Messages

Han dummer seg jo ut allerede i overskriften "...stille spørsmål ved klimaSANNHETENE". Da har man ikke mye greie på vitenskap.

[solely on peer-reviewed literature]

The chairman of the IPCC has repeatedly said the report relies solely on peer-reviewed literature to support its findings. He has said research that hasn't appeared in peer-reviewed journals should be thrown "into the dustbin" (see the last line of this newspaper article). But our audit has discovered almost 5,600 non-peer-reviewed references in this report.

Of the 44 chapters in the IPCC report:

21 received an F   - 59% or fewer references are peer-reviewed
4 received a D   - 60-69% of references are peer-reviewed
6 received a C   - 70-79% of references are peer-reviewed
5 received a B   - 80-89% of references are peer-reviewed
8 received an A   - 90-100% of references are peer-reviewed

grade   chapters
(out of 44)   % of chapters
receiving this grade
F
(59% & below)   21   48
D
(60-69%)   4   9
C
(70-79%)   6   14
B
(80-89%)   5   11
A
(90-100%)   8   18

http://www.noconsensus.org/ipcc-audit/IPCC-report-card.php

[og ikke per-reviewed]

Felles for disse er at de ikke har arbeidet med feltet og ikke har gitt ut noe som helst fagfellevurdert, som Tim Ball og Claes Johnsson, eller at det er tale om enkelt artikler. Gi meg noen navn på disse tre prosentene, jeg hører om de til stadighet, men ser ikke noe til de i praksis?

Siden du er så opptatt av dette, hvordan reagerer du da på:

IPCC ble imidlertid ikke dannet for å bedrive egen forskning, men for å vurdere publisert litteratur, både peer-reviewed og ikke per-reviewed, samt å utforme politiske anbefalinger.

http://klimadebatt.com/forum/index.php?topic=1290.msg11430#msg11430

Angående de 97 prosentene, så kan jeg anbefale denne dokumentaren (16 min)

https://www.youtube.com/watch?v=ewJ6TI8ccAw

Det stemmer at det er sammenlignet med 1990. Jeg har oppdatert innlegget.

Nettavisen har ute en artikkel om hva Paris-avtalen innebærer i praksis. Mens Norge og EU skal kutte 40 prosent, er dette hva som gjelder for de andre landene:

Under ser du løftene fra en del andre land. Endringen er sammenlignet med 1990-nivå.

Australia: Øke med 4-7 prosent
Argentina: Øke med 80 prosent
Mexico: Øke med 72 prosent
Chile: Øke med 151 prosent
Brasil: Øke med 76 prosent (løfte gitt før de begynte å brenne ned regnskog)
Tyrkia: Øke med 356 prosent
Indonesia: Øke med 535 prosent
Kenya: Øke med 201 prosent
Etiopia: Øke med 250 prosent
Filippinene: Øke med 0-13 prosent
Sør-Korea: Øke med 78 prosent
Japan: Kutte med 15 prosent
Canada: Kutte med 7-17 prosent
Vietnam: Øke med 1164 prosent
Marokko: Øke med 347 prosent
Saudi Arabia: Øke med opp til 562 prosent
New Zealand: Øke med 72 prosent
Peru: Øke med 143 prosent
Emiratene: Øke med 396 prosent
Kina: Øke med 450 prosent
India: Øke med 495 prosent
EU: Kutte med 40 prosent
USA: Kutte med 10-17 prosent (har trukket seg ut av avtalen)
Tallene er hentet fra Climate Action Tracker

https://www.nettavisen.no/nyheter/dette-er-klima-og-co2-tallene-som-sjelden-blir-snakket-om/3423903610.html

[Margareth Thatcher.]

Hendelsene her kan sammenfattes i One World-progammet, klimakonferansene i Villach 1980 og 1985, Brundtlandrapporten, klimahøringen i senatet med James Hansen (se del VI-A over), dannelsen av IPCC og GLOBE og hvordan både tilhengere og motstandere(!) av karbondioksidteorien tilhørte Rockefellers omfattende nettverk.

One World-programmet

På 1980-tallet kom Rockefeller-familiens bestrebelser hovedsakelig til å handle om på alvor å få trusselen om klimaendringer på den internasjonale politiske arenaen. De hadde allerede, flere tiår tidligere, lagt grunnlaget for den gjennom sin institusjonsbyggende og finansielle støtte til forskersamfunnet. Fra midten av 1980-tallet begynte RBF åpent å finansiere organisasjoner og forskere som ville gjøre klimaet til en politisk sak. (s. 148)

Larry Rockefeller (David Rockefellers nevø), jurist ved Natural Resource Defence Council og styremedlem i RBF, hadde i 1984 valgt sterke organisasjoner som arbeidet med klima, sur nedbør, drivhuseffekten, biologisk mangfold, befolkning, miljøgifter og vann. Av disse områdene skulle nå klimasaken gis første prioritet. (s. 149)

Sir Crispin Tickell og Margareth Thatcher

Klimasaken hadde tidligere blitt reist i det Europeiske Fellesskap (EF) samt på G7-møtet i 1979 av den britiske diplomaten Crispin Tickell. (...) Også her spilte Henry Kissinger en rolle. Under sin tid som stipendiat på Harvards Center for International Affairs 1975-76 hadde Tickell fått oppdraget å analysere hvordan klimaendringer kunne påvirke verdenspolitikken. Dette resulterte i boken Climatic Change and World Affairs.

Tickell tok også opp klimasaken under G7-møtet i 1984, da han var rådgiver for den britiske statsministeren Margareth Thatcher. (s. 150)

Noen måneder etter [klimahøringen i senatet med James Hansen i 1988] holdt Thatcher en tale for Royal Society i London der hun advarte mot tre endringer i atmosfæren: økningen av drivhusgasser, fortynningen av ozonlaget og effekten av sur nedbør på mark, sjøer og skoger. Talen var skrevet av hennes vitenskapelige rådgiver Crispin Tickell (s. 160)

World Climate Conferences i Geneve og Charneyrapporten

1979, 1990 og 2009 arrangerte World Meteorological Organization (WMO) en serie klimakonferanser i Geneve i Sveits.

Ved den første av disse konferansene etterspurte man globalt samarbeid for å kunne forutse og forhindre potensielle menneskefremkallende klimaendringer. Det vitenskapelige grunnlaget var basert i store deler på Carrol L. Wilsons klimarapport Study of Mankind's Impact on Climate (SMIC) fra 1971.

Senere samme år, 1979, skrev geofysikeren Gordon J. F. MacDonald, sammen med veteranene George Woodwell (tidligere Conservation Foundation), Charles Keeling og Roger Revelle, et memorandum om CO2s påvirkning på atmosfæren til den amerikanske regjeringens Council of Environmental Quality.

Carter-administrasjonen og James Gustave Speth (ordstyrer i Coucil of Environmental Quality og tidligere for National Defence Council) svarte med å gi NAS Climate Research Board i oppdrag å utrede dette nærmere.

I NAS-panelet medvirket blant annet Bert Bolin. Studien, kalt Charney-rapporten, ga ytterligere støtte til MacDonalds og Woodwells memorandum. Bert Bolin skulle deretter gis en av nøkkelrollene med å forankre karbondioksidteorien. (s. 151)

Klimakonferansene i Villach 1980 og 1985

1980, året etter den første klimakonferansen i Geneve, begynte en serie konferanser i den lille byen Villach i Østerrike. Disse møtene la grunnlaget for opprettelsen av IPCC. Bert Bolin var ordstyrer med støtte fra UNEP, ICSU og WMO. Ettersom den vitenskapelige usikkerheten under det første møtet var for stor (...) skulle Bolin forberede en grundig analyse av årsaker og konsekvenser. (s. 152)

9-15. oktober 1985 holdt man den andre Villach-konferansen (...) Her ble Bert Bolins studie, The greenhouse effect, clmatic change and ecoystems, presentert.

Møtet resulterte blant annet i at rådgivergruppen The Advisory Group of Greenhouse Gases (AGGG) ble opprettet med bl.a Bert Bolin, Kenneth Hare og Gordon Goodman som medlemmer og med finansiering fra Rockefeller Brothers Fund, Rockefeller Foundation og German Marshall Fund (grunnlagt 1972 gjennom en donasjon fra den vesttyske staten for å feire 25-årsminnet for Marshallhjelpen og ledet av Henry Kissingers tidligere doktorand og nære venn Guido Goldmann fra Harvards Center for International Affairs) (s. 154)

Brundtlandrapporten

Prosjektet World Commission in Evironment and Development ble igangsatt av UNEP, etter en beslutning i FN i 1983. (...) Oppdraget ble ledet av Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland (medlem av TriCom) og inkluderte Maurice Strong, Giovanni Agnellis søster Susanna samt amerikaneren William D. Ruckelshaus fra Monsanto (som også var medlem av Council on Foreign Relations, World Resources Institute og TriCom). (s. 156)

Brundtlandrapporten var den siste i en serie på tre (titlene på rapportene hadde et "felles" tema som senere skulle brukes av FN, Rockefellers og paven):
1. Den første delen var Brandtkommisjonens North-South: Programme for Survival (1980) som handlet om internasjonale utviklingsspørsmål) (tidligere forbundskansler Willy Brandt hadde fått oppdraget av sjefen i Verdensbanken Robert McNamara)
2. Den andre delen var Palmekommisjonens Common Security: A Blueprint for Survival (1983) som handlet om kjernevåpen og fred
3. Brundtlandrapporten. Our Common Future: World Commission on Environment and Development, publisert juni 1987. I rapporten gas retningslinjer for hvordan den fremtidige politikken behøvde endres for å oppnå de visjoner om en "bærekraftig utvikling" som man hadde begynt å utarbeide etter Stockholmskonferansen og var en fortsettelse på det arbeidet som ble påbegynt der.

I løpet av et par tiår skulle den bærekraftige utviklingen utvikles til en global doktrine for menneskeheten med utgangspunktet i bekymringen for et endret klima. Alt for å virkeliggjøre drømmen om One World. (s. 158)

Toronto-konferansen 1988

I begynnelsen av 1988 arrangerte man Conference of the Atmosphere i Toronto. Klimasaken var nå blitt et millionforetak. Konferansen ble ledet av kanadieren Howard Ferguson (som hadde deltatt i Bellagio og Villach) og Gro Harlem Brundtland som samlet en rekke med toppolitikere og statsoverhodet.

"De klimakatastrofer som truer jorden kan kun sammenlignes med en verdensomfattende atomkrig." (Folkpartiets (nå Liberalerna) Bengt Westerberg om Toronto-konferansens konklusjon) (s. 159)

IPCC dannes

Etter møtet i Villach 1985 hadde Mostafa Tolba (UNEPs leder) oppfordret den amerikanske utenriksministeren George Schultz (tidligere TriCom-medlem) å iverksette tiltak som kunne motvirke klimaendringer. Reagan-administrasjonen lagde da et forslag som en mellomstatlig mekanisme som kunne studere klimavitenskapen. (s. 160)

Den 25. mars 1998 sendte man et forslag til medlemslandene om de ville delta i panelet. De samlede anstrengelsene ledet til at WMO og UNEP samme år skapte Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC).

Den 6. desember 1988 antok FNs generalforsamling en resolusjon der klimaendringene betegnes som en sak for menneskeheten. FN oppfordret alle organisasjoner og program i FN-systemet om å støtte IPCC. Det fantes nå en organisasjon som kunne gi en mer autoritativ analyse av og rådgivning om klimasaken til regjeringer og ikke-statlige organisasjoner. Bert Bolin ble IPCCs første leder, anbefalt av Mostafa Tolba. IPCC ble imidlertid ikke dannet for å bedrive egen forskning, men for å vurdere publisert litteratur, både peer-reviewed og ikke per-reviewed, samt å utforme politiske anbefalinger.

Det er verdt å merke seg at under 1980-tallet kom den politiske interessen for klimasaken like mye fra høyre og venstre. Et faktum som senere tiårs debatt har lett for å glemme. (s. 161)

Sovjetunionen og Gorbatsjov

Den 18. januar 1989, på Sentralkomiteen for Sovjetunionens kommunistparti, traff Mikhail Gorbatsjov TriComs ledersjikt, Georges Berthoin, Valery G. D'Estaing, Yasuhiro Naksone, Yoshio Akawara, Henry Kissinger og David Rockefeler for å diskutere sammenslutningen av det kapitalistiske og sosialistiske systemet. Internasjonalister fra både vest og øst skulle nå forene seg.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd dannet Gorbatsjov organisasjonene Green Cross og Gorbachev Foundation og begynte aktivt å arbeide for gjennomføringen av transformasjonen til en ny verdensorden. (s. 162)

GLOBE

1989 skaptes Global Legislators for a Balanced Environment (GLOBE) som et prosjekt under Congressional Institute of the Future, av en tverrpolitisk gruppe lovstiftere fra den amerikanske kongressen, det europeiske parlamentet og Japan. Det ble også gjort forsøk på starte en avdeling i Sovjet.

GLOBE International er registrert som en miljø-NGO i Brussel og har der sitt sekretariat. Hensikten er å bidra til internasjonal informasjonsutveksling mellom lovsgivere for å "kunne agere på hastende miljøutfordringer gjennom utvikling og befordring av lovgivning" i samarbeid med internasjonale institusjoner, nasjonale lovgivende forsamlinger og media."

De første årene fikk GLOBE midler fra IFAW, German Marshall Fund og W. Alton Jones Foundation (de to siste nært knyttet til Rockefeller-sfæren). Senere også fra Den europeiske kommisjonen, regjeringene i Norge, Danmark og Tyskland, flere FN-departementer som UNEP, Global Environmental Facility og Verdensbanken.

I oppbygningen kom organisatorisk hjelp fra britisk hold gjennom Edward Seymour-Rouse fra International Fund for Animal Welfare (IFAW) som ble GLOBEs første administrerende direktør. Al Gore ble sjef 1990.

Prosessen følger Molitors skjema [se del V]. Først bestemmes målet. Deretter påvirkes velgerbasen av media (via COM+ Alliance) og NGO-aktivistkampanjer. Politikerne svarer så på den allmenne opinionen som dukker opp og implementer selve målene i begynnelsen. Dette snur opp ned på de vanlige demokratiske spillereglene der politikerne lytter til velgernes ønsker og implementer det som best de kan. I stedet brukes teknikker for å manipulere opinionen å tilpasse seg elitens interesser (s. 164)

Klimaaktivister

I miljøbevegelsen hadde det eksistert en skepsis til karbondioksidteorien på grunn av at den var sammenkoblet med forskere og politikere som mente at atomkraft var løsningen på klimaproblemet. Denne innstillingen endret seg da penger fra store stiftelser og regjeringer begynte å kanalisere deres kampanjer og aksjoner. Nå skulle massene opplyses.

Stiftelser som RBF, Rockefeller Foundation, MacArthur Foundation, Charles Stewart Mott Foundation og Ford Foundation skulle nå øke sin støtte til miljøorganisasjonene.

1987 samlet miljøaktivisten Adam Markham fra Friends of the Earth den daværende vitenskapelige kunnskapen om klimaendringer i rapporten Heat Trap: Threat Posed by Rising Levels of Greenhouse Gases. Den utkom da IPCC startet 1988 og innebar begynnelsen på Friends of the Earths engasjement i klimasaken.

Greenpeace påbegynte i sin tur sitt lobbyarbeide 1989 gjennom den australske diplomaten Paul Hohnen og oljegeologen Jeremy Legget.

Klimaskeptikere

George C. Marshall Institute beskrives under 1990-tallet som den ledende klimaskeptiske tankesmien i USA. Den ble dannet i 1984 av Frederick Seitz (1911-2008), Robert Jastrow (1925-2008) og William Nierenberg (1919-2000). Koblingene til den mer klimaalarmistiske leiren var imidlertid omfattende.

Jastrow grunnla og ledet fra 1961 NASAs Goddard Institute for Space Studies (GISS) og ble i 1981 etterfulgt av James Hansen. Nierenberg etterfulgte i 1965 Roger Revelle som sjef for Scripps Institution of Oceanography. Seitz, som tok rollen som USAs fremste klimaskeptiker sammen med Fred Singer, hadde i flere tiår et nært samarbeid med Rockefeller-familien. Han arbeidet tett med både David og John, var medlem av CFR og ble år 2000 belønnet med "David Rockefeller Award for Extraordinary Service to The Rockefeller University".

Både de ledende motstanderne og tilhengerne av karbondioksidteorien tilhørte altså Rockefellers omfattende nettverk. (s. 168)

Dette er da en velkjent historie? Og nesten sjarmerende naivt og enkelt i forhold til verre ting som Climategate, Hockey Stick og Ursus Bogus.

Den var iallfall ny for meg. Husk at dette var ti år før hockeykølla og IPCC var nettopp opprettet. Det er mange som refererer til James Hansen og 1988 som et nøkkelår for når dette tok av for alvor. Sjarmerende naivt og enkelt, javel, men ikke desto mindre effektivt i bestrebelsene for å skape én global sivilisasjon med trusselen om farlige klimaendringer som det store riset bak speilet, det såkalte One World-programmet. Mer om dette når jeg får laget en mer utførlig presentasjon av hendelsene på 1980-tallet.

1980-tallet. Mye av det som beskrives her er så drøyt at det er vanskelig å fordøye, og denne hendelsen legger jeg ut som et eget innlegg. Det dreier seg om høringen i senatet i 1988 der NASAs James Hansen deklarerte at han var 99 prosent sikker på at de høye sommertemperaturene som hadde blitt målt i USA det året skyldtes drivhuseffekten.

I et intervju for det undersøkende TV-programmet Frontline to tiår senere skrøt Tim Wirth (amerikansk senator (demokrat) og TriCom-medlem) åpenhjertig av hvordan de hadde valgt en av temperaturhensyn strategisk dato for høringen og sabotert klimaanlegget (!) for å skape ulidelig varme i rommet:

"Tro eller ei, men vi ringte meteorologene og fikk vite hvilken dag som historisk hadde vært den varmeste dagen om sommeren. Tja, det var den 6. juni eller 9. eller hva det nå var, så vi planla arrangementet til den dagen, og bingo: Det var den varmeste dagen som noensinne hadde blitt målt i Washington, eller noe sånt. det var en kvelende hete den sommeren. Samtidig som vi hadde denne tørken over hele landet, så koblingen mellom Hansen-høringen og tørken ble meget intensiv (...)

Jeg innrømmer at det vi gjorde var at vi gikk dit natten før og åpnet alle vinduene, ok? Slik at klimaanlegget ikke fungerte i rommet ... Så avgir Hansen sitt vitnemål, man har alle disse tv-kameraene lengst bak som varmer opp rommet, og klimaanlegget ser ut til å ikke fungere. Så det var liksom en perfekt samling hendelser som inntraff den dagen, med den fantastiske Jim Hansen, som tørket seg i pannen ved vitneboksen mens han avga sitt bemerkelsesverdige vitnemål." (Tim Wirth, 2007)

Værets krefter ble dermed, akkurat som ved Henry Kissingers opptreden i FNs generalforsamling 14 år tidligere, en alliert i å føre frem budskapet. Få av klimaforskerne var enige med Hansen om at man kunne trekke konklusjoner av det slaget. Det hele ga imidlertid ekko over hele verden og klimaet fikk i og med høringen sitt politiske gjennombrudd. (s. 159-160)

Som kilde oppgis: Wirth, Timothy (2007), Intervju i PBS Frontline, 24. april, 2007
(www.pbs.org/wgbh/pages/frontline/hotpolitics/interviews/wirth.html hentet 29. januar 2018)

Her er muligens traileren til Frontline-programmet:
https://www.youtube.com/watch?v=Fnp3EEFc-Kg

Det fremgår i intervjuet med Wirth at president George H. W. Bush ble presset til å reise til Rio-konferansen i 1992 mye på grunn av det som skjedde fire år tidligere.

So then do you think that's what explains why President Bush, the father, said after [the 1992 Earth Summit in] Rio, "Our way of life is not up for negotiations"?

Yeah, he was under a lot of pressure by the time he went to Rio and then post-Rio. First, President Bush almost did not go to Rio, and it became a major issue: Was he or was he not going to go to the Earth Summit? And at that point we on the Democratic side were beating up on them as hard as possible, saying: "What do you mean the president's not going to go to the Earth Summit? It's the most important gathering in the history of the world." And on the right, the Competitiveness Council, the conservative Republicans, were all saying, "You don't want to go down to that trendy thing with all those nuts people and this false science," and so on.

So he was really caught, and his biggest mistake was that he didn't make a decision; he appeared to waffle. He was getting pushed one way and pushed the other, and only at the last minute did he decide to go to Rio. And so it wasn't a victory that he went to Rio; it was a sign of all the pressures that were on him, and it became a sign of weakness. So he really got beaten up for doing the right thing, which was to go to Rio. ...

Do you see a direct connection between what [Hansen] said on television ... [and] the way to get a U.S. president to go to Rio?

Oh, of course. There was a direct line between the Hansen hearings in 1988; the Clean Air Act amendments of 1990; Energy Policy Act of 1992; Rio and the president's ambivalence about going to Rio; the climate treaty, which was one of the products of Rio; and then the ratification of the climate treaty in late 1992. Quite a lot happened in this four-year period of time.

People say, "Oh, the U.S. didn't do anything." The evolution of policy was really very rapid, particularly when you consider that we had a Republican president. You had an activist Senate pushing a number of these things with a mixed leadership. George Mitchell [D-Maine] was the majority leader and helping to push all of that. ...

www.pbs.org/wgbh/pages/frontline/hotpolitics/interviews/wirth.htm

[Barnevernsgründer tiltalt for seksuelt misbruk av sitt eget fosterbarn]

Det er en drittpakke, noe også resett skriver, og vi har faktisk litt erfaring med faktisk.no-redaksjonen fra tidligere:
https://resett.no/2020/02/24/ren-og-skjaer-drittpakke-fra-faktisk-no-mot-klimaopprorere/

Det mest interessante med et slikt opprop er uansett ikke hvem som startet den, men hvor stor oppslutning den har fått.

Verken du eller jeg aner hva som menes med "anti-barnevernsgrupper", så kanskje vi skal la være i å spekulere i hva de skriver på en side som uansett bare kaster dritt. Jeg forholder meg bl.a. til det som kommer frem i dette programmet på swebb-tv der det norske barnevernet diskuteres med utgangspunkt i at også svenske familier har blitt fratatt barna sine i Norge.

https://www.youtube.com/watch?v=dx71ZuRtz-0

Her nevnes også at en "høytstående person" i det norsk barnevernet skal ha forgrepet seg på sitt eget fosterbarn. Og i går kom denne artikkelen på nrk.no.

Barnevernsgründer tiltalt for seksuelt misbruk av sitt eget fosterbarn

Mannen i 30-årene har tjent millioner på et selskap som formidler fosterhjem. Nå er han selv tiltalt for å ha forgrepet seg på sin egen fostersønn og for å ha tilbudt ham 100.000 kroner for å endre forklaring.

https://www.nrk.no/norge/barnevernsgrunder-tiltalt-for-seksuelt-misbruk-av-sitt-eget-fosterbarn-1.14918198

Dette med barnevern og fosterhjemsplassering er blitt big business, som det meste annet.

Angående Houghton,

Sitatet som er gjengitt

"There are those who will say 'unless we announce disasters, no one will listen', but I'm not one of them," Sir John told The Independent.

er like interessant. Houghton innrømmer jo her at hvis man ikke klarer å skape katastrofeoverskrifter, så er det ingen som bryr seg. Han sier at han ikke selv gjør det, men han har tenkt tanken. Det er mer enn nok. For øvrig akkurat det samme resonnementet Bob Hunter gir i mitt innlegg over, og det er dette hele klimahysteriet hviler på.

La meg ta tak i et av de andre sitatene:

• "It doesn't matter what is true, it only matters what people believe is true." —Paul Watson, Co-founder of Greenpeace

I en bok jeg leser nå (pararallellt med Rockefeller-boken), står det:

As we made our way back down the coast from Alaska, Bob Hunter and I had time for sustained reflection. But there was one conservation that still seems as if it happened yesterday. "Pat, this is the beginning of something really important and very powerful," he predicted. "But there is a very good chance it will become a kind of eco fascism. Not everyone can get a PhD in ecology. So the only way to change the behaviour of the masses is to create a popular mythology, a religion of the environment where people simply have faith in the gurus." Today I shudder at the accuracy of his foresight.

Patrick Moore, Confessions of a Greenpeace Dropout, p. 52

Her synes jeg du lar deg selv slippe billig unna, dette var jo bare om det ene sitatet til John Houghton

In fact, his view on the matter of generating scare stories to publicise climate change is quite the opposite. "There are those who will say 'unless we announce disasters, no one will listen', but I'm not one of them," Sir John told The Independent.

Houghton er forøvrig berømt for dette bildet, der han poserer foran hockeykølla: stjerneeksemplet på fake news.
https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/8/81/John_Houghton_High_Wycombe_20050226.jpg

https://www.youtube.com/watch?v=K_8xd0LCeRQ

Jeg hadde allerede sett dette makkverket før du gadd å legge det ut, Emeritus. Her er det jo brunskvetting over en lang sko som også du burde bli kvalm av. Komplett useriøs propaganda. Men leste du alt sammen før du limte det inn, her står det jo om ting du har engasjert deg i, f.eks

•Noen er aktive i anti-barnevernsgrupper,

Ser du ikke at disse folkene i faktisk.no bare sauser sammen alt de kan finne, og som de TROR folk vil ta avstand fra. Norge er jo blitt dømt en rekke ganger fordi barn har blitt fratatt familiene sine på urettmessig måte, og det er de som forsvarer disse familiene som blir kalt "anti-barnevernsgrupper". Det er ikke verre enn det.

Fra siden du lenket til:

• "The data doesn't matter. We're not basing our recommendations on the data. We're basing them on the climate models." —Professor Chris Folland, Hadley Centre for Climate Prediction and Research
• "The models are convenient fictions that provide something very useful." —Dr. David Frame, Climate modeler, Oxford University
• "It doesn't matter what is true, it only matters what people believe is true." —Paul Watson, Co-founder of Greenpeace
• "Unless we announce disasters no one will listen." —Sir John Houghton, First Chairman of the IPCC
• "No matter if the science of global warming is all phony ... climate change provides the greatest opportunity to bring about justice and equality in the world." —Christine Stewart, former Canadian Minister of the Environment

https://www.independent.org/news/article.asp?id=3263

Og mens du over cherrypicker Fred Singer til å fremskaffe din stråmann her, så kanskje vi skulle vende tilbake til de 30% flyplassnære målestasjonene som plutselig ble til 70%. Men da er ikke Singer så interessant lenger, cherrypicking, vet du...

https://www.youtube.com/watch?v=5g6vYfytmns

[JEG MÅ HA DET SISTE ORDET!!!]

Sitat Translator:

... skifter lett tema midt i diskusjonen, og skal alltid ha det siste ordet uansett om saken er stor eller liten. I denne kategorien faller du med begge beina, i god "tradisjon" med 'carbonmontanus', 'dumskalle' og endel andre kverulanter vi har hatt å gjøre med gjennom årene.

Sitat Emeritus:

jeg må ha det siste ordet jeg MÅ ha det siste ordet JEG MÅ HA DET SISTE ORDET JEG MÅ HA DET SISTE ORDET JEG MÅ HA DET SISTE ORDET!!!

q.e.d.