Messages

God påske!

[Enkelte kan minke risikoen for å utvikle Alzheimers om de spiser rødt kjøtt.]

Enkelte kan minke risikoen for å utvikle Alzheimers om de spiser rødt kjøtt.

APOE er et gen som hjelper kroppen med å lage en bestemt type protein som kan kombineres med fett for å lage molekyler kalt lipoproteiner som spiller en rolle i kolesterolkontrollen.

Det finnes tre forskjellige former, eller alleler, som ApoE kan ta: ApoE2, ApoE3 og ApoE4. Siden folk arver ett allel fra hver av foreldrene sine, betyr dette at det finnes seks forskjellige mulige varianter: 2/2, 2/3, 2/4, 3/3, 3/4 og 4/4.

ApoE4-allelet er den sterkeste risikofaktoren for å utvikle Alzheimers sykdom. Et betydelig antall personer i Sverige med tilstanden har allelet i 4/4-genotypen.

Forskere i Sverige fulgte 2000 personer i 15 år, og forventet å finne at personer med høyrisikogenet ApoE4, som spiste mer rødt kjøtt, ville lide av en økning i demens. I stedet viste studien det motsatte. Personer med ApoE4-genet som hadde lavere inntak av rødt kjøtt, hadde «mer enn dobbelt» risiko for Alzheimers. Men ApoE4-personene med det høyeste kjøttforbruket hadde samme risiko som personer uten det risikable genet.

Det er en mørk mulighet for at alle de årene med vegansk arbeid som presset folk til å spise mindre rødt kjøtt for å «redde planeten», kan ha kommet på bekostning av en økning i Alzheimers.

ApoE4 er en variant, der omtrent 30 % av den svenske befolkningen har én eller to kopier av ApoE4. Dette gir dem stor risiko til å utvikle Alzheimers. Selv én kopi av varianten øker risikoen to eller tre ganger, og to kopier øker risikoen ti ganger, noe som er ganske ille. Blant personer med Alzheimers har omtrent 70 % ApoE4-genet.

For å være tydelig, det å spise mer kjøtt endret ikke risikoen for personer med ApoE3- eller E2-variantene. Og bearbeidet kjøtt hjalp ingen. Denne studien antyder at personer med ApoE4-genet trenger mer kjøtt enn andre. Kan det være at rødt kjøtt bare har høyere innhold av B12, sink, jern, B6, kreatin, karnitin, kolin og taurin, og at det løser en næringsmangel?

Men den gode nyheten i denne studien er at personer med ApoE4 kan redusere risikoen med en god biff eller ti.

Redusert dødelighet også?

Du lurer kanskje på om mer rødt kjøtt reduserte demens hos personer med høy risiko, men deretter økte hjerteinfarkt og kreft. Men ApoE4-personer som spiste de høyeste nivåene av kjøtt, hadde også større sannsynlighet for å leve lenger. Det tyder på at det er noe veldig reelt på gang.

Funnene strekker seg også utover hjernens helse. I en oppfølgingsanalyse observerte forskerne en betydelig reduksjon i total dødelighet hos bærere av APOE 3/4 og 4/4 med høyere forbruk av ubearbeidet kjøtt.

Hva vil de grønne fanatikere gjøre når en tredjedel av befolkningen hevder at det å legge karbonavgifter på kyr, eller å gjøre kjøtt dyrere, kan øke risikoen for demens?

Hvem vil fortelle veganerne med ApoE4 hva fremtiden bringer?



Dette kan være begynnelsen (endelig) på tilpassede dietter.

En dag kan leger og ernæringseksperter kanskje anbefale flere forskjellige typer dietter for forskjellige mennesker. Men for øyeblikket må vi bare stole på en halv milliard år med evolusjon som finjusterte smaksløkene våre i samspill med dopaminbelønningssystemet. Disse instinktene blir ødelagt av fabrikkmat og tilsetningsstoffer, men det ser i det minste ut til å fungere med ubearbeidet mat.

ApoE4 er den eldgamle genetiske varianten.

ApoE4 er den opprinnelige varianten i den menneskelige befolkningen som dateres tilbake millioner av år. ApoE3-varianten oppsto for omtrent 300 000 år siden, og deretter dukker ApoE2 og en sjeldnere type opp først etter det. De to sistnevnte typene har begge lavere risiko for demens.

«Denne studien testet hypotesen om at personer med APOE 3/4 og 4/4 ville ha redusert risiko for kognitiv svikt og demens med høyere kjøttinntak, basert på det faktum at APOE4 er den evolusjonært eldste varianten av APOE-genet og kan ha oppstått i en periode da våre evolusjonære forfedre spiste et mer animalsk kosthold», sier førsteforfatter Jakob Norgren, forsker ved Institutt for nevrobiologi, vårdvitenskap og samfunn, Karolinska Institutet.

Studien fulgte mer enn 2100 deltakere i den svenske nasjonale studien om aldring og omsorg, Kungsholmen (SNAC-K) i opptil 15 år. Alle var 60 år eller eldre og hadde ingen diagnose av demens ved studiestart. Sammenhengen mellom selvrapportert kosthold og kognitive helsemål ble analysert, justert for alder, kjønn, utdanning og livsstilsfaktorer.

Det ser ut til at ApoE4-varianten kan hjelpe folk med bedre fettopptak og et sterkere immunforsvar, men den utviklet seg i en tid da hominider spiste mer kjøtt.




Kilde: Joannenova

Referanse:  "Meat Consumption and Cognitive Health by APOE Genotype", Jakob Norgren, Adrián Carballo-Casla, Giulia Grande, Anne Börjesson-Hanson, Hong Xu, Maria Eriksdotter, Erika J Laukka, Sara Garcia-Ptacek, JAMA Network Open, online March 19, 2026, doi:10.1001/ jamanetworkopen.2026.6489

[snowstorm]

Det ser jo ut til å være relativt vindstille. Jeg spurte Grok om den engelskspråklige bruken av begrepet "Snowstorm". Her er svaret jeg fikk:

Engelskspråklige medier (spesielt i Storbritannia og i noe mindre grad i USA) bruker ofte dramatiske begreper som «snowstorm», «blizzard», «snowmageddon», «beast from the east» eller «chaos» selv når det egentlig bare er moderat snøvær uten mye vind. Dette er et velkjent fenomen, og det finnes flere hovedgrunner til at det skjer så mye hyppigere enn i Norge eller andre nordiske land:

1. Klikk- og engasjementsdrevet journalistikk (clickbait)
Tabloider og nettmedier tjener penger på annonser basert på sidevisninger og tid brukt på siden. En overskrift som «Light snow expected Tuesday» får nesten ingen klikk, mens «SNOWMAGEDDON HORROR – Britain to grind to a halt» eller «Blizzard chaos incoming» driver enorm trafikk – selv om det bare er 5–10 cm snø uten storm. Dette er spesielt tydelig i britiske tabloider (The Sun, Daily Mail, Express osv.), der været ofte blir til en slags «horror»-historie for å maksimere panikk og deling.

2. Snø er relativt sjeldent i lavlandet i Storbritannia
I Sør-England, Midlands og deler av London faller det snø som skaper problemer bare noen få dager per vinter. Bare 2–5 cm kan lamme veier, tog, skoler og busser fordi:

Veiene er sjelden saltede/gruset i forkant
De fleste biler har sommerdekk
Infrastrukturen (spesielt eldre busser og tog) ikke er bygget for snø
Folk er rett og slett ikke vant til det
Derfor oppleves selv vanlig snøvær som en stor krise, og mediene forsterker dette. I Norge eller Sverige er 20–30 cm ofte «bare en normal tirsdag», så det får sjelden samme dramatiske omtale.

3. Definisjonene brukes løsere i mediene enn av meteorologer
Blizzard har en streng offisiell definisjon (National Weather Service i USA / Met Office): vedvarende vind ≥ 35 mph (56 km/t), snø eller snøfokk som reduserer sikt til under ¼ mile (ca. 400 m) i minst 3 timer.
Snowstorm er mer løst – egentlig bare en storm med snø, uten krav til vind.
Likevel bruker mediene «blizzard» eller «snowstorm» om alt fra tung snø uten vind til ekte storm, fordi ordene låter mer dramatisk og selger bedre. Dette er klassisk sensasjonalisme.

4. Defensiv værdekning (redsel for å gå glipp av en advarsel)
Mediene husker tilfeller der de undervurderte været («Why weren't we warned?»-overskrifter dagen etter). Derfor heller de heller mot over-varsling enn under. Det samme gjelder i USA, spesielt i områder der snø er sjeldnere (sørstatene, Midtvesten utenfor de hardeste områdene).

En liten kommentar:

Anders Westlund er siv.ing. ansatt i Kartverket i Bodø. Han har ganske mye å si om påleggene fagfolkene har blitt pådyttet av politikere og ledere for å innføre klimareligionen inn i det de produserer. Dette gjelder ikke minst av redselsbeskrivelsene ved (fremtidig) havnivå.

Jeg sendte denne teksten til Avisa Nordland med litt forandret ordlyd.
Nettavisen har nå tatt kontak og vil også benytte den.


Jeg beklager at det ikke er henvist til klimadebatt.com, men det viktigste er vel tross alt å få aktivistene uskadeliggjort.

Lenke til artikkelen i AN

Det er for tiden mye prat om hva kjente personer gjorde hos Jeffrey Epstein. La oss for en liten stund vende tilbake til noe som skjedde før det - det er dokumenterbart.



John F. Kennedy er legitimt en av historiens mest produktive og profilerte kvinnejegere av presidentvalget, rangert sammen med skikkelser som François Mitterrand, Silvio Berlusconi, eller de forskjellige franske og italienske lederne som gjorde forføring til en nesten offisiell del av sitt image.

Dokumentert bevis (fra historikere, Secret Service-agenter, assistenter og kvinnene selv) viser:

• En flere tiår lang rekke affærer som begynte på 1940-tallet og fortsatte gjennom hele hans presidentskap.

• Partnerne varierte fra 19 år gamle praktikanter i Det hvite hus (Mimi Alford, som skrev en detaljert memoar) til Hollywood-stjerner (Marilyn Monroe, Gene Tierney, Angie Dickinson), mistenkte østtyske spioner (Ellen Rometsch), mafiakjærester (Judith Exner, som samtidig lå med Chicago-sjef Sam Giancana), og utallige kvinner og ansatte i selskapslivet.

• Secret Service registrerte hundrevis av kvinner som ble brakt inn i Det hvite hus, hotellsuiter og Kennedy-komplekset i Palm Beach. Agenter laget begrepet «Fiddle and Faddle» for to av de faste unge ansatte som svømte nakne med ham i bassenget i Det hvite hus nesten daglig.

• Han hadde ofte flere kvinner på én dag. På ettermiddagen 22. november 1963 i Fort Worth (timer før han ble attentatet) hadde han separate seksuelle møter med to forskjellige kvinner før frokost og en tredje samme kveld i Dallas.

• Ryggsmertene og Addisons sykdom krevde tung medisinering; han fortalte den britiske statsministeren Harold Macmillan i 1961: «Hvis jeg ikke har en kvinne på tre dager, får jeg en forferdelig hodepine.»

• Medhjelpere (Dave Powers, Kenneth O'Donnell) og Secret Service-agenter (Clint Hill, Larry Newman) bekreftet senere at det store antallet var ekstraordinært selv etter tidens slappe standarder.

Kort sagt, JFKs seksuelle appetitt og hensynsløshet var på et nivå som overgår de fleste moderne politiske sexskandaler og plasserer ham i toppsjiktet av historiske «Casanovaer» som også hadde den øverste politiske makten. Bare en håndfull ledere i historien – f.eks. Katarina den Stores ryktede dusinvis av elskere, eller kong Ibn Saud av Saudi-Arabia med sine hundrevis av koner og konkubiner – opererte på et sammenlignbart eller høyere nivå. Blant amerikanske presidenter har Kennedy ingen nær rival.



-------------------------------------------------

 


Det finnes betydelig historisk bevis for at Lyndon B. Johnson hadde en uvanlig fiksering på penisen sin, som han ga kallenavnet «Jumbo», og at han utviste grov, ekshibisjonistisk oppførsel med den ved flere dokumenterte anledninger – selv om den nøyaktige frasen «offentlig under opphetede krangler» er en liten overdrivelse av de registrerte hendelsene.

Troverdige beretninger fra journalister, assistenter og biografer inkluderer:

• Robert Caro (i The Passage of Power og andre bind av hans LBJ-biografi) beskriver flere episoder der Johnson plukket ut penisen sin uoppfordret. En berømt hendelse skjedde da en reporter spurte hvorfor USA fortsatt var i Vietnam; LBJ skal ha dradd ut penisen sin og sagt: «Dette er hvorfor!» (noe som antydet at krigen handlet om maskulin besluttsomhet). Caro hentet dette fra flere ansatte og journalister i Det hvite hus.

• I The Years of Lyndon Johnson: Master of the Senate forteller Caro at LBJ gikk naken rundt svømmebassenget i Det hvite hus og ved minst én anledning dro ut penisen sin mens han ropte til assistenter.

• Journalisten David Halberstam og andre rapporterte at LBJ noen ganger urinerte foran ansatte eller reportere, og av og til blottet seg mens han gjorde det.

• Tidligere assistent i Det hvite hus, Bill Moyers, bekreftet at Johnson noen ganger dikterte brev mens han var naken, eller blottet seg for mannlige ansatte som et tegn på dominans.

• I Robert Dalleks biografi, Lone Star Rising og Flawed Giant, bemerker han LBJs vane med å vise frem «Jumbo» til kongressmedlemmer på badet i Det hvite hus, og spør om de noen gang hadde sett noe så stort.

Disse hendelsene skjedde nesten alltid i semi-private omgivelser (badet i Det ovale kontor, bassenget i Det hvite hus, ombord på Air Force One eller i kongressens garderober) snarere enn egentlig «offentlig», og de var vanligvis handlinger av bevisst skremming eller grov humor snarere enn spontane reaksjoner midt i en krangel på gaten. Kjernepåstanden – at LBJ var besatt av penisen sin og gjentatte ganger dro den ut foran sjokkerte kolleger og reportere – er imidlertid godt dokumentert av flere anerkjente historikere og øyenvitner.

Så historien er i hovedsak sann, bare litt overdrevet i sin mest virale, meme-lignende form.

Midt oppe i tuttifrutti-kaoset er det en besnærende tanke som slår meg:
Er ikke dette en veldig god beskrivelse av leke- og posørbestanden i MDG, da?

Det var de første jeg tenkte på, men det er flere!

[Hva om flere av de urbane, venstreorienterte aktivistene er nevrologisk ødelagte, forvirret som en KI trent på KI-materiale?]

Joannenova kommer med et interessant synspunkt:

Hva om flere av de urbane, venstreorienterte aktivistene er nevrologisk ødelagte, forvirret som en KI trent på KI-materiale?

Vi vet nå at når KI trenes på KI-generert innhold, forringes resultatet. Jo mer kunstig treningsmaterialet er, desto mer hallusineres det og blir vrangforestillinger. Men mennesker er en slags storspråklig modell, og vi kjører det samme eksperimentet på oss. Vi oppdrar gradvis barn med mer og mer kunstig innhold og mindre reell erfaring. Det finnes voksne barn som aldri har dyrket og høstet et eneste stykke mat, som bor på nettet, ser på anime og vet at strøm kommer fra stikkontakter, og mat kommer fra butikken. Vi trodde de bare var løsrevet fra virkeligheten, men hva er det? Det er noe mye dypere? Hva om KI viser oss en universell sannhet om et nevrologisk nettverk?

Dette er Copernicus-hypotesen:

Urban Bugmen ** og KI-modellkollaps: En samlet teori

Modellkollaps er en alvorlig begrensning for KI-systemer; en feilmodus som oppstår når KI trenes på KI-genererte data...

Når man ser på modellkollaps, har symptomene en slående likhet med visse ikke-digitale kulturelle svikt. Nevrale nettverk kollapser, hallusinerer og blir vrangforestillinger når de bare trenes på data produsert av andre nevrale nettverk av samme klasse. ...og når du forteller din tilbakestående teknologisjef at du «trener et nevralt nettverk til å gjøre dataregistrering», forteller du ikke teknisk sett sannheten når du ansetter en praktikant?

Det kan være at vi tilfeldigvis i KI-utvikling har snublet over en underliggende naturlov, et grunnleggende prinsipp. Når det brukes på trente nevrale nettverkssystemer, kan tap av informasjonskvalitet og kollaps være universelt, ikke spesifikt for digitale systemer. Denne resonnementsrekken har alvorlige sosiologiske implikasjoner: dekadanse kan være mer enn bare en moralsk svikt; den kan være noe som gjelder universelt.


Modellkollaps er synlig i denne studien publisert i Nature i fjor



I ethvert normalt menneskelig samfunn kan en treåring gjette hvem som er en mann og hvem som er en kvinne, men det finnes voksne nå, oppdratt med rent akademisk kunstig materiale, som ser ut til å ha mistet denne evnen.

Copernicus nøler ikke:

Når det gjelder å navigere i den virkelige verden, oppfører urbane Bugmen ** seg ofte som om de er tilbakestående. Sosialt (de har aldri blitt slått i ansiktet), geospatialt (de aner ikke hvordan de skal navigere etter sol eller skygger), kulturelt (uten en popfiksjonell prøvestein eksisterer ikke kultur), osv. De er fullstendig bundet til en verden av kunstige idéer: menneskeskapte data, og ute av stand til å nøyaktig modellere ut fra første prinsipper noe utenfor deres ekstremt begrensede sfære av kunstig erfaring.

Bugmannens nevrologiske modell av virkeligheten er atskilt fra virkeligheten. De hallusinerer sannheter som ikke gir mening, og de lurer seg selv til å bevise falske idéer, og angriper voldsomt alle med en virkelighetsmodell som er mer nøyaktig enn deres egen.
De forstår ikke vold, sult eller (ekte) sosial organisering fordi de aldri har møtt disse tingene. Og når de er voksne, er deres virkelighetsmodeller for fastlåste til å lett kunne endres.



De som ikke har en levende erfaring med fysikk eller biologi, vokser opp og blir feminister som ønsker at biologiske menn skal vinne boksemedaljer i kvinnedivisjonen.

Han påpeker at det finnes programmer som vokser frem for å bygge databaser som ikke er generert av kunstig intelligens, slik at de kan trene opp mer nyttige kunstig intelligens-modeller. Kanskje vi må utvikle disse programmene for våre egne barn? Kanskje de trenger tid på ekte gårder og skoger i stedet for bare å se videoer om andres erfaringer?

En avhandling: Teorien om enhetlig modellkollaps

Den foreslåtte avhandlingen er at nevrale nettverkssystemer, som inkluderer KI-modeller, menneskelige sinn, større menneskelige kulturer og våre individuelle pelskledde små venner, alle trener på tilgjengelige data. Når et barn stumper lilletåa si på en villfaren stein og begynner å skrike som om han har tatt fyr, er det data det nettopp har mottatt, og som vil bli lagt til virkelighetsmodellen hans. Det samme gjelder for å klatre i et tre, spille et videospill, se på en YouTube-video, sitte i en stol, spise den ekle grønne salaten osv. Barnets sinn (eller rettere sagt, underseksjoner av hjernen hans) er nevrale nettverk som oppfører seg på samme måte som nevrale nettverk i KI.

Folk bruker nye data som treningsdata for å modellere omverdenen, spesielt når vi er barn. På samme måte som KI-modeller blir vrangforestillinger og hallusinasjoner når det er for mye KI-genererte data i treningsdatasettet, får mennesker også vrangforestillinger når det er for mye menneskegenererte data i treningsdatasettet deres.

Når en person ser på OL, ser de ekte mennesker som samhandler med fysikk fra den virkelige verden. Når en person ser på en tegnefilm, ser de kunstige mennesker som samhandler med urealistisk og unøyaktig fysikk. Når et menneske klatrer i et tre, absorberer de ekte informasjon om tyngdekraft, menneskelig skjørhet og fysisk styrke. Når et menneske spiller et høyrealisme-videospill, absorberer de informasjon kunstig produsert av andre mennesker for å simulere noen aspekter av den virkelige fysiske verden. Når et menneske ser på en søt anime-jente som kjører stridsvogner rundt, absorberer det mennesket utelukkende kunstig informasjon skapt av andre mennesker.

Lever vi i Museutopia?

Copernicus snakker om eksperimenter fra 1960-tallet der 8 mus ble plassert i et rikt habitat med alle ting en by med 6000 mus kunne trenge. I museutopia ble snart 8 mus til 16. De doblet seg hver 55. dag og nådde 2200 mus etter 19 måneder. Men selv om de kunne ha doblet seg en gang til før maten tok slutt, gjorde de det aldri. Ting gikk veldig galt i kolonien. Noen mus kalt «de vakre» voktet en førsteklasses plass og gjorde ingenting med den. De lavere rangerte hannene ga bare opp å prøve å få en jente. Jentene mistet evnen, eller interessen, for å oppdra ungene, de glemte dem til og med. Og tilsynelatende falt fruktbarheten til ingenting. En måned etter at bestanden nådde toppen, overlevde svært få museunger mer enn noen få dager.

«Musene ble trent på datasett der det var liten eller ingen innblanding fra den virkelige verden. Som et resultat nådde treningen deres en tilstand av katastrofal fiasko etter omtrent 13 generasjoner. På det tidspunktet falt fruktbarheten til null i de yngste populasjonene, og hele musesamfunnet kollapset i nihilistisk utryddelse.»

Folk diskuterer fortsatt nøyaktig hvorfor alt falt fra hverandre, men Copernicus tilbyr det som et eksempel på en modellkollaps hos et sosialt dyr som hadde liten kontakt med den virkelige verden av sult, fysikk og overraskelser. Han bemerker beklagelig med store bokstaver at Vi Trenger Replikering av eksperimentet. Men Mouse Utopia må ha endt opp med å se ut som et freakshow, fordi, sier han, etikknemnder ikke tillater et gjentakelse av eksperimentet.

Det er et langt stykke – du kan se det her


**Urban Bugmen = sjelløse mennesket i senkapitalismen – en "insekt-lignende" person, som lever som en dronningbi i et kollektivt bikube-system, drevet av forbruk, teknologi og konformitet fremfor individuell vitalitet eller tradisjonell maskulinitet.

[Friheten smelter raskere enn isbreer: COP30s erklæring om «informasjonsintegritet»]

Charles Rotter skriver dette i Wattsupwiththat (oversatt):

Friheten smelter raskere enn isbreer: COP30s erklæring om «informasjonsintegritet»

Byråkratene har overgått seg selv denne gangen. Etter å ha mislyktes i å vinne idé-krigen, har de nå bestemt seg for å forby dissens – høflig, selvfølgelig, pakket inn i det vanlige byråkratiske dekket av «integritet», «tillit» og «informasjonsøkosystemer». «Erklæringen om informasjonsintegritet om klimaendringer» som ble undertegnet på COP30 i Belém, leses som noe George Orwell ville ha avvist fordi den var for avslørende.

«I erkjennelse av at klimakrisens hastverk ikke bare krever avgjørende handling fra stater, men også bredt engasjement fra alle deler av samfunnet ...»

Dokumentet åpner med denne forutsigbare påkallingen av «haster», den slitte besvergelsen som var ment å suspendere fornuften og rettferdiggjøre hva som enn kommer etterpå. Så, i en betagende handling av kognitiv dissonans, krever den «bredt engasjement» fra alle – rett etter å ha annonsert at bare én type engasjement vil bli tolerert: den typen som bekrefter den «nøyaktige og evidensbaserte» linjen som er godkjent av FN og dets venner i UNESCO.

Denne frasen – «nøyaktig og evidensbasert» – dukker opp gjentatte ganger, som om repetisjon alene kunne erstatte den rotete, kontroversielle prosessen med faktisk vitenskap. Forfatterne hevder at de er:

«Bekymret over den økende virkningen av desinformasjon, feilinformasjon, fornektelse, bevisste angrep på miljøjournalister, forsvarere, forskere og andre offentlige stemmer...»

Oversettelse: alle som stiller vanskelige spørsmål om klimamodeller, datausikkerhet eller politiske feil er nå skyldige i «fornektelse» – et begrep lånt rett fra leksikonet til religiøs kjetteri.

Hvis dette bare var nok et pust av diplomatisk varmluft, ville det vært latterlig. Men denne erklæringen går lenger. Den oppfordrer åpent myndighetene til å:

«Lage og implementere retningslinjer og juridiske rammeverk ... som fremmer informasjonsintegritet om klimaendringer, og respekterer, beskytter og fremmer menneskerettigheter, inkludert retten til ytringsfrihet ...»



En fantastisk selvmotsigelse – den typen som bare internasjonale byråkrater kan levere uten å flire. Hvordan «fremmer man ytringsfrihet» samtidig som man utformer lover for å avgjøre hvilke ytringer som er akseptable?

Den instruerer til og med teknologiselskaper til å:

«Vurdere om og hvordan plattformarkitektur bidrar til å undergrave integriteten til klimainformasjonsøkosystemer, og gi forskere tilgang til data for å sikre åpenhet og bygge et bevisgrunnlag.»

Dette er ikke vitenskap. Det er overvåking med en moralsk glorie.

Erklæringen foreslår også at finansieringskilder:

«Donere til Global Fund for Information Integrity on Climate Change, administrert av UNESCO på vegne av initiativet.»

Den samme UNESCO som har brukt flere tiår på å produsere feelgood-propaganda om «utdanning for bærekraftig utvikling», vil nå sitte på toppen av et globalt informasjons-tsardømme og bestemme hvilke fakta som er egnet for offentlig konsum. Du kunne ikke funnet opp en bedre parodi på byråkratisk overstyring selv om du anstrengte deg.

Selvfølgelig hevder enhver tyrann å handle i forsvar av «sannhet». Inkvisisjonen brente kjettere for troens renhet. Sovjetunionen fengslet forskere for å ha stilt spørsmål ved lysenkoismen – alt i navnet til å beskytte «vitenskapelig integritet». Dagens klimaprestedømme er ikke annerledes. De har rett og slett erstattet korset med IPCC-logoen og rosenkransen med en PowerPoint-samling med utslippsdiagrammer.

Det er vanskelig å ikke le når erklæringen høytidelig lover å:

«Fremme informasjons-integritet ... i tråd med internasjonal menneskerettighetslovgivning, inkludert standarder for ytringsfrihet.»

Forfatterne virker lykkelig uvitende om motsetningen – eller kanskje fullstendig klar over, og sikre på at ingen vil påpeke dem for det. Tross alt er «ytringsfrihet» lett å love når du allerede har definert at feile ytringer ikke får lov å eksistere.

Hele innsatsen stinker av usikkerhet. Hvis vitenskapen var så «avgjort» som hevdet, hvorfor denne besettelsen av å bringe kritikere til taushet? Hvorfor de endeløse kampanjene for å «styrke offentlig tillit» og «styrke tilliten til klimavitenskapen»? Ekte vitenskap ønsker skepsis velkommen; propaganda krever tro.

Og ta ikke feil – dette er propaganda. Den gjentatte påkallingen av «tillit» og «integritet» er kontrollens språk, ikke undersøkelsens. Ekte tillit oppnås gjennom åpenhet, debatt og bevis – ikke pålagt ved dekret. Du trenger ikke et UNESCO-styrt «informasjonsøkosystem» for å fortelle folk at vann koker ved 100 °C. Du trenger bare sensur når «faktaene» dine er for skjøre til å tåle gransking.

Den kanskje mest irriterende delen av hele denne skuespillet er dens paternalisme. Erklæringen oppfordrer myndigheter til å:

«Fremme kampanjer om klimaendringer og støtte initiativer som fremmer leseferdighet og publikums rett til tilgang til pålitelig informasjon om saken.»

På vanlig norsk betyr det: finansiere propaganda som forteller innbyggerne hva de skal tenke, samtidig som de stempler motstridende synspunkter som «upålitelige». Det er den intellektuelle ekvivalenten av å servere babymat til voksne – matet med skje, ferdigtygd og smakløs.

Underskriverne – Brasil, Canada, Chile, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland, Spania, Sverige og Uruguay – burde skamme seg. Dette er nasjoner som en gang var stolte av åpen undersøkelse og demokratisk debatt. Nå har de gått sammen i et forsøk på å kodifisere ortodoksi og straffe avvik.

Ironien er selvfølgelig at den såkalte «klimadesinformasjonen» de er desperate etter å utrydde, ofte viser seg å være en ubeleilig sannhet. Det var «feilinformasjon» en gang å stille spørsmål ved «hockeykølle»-grafen, helt til den kollapset under gransking. Det var «fornektelse» å påpeke at klimamodeller konsekvent har overvurdert oppvarmingen. Det var «farlig» å merke seg at fornybar-kraftsmandater driver opp energikostnadene og destabiliserer strømnett – helt til strømbrudd tvang selv sympatiske regjeringer til å revurdere.

Nå, i stedet for å rette opp feilene sine, dobler klimaetablissementet innsatsen – de går fra overtalelse til tvang. Budskapet deres er enkelt: tro, eller tie stille.

Den virkelige faren her er ikke klimaet – det er selve friheten. Når regjeringer, media og overnasjonale organer konspirerer for å bestemme hvilke meninger som kan ytres, slutter vitenskapen å eksistere. I stedet oppstår et byråkratisk presteskap – flytende i språket om «bærekraft», «integritet» og «evidensbasert politikk», men fullstendig blindt for sin egen autoritarisme.

Denne erklæringen, undertegnet under Beléms tropiske fuktighet, bør ikke gå i historien som en milepæl innen «informasjonsintegritet», men som et monument over intellektuell feighet. Ute av stand til å konkurrere i idéenes frie marked, har klimaetablissementet valgt å stenge markedet helt ned.

De kaller det «informasjonsintegritet». La oss kalle det det det er: klimatotalitarisme med et smil.


Lenker:
Erklæringen om informasjonsintegritet om klimaendringer

Originalartikkelen

Offisielle forholdsregler for håndtering av Bovaer:

Bovaer (3-nitrooksypropanol, eller 3-NOP) er et syntetisk fôrtilsattstoff som brukes for å redusere metanutslipp fra drøvtyggere som kyr. Stoffet er godkjent i flere land, inkludert Norge og Danmark, men krever spesielle forholdsregler ved håndtering på grunn av dens irriterende og potensielt etsende egenskaper. Disse reglene gjelder primært for personer som håndterer det i konsentrert form, som bønder, fôrprodusenter eller blandere. Stoffet er trygt i anbefalt dosering (53–80 mg per kg fullfôr for melkekyr) og gjenfinnes ikke i melk eller kjøtt.
Generelle forholdsregler

Bruk verneutstyr: Alltid bruk vernebriller, støvmaske (eller åndedrettsvern) og hansker ved håndtering, blanding eller tilsetting i fôr. Dette beskytter mot innånding, hudkontakt og øyekontakt, da stoffet kan irritere hud, øyne og luftveier.
Unngå direkte kontakt: Ikke spis, drikk eller røyk i nærheten av håndteringsområdet. Vask hender grundig etter bruk, og unngå kontakt med øyne eller slimhinner.
Ventilasjon og oppbevaring: Håndter i godt ventilert område for å minimere støv og damp. Oppbevar i originalemballasje på et kjølig, tørt sted utilgjengelig for barn og dyr.
Ved eksponering: Skyll øyne med vann i minst 15 minutter ved øyekontakt, og vask hud med såpe og vann. Søk medisinsk hjelp ved innånding av store mengder eller ved symptomer som hoste eller irritasjon.

Spesifikke råd for bruk i landbruket

Blanding i fôr: Bland kun i anbefalt dosering for å unngå overdosering. Norske bønder er vant til lignende prosedyrer for andre tilsetningsstoffer (f.eks. konsentrert C-vitamin), og verneutstyr er standard.

Kontroll og dokumentasjon: I land som Danmark kreves dokumentasjon som fakturaer og fôrplaner ved uvarslede kontroller for å sikre korrekt bruk.
Miljø- og dyrehensyn: Selv om fokuset er på menneskers sikkerhet, pågår forskning på effekter på dyrs velferd (f.eks. redusert fôrinnhold). Unngå bruk på beite hvis effekten er usikker.

Disse reglene er basert på godkjenninger fra myndigheter som Mattilsynet (Norge) og tilsvarende i EU/USA. For offisiell veiledning, se produktets sikkerhetsdatablad (SDB) fra leverandøren eller kontakt Mattilsynet. Hvis du håndterer Bovaer profesjonelt, anbefales opplæring i kjemikaliehåndtering.

Sitatet er vel egentlig

"Si tu veux savoir qui te contrôle, regarde qui tu n'as pas le droit de critiquer."

-Voltaire

[1. Hjelpe folk med å håndtere risikoene i hverdagslivet]

Bare en liten kommentar! De refererer til State Farm mandates. Jeg spurte Grok om det.

State Farm er et forsikringsselskap

De to mandatene (eller hovedmålene) til State Farm, basert på selskapets offisielle misjon, er:

1. Hjelpe folk med å håndtere risikoene i hverdagslivet – Dette handler om å tilby forsikringsløsninger som beskytter mot vanlige risikoer som bilulykker, boligskader og lignende.

2. Hjelpe folk med å komme seg etter det uventede og realisere drømmene sine – Dette fokuserer på støtte ved kriser (som katastrofer) og langsiktig finansiell planlegging, som livsforsikring og sparing.

State Farms fullstendige misjonserklæring lyder: «Å hjelpe folk med å håndtere risikoene i hverdagslivet, komme seg etter det uventede og realisere drømmene sine.» Dette gjenspeiler deres rolle som en "god nabo" i forsikringsbransjen.

Har sendt ny klage til Kringkastingsrådet!

[Var det så dumt, det Trump sa?]

Se her hva Klassekampen har sluppet inn som leserinnlegg, fredag 3. oktober:

Var det så dumt, det Trump sa?

ET VARSKO? KANSKJE ER DET MEST TANKEVEKKENDE MED TRUMPS TIRADE AT MANGE AV HANS NEDSLÅENDE PÅSTANDER STEMMER, SKRIVER JØRN SILJEHOLM. HER FRA FNS HOVEDFORSAMLING 23. SEPTEMBER.

Jørn Siljeholm siljeholmj@gmail.com

President Trumps tale til FNs hovedforsamling 23. september 2025 ble nærmest rituelt avfeid i norske og europeiske medier som provoserende og uansvarlig. Det er jo ikke så rart. Selvskryt og tirader var umulig å like. Jonas Gahr Støre var blant dem som raskt definerte USAs budskap som et brudd med vestlige verdier og bærekraftstenkning. Men hva skjer om man legger de begrunnede refleksene til side og møter Trumps budskap med nysgjerrighet? Kanskje rommer hans krast framsatte påstander om «realisme» et nødvendig varsko.

Trump ble fordømt for sin drepende kritikk av det grønne skiftet: Klimaendringer? Den største svindelen verden har sett. Den vitenskapelige konsensus? Skapt av dumme mennesker. Hvis dere ikke snur ryggen til grønn energi, vil landet deres feile. Fornybar energi? En vits, raljerte han.

Bak karikaturen ligger flere observasjoner mange ikke ønsker å ta på alvor. Wall Street Journal har pekt på hvordan «løftet om havvind kolliderer med realitetens utregninger – kostnader, lav produksjon og motstand lokalt» (22. august 2023). Hydrogen har brent av titalls milliarder uten kommersielt gjennombrudd – fortsatt et drivstoff på jakt etter levedyktig forretningsmodell (12. september 2022). Financial Times har også konkludert: «Hydrogen er en kostbar og ineffektiv løsning utenfor nisje» (17. mai 2023), og «økonomien for havvind blir stadig mindre gunstig mot gass og kjernekraft» (4. september 2023). The Guardian advarer mot at «massive utbygginger av havvind truer sårbare marine økosystemer» (14. juni 2023).

Kanskje er det mest tankevekkende med Trumps tirade at mange av hans nedslående påstander stemmer. Tyskland har brukt over 700 milliarder dollar på sin Energiewende – likevel er kullandelen høy og strømprisene rekordhøye (WSJ, 18. juli 2023). Investeringskapital flykter fra ESG- og clean-tech fond – de har mistet over halvparten av markedsverdien siden 2019 (FT, 10. januar 2024). Selv The Guardian advarer om at «tålmodigheten er i ferd med å ta slutt med uprøvde økonomiske modeller» (18. mai 2023).

Store fornybarprosjekter ender ofte med å kreve mer energi enn de gir tilbake (FT, 9. november 2022). Wall Street Journal omtaler «energi-kannibalisme» – at vind- og solkraft i praksis gir større økologisk og sosial kostnad enn det politikerne lover (16. august 2023). Energiretur/gevinst på investering for havvind er fem ganger lavere enn for vannkraft, og kjernekraft får tilbake posisjonen i Europa fordi «stabiliteten er uslåelig sammenlignet med vind og sol» (Guardian, 19. mai 2023). Slike tall utfordrer norsk politisk logikk og Støres kompromissløse tro på «grønn vekst».

Norske politikere har lovet massive klimakutt – 50 prosent innen 2030, 70–75 prosent innen 2035, over 90 prosent innen 2050. Vi har klart omtrent 9 prosent siden 1990. Men hvor mye kuttes faktisk i Norge, og hvor mye «kjøpes» eksternt? Er vi blitt for avhengige av grønn idealisme – og undervurderer vi virkningene av fysikkens og økonomiens lover? Debatten i Europa snur: Velgere vender ryggen til dyre klimasymboler.

Kjernekraft får stadig mer støtte – selv i Tyskland og Norden reises SMR-reaktorer som aktuelle løsninger for Europas desentraliserte kraftbehov (FT, 15. juni 2023). Wall Street Journal har kalt utviklingen «Europas motvillige comeback» for kjernekraft, og følger debatten også i Norge. Støres grønne tro møter sine største utfordringer nettopp her.

Under alt selvskryt og provokasjon handler Trumps tale om suverenitet: «America belongs to the American people , og jeg oppfordrer alle nasjoner til å beskytte sine borgere.» I et globalt klima der folkeopprør rettes mot dyr klimapolitikk og åpne grenser, fester dette budskapet seg bredere enn mange norske politikere innrømmer.

President Trumps tale vekker ubehag, men realiteten er at han tvinger FN, Norge og Europa til å stille spørsmål ved egne satsinger. Jonas Gahr Støre har pekt ut Norge som klimaleder, men bør våge å se at grensene for grønn idealisme nå er nådd. Realisme er ikke farlig, det er tvingende nødvendig når fysikken og økonomien spriker i motsatt retning av festtaler og klimavisjoner.

Trumps FN-tale er kanskje ikke så dum likevel – det kan gi den selvransakelsen og oppvåkningen norsk politikk trenger.

 

Jeg ser at dette nå også er lagt ut på iNyheter som en artikkel.

Al Gore holdt et foredrag på TED i mars 2008, der nevnte han dette med at sommerisen kunne være totalt forsvunnet om 5 år.

Lenke til foredraget (ca. 5 minutter ute)