Det finnes fremdeles historikere med vett og forstand og historisk innsikt (sic) her til lands:
Etter en historikerkonferanse i Vitenskapsakademiet i 2019 er bidragene derfra samlet i en ny bok med Jan Eivind Myhre som redaktør. I denne boka er det 8 norske og en svensk historiker som tar et betimelig oppgjør med de feilaktige påstandene om det påståtte fattig-Norge i Europa.
Fra J. Weydahls kolonialforretning på Tøyen i Oslo. (Foto: Anders Beer Wilse / Oslo bymuseum)
Dette måtte komme: Alt for lenge har særlig hovedstadshistorikerne i hele etterkrigstiden fått bedrive sine tendensiøse påstander om at Norge bare var noe stakkarslig før arbeiderbevegelsen fikk løftet folk ut av elendigheten etter andre verdenskrig. En virkelighet som sikkert passer for fyrstikkpikene i Nittedal, men som det øvrige land ikke kan identifisere seg mye med. Men fattigdomsnarrativet er seiglivet ved at bl.a. journalister og media ennå ikke har skjønt betydningen av at 80% av representantene på Eidsvoll i 1814 var bønder og bygdefolk, og da selvsagt mer enn lesekyndige. Denne lavfolkelige representasjonen var helt uhørt i det øvrige Europa, der de fleste bønder ikke kunne verken å lese eller skrive på denne tid.
Men her hjemme? Her var hele Norge, jenter som gutter, satt på skolebenken allerede på 1700-tallet for å lære det elementære av lesing, skriving og regning - og selvsagt bli innført i kristendommens regler.
Disse "fattigfolkene" var faktisk ikke ukjente med hovedtankene i både de franske, nederlandske og amerikanske grunnlovene. Ikke så rart: Den organiserte skolen i Norge går tilbake til middelalderen. Kort tid etter at Norge ble eget erkebispedømme i 1152, ble det opprettet katedralskoler for opplæring av prester i Trondheim, Oslo, Bergen og Hamar. Etter reformasjonen ble det i 1539 gitt en dansk kirkeordinans som også gjaldt i Norge. Katedralskolene ble omdannet til latinskoler, og det ble påbudt at hver kjøpstad skulle ha en «latinsk skole».
Men de feilaktige mytene om det fattige, isolerte og uskolerte Norge har fortsatt til denne dag:
Seinest i fjor kom en bok om tidlig bilisme i Norge som fortalte om "da bilen kom til et av Europas fattigste land". I sine taler har både kronprins Håkon og Jens Stoltenberg gjentatt samme budskap, og hele den halvskolerte underskogen av journalister og andre skribenter, organisasjonsfolk (fagbevegelsen har kjørt dette nærmest som et mantra) og politikerne.
Nå syntes altså en del oppegående historikere at det fikk være nok, og i den nevnte bok settes uvitenheten om Norges levekårstilstand ganske mye på plass. Noen eksempler som trolig vil overraske mange, og vise hvor feil de relative levevilkår for Norge har vært framstilt:
- Ut fra brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger lå Norge i 1870 foran både Danmark, Sverige, Finland, rett bak Frankrike og Tyskland, og godt over gjennomsnittet for Europa.
- I 1900 lå Norge fremdeles godt foran Sverige og Finland og på vesteuropeisk gjennomsnittsnivå (og klart over Øst-Europa)
- Frem til ca. 1875 tjente det eksportorienterte Norge mer på oppsvinget i verdenshandelen enn de aller fleste andre land. Den norske handelsflåten ble tidoblet mellom 1835 og 1875, mens trelast- og fiskeeksporten ble firedoblet.
- Norge dro også nytte av at landet lå nær datidens største markeder, først og fremst Storbritannia, men også Frankrike og Tyskland. Fremgangen i eksportnæringene fikk sterke positive ringvirkninger for resten av økonomien og bidro utvilsomt til økende velstand.
- Vel så viktig for den økonomiske fremgangen var nok statens utbygging av jernbane, veier og fyrvesen. Bevilgningene til utbygging av infrastruktur ble nesten trettidoblet mellom 1850 og 1875.
- Norge hadde en effektiv statstjeneste med lite korrupsjon. Man hadde høy grad av rettsikkerhet. Ytringsfriheten var forankret i Grunnloven fra 1814. Alt dette bidro til at landet ble – etter sin tids målestokk – et åpent og impulsmottagelig samfunn.
- Satsingen på skolevesenet har jeg allerede nevnt: Lesekyndigheten og det allmenne opplysningsnivået var høyt. I Norge og resten av Norden var det fra 1730-tallet av skoleplikt for alle, for jenter og gutter, for fattig og rik. Dette medførte at de velstående måtte betale for skolegangen til de fattiges barn. Skoleplikten kom langt tidligere enn de fleste andre steder, i Nederland og Storbritannia kom dette først i andre halvdel av 1800-tallet.
- Den norske fremgangen ble ikke bare skapt av utlandets etterspørsel etter norske produkter eller av offentlige myndigheter. Det kom en omfattende gründervirksomhet i alle sektorer av økonomien, i jordbruket, handelsnæringen og skipsfarten.
- En delforklaring på dette fenomenet kan være landets relativt høye opplysningsnivå. Det kom også statlige låneordninger som bidro til at vanlige bønder og fiskere kunne eie og modernisere eget bruk, redskaper eller båt.
- De mange lokale sparebankene – og etter hvert også lokale forretningsbanker – bidro til at Norge fikk et nokså desentralisert næringsliv.
- I det store og hele fikk Norge svært mange små- og mellomstore bedrifter, men færre storselskaper enn i mange andre land. Mange småbedrifter ble drevet av kvinner, ikke minst i handel og serveringsbransjen (jfr. at norske jenter fikk skolegang lenge før de fleste andre europeiske land).
Oppsummert var veksten i Norge fram til ca. 1875 høyere enn i noe annet vestlig land, men fram til århundreskiftet gjorde internasjonale forhold at sentrale norske næringer innen skipsfart, handel, bergverk, osv. ble noe svekket.
- Likevel viser de samlede levekårsdata at Norge rundt år 1900 var blant de rikeste landene i Europa.
Utvandring som metodisk feilkilde for rikets tilstand
I stedet for å arbeide fram slike faktiske verdiskapings- og levekårstall har mye av vranglæren om Norges "fattigdom" vært bygd på et metodisk uholdbart utgangspunkt; utvandringstall.
Joda, utvandringen i andre halvdel av 1800-tallet var som i mange andre europeiske land høy. Men ikke fordi Norge var spesielt fattig. Folk var ikke rike men hadde penger, og ikke minst: høy leseferdighet ifht. omtrent alle andre land i Europa.
S. 33 i boken sies det derfor at: "Nordmenn vandret ut i så stort antall, ikke fordi landet var tilbakeliggende, men tvert imot fordi det var moderne og avansert sammenliknet med mange andre europeiske land".
Det er kanskje å håpe at vi får mindre feilaktige påstander om Norges tidligere tilstand etter dette?
Kilder:
Jeg har sitert fritt fra flere ulike historiske kilder her, men her er en link til tidligere omtale av historikermøtet i 2019, der det gis en nyttig gjennomgang av historikernes hovedpunkter - som kommer igjen i den nye boken nå i 2021.
Lenke: https://forskning.no/historie-okonomi/knuser-myten-om-det-fattige-norge/1591717
PS: Redaktør Myhre tillater seg i nevnte artikkel å hevde at "På slutten av 1800-tallet kan Norge ha utviklet det best organiserte sivilsamfunnet i verden".
Ikke typisk for et fattigsamfunn vel?
Etter en historikerkonferanse i Vitenskapsakademiet i 2019 er bidragene derfra samlet i en ny bok med Jan Eivind Myhre som redaktør. I denne boka er det 8 norske og en svensk historiker som tar et betimelig oppgjør med de feilaktige påstandene om det påståtte fattig-Norge i Europa.
Fra J. Weydahls kolonialforretning på Tøyen i Oslo. (Foto: Anders Beer Wilse / Oslo bymuseum)
Dette måtte komme: Alt for lenge har særlig hovedstadshistorikerne i hele etterkrigstiden fått bedrive sine tendensiøse påstander om at Norge bare var noe stakkarslig før arbeiderbevegelsen fikk løftet folk ut av elendigheten etter andre verdenskrig. En virkelighet som sikkert passer for fyrstikkpikene i Nittedal, men som det øvrige land ikke kan identifisere seg mye med. Men fattigdomsnarrativet er seiglivet ved at bl.a. journalister og media ennå ikke har skjønt betydningen av at 80% av representantene på Eidsvoll i 1814 var bønder og bygdefolk, og da selvsagt mer enn lesekyndige. Denne lavfolkelige representasjonen var helt uhørt i det øvrige Europa, der de fleste bønder ikke kunne verken å lese eller skrive på denne tid.
Men her hjemme? Her var hele Norge, jenter som gutter, satt på skolebenken allerede på 1700-tallet for å lære det elementære av lesing, skriving og regning - og selvsagt bli innført i kristendommens regler.
Disse "fattigfolkene" var faktisk ikke ukjente med hovedtankene i både de franske, nederlandske og amerikanske grunnlovene. Ikke så rart: Den organiserte skolen i Norge går tilbake til middelalderen. Kort tid etter at Norge ble eget erkebispedømme i 1152, ble det opprettet katedralskoler for opplæring av prester i Trondheim, Oslo, Bergen og Hamar. Etter reformasjonen ble det i 1539 gitt en dansk kirkeordinans som også gjaldt i Norge. Katedralskolene ble omdannet til latinskoler, og det ble påbudt at hver kjøpstad skulle ha en «latinsk skole».
Men de feilaktige mytene om det fattige, isolerte og uskolerte Norge har fortsatt til denne dag:
Seinest i fjor kom en bok om tidlig bilisme i Norge som fortalte om "da bilen kom til et av Europas fattigste land". I sine taler har både kronprins Håkon og Jens Stoltenberg gjentatt samme budskap, og hele den halvskolerte underskogen av journalister og andre skribenter, organisasjonsfolk (fagbevegelsen har kjørt dette nærmest som et mantra) og politikerne.
Nå syntes altså en del oppegående historikere at det fikk være nok, og i den nevnte bok settes uvitenheten om Norges levekårstilstand ganske mye på plass. Noen eksempler som trolig vil overraske mange, og vise hvor feil de relative levevilkår for Norge har vært framstilt:
- Ut fra brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger lå Norge i 1870 foran både Danmark, Sverige, Finland, rett bak Frankrike og Tyskland, og godt over gjennomsnittet for Europa.
- I 1900 lå Norge fremdeles godt foran Sverige og Finland og på vesteuropeisk gjennomsnittsnivå (og klart over Øst-Europa)
- Frem til ca. 1875 tjente det eksportorienterte Norge mer på oppsvinget i verdenshandelen enn de aller fleste andre land. Den norske handelsflåten ble tidoblet mellom 1835 og 1875, mens trelast- og fiskeeksporten ble firedoblet.
- Norge dro også nytte av at landet lå nær datidens største markeder, først og fremst Storbritannia, men også Frankrike og Tyskland. Fremgangen i eksportnæringene fikk sterke positive ringvirkninger for resten av økonomien og bidro utvilsomt til økende velstand.
- Vel så viktig for den økonomiske fremgangen var nok statens utbygging av jernbane, veier og fyrvesen. Bevilgningene til utbygging av infrastruktur ble nesten trettidoblet mellom 1850 og 1875.
- Norge hadde en effektiv statstjeneste med lite korrupsjon. Man hadde høy grad av rettsikkerhet. Ytringsfriheten var forankret i Grunnloven fra 1814. Alt dette bidro til at landet ble – etter sin tids målestokk – et åpent og impulsmottagelig samfunn.
- Satsingen på skolevesenet har jeg allerede nevnt: Lesekyndigheten og det allmenne opplysningsnivået var høyt. I Norge og resten av Norden var det fra 1730-tallet av skoleplikt for alle, for jenter og gutter, for fattig og rik. Dette medførte at de velstående måtte betale for skolegangen til de fattiges barn. Skoleplikten kom langt tidligere enn de fleste andre steder, i Nederland og Storbritannia kom dette først i andre halvdel av 1800-tallet.
- Den norske fremgangen ble ikke bare skapt av utlandets etterspørsel etter norske produkter eller av offentlige myndigheter. Det kom en omfattende gründervirksomhet i alle sektorer av økonomien, i jordbruket, handelsnæringen og skipsfarten.
- En delforklaring på dette fenomenet kan være landets relativt høye opplysningsnivå. Det kom også statlige låneordninger som bidro til at vanlige bønder og fiskere kunne eie og modernisere eget bruk, redskaper eller båt.
- De mange lokale sparebankene – og etter hvert også lokale forretningsbanker – bidro til at Norge fikk et nokså desentralisert næringsliv.
- I det store og hele fikk Norge svært mange små- og mellomstore bedrifter, men færre storselskaper enn i mange andre land. Mange småbedrifter ble drevet av kvinner, ikke minst i handel og serveringsbransjen (jfr. at norske jenter fikk skolegang lenge før de fleste andre europeiske land).
Oppsummert var veksten i Norge fram til ca. 1875 høyere enn i noe annet vestlig land, men fram til århundreskiftet gjorde internasjonale forhold at sentrale norske næringer innen skipsfart, handel, bergverk, osv. ble noe svekket.
- Likevel viser de samlede levekårsdata at Norge rundt år 1900 var blant de rikeste landene i Europa.
Utvandring som metodisk feilkilde for rikets tilstand
I stedet for å arbeide fram slike faktiske verdiskapings- og levekårstall har mye av vranglæren om Norges "fattigdom" vært bygd på et metodisk uholdbart utgangspunkt; utvandringstall.
Joda, utvandringen i andre halvdel av 1800-tallet var som i mange andre europeiske land høy. Men ikke fordi Norge var spesielt fattig. Folk var ikke rike men hadde penger, og ikke minst: høy leseferdighet ifht. omtrent alle andre land i Europa.
S. 33 i boken sies det derfor at: "Nordmenn vandret ut i så stort antall, ikke fordi landet var tilbakeliggende, men tvert imot fordi det var moderne og avansert sammenliknet med mange andre europeiske land".
Det er kanskje å håpe at vi får mindre feilaktige påstander om Norges tidligere tilstand etter dette?
Kilder:
Jeg har sitert fritt fra flere ulike historiske kilder her, men her er en link til tidligere omtale av historikermøtet i 2019, der det gis en nyttig gjennomgang av historikernes hovedpunkter - som kommer igjen i den nye boken nå i 2021.
Lenke: https://forskning.no/historie-okonomi/knuser-myten-om-det-fattige-norge/1591717
PS: Redaktør Myhre tillater seg i nevnte artikkel å hevde at "På slutten av 1800-tallet kan Norge ha utviklet det best organiserte sivilsamfunnet i verden".
Ikke typisk for et fattigsamfunn vel?