2026 er imidlertid bare Thule-basen i drift.


Thule Air Base

Noen relevante historiske forhold:
- I 1867 foreslo utenriksminister William H. Seward å kjøpe Grønland og Island fra Danmark; det ble ikke sendt noe konkret tilbud til Danmark. Bakgrunnen var det nylige kjøpet av Alaska og antakelser om verdifulle mineraler og fisk

- President Theodore Roosevelt var bekymret for om Tyskland ville ta kontroll over dansk og nederlandsk Vestindia, og foreslo i 1903 å kjøpe disse koloniene og samtidig anerkjenne dansk suverenitet over Grønland.

- Den amerikanske ambassadøren i København foreslo i 1910 å bytte Mindanao mot Grønland og Dansk Vestindia. Tidlig på 1900-tallet var ikke Grønland helt kartlagt: Ved ekspedisjoner i 1907 og 1912 ble det avklart at Peary Land ikke er en egen øy som USA kunne gjøre krav på.

- I 1916 solgte Danmark Dansk Vestindia til USA og fikk i den forbindelse USAs anerkjennelse for å utvide sin kontroll til hele Grønland utover de opprinnelige koloniene på Vest-Grønland. I et tillegg til salgsavtalen for Vestindia signerte Robert Lansing på at USA ikke ville motsette seg at Danmark tok politisk og økonomisk kontroll over hele øya. Danske myndigheter på Grønland utvidet i 1921 handelsmonopolet til hele Grønland.

Andre verdenskrig:
- Under andre verdenskrig ble Danmark okkupert av Tyskland og kommunikasjonen med Grønland, Island og Færøyene ble brutt.

Etter krigen og Monroe-doktrinens evt. relevans for vår tid:
Monroe-doktrinen (1823) er et amerikansk utenrikspolitisk prinsipp som erklærte at Europa ikke skulle kolonisere eller blande seg inn i saker på de amerikanske kontinentene (den vestlige halvkule), og USA ville tilsvarende ikke blande seg inn i europeiske konflikter. Trumps krav om Grønland nå kan ses som et brudd på Monroe-doktrinen, se videre.
- Etter krigen fryktet USA at Grønland av fiendtlige makter kunne bli brukt som springbrett for angrep på Nord-Amerika og amerikanske myndigheter og mente det var behov for å fylle maktvakumet etter den tyske okkupasjonen av den europeiske delen av Grønland. Fra før (Act of Havana, juli 1940) hadde USA inngått avtale med de latinamerikanske landene om at territorier i Amerika tilhørende europeiske stater okkupert av aksemaktene om nødvendig skulle styres av de amerikanske landene (Canada var en del av Storbritannia og ikke del av avtalen). Havana-avtalen reflekterer deler av Monroedoktrinen uten å nevne den konkret. USA hadde på egen hånd erklært No Transfer-doktrinen som innebar at territorier i Amerika ikke kunne overdras til aksemaktene.

- Den danske ambassadøren i Washington, Henrik Kauffmann, inngikk 9. april 1941 på egen hånd avtale om at USA skulle ivareta forsvaret av Grønland ved å opprette alle nødvendige militære installasjoner og anlegg. USA skulle være Grønlands beskytter inntil Danmark var fritt.

- USA anerkjente Kauffmann som representant for det frie Danmark. Kauffmann la til grunn at han opptrådte på vegne av den danske kongen som hersker over Grønland og USA respekterte dansk suverenitet. I noteutveksling mellom Kauffmann og Cordell Hull knyttet til avtalen nevnes det at Grønland ligger innenfor Monroedoktrinens område. Avtalen ga USA rett til å anlegge baser og oppføre installasjoner på Grønland uten avklaring med myndighetene i København. USA påtok seg å sørge for nødvendige forsyninger til Grønlands befolkning mens krigen pågikk.

- Kystvaktfartøyer fra USA ble sendt til Nordøstgrønland våren 1941 for å hindre fiendtlige makter å etablere baser eller landsette styrker. Fangstfolkene på Nordøstgrønland ble evakuert sommeren 1941 og det ble samtidig satt i gang patruljering med hundesleder bemannet av politimenn samt norsk, danske og grønlandske fangstfolk.

- I september 1941 forsøkte tyske styrker å sette opp en værvarslingsstasjon på Nordøstgrønland (Tyrolerfjorden) ved hjelp av en norsk selfangstskute ført av Hallvard Devold; skuta ble tatt i arrest av amerikansk kystvakt.

- Før USA kom med i krigen brukte tyske myndigheter dansk og norsk mannskap for å militær konflikt. Tyske styrker sendte flere ekspedisjoner lykkes utover i krigen å sette opp værvarslingstasjoner på Nordøstgrønland og det forekom trefninger med dansk politi. Etter amerikanske operasjoner høsten 1944 var det slutt på den tyske aktiviteten.

- I juli 1941 ble Grønland okkupert av amerikanske styrker og i oktober 1941 begynte styrker under ledelse av oberst Bernt Balchen å anlegge en flyplass i Søndre Strømfjord. Uten forbindelse med Europa var Grønland avhengig av USA og var underlagt amerikansk jurisdiksjon.

- I 1942 og 1943 ble Grønland brukt som transit da omkring 1 million soldater og fly ble overført til Europa (Operation Bolero). Værstasjonene på Grønland var viktige for værvarsel for Atlanterhavet og Nord-Europa. Ved slutten av krigen var 17 amerikanske baser hvorav 4 marinebaser på Grønland samt en kjede av værstasjoner. Værstasjonene på Grønland ble kombinerte med radio- og radarstasjoner. Værobservasjonene fra Grønland ble svært viktige for alliert krigføring i Europa og ble blant annet brukt for å fastsette tidspunkt for landgang i Normandie.

NATO og 1951-avtalen
Ved slutten av andre verdenskrig (12. mai 1945) ble 1941-avtalen ratifisert av Rigsdagen under antakelse av at avtalen snart ville bli avsluttet i og med at krigen var over. Danmark ønsket etter krigen å videreføre nøytraliteten.

- I 1946 foreslo utenriksminister James F. Byrnes at USA kunne kjøpe Grønland og Harry Trumans regjering la frem ulike måter en overdragelse kunne skje på. Interne notater i utenriksdepartementet antydet en pris på 100 millioner dollar.

- I 1947–1948 forsøkte danske myndigheter å overtale USA om at amerikansk nærvær på Grønland var overflødig i fredstid, mens USA ville beholde retten til å bruke Grønland militært.

- NATO ble opprettet i 1949 med Danmark som medlem og Danmark forlot med det nøytralitetspolitikken. I 1949–1951 ble relasjonen til USA diskutert i forbindelse med NATOs regionale planlegging.

- I desember 1950 besluttet USAs myndigheter å etablere en stor strategisk flybase i Thule nord på Grønland.

- På 1960-tallet fikk Eisenhower avslag da han luftet spørsmålet om kjøp overfor Frederik IX.
- I 1953 ble 30 familier tvangsflyttet omlag 150 km for å gi plass til luftvern nær Thule-basen.

I 1951 inngikk Danmark og USA avtale til erstatning for 1941-avtalen, etter betydelig press.
Avtalen skulle gjelde så lenge NATO-pakten gjelder, bygger på NATO-samarbeidet og gir Danmark større ansvar. Avtalen innebar vidtrekkende og tilnærmet uhindret amerikansk militært nærvær på Grønland. USA kunne etter 1951 etablere nye militære anlegg på Grønland bare etter godkjenning fra danske myndigheter. Anlegg av Thulebasen ble i hemmelighet igangsatt straks etter avtalen ved «Operation Blue Jay» og den ble offentlig kjent i 1952. Lasteskipene med forsyninger til Thule ble ledet av isbryter.

- Thulebasen gjorde det mulig for strategiske bombefly som B-52 å nå sentrale deler av Sovjetunionen under den kalde krigen, mens de eldre basene sør på Grønland var innrettet mot å forsyne Vest-Europa under andre verdenskrig. I 1958 oppførte USA en radarstasjon i Thule for tidlig varsling av ballistiske missiler uten særlig debatt, mens utvidelse med ny radar 1987 var omstridt. Thule-radaren var tenkt å ha en viktig rolle i USAs anti-ballistiske missilforsvar påbegynt på 1990-tallet.

- I 1968 styrtet et fly ved Thule og det fremkom at flyet hadde atomvåpen ombord; det kom etterhvert frem at den danske regjeringen i stillhet hadde akseptert atomvåpen på Grønland i strid med Danmarks offisielle linje.

Avtalen av 1951 gjelder fortsatt.
Basene på Grønland var langs den korteste luftlinjen mellom Sovjetunionen og sentrale deler av USA (østkysten og rundt de store sjøene).
- Under den kalde krigen ble 17 baser etablert.
- I 2026 eksisterer bare en av disse og mange av basene fra andre verdenskrig og den kalde krigen er demontert.

Colin Powell besøkte i 2004 Grønland som den første utenriksminister fra USA
Det ble inngått avtale om oppgradering av Thule-basen. Avtalen fra 2004 innebar en fornyelse av 1951-avtalen og ble inngåt med Grønlands egne myndigheter som en av partene.

Trumps regjeringer
I august 2019 ble det kjent at USAs president Donald Trump hadde sagt at USA var interessert i å kjøpe Grønland fra Danmark, men dette ønsket ble karakterisert av den danske statsministeren Mette Frederiksen som «absurd».

Nå i 2026, like etter USAs intervensjon i Venezuela 2026 uttaler Donald Trump altså at USA trenger Grønland av hensyn til nasjonal sikkerhet. Trumps stabssjef Stephen Miller uttalte at Grønland selvsagt burde være en del av USA, problematiserte Danmarks krav på Grønland, sa at ingen ville militært forsvare Grønland. Ifølge Marco Rubio er kjøp mest aktuelt, noe som ville kreve bevilgning fra kongressen.

Danmarks siste vurderinger pr januar 2026
Utenrikskomiteen i Danmark holdt et krisemøte 6. januar 2026 for å diskutere truslene fra Trump og hans administrasjon, som de sa de tok på alvor, men at administrasjonen i USA ikke hadde et korrekt bilde.
De nordiske landende kom med en felles uttalelse der de forpliktet seg til å bevare sikkerhet, stabilitet og samarbeid i Arktis, og at saker som omhandler Danmark og Grønland må bestemmes av dem alene.
EU uttalte at ingenting kan bestemmes om Danmark eller Grønland uten Danmark og Grønland, og at de hadde EUs fulle støtte.
 
Kilder: Standard leksikalske kilder som Store Norske, Wikipedia, og div. fagartikler. Ingen gjemt, ingen glemt.

[USA]

Spetakkelet i USA har vi omtalt i egen tråd. Utviklingen der kan få internasjonale konsekvenser.
Det er imidlertid flere viktige - i utgangspunktet indrepolitiske - konflikter i verden nå som kan utvikle seg til storinternasjonale konflikter:
- Israel/Gaza og Ukraina er så vedvarende gjennomlyst over mange år i alle media at vi lar det ligge foreløpig, og ser litt nærmere på de nye konfliktbildene:
- Venezuela er i en avventende og uavklart situasjon mens man venter på hva som skal erstatte Maduro-regimet. Her kan ting gli noenlunde over, eller man kan i verste fall få stormaktsinvolvert krig ala Ukraina.

Verdens hovedfokus er nå mot Iran
- Det alvorligste potensialet - og også det mest håpefulle for verdensfreden - er likevel om det religiøse skrekk- og terrorregimet i Iran vil falle ved en videre eskalering av de voldsomme gateoppløpene som er igang. Det er lov å håpe, foreløpig myrder presteskapets tropper for fote blant demonstrantene i gatene.



Det spesielle med Iran-saken er at den angår alle de forannevnte konfliktområdene:
USA har truet med å reagere hvis Iran dreper demonstranter, noe som allerede har skjedd. Antall drepte er usikre, men anslag varierer helt opp til 2000, og ser ut til øke fortere enn man klarer å telle nå. Landets regime har samtidig varslet gjengjeldelse hvis USA angriper, og truer også med angrep mot Israel.


Ikke godt å si hvor mange av disse demonstrantene i Teherans gater som fremdeles lever?

Det er vel lov å håpe at terrorregimet Iran kan bli stanset snart?

[Hvor langt kan denne protest- og aksjonsbølgen utvikle seg?]

Hvor langt kan denne protest- og aksjonsbølgen utvikle seg?
Etter at den 37 år gamle anti-ICE aktivisten Renee Nicole Good onsdag ble drept av en føderal ICE-agent i Minneapolis, ble det meldt at over 1000 «ICE Out for Good»-markeringer skulle mobiliseres denne helgen over hele USA.
Hvor mye som er gjennomført, og hvordan dette utvikler seg videre gjenstår å se etter hvert som media rapporterer. Det er imidlertid grunn til å være bekymret:
- Vokser disse demonstrasjonene og aksjonene i omfang og alvor opp mot det man opplevde rundt George Floyd i mai 2020 (se nedenfor) vil kanskje flere ønske å kommentere på denne tråden etterhvert?
For i siste instans er vi her selvsagt i sentrale krysslinjer for pro et contra-debatten rundt Trump-administrasjonen.


ICE-VAKT: Her står Immigration and Customs Enforcement (ICE) vakt utenfor Bishop Henry Whipple Federal Building under en demonstrasjon mot økt håndheving av innvandringsregler, i Minneapolis, Minnesota, USA, 10. januar 2026. Foto: Tyrone Siu/Reuters/NTB

Oppspillet
Drapet på Renee Nicole Good skjedde i forbindelse med at Good (og andre aktivister) brukte bilene sine til å blokkere gatene for å markere protest mot ICEs tilstedeværelse og oppdrag om å hente inn ulovlige immigranter i Minneapolis. Men protestene begynte flere dager før:
Demonstrasjoner ved ICE-hovedkvarteret nær flyplassen i Minneapolis endte i sammenstøt mellom ICE og demonstranter torsdag og fredag. Ved hotellet i sentrum av Minneapolis hvor en gruppe ICE-agenter bor dukket flere hundre demonstranter opp og kastet snø, is og stein mot politiet.
Ifølge politiet ble minst 30 personer pågrepet. Denne voldshendelsen skjedde kort tid etter at rundt 2000 føderale tjenestepersoner ble sendt til Minneapolis i det Homeland Security-departementet kalte «den største DHS-operasjonen noensinne». Minnesotas guvernør Tim Walz, demokrat, hadde allerede fyrt opp stemningen ved å fordømme utplasseringen som et «hensynsløst» eksempel på «reality-TV-styring».

Reprise på tumultene rundt drapet på George Floyd i 2020?
Som mange sikkert husker var samme by og samme område åstedet for en opphetet kriminalsak den 25. mai 2020 der den 46 år gamle afroamerikanske mannen George Floyd ble drept under en pågripelse på åpen gate. Hendelsen fant sted midt på dagen med mange tilskuere som vitne, og førte til store demonstrasjoner og opptøyer som etterhvert spredte seg over hele USA og flere andre land. Det er de mest omfattende demonstrasjonene og urolighetene siden slutten av 1960-tallet. Emneknaggen #georgefloyd hadde i løpet av to uker etter dødsfallet blitt brukt 2,3 millioner ganger på det sosiale nettverket Instagram, sammenlignet med 2,5 millioner for #metoo siden 2017. På Twitter og Instagram har emneknaggen særlig blitt brukt i USA og Vest-Europa.

Det som har antent lunta denne gangen er som nevnt drapet på Renee Nicole Good, og den raskt utviklende striden om skyldfordeling. La oss se hvordan denne debatten føres i amerikanske media:

Ett av mange oppsummerende forsøk på å klarlegge handlingsfakta:
WKTV er en TV-stasjon i Utica, New York, USA, tilknyttet NBC og CBS, men synes å være pro-republikansk.
Dette bør man ha i bakhodet når saken ettergås her, selv om programlederen understreker at man bare prøver å gjennomgå handlingsfakta opp mot foreliggende føderal og statlig lovgivning:

Lenke: https://youtu.be/Y04ndAPynMk

[Allerede kjent at USA trekker seg fra FNs klimapanel IPCC og Parisavtalen]

Det er ikke småtteri hva Trump nå går løs på av internasjonale organisasjoner.
 
Allerede kjent at USA trekker seg fra FNs klimapanel IPCC og Parisavtalen
Men ifølge The New York Times har USAs president Donald Trump nå også skrevet under på en ordre som trekker USA ut fra hele 66 internasjonale organisasjoner. Det hvite hus, som foreløpig ikke navngir noen av organisasjonene, oppgir at de «ikke lenger tjener amerikanske interesser».
Uansett, ordren omfatter 31 FN-organisasjoner og 35 organer som ikke er tilknyttet FN, fremgår det av en uttalelse fra Det hvite hus på X.


Parisavtalen vedtatt i 2015: USA utmeldes formelt den 20. januar 2026

Men NYT mener altså å vite at FNs klimakonvensjon (UNFCCC) og FNs klimapanel (IPCC) er blant organene som USA forlater. Trump trekker også USA ut av Det internasjonale byrået for fornybar energi (IRENA), Den internasjonale solalliansen (ISA) og Verdens naturvernunion (IUCN), skriver avisen.

De 66 nye utmeldelsene kommer i tillegg til tidligere utmeldelser
Trump har fra før trukket USA ut fra en rekke internasjonale organer, blant dem FNs menneskerettighetsråd og Unesco. Trump har tidligere også kunngjort at USA skal trekke seg ut av Paris-avtalen og Verdens helseorganisasjon (WHO). Uttrekkingen av Paris-avtalen trer i kraft 20. januar.

Utenriksminister Marco Rubio om bakgrunnen for utmeldelsene
New York Times har også forhørt seg om saken med Rubio: 
- Som denne listen begynner å vise, så har det som begynte som et pragmatisk rammeverk av internasjonale organisasjoner for fred og samarbeid utviklet seg til et vidt spekter med globalt styre, ofte dominert av progressiv ideologi og avkoblet fra nasjonale interesser, svarer USAs utenriksminister Marco Rubio.

[Varm El Nino på retur: Desember 2025 fortsatte fallet fra nov 2025]

Varm El Nino på retur: Desember 2025 fortsatte fallet fra nov 2025
Dr. Roy Spencer har lagt fram de satelittbaserte UAH-målingene for global temperatur i desember 2025, samt at han kommenterer på de siste års trend. Desember 2025 fortsatte fallet fra nov 2025:



Versjon 6.1 global gjennomsnittlig nedre troposfærisk temperatur (LT)-anomali for desember 2025 var +0,30 grader C, en avvik fra gjennomsnittet 1991-2020, ned fra november 2025-verdien på +0,43 grader C.

Ingen endring i arealgjennomsnittlig lineær temperaturtrend fra januar 1979 til desember 2025:
Den globale arealgjennomsnittlige lineære temperaturtrenden i versjon 6.1 (januar 1979 til desember 2025) ligger fortsatt på +0,16 grader/C/tiår (+0,22 °C/tiår over land, +0,13 °C/tiår over hav).

Kommentarer til de nyeste målingene:
Tross fall på slutten av 2025 så var 2025 var det nest varmeste året (dog langt bak El Nino-toppede 2024) i 47-års oversikten. Det kaldeste året hos UAH er som kjent 1985, mens 2024 virkelig var et uvanlig varmt år, "mer enn det som kan tilskrives El Niño alene" som Spencer skriver. Her er det lansert flere forklaringer, bl.a. endringer i skysystemene og albedoeffekter, samt større endringer i den globale luftsirkulasjonen. Som alltid, liten enighet i de ulike miljøer.

PS: Miljøer som er lei av medienes klimaalarmisme rundt kortvarige værendringer koser seg nå selvsagt med å utmeisle det pågående temperaturfallet slik:

[Statoil var blant oljeselskapene som led store tap pga. nasjonaliseringen i 2006]

Etter Trumps spektakulære raid midt inne i landet og uthenting av Maduro er det selvsagt mange spekulasjoner rundt hva som vil skje videre. Trump sier bl.a. at USA skal sørge for at det igjen gis adgang for utenlandske selskaper å investere i landets oljesektor.

Vel, først må man vite at det kreves endring av lovene i Venezuela for at større investeringer fra utenlandske oljeselskaper i det hele tatt skal være tillatt. Venezuela nasjonaliserte nemlig oljeindustrien på 1970-tallet, og i 2006 ble det beordret en tvungen omstilling til drift som kontrolleres av det statlige selskapet PDVSA. Vilkårene krevde at staten skulle bli majoritetsaksjonær i alle selskaper som drifter i landet.
Les: Utenlandske selskaper ble rett og slett fratatt sine eierandeler.
Amerikanske selskaper som tidligere hadde drift i Venezuela – ExxonMobil og ConocoPhillips – forlot landet i 2007 da de nektet å godta disse nye vilkårene innført av Chávez.

Statoil var blant oljeselskapene som led store tap pga. nasjonaliseringen i 2006
Men daværende AP-regjering hadde store problemer med å løfte sin stemme mot det man trodde ville bli en utviklingsfremmende (hark hark) sosialistisk (trippelhark) regjering. I begeistring for et antatt "søsterparti" klarte verken Ap eller de andre nordiske sosialdemokratiske partiene å forutse et rent diktatur ta form rett foran nesen på dem. Nå har nok dagens AP lært litt mer om dette (selv om Barth Eide ustanselig fortsetter å sprette rundt som den norske storpolitiske mentor for verdenssamfunnets sanne edelhet), men dagens leke- og posørparti SV har dessverre på sørgeligste vis beholdt rollen som "Maduro-forståelsesfullt" parti. 

Verdens største oljereserver - ekstremt dårlig forvaltet siden Chávez og Maduro tok over
På grunn av de internasjonale sanksjonene er det få importører av venezuelansk olje:
- Kina kjøper omtrent 80 prosent av den via Malaysia.
- Rundt 5 prosent går til Cuba i henhold til avtaler mellom de to landene.

USA griper aktivt inn i oljeeksporten
Venezuela er avhengig av såkalte «spøkelsestankere» for å omgå sanksjonene. Disse bruker knep som blant annet falske flagg og falske ruter. Bl.a. fartøyet M/T Skipper er blitt beskrevet som et slikt tankskip. Det ble avskåret av USAs militære som del av en oljeblokade mot Venezuela som ble kunngjort i desember.


Vil USA gripe enda mer inn mot dagens maritime oljeeksport?

Ingen regel uten unntak - Chevron drifter fortsatt
En liten del av Venezuelas olje blir produsert av det amerikanske selskapet Chevron. Selskapet opererer under en spesiell lisens utstedt av USA som tillater dem å ha et samarbeid med PDVSA. De eksporterer også deler av produksjonen, særlig til det amerikanske markedet. De har imidlertid ikke lov til å overføre penger til den venezuelanske staten og betaler derfor skatter og avgifter i råolje.

Trump ønsker "tilbakebetaling av stjålet olje"
John Plassard i Cite Gestion Private Bank sier til AFP at oljen som eksporteres fra Venezuela under embargoen er olje som blir stjålet fra verdenssamfunnet, herunder at denne oljen blir utvunnet takket være amerikansk utstyr og investeringer som skjedde før Chávez' nasjonaliseringer. Lørdag sa Trump at han vil at amerikanske oljeselskaper skal dra tilbake til Venezuela og utnytte landets enorme oljereserver.
– Vi må være omgitt av trygge og sikre land, og vi må også ha energi, noe som er veldig viktig, sa Trump.
Han la til at mye penger kommer opp av bakken og hevdet at USA kommer til å få tilbakebetalt alt de bruker i Venezuela.
Men Plassard mener at et viktig underliggende amerikansk mål er å presse ut kinesiske aktører fra det amerikanske kontinentet, inkludert å frata Kina innflytelse over Panamakanalen – som mye av Venezuelas olje passerer gjennom.

Hvem skal stå for investeringene i en evt. revitalisering av Venezuelas oljeindustri?
Enhver gjenoppliving av produksjonen vil kreve betydelige investeringer etter år med dårlig forvaltning og underinvestering, sier Giovanni Staunovo fra UBS til AFP. Men hvorvidt amerikanske oljeselskaper vil villig og raskt begynne et løp i Venezuela gjenstår å se:
- Først, oljeselskapene kommer trolig til å ønske seg sikkerhet for et stabilt og forutsigbart regime i landet før de er villige til å gå inn med tunge investeringer.
- Dernest, de amerikanske oljegigantenes hovedansvar er overfor aksjonærene deres, ikke myndighetene, sier Ole Hansen, analytiker i Saxo Bank.
– Med det i tankene tviler jeg på at vi ser en økning i interessen for å dra tilbake til Venezuela med det første.

Ikke overraskende: De store oljeselskapene viser ikke kortene foreløpig
ExxonMobil svarte lørdag ikke på forespørsler fra AP om kommentar til utviklingen. ConocoPhillips-talsperson Dennis Nuss sier på epost til AP at selskapet følger utviklingen i Venezuela og de mulige ringvirkningene for global energiforsyning og stabilitet.
– Det er for tidlig å spekulere i framtidig forretningsaktivitet eller investeringer, sier han.

Chevron, som altså fortsatt har virksomhet i Venezuela, sier de fortsetter driften.
– Chevron fokuserer på våre ansattes sikkerhet og velvære, samt integriteten til våre midler. Vi fortsetter driften i full overensstemmelse med alle relevante lover og forskrifter, sier talsperson Bill Turenne til AP.

Verdenssamfunnet har allerede begynt spørre: Hvem eier oljen?
Om USA tar kontroll over Venezuelas oljevirksomhet, vil det reise en rekke juridiske spørsmål:
– For eksempel blir det et stort spørsmål om hvem som egentlig eier oljen i Venezuela, sier Matthew Waxman, jussprofessor ved Columbia-universitetet i USA og tidligere nasjonal sikkerhetsfunksjonær for George W. Bush-administrasjonen.
– En okkuperende militærmakt kan ikke berike seg selv ved å ta en annens stats ressurser, men Trump-administrasjonen kommer trolig til å hevde at den venezuelanske regjeringen aldri hadde rett til dem, sier han.

Maduro-raidet: Folkerettslig eller sivilrettslig?
Waxman understreker også at Trump-administrasjonen har vært svært avvisende til folkeretten når det gjelder Venezuela. Som kjent sier USA så langt at angrepet og uthentingen av Maduro er sivilrettslig relatert til forbrytelser, og ikke skal angå folkeretten.
Dette bare som en oppvarming til de kommende tumulter i Venezuela-saken!

Nå kom forresten en interessant artikkel i Wall Street Journal: "Vil Trump godta Maduro 2.0?"
Eller vil han kreve at en variant av opposisjonen trer inn? Uansett anses det lite sannsynlig at USA vil kopiere sine mislykkede forsøk bl.a. i Irak på å ta direkte styring innenfra.
Lenke: https://www.wsj.com/opinion/dont-settle-for-maduro-2-0-9853366c?mod=opinion_lead_pos2
Lenke til flere oppslag om samme sak: https://www.finansavisen.no/samfunn/2026/01/05/8318487/wall-street-journal-vil-trump-godta-maduro-2-0

Kilder:
Siden dette er en opphetet politisk heksegryte for tiden og ikke akkurat vitenskap, er man overlatt til å innhente foreliggende tall og info fra energibyråene og nyhetsorganer som AFP/NTB.[/b]

[Urovekkende ny forskning for CO2-basert klimaalarmisme]

Urovekkende ny forskning for CO2-basert klimaalarmisme
En ny studie (Bhatta 2025) viser at global oppvarming var betydelig mer uttalt tidlig på 1900-tallet og før 1940 enn oppvarmingen etter 1979 som notoriske klimaalarmister konsekvent forlanger å vise til som "enestående"- samtidig som det skal snakkes minst mulig om den ca. 30-årige kalde etterkrigsperioden fram til 1979 på stigende CO2-nivåer).

Men påstandene om denne "enestående" oppvarmingen etter 1979 er ikke sanne iht. de nye funnene:
Nå er det altså kommet en omfattende analyse av forrige varmeperiode, dvs. før oppvarmingen etter 1980. Og det mest interessante her - og tilsvarende urovekkende for tilliten til CO2-hypotesen - er selvsagt at studien viser at under den raske oppvarmingsfasen fram til 1940 var CO2-utslippene 8,6 ganger lavere enn fra 1983 til 2024!.



Studien er enda et eksempel på hvor lite CO2-hypotesen tåler å bli testet mot lengre tidsperioder enn de to oppvarmende tiårene etter 1979 med samvarians mellom stigende CO2 og stigende temperaturer. For denne nye studien falsifiserer CO2-hypotesen ved å dokumentere perioder der global temperatur like godt stiger på lave CO2-nivåer. Dette står selvsagt da i sterk motstrid med det rådende klimanarrativ om at det nesten helt alene er CO2 som er dominant klimadriver. 
Her er studiens harde data:

Global oppvarming med 0,022°C/år fra 1899 til 1940
Studien er basert på 60 millioner daglige maksimums-/minimumstemperaturer fra 1600 globale værstasjoner i 29 land. Dataene viser at kloden ble varmet opp med 0,022°C/år fra 1899 til 1940, en 42-årsperiode hvor kumulative CO2-utslipp bare utgjorde 139,6 GtC.

Global nedkjøling med -0,011°C/år de neste 42 årene (1941-1982)
Deretter, i løpet av de neste 42 årene (1941–1982), sank de globale temperaturene med -0,011°C/år, selv om de samlede CO2-utslippene økte til 460,0 GtC. Med andre ord mer enn tredoblet CO2-utslippsratene seg fra 1940- til 1980-tallet etter hvert som de globale temperaturene sank.

Er CO2-hypotesen en troverdig forklaring på at global oppvarming kom tilbake på 1980-tallet?
I løpet av de neste 42 årene (1983–2024) var oppvarmingsraten, 0,017°C/år faktisk ikke like sterk som tidlig på 1900-tallet. Denne langsommere oppvarmingen er helt sentralt å få synliggjort fordi de samlede CO2-utslippene var 1 209,8 GtC i denne siste perioden, et nivå som er 8,6 ganger høyere enn fra 1899 til 1940. Dermed rakner CO2-hypotesen like mye på denne perioden som den "står seg" på oppvarmingsperioden etter 1980.

Med stigende temperaturtrend på både lave og høye CO2-nivåer kan ikke CO2-hypotesen fortsatt bli hevdet å være en sentral forklaring på klimaendringer, for det vi ser er det motsatte:
I løpet av de siste 125 årene med «global oppvarming» har det aldri vært en tiårig periode med oppvarming (eller nedkjøling) som kan vises å ha vært tett knyttet til de varierende ratene av menneskeskapte CO2-utslipp.

Studien oppsummerer en klar kritikk/falsifisering av CO2-hypotesen:

"These findings challenge the conventional assumption that human-induced CO2 is the primary driver of global warming."

Lenke til studien: https://pure.qub.ac.uk/en/publications/revisiting-co2-emissions-and-global-warming-implications-for-soci/

[Globale klimamål har forutsatt store kutt i verdens fossilforbruk]

Globale klimamål har forutsatt store kutt i verdens fossilforbruk
I stedet har forbruket av både kull, olje og gass satt nye rekorder, og de mest uavhengige analytikerne forventer at fossilbruken det neste tiåret vil måtte ytterligere forsterkes for å rette opp den grønne skakkjøringen av de vestlige industristatene. 

For nå ser alle det: Det "grønne" skiftet er ikke i nærheten av å kunne erstatte fossil energi
Konsekvensen av å tvinge bort den tradisjonelt stabile fossile energibruken og istedet tvinge inn premature, ustabile og dysfunksjonelle vind- og solutbygginger (som krever full fossil backup for å unngå store sammenbrudd i strømnettene, og dermed har mangedoblet strømprisene) har sendt store deler av vestlig nærings- og samfunnsliv på dunken.

Men i mellomtiden har klimapolitikerne undergravd stabil tilgang på fossil energi:
Wood Mackenzie påpeker derfor at flere selskaper trenger å finne mer olje og gass hvis de skal kunne holde produksjonen sin oppe utover 2030-tallet, og slik kunne følge opp de energitekniske behovene de mest uavhengige analysene peker på for det neste tiåret.
 
Klimasensoratet har begynt å frykte å bli stilt ansvarlig
Dermed ser man nå et par helt sentrale trekk som tyder på en brems i det klimamaktpolitiske hegemoniet:
- Klimaregimets sensurbastioner har begynt å bli mer forsiktige med å flatt avvise kritiske spørsmål rundt CO2-hypotesen, og stadig flere forskere tør å opponere offentlig.
Vi vil derfor komme tilbake til en rekke nye studier som har satt like stor støkk i klimaopportunistenes grøtfat som Bill Gates' nylige budskap om at det grønne skiftet ikke holder mål og må revurderes på en rekke områder.

Men til slutt er det de store pengene som bestemmer, og her skjer nå dette:

De største energiselskapene setter nå foten ned for mer selvskadende "grønn" energipolitikk
De største analysehusenes vurderinger for 2026 og videre indikerer at olje- og energiselskapene vil flytte investeringene bort fra lavkarbonløsninger til mer olje og gass. Dette har vi allerede sett de siste årene:
- Shell har kuttet pengebruken til grønne satsinger
- BP har sagt at de vil kutte grønn pengebruk og fokusere mer på olje og gass
- Equinor har jekket ned grønne investeringer og redusert sine grønne mål, og vil blant annet opprettholde olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel på 2020-nivå til 2035

Kort sagt: Det er dette som vil holde verden gående også det neste tiåret: