Show Posts
16
Media og politikk / Miljøaktivist advarer mot diktatur
« on: 01.06.2019, 14:53:02 »
Da jeg var innom Dagens Næringsliv i forbindelse med et annet innlegg jeg skrev i dag, kom jeg over denne artikkelen av Kjetil B. Alstadheim. Alstadheim har bakgrunn fra Natur og ungdom og han var tidligere journalist i Klassekampen, så jeg har ingen problemer med å kalle ham miljøaktivist. Overskriften hans "Klimatrussel mot demokratiet. Et grønt diktatur blir ikke først og fremst grønt. Det blir først og fremst diktatur." fikk meg imidlertid til å betale 1 kr for å lese hele artikkelen. Her er den:
"
Enten må kongene bli filosofer, eller så må filosofene bli konger.»
Platon (427–347 før vår tidsregning)
Det er de siste månedene skjedd noe som er bra, og noe som er skummelt, i klimadebatten. Det som er bra, er at engasjementet og oppmerksomheten er økt blant annet takket være klimaaktivisten Greta Thunberg. Det som er skummelt, er grønn lefling med autoritære tanker.
Så jeg skvatt litt da nasjonal talsperson Une Bastholm holdt tale på Miljøpartiet De Grønnes landsmøte sist helg. Hun sa at «vårt politiske system i Norge er veldig bra når en trenger kompromisser, men fungerer dårlig for kriser som ligger noen år frem i tid». Hun sa at økosystemene og klimaet «inngår ikke kompromisser». Og hun sa at «tiden for å spørre pent er forbi».
Bastholm er ingen antidemokrat. Men slike formuleringer leder en lett ut på farlige stier.
Mer eksplisitt er kampanjen «Extinction Rebellion», som har laget mye ståhei, særlig i London. Extinction Rebellion sier de vil ha et «ekte demokrati» som velter de «korrupte» interessene som undergraver dagens demokrati. Også her hjemme er denne gruppen dukket opp. Aktivister limte seg fast utenfor Norges Bank. Og 25 «kulturpersonligheter og akademikere» klistret ukritisk sine navn under et opprop i Aftenposten som etterlyste «opprør mot regjeringen» for å «gjenopprette et ansvarlig folkestyre» og med en påstand om at «samfunnspakten» er «brutt». Og et krav om «at det dannes et råd som skal føre tilsyn med at tiltakene som er nødvendige, blir gjennomført». Nærmere bestemt et ikke demokratisk valgt borgerråd som skal styre klimapolitikken.
Det er mye rart i disse resonnementene. Blant annet baserer de seg på at det korrupte demokratiet, som de ikke har tillit til, skal oppnevne et råd for å bli passet på. Men den greske filosofen Platon ville støttet tanken om en grønn junta. I boken «Staten» argumenteres det for at folket ikke er i stand til å velge ledere som tenker langsiktig og helhetlig. Derfor burde styringen overlates til filosofene. I dette tilfellet økofilosofene.
Også en mer sober stemme har luftet sin bekymring om klima og demokrati. Hans Petter Graver, jusprofessor og preses i Det Norske Videnskaps-Akademi, spurte på akademiets årsmøte om det er nødvendig med «justeringer i måten vi tenker demokrati» og om det er mulig å redesigne demokratiske institusjoner «uten å havne over i autokratiske systemer».
Bekymringen er forståelig. Selv om tegnene er der allerede, handler klimapolitikk om å begrense skader som blir virkelig alvorlige først om noen tiår. Irritasjonen over en ny bomstasjon eller lav pensjon er her og nå. Det er noe av det vanskelige med klimakrisen. Men den utfordringen gjelder ikke bare demokratier.
Noen romantiserer hvor effektivt Kina håndterer miljøproblemer. Men det er der utslippene har tatt av de siste par tiårene. Det er fortsatt uvisst når Kinas utslippskurve vil bøye nedover. For også et autoritært regime som Kina må levere noe av det samme til folk flest som demokratier i Vesten for å sikre stabilitet i samfunnet, nemlig økonomisk fremgang, arbeidsplasser, mulighet til å kjøpe nye dingser – og luft som ikke er helseskadelig å puste inn.
Den nye rapporten fra FNs naturpanel viser at én million arter er truet med utryddelse. Demokratiet bør ikke være blant dem. Hensikten kan være så god den bare vil. Men hvordan skal klimatiltak dyttes ned over en befolkning som ikke støtter dem, uten totalitære midler og begrensninger i ytrings- og pressefrihet? Hvor skal bompengeopprørere og dieseldissidenter interneres?
Autoritære fantasier, også om de er grønne, er en oppskrift på mindre frihet, mindre åpenhet og mindre kontroll av maktbruk. Og mer overgrep og sløsing.
Klimaproblemet er foreløpig løst hverken av demokratier eller autoritære regimer. Det må løses i en verden der det finnes begge deler. I demokratiske land som Norge er løsningen ikke å engasjere seg mot demokratiet.
Løsningen er å engasjere seg i det.
"
https://www.dn.no/uten-filter/klimatrussel-mot-demokratiet/2-1-611703
"
Enten må kongene bli filosofer, eller så må filosofene bli konger.»
Platon (427–347 før vår tidsregning)
Det er de siste månedene skjedd noe som er bra, og noe som er skummelt, i klimadebatten. Det som er bra, er at engasjementet og oppmerksomheten er økt blant annet takket være klimaaktivisten Greta Thunberg. Det som er skummelt, er grønn lefling med autoritære tanker.
Så jeg skvatt litt da nasjonal talsperson Une Bastholm holdt tale på Miljøpartiet De Grønnes landsmøte sist helg. Hun sa at «vårt politiske system i Norge er veldig bra når en trenger kompromisser, men fungerer dårlig for kriser som ligger noen år frem i tid». Hun sa at økosystemene og klimaet «inngår ikke kompromisser». Og hun sa at «tiden for å spørre pent er forbi».
Bastholm er ingen antidemokrat. Men slike formuleringer leder en lett ut på farlige stier.
Mer eksplisitt er kampanjen «Extinction Rebellion», som har laget mye ståhei, særlig i London. Extinction Rebellion sier de vil ha et «ekte demokrati» som velter de «korrupte» interessene som undergraver dagens demokrati. Også her hjemme er denne gruppen dukket opp. Aktivister limte seg fast utenfor Norges Bank. Og 25 «kulturpersonligheter og akademikere» klistret ukritisk sine navn under et opprop i Aftenposten som etterlyste «opprør mot regjeringen» for å «gjenopprette et ansvarlig folkestyre» og med en påstand om at «samfunnspakten» er «brutt». Og et krav om «at det dannes et råd som skal føre tilsyn med at tiltakene som er nødvendige, blir gjennomført». Nærmere bestemt et ikke demokratisk valgt borgerråd som skal styre klimapolitikken.
Det er mye rart i disse resonnementene. Blant annet baserer de seg på at det korrupte demokratiet, som de ikke har tillit til, skal oppnevne et råd for å bli passet på. Men den greske filosofen Platon ville støttet tanken om en grønn junta. I boken «Staten» argumenteres det for at folket ikke er i stand til å velge ledere som tenker langsiktig og helhetlig. Derfor burde styringen overlates til filosofene. I dette tilfellet økofilosofene.
Også en mer sober stemme har luftet sin bekymring om klima og demokrati. Hans Petter Graver, jusprofessor og preses i Det Norske Videnskaps-Akademi, spurte på akademiets årsmøte om det er nødvendig med «justeringer i måten vi tenker demokrati» og om det er mulig å redesigne demokratiske institusjoner «uten å havne over i autokratiske systemer».
Bekymringen er forståelig. Selv om tegnene er der allerede, handler klimapolitikk om å begrense skader som blir virkelig alvorlige først om noen tiår. Irritasjonen over en ny bomstasjon eller lav pensjon er her og nå. Det er noe av det vanskelige med klimakrisen. Men den utfordringen gjelder ikke bare demokratier.
Noen romantiserer hvor effektivt Kina håndterer miljøproblemer. Men det er der utslippene har tatt av de siste par tiårene. Det er fortsatt uvisst når Kinas utslippskurve vil bøye nedover. For også et autoritært regime som Kina må levere noe av det samme til folk flest som demokratier i Vesten for å sikre stabilitet i samfunnet, nemlig økonomisk fremgang, arbeidsplasser, mulighet til å kjøpe nye dingser – og luft som ikke er helseskadelig å puste inn.
Den nye rapporten fra FNs naturpanel viser at én million arter er truet med utryddelse. Demokratiet bør ikke være blant dem. Hensikten kan være så god den bare vil. Men hvordan skal klimatiltak dyttes ned over en befolkning som ikke støtter dem, uten totalitære midler og begrensninger i ytrings- og pressefrihet? Hvor skal bompengeopprørere og dieseldissidenter interneres?
Autoritære fantasier, også om de er grønne, er en oppskrift på mindre frihet, mindre åpenhet og mindre kontroll av maktbruk. Og mer overgrep og sløsing.
Klimaproblemet er foreløpig løst hverken av demokratier eller autoritære regimer. Det må løses i en verden der det finnes begge deler. I demokratiske land som Norge er løsningen ikke å engasjere seg mot demokratiet.
Løsningen er å engasjere seg i det.
"
https://www.dn.no/uten-filter/klimatrussel-mot-demokratiet/2-1-611703
