Messages

Neida, du har helt rett, Smiley

Jeg ville bare poengtere at man til tider er nødt til å holde to tanker i hodet samtidig. EFFEKTEN som omtales (isolasjon) er ikke i seg selv naturlovstridig. Det er den forsøksvise IPCC-FORKLARINGEN på hvordan denne effekten oppstår som blir helt feil.

God sommer

Johnsson snakker om at en total av IR som møtes mellom to emitterende object  ikke gir noe effekt av temperaturendring i noen før en av partene sender i et strÃ¥lingspekter som ligger over den andre og da er det kun denne overskytene IR frekvens som varmer den lavere. Johnsson benekter ikke at det kaldere objektets strÃ¥ling mopt det varmere bidrar til Ã¥ forlenge en eventuell avkjølingsrate hos det varmere  ...men det kaldere object kan aldrig gjøre det varme objektet enda varmere en utgangstemperaturen.

Det er dette umulige som hevdes av IPCC når jorden i følge modellene hevdes å inneha en snitt temperatur på 33 grader høyere enn forventet temperatur som følge tilbakestråling fra klimagassene.

Det er viktig å poengtere at det kun er IPCC sin FORKLARING på effekten (den 'ekstra' oppvarmingen av jordoverflaten) gjennom absorpsjon av "tilbakestråling" som er feil. EFFEKTEN selv er ikke bare høyst reell, den er en av de mest hverdagslig opplevde termodynamiske fenomenene som finnes: isolasjon.

Vår atmosfæres massive tilstedeværelse oppå den soloppvarmede jordoverflaten hever UTVILSOMT dennes gjennomsnittstemperatur med flere titalls grader over månens: jorda - 288K, månen - 197K. Ja, måneoverflaten blir både varmere og kaldere enn jordas, men snittet er 91 grader lavere!

Det man alltid ser ut til å glemme er at det er SOLA som faktisk bedriver oppvarmingen her. Selvsagt vil aldri den kjølige atmosfæren kunne varme opp den varmere overflaten helt på egenhånd. Men med sola inkludert, så vil overflatetemperaturen tvinges høyere opp i snitt med en atmosfære på plass enn uten (kun verdensrommet). Grunnen? Atmosfæren isolerer ganske enkelt overflaten. Og isolasjon fungerer ved å bremse varmetapet fra det oppvarmede legemet. Så dersom varmetilførselen (i dette tilfellet fra sola) til legemet (i dette tilfellet jordoverflaten) er noenlunde konstant (over døgnsyklusen, f.eks.), og isolasjonen bremser varmetapet fra det samme, så resulterer det enkelt å greit i ... oppvarming: Q_inn > Q_ut = +U = +T. Oppvarming inntil Q_inn = Q_ut.

Problemet med "tilbakestrålings"-forklaringen til klimavitenskapen er at den framstiller det som om det helt spesifikt er energien ned fra atmosfæren til overflaten og denne alene som effektuerer den 'ekstra' oppvarmingen av overflaten, og ikke solvarmen, som jo slipper fritt ut igjen. Som om den atmosfæriske energien var en ekstra separat varmefluks til overflaten:

(Adaptert fra 'Stephens et al. 2012'.)

[53 W/m2]

Sitter i sluttfasen av mine (som det ser ut nå) to bloggposter om 'drivhuseffektens' være eller ikke være, og har bl.a. kikket på Venus og Mars. Mye av interesse der, mye som det rett og slett ikke blir plass til å ta med i hovedgjennomgangen, men et par av 'oppdagelsene' tenkte jeg jeg kunne lufte her.

Man ramler borti et par regnestykker som simpelthen ikke går opp. Det dreier seg om den påståtte "tilbakestrålingen" på våre to naboplaneter.

Mars sin atmosfære bestÃ¥r av cirka 96% CO₂, Venus sin av cirka 96,5%. De resterende elementene utgjøres pÃ¥ Mars mer eller mindre i sin helhet av argon og nitrogen, pÃ¥ Venus av nitrogen. Med andre ord, sett bort ifra aerosoler, skyer og en ytterst sparsommelig blanding av sporgasser, finnes det INGEN substanser i de to planetenes atmosfærer som er effektivt i stand til Ã¥ absorbere (og emittere) IR.

Likevel er 'drivhuseffekt'-tilhengernes implisitte (og eksplisitte) pÃ¥stand at - for Ã¥ ta Venus først - dennes brennhete globale overflate (ved 464°C) MÃ?, i kraft ganske enkelt av sin temperatur og sin emissivitet nær 1, ifølge deres bokstavtro tolkning av Stefan-Boltzmann-likningen, strÃ¥le ut en jevn fluks pÃ¥ minst 16 000 W/m². Derom hersker det tilsynelatende overhodet ingen tvil; slik MÃ? det bare være. "Basic physics," "settled science" og dere vet ...

Problemet er bare det at Venus' globale overflate kun fÃ¥r inn ~17 W/m² av solas varme (~2,5% av den potensielle gjennomsnittlige input ved 0,723 AU), takket være den ekstremt reflekterende og absorberende atmosfæren over den, og slik trenger den heller ikke Ã¥ kvitte seg med mer enn 17 W/m² for Ã¥ være i termisk balanse: 17 INN, 17 UT, ingen endring i energiinnhold og slik i temperatur.

Hvordan fÃ¥r man sÃ¥ dette regnestykket til Ã¥ gÃ¥ opp? Man mÃ¥ anta at Venus' overflate uansett og helt naturlig leder noe av sin varme direkte over til gassmolekylene i den overliggende, supertette atmosfæren (altsÃ¥ varmetap ved konduksjon>konveksjon); ikke mye, men litt, kanskje 5-10 W/m². Overflaten stÃ¥r ergo igjen med omtrent halvparten av den opprinnelig innkommende solfluksen pÃ¥ 17. Disse joulene, omtrent 5-10 W/m², mÃ¥ ut via strÃ¥ling.

Og nÃ¥ kommer det: Hvordan er dette pÃ¥ noe som helst vis mulig Ã¥ fÃ¥ til dersom man skal holde seg innenfor rammene av 'nettofluks'-tanken, altsÃ¥ ideen om at "strÃ¥ling OPP minus strÃ¥ling NED", "framoverstrÃ¥ling" (UWLWIR) minus "tilbakestrÃ¥ling" (DWLWIR), jevner ut til en netto overføring av radiativ energi mellom to legemer ved ulik temperatur som kalles strÃ¥lingsVARME? For jordas overflate: UWLWIR, 398 W/m²; DWLWIR, 345 W/m²; nettoen (varmeoverføringen ved strÃ¥ling) fra overflaten og opp: [398-345=] 53 W/m².

Husk hvor vi begynte: Det er utelukkende CO₂ som er reelt i stand til Ã¥ absorbere og (re)emittere IR fra overflaten i atmosfæren like over Venus' globale overflate. CO₂ absorberer og emitterer, som vi vet, i helt spesifikke bÃ¥nd av EM-spekteret og ikke i det hele tatt utenfor disse. Ja, ved høyt partialtrykk vil man fÃ¥ hva som kalles "trykkutvidelse" ('pressure broadening') av disse bÃ¥ndene, men det er ikke slik at denne pÃ¥ noen mÃ¥te noen gang vil kunne gjøre CO₂-gass aktiv pÃ¥ tvers av hele spekteret.


Den lyseblÃ¥ Planck-kurven er for Venus-overflatetemperatur, med bølgelengdetopp pÃ¥ ~3,9 μm. Som en kan se ligger CO₂ sitt hovedabsorpsjons-/emisjonsbÃ¥nd som vi kjenner sÃ¥ godt fra jorda pÃ¥ rundt 15 μm langt nede pÃ¥ kurvens hale; det er rett og slett ikke en særlig stor andel av totalenergien som strÃ¥les ut i denne delen av spekteret ved sÃ¥ høye temperaturer som en finner ved Venus' overflate. En oppdager at det er andre bÃ¥nd som kommer i spill, til venstre, men disse er langt smalere i utgangspunktet enn hovedbÃ¥ndet.

Selv om vi skulle godta at rundt halvparten av den totale utstrÃ¥lingsfluksen fra overflaten ved 737K blir absorbert av den ekstremt tette CO₂-atmosfæren over (da er vi svært velvillige), og at den samme halvparten blir strÃ¥lt tilbake ned fra atmosfæren, sÃ¥ betyr dette enkelt og greit at vi like fullt ender opp med et regnestykke som ikke gÃ¥r opp:

16000 W/m² OPP minus 8000 W/m² NED er lik 8000 W/m² i nettoresultat, altsÃ¥ strÃ¥lingsVARME fra overflaten til (eller strengt tatt, gjennom) atmosfæren. (Jada, det finnes heldekkende, tette skylag videre opp som vil absorbere, men disse ligger noen titalls kilometer høyere enn overflatelaget og er følgelig noen hundre grader kjøligere, de kan med andre ord ikke bidra i nevneverdig grad til den endelige atmosfæriske "tilbakestrÃ¥lingsfluksen".)

Men vi vet at strÃ¥lingsvarmen fra Venus' overflate uansett ikke vil kunne overskride den innkommende varmen fra sola, altsÃ¥ 17 W/m², aller helst enda mindre, 5-10 W/m².

Det de som hevder en 'drivhuseffekt'-drevet oppvarming av Venus' overflate i realiteten tar for gitt er at den i praksis rene CO₂-atmosfæren over overflaten er kapabel til Ã¥ strÃ¥le tilbake ~99,95% (og ikke 50%) av den utgÃ¥ende, bredspektrede overflatefluksen, fra sine spesifikke trykkutvidede emisjonsbÃ¥nd!

Dette synes helt høl i hue på meg. Og jeg kan ikke se at dette mildt sagt påfallende premisset noe sted er blitt rettferdiggjort eller engang blitt forsøkt rettferdiggjort eller forklart på noenlunde vitenskapelig grunnlag av klimamenigheten. Mulig det har gått meg hus forbi, men på meg ser dette bare ut til å være enda én av disse simpelthen forhåndsfastsatte "Sannhetene" man bygger sin storslagne hypotese på.

Her er til slutt Venus' emisjonsspekter sett fra verdensrommet (nederst; jordas øverst):


Dette spekteret er altsÃ¥ ikke fra overflaten (det ser man ikke), men fra det permanente, globale skylaget ved Venus' tropopause pÃ¥ ~60-70 kilometers høyde (200-50 mb). Venus' planetære snittfluks til verdensrommet er pÃ¥ ~163 W/m² (sammenliknet med jordas 240), noe som overensstemmer med en isoterm sort-/grÃ¥legemetemperatur pÃ¥ 231-233K.

PÃ¥ Mars havner vi i samme floka, bare fra motsatt ende. Overflaten kan simpelthen ikke til syvende og sist strÃ¥le sÃ¥ mye ut som man hevder basert kun pÃ¥ temp og emissivitet (Stefan-Boltzmann-relasjonen), men snarere pÃ¥ grunnlag av hvor mye energi som er tilgjengelig for utstrÃ¥ling. Kommer, som pÃ¥ Venus, 17 W/m² inn, sÃ¥ er det 17 W/m² som mÃ¥ ut, verken mer eller mindre. Relativt uavhengig av temperaturen. PÃ¥ Mars blir problemet tydelig pÃ¥ en annen mÃ¥te.

Jeg ser imidlertid nå at jeg allerede har brukt litt for mye tid og plass på dette innlegget, så jeg lar det ligge. Kan heller komme tilbake med 'resten' ved en senere anledning

I og med at det ikke finnes noen strÃ¥lingsbasert 'drivhuseffekt' ("rGHE"), sÃ¥ er det til syvende og sist lite relevant Ã¥ diskutere hvorvidt økt "tilbakestrÃ¥ling" fra stigende CO₂-innhold i atmosfæren fører til oppvarming av overflaten eller ikke. Den gjør ikke det. Ferdig.

Det finnes helt klart en atmosfærisk isolasjonseffekt på den soloppvarmede jordoverflaten, som tvinger den til å være i gjennomsnitt langt varmere enn månen. Men dette er en ren 'massiv' effekt, et resultat simpelthen av atmosfærens masse.

Grunnen til at det ikke er strålingen som tvinger fram den 'ekstra' oppvarmingen av overflaten er dog langt mer subtil enn en skulle tro. Jeg driver og skriver en bloggpost om dette nå, med litt flaks blir den ferdig i neste uke en gang. Koden er definitivt knekket, men det endelige svaret er et annet (og et mer elegant et) enn det jeg hele tida har vært på leit etter, og når eureka-øyeblikket først skjøt ned, ble jeg faktisk tatt en smule på senga - liksom en opplevelse av å måtte gå ett skritt tilbake for å kunne ta ti skritt fram ...

 

http://stavrum.blogg.no/1430286576_siv_jensen_og_snsaman.html

Jeg anbefaler Nettavisen som Norges mest debattvennlige nyhetsformidler. Men i klimaspørsmål skinner desverre redaktørens ståsted i Venstre litt for godt gjennom.

Kommentator 'Daniel Archevis' (i kommentartråden under artikkelen) gir en fin analogi til det evige alarmist-argumentet om at konsensus blant 'klimaforskerne' er ensbetydende med at AGW-hypotesen er sann:

� hevde at klimaendringene må være skapt av mennesker fordi "alle verdens klimaforskere" tror på dette er ikke bare like tøvete, men tøvete på samme måte, som å hevde at homeopati må virke fordi "alle verdens homeopatiforskere" hevder det.

Og der var pausen:

UAH v6 direkte jevnført med RSS:

[En relativt stor dag for klimainteresserte!]

En relativt stor dag for klimainteresserte!

Roy Spencer presenterer endelig UAH sin nyeste (og med stor forventning imøtesette) versjon 6 på sin blogg i dag: http://www.drroyspencer.com/2015/04/version-6-0-of-the-uah-temperature-dataset-released-new-lt-trend-0-11-cdecade/

Og korrigeringene synes i stor grad å gå i den retningen vi lenge har hevdet de bør gå. Spencer:

First letâ??s look at time series (Fig. 3) of the global average lower tropospheric temperature (LT), and how it compares to the old (Version 5.6) LT:


Fig. 3. Monthly global-average temperature anomalies for the lower troposphere from Jan. 1979 through March, 2015 for both the old and new versions of LT (top), and their difference (bottom).

Note that in the early part of the record, Version 6 has somewhat faster warming than in Version 5.6, but then the latter part of the record has reduced (or even eliminated) warming, producing results closer to the behavior of the RSS satellite dataset. This is partly due to our new diurnal drift adjustment, especially for the NOAA-15 satellite. Even though our approach to that adjustment (described later) is empirical, it is interesting to see that it gives similar results to the RSS approach, which is based upon climate model calculations of the diurnal cycle in temperature.

Den må svi for varmistene som har satset alle sine kort og sjetonger på at 'varme' UAH er riktig og 'kjølige' RSS feil, og/eller at siden de to satellittseriene har vist så stor diskrepans, så er ingen av dem til å stole på (til forskjell fra de bunnsolide overflateseriene /sarc).

Jeg tenker kanskje særlig på herrene Cowtan og Way som brukte UAH spesifikt for å jekke opp HadCRUt sine globale verdier. Her viser Spencer UAHs nye trendestimater for jordas ulike regioner. Legg særlig merke til hva som skjer med Arktis-trenden når vi går fra versjon 5.6 til 6:

Fig. 5. Regional lower tropospheric (LT) temperature trends in Versions 6.0 and 5.6. â??Lâ? and â??Oâ? represent land and ocean, respectively.

Notice the trends decreased the most over the Northern Hemisphere extratropics, especially the Arctic, while tropical warming trends increased somewhat, especially over land. Near-zero trends exist in the region around Antarctica.

Blir spennende å følge med på hvordan dette blir tatt imot av klimaetablissementet ...

Det kan være - minst - like kaldt i mars som i januar, men når solen står høyere på himmelen kjenner man likevel varmen mye bedre uansett lufttemperatur. Og da i begge tilfeller med ansiktet vendt vinkelrett mot solen.

Strålingsspekteret til solen som du poster, synes imidlertid å bekrefte dette. En hel del av solvarmen forsvinner i vanndamp, og til og med noe i oksygenet. Lenger vei, og mer varme blir "brukt opp", eller rettere sagt lagt igjen langs veien.

Ja, høres jo helt riktig ut, det 

Og da skulle man forvente at en lav vintersol over et tørt område, si Antarktis, vil varme mer enn over et fuktig område, som Vestlandet. Er dette tilfelle? Dette vil være målbart med et termometer.

Idet sola står i nøyaktig samme høyde over horisonten på Vestlandet som over Antarktis-platået, så skulle man vel tenke seg at mer at solas energi når fram til overflaten i sistnevnte enn i førstnevnte, ja. Et termometer måler imidlertid i hovedsak lufttemperaturen like rundt seg, så hvis man vender et slikt et mot sola i begge tilfeller, vil nok 'total'-temperaturen som framkommer fortsatt være langt lavere i Antarktis enn på Vestlandet. Så sant man da ikke på et vis klarte å avskjerme termometeret helt fra lufta omkring (omgitt det med et vakuum, f.eks.) og med bare et lite vindu ut mot sola. Da vil jeg tippe at Antarktis-termometeret kom til å vise en vel så høy instantan-temperatur som det tilsvarende på Vestlandet, ja.

Okke som er så viser dette at solen varmer atmosfæren direkte og ikke bare indirekte. Hva det nå enn har å si for drivhuseffekten(e).

Absolutt. Men det har ikke egentlig så mye å si for hypotesen om 'drivhuseffekten'.

Når ikke "framoverstrålingen" fra nærliggende varmere luft greier å varme oss, hvordan skal da "tilbakestrålingen" fra kaldere luftlag enda høyere oppe greie det? Jeg har ikke fått noe fornuftig svar fra varmister på dette spørsmålet.

Jeg sier ikke at det ikke finnes stråling fra kalde gasser i atmosfæren, både framover og bakover og sidelengs, bare at det må være ganske så spede saker?

Det er dette jeg blir så irritert på, at klimanissene har klart å vri alles hoder til å tenke i "foroverstråling" og "bakoverstråling". I en strålingsbasert varmeoverføring, som i ENHVER varmeoverføring, overføres det bare energi i �N retning, med 'varmen'. Dette er den eneste strålingen som faktisk observeres direkte, som reelt sett registreres. Alt det andre er bare konseptuelle fenomener i en teoretisk forklaringsMODELL.

Hvis alle til enhver tid kunne snakke om og forholde seg til 'varmen' (den faktiske og eneste egentlige strømmen av energi i en varmeoverføring) og glemme disse matematisk konstruerte 'delstrålings-fluksene', så hadde diskusjonen vært så mye ryddigere og så mye mindre forvirrende.

En kald atmosfære varmer aldri en varm overflate, den overfører aldri energi til den samme. Det den kan gjøre er å begrense strålingsvarmeTAPET fra overflaten, og slik indirekte - dersom overflata samtidig varmes av f.eks. sola - gjøre at overflatetemperaturen stiger. Det er fortsatt (og alltid) sola som varmer den. Det er energien fra sola som hoper seg opp, ikke energi tilbakesendt fra atmosfæren. Atmosfæren kan rett og slett gjøre sånn at den absorberte solenergien får vanskeligere med å slippe ut igjen.

Det som er interessant med en inversjon, er at den ... inverterer, snur opp ned på, den normale temperaturgradienten opp gjennom luftsøyla. Når dette skjer, opphører all konveksjon, den forhindres fra å i det hele tatt komme i gang, og overflaten avkjøles i realiteten bare gjennom én mekanisme - stråling. Med en knusktørr vinteratmosfære vil en vesentlig del av strålingen fra overflaten kunne gå rett igjennom den og like ut til verdensrommet. Overflaten er dessuten en langt bedre 'utstråler' enn lufta over, så vil kjøles ned fortere enn denne. Dette forsterker selvsagt bare inversjonen. Så den eneste måten å få løst den opp på, til syvende og sist, er sterk nok soloppvarming ved bakken eller vind (innstrømmende luftmasser). Begge deler vil tvinge fram turbulens og oppdrift av den fangede lufta.

Hei, Bebben.

Ja, du er jo inne på det selv. Jo mer atmosfære solas stråler må 'traversere', jo mer av den blir absorbert (og/eller omdirigert (refleksjon, 'scattering')). Poenget er vel at atmosfæren som sådan er temmelig gjennomskinnelig for 'synlig lys' (kortbølget stråling, SW), langt mindre for det som vanligvis (og litt misvisende, for SW-stråling er jo det samme) kalles termisk eller 'varmestråling' (langbølget, LW, IR).



I de globale energibudsjettene (som Kiehl & Trenberths) er dette tatt med. Atmosfæren (skyer inkludert) reflekterer ifølge disse ~75-77 W/m² og absorberer ~75 W/m² av den innkommende solfluksen.

Røde solnedganger får vi med mye fuktighet og/eller aerosoler i atmosfæren. Da absorberes og spres/omdirigeres mer og mer av de høyfrekvente ('blå') bølgene i det synlige lysspekteret slik at en større andel lavfrekvente ('røde') lysbølger blir igjen. Du skal normalt ha sola temmelig langt ned mot horisonten før denne effekten kommer ordentlig til sin rett.

Varmeeffekten fra sola på overflaten etter posisjonen den har på himmelen har imidlertid bare i relativt liten grad med mengden atmosfære strålene skal igjennom og mye mer med vinkelen strålene har når de kommer inn. Energien blir rett og slett mye mer konsentrert dersom sola står i senit enn om den står midtveis ned mot horisonten. Like mye energi i solstrålene, men den spres over et vesentlig større område. Og ergo vil alltid tropiske/subtropiske regioner være varmere i snitt enn tempererte/polare strøk.

Du vil nok på vinteren merke ganske godt at sola tross alt varmer dersom du retter ansiktet like mot den, selv om den står temmelig lavt. Problemet er imidlertid at lufta rundt deg samtidig er såpass mye kaldere enn om sommeren at huden din ikke føler samme 'totale' varme i f.eks. januar som den ville gjort en vakker ettermiddag i juli. Sola i seg selv er jo den samme i begge tilfellene

Kommentator Steve Case fant fram til følgende oversikt over de siste ti års justeringer av globale temperaturer hos GISS (landjorda, meteorologiske stasjoner):



Merk hvordan temperaturtoppen på 30-tallet er justert ned med 0,15 grader samtidig som temperaturtoppen rundt tusenårsskiftet er justert opp med samme verdi. Det er 0,3 grader økt differanse, det. Og stigningen mellom dem er jo rimelig jevn og trutt. De har rett og slett bare frekt og freidig bikket trenden gradivis oppover. Noen overrasket ...?

Jeg skulle likt å vite hva de foretok seg mellom si slutten av 90-tallet og 2005. Om det ble gjennomført tilsvarende (eller større) justeringer i det tidsrommet, så snakker vi altså om en 'global oppvarming' på minst 0,6 grader skapt (av mennesker, ja) på papiret fra tida mellom IPCCs AR2- og AR3-rapporter og fram til i dag.

Hehe, så ikke den om absolutte temperaturer. Morsomt.

1997: http://www.ncdc.noaa.gov/sotc/global/1997/13

2014: http://www.ncdc.noaa.gov/sotc/global/2014/13#gtemp

Litt usikker på hva du sikter til. I 1997 er anomalien (for det samme året, +0,42) sett i forhold til 1961-90-normalen. I 2014/15 er den satt opp mot 1901-2000-normalen og blir dermed vesentlig høyere (~ +0,52). Sammenliknet med 1961-90-normalen i 2014/15 står året 1997 med en anomali på +0,40. Den er altså redusert en smule siden 1997. Som jo overensstemmer bra med framgangsmåten til både HadCRUt og GISS, som har nedjustert både 1997 og (særlig) 1998, samtidig som de har oppjustert 1995 og 1996 samt (selvsagt) årene etter 1998.

[We resolve 26 independent drainage basins and find that Antarctic mass loss, and its acceleration, is concentrated in basins along the Amundsen Sea coast. Outside this region, we find that West Antarctica is nearly in balance and that East Antarctica is gaining substantial mass.]

Jeg kan referere litt til studier omkring GRACE-målingene.

Her fra King et al. 2012:

Recent estimates of Antarcticaâ??s present-day rate of ice-mass contribution to changes in sea level range from 31 gigatonnes a year (Gt yr⁻¹) to 246 Gt yr⁻¹, a range that cannot be reconciled within formal errors. Time-varying rates of mass loss contribute to this, but substantial technique-specific systematic errors also exist. In particular, estimates of secular ice-mass change derived from Gravity Recovery and Climate Experiment (GRACE) satellite data are dominated by significant uncertainty in the accuracy of models of mass change due to glacial isostatic adjustment (GIA). Here we adopt a new model of GIA, developed from geological constraints, which produces GIA rates systematically lower than those of previous models, and an improved fit to independent uplift data. After applying the model to 99 months (from August 2002 to December 2010) of GRACE data, we estimate a continent-wide ice-mass change of −69 ± 18 Gt yr⁻¹ (+0.19 ± 0.05 mm yr⁻¹ sea-level equivalent). This is about a third to a half of the most recently published GRACE estimates, which cover a similar time period but are based on older GIA models. Plausible GIA model uncertainties, and errors relating to removing longitudinal GRACE artefacts (â??destripingâ??), confine our estimate to the range −126 Gt yr⁻¹ to −29 Gt yr⁻¹ (0.08â??0.35 mm yr⁻¹ sea-level equivalent). We resolve 26 independent drainage basins and find that Antarctic mass loss, and its acceleration, is concentrated in basins along the Amundsen Sea coast. Outside this region, we find that West Antarctica is nearly in balance and that East Antarctica is gaining substantial mass.

Selv andre og noe mer 'mainstream-lydige' gjennomganger sier i realiteten det samme:

Our regional GIA and GRACE mass balance estimates clearly show that more than half of current Antarctic sea-level contribution (positive or negative) arises from 6 % of the area of the ice sheet; mass loss along the northern Antarctic Peninsula and the in Amundsen Sea sector amount to −151 ± 7 Gt yr⁻¹. East Antarctica, in contrast, has a slightly positive mass balance (26 ± 12 Gt yr⁻¹), exhibiting a bipolar signature of accelerating mass increase in Dronning Maud Land and Enderby Land (12 ± 4 Gt yr⁻²) and accelerating mass loss in Wilkes Land and George V Land (−4 ± 2 Gt yr⁻²). The preliminary comparison with output from RACMO2/ANT suggests that the temporal signatures in East Antarctica (and Palmer Land, Antarctic Peninsula) are mainly due to interannual accumulation variability; enhanced precipitation in the years 2005 and 2007 as part of variability in the large-scale atmospheric circulation has induced these mass anomalies, not changes in ice-dynamic flow. The strong imbalance and acceleration observed for the northern Antarctic Peninsula and the Amundsen Sea sector (−151 Gt yr⁻¹ and −22 Gt yr⁻², respectively), however, clearly reflect more vigorous ice flow and are more likely to be a sustained sea-level contribution of AIS.

Men dette er GRACE. Det er nettopp GRACE varmistene forholder seg til når de hevder totalt massetap over de siste år/tiår for den totale antarktiske innlandsisen (WAIS+EAIS).

Motvekten er også satellittbasert, ERS+ICESat, men baserer seg mer på altimetri enn på tyngdefeltsanomalier. Hvilken av disse metodene som til syvende og sist gjengir virkeligheten 'mest korrekt', er jo vanskelig å si. Begge har sine problemer og forhold som må justeres for på ulike vis, som jo alle slike målemetoder nødvendigvis vil ha.

Poenget er jo bare at det ikke nytter å være bombastisk og skråsikker om fortegnet til den totale massebalansen for isen i Antarktis, basert kun på ett (foretrukket) målesett, når et annet, tilsvarende vektig, målesett viser det stikk motsatte.

Fra Zwallys presentasjon fra 2012:

During 2003-2008, the mass gain of the Antarctic ice sheet from snow accumulation exceeded the loss from ice discharge by 43 ± 16 Gt /yr (2.3% of input), as derived from ICESat laser altimetry. The 101 Gt/yr gain in East Antarctica (EA) and the 68 G /yr gain in four drainage systems (DS) of West Antarctic (WA2) exceeded combined losses of 98 Gt /yr from three coastal DS of West Antarctic (WA1) and 28 Gt /yr from the Antarctic Peninsula (AP). Reanalysis of ERS radar-altimeter data, including a new post-glacial-rebound correction, indicates an even larger gain of 120 ± 50 Gt /yr during 1992-2001. In WA2 and EA, persistent dynamic thickening (excess of long-term accumulation over ice flux) contributed more than 170 Gt /yr to the net positive balance in both periods.

Although recent increases in dynamic thinning in WA1 and AP have been partially offset by accumulation increases, continuation at similar rates would initiate small Antarctic contributions to sea-level rise within a decade.

Og Jay Zwally er så menn ikke kjent som noen 'skeptiker'. Han har sagt mye rart om isen i Arktis ...


P.S.: En annen gjennomgang av Zwally verdt å få med seg, fordi den viser hvor usikkert jo allting er samt spennet i anslag, er å finne her.