Glimrende fra Kjetil Tveit:
https://kjetiltveit.substack.com/p/nar-eliten-vil-erstatte-demokratiet
"I et stort portrettintervju i DN Helg 30. mai forteller klimaforsker og tidligere BI-rektor Jørgen Randers at han har mistet troen på demokratiet. Etter femti år med klimaformidling og rådgivning for både næringsliv og politikere, konkluderer han med at folk flest ikke vil gjøre det som trengs. Løsningen?
Et «opplyst fåmannsvelde». Han trekker fram Kina som et forbilde – et diktatur som ifølge Randers lykkes der Vesten svikter: langsiktig planlegging, kollektiv disiplin og gjennomføringskraft. Han har selv fungert som rådgiver for kinesiske myndigheter og ser deres modell som det siste håpet for å redde kloden."
"Randers er gammel i "gamet". Som medforfatter av The Limits to Growth fra 1972 – Club of Rome-rapporten som advarte mot økologisk kollaps – ble han en global klimaautoritet allerede som ung. Han har vært rektor ved Handelshøyskolen BI, nestleder i WWF, undervist ved Cambridge, og skrevet en rekke bøker om fremtiden. Men er han bare en varsler? Nå ønsker han å endre hele det politiske systemet.
Han mener demokratiet ikke duger i møte med klimaendringer, og trekker fram Kina – et ettpartistyre uten ytringsfrihet – som et lysende forbilde. Det er en påstand som ville vært uhørt for bare noen få år siden. I dag får slike ideer plass i DNs helgemagasin – uten særlig motstand."
"Denne grunnleggende idéen – at eksperter og modeller bør overstyre folkets vilje – har levd videre i ulike former. Fra Club of Rome til World Economic Forum. Fra Randers til Klaus Schwab.
I COVID-19: The Great Reset (2020) omtaler WEF-leder Klaus Schwab og medforfatter Thierry Malleret pandemien som et "window of opportunity" til å gjenoppbygge samfunnet langs nye linjer: grønnere, mer likestilt – og mer styrt. Ikke av folkevalgte, men av "stakeholders": selskaper, NGO-er, internasjonale organer og teknokratiske eksperter. Med et annet navn kalte man det før korporatisme – eller fascisme. Et poeng vi skal komme grundigere tilbake til."
"At Randers peker på Kina som forbilde, er ikke tilfeldig – det er logisk innenfor tankesettet han representerer. I stedet for uforutsigelige velgere og bråkete offentlighet får man effektiv styring, femårsplaner og lydige borgere. Ingen valg. Ingen innsigelser. Bare fremdrift.
Og Randers er langt fra alene. Stadig flere i den globale klimaaliten – forskere, byråkrater, næringslivstopper – ser til Kina med beundring. Ikke for ytringsfriheten, men for handlekraften.
Men hva betyr det egentlig å løfte fram diktatur som løsning på verdens problemer? Har vi glemt hva historien lærer oss? At diktaturer ikke stopper ved karbonbudsjetter – de ender i tvang, vold og kontroll. Hver gang."
"For å få folk til å godta totalitær styring, må man gi dem en trussel som virker større enn friheten selv. En krise som er så alvorlig at det ikke lenger finnes tid eller rom for debatt – bare handling. Styrt ovenfra.
Denne metoden er ikke ny. Club of Rome skrev i 1991 følgende i boken The First Global Revolution.
"I jakten på en ny fiende som kunne forene oss, kom vi opp med ideen om at forurensning, trusselen om global oppvarming, vannmangel og hungersnød ville passe formålet"
Jørgen Randers glemte visst å nevne dette i 1972, da The Limits to Growth kom. Men i 1991 røpet kollegene hans i Club of Rome at klimafortellingen var et grep de "kom opp med" – for å samle menneskeheten gjennom frykt."
"Har du noen gang undret deg over hvorfor myndighetene stadig velger spinndyre klimatiltak – som knapt reduserer energiforbruket – mens billige, åpenbart effektive løsninger blir ignorert?
Eller hvorfor man legger ned kjernekraftverk i stor stil – selv om de ikke slipper ut CO₂?
Det er fordi problemet ikke skal løses. Det skal dyrkes. For det er ikke klimaet som er målet – det er kontrollen. Klimakrisen er ikke et hinder på veien. Den er veien."
https://kjetiltveit.substack.com/p/nar-eliten-vil-erstatte-demokratiet
"I et stort portrettintervju i DN Helg 30. mai forteller klimaforsker og tidligere BI-rektor Jørgen Randers at han har mistet troen på demokratiet. Etter femti år med klimaformidling og rådgivning for både næringsliv og politikere, konkluderer han med at folk flest ikke vil gjøre det som trengs. Løsningen?
Et «opplyst fåmannsvelde». Han trekker fram Kina som et forbilde – et diktatur som ifølge Randers lykkes der Vesten svikter: langsiktig planlegging, kollektiv disiplin og gjennomføringskraft. Han har selv fungert som rådgiver for kinesiske myndigheter og ser deres modell som det siste håpet for å redde kloden."
"Randers er gammel i "gamet". Som medforfatter av The Limits to Growth fra 1972 – Club of Rome-rapporten som advarte mot økologisk kollaps – ble han en global klimaautoritet allerede som ung. Han har vært rektor ved Handelshøyskolen BI, nestleder i WWF, undervist ved Cambridge, og skrevet en rekke bøker om fremtiden. Men er han bare en varsler? Nå ønsker han å endre hele det politiske systemet.
Han mener demokratiet ikke duger i møte med klimaendringer, og trekker fram Kina – et ettpartistyre uten ytringsfrihet – som et lysende forbilde. Det er en påstand som ville vært uhørt for bare noen få år siden. I dag får slike ideer plass i DNs helgemagasin – uten særlig motstand."
"Denne grunnleggende idéen – at eksperter og modeller bør overstyre folkets vilje – har levd videre i ulike former. Fra Club of Rome til World Economic Forum. Fra Randers til Klaus Schwab.
I COVID-19: The Great Reset (2020) omtaler WEF-leder Klaus Schwab og medforfatter Thierry Malleret pandemien som et "window of opportunity" til å gjenoppbygge samfunnet langs nye linjer: grønnere, mer likestilt – og mer styrt. Ikke av folkevalgte, men av "stakeholders": selskaper, NGO-er, internasjonale organer og teknokratiske eksperter. Med et annet navn kalte man det før korporatisme – eller fascisme. Et poeng vi skal komme grundigere tilbake til."
"At Randers peker på Kina som forbilde, er ikke tilfeldig – det er logisk innenfor tankesettet han representerer. I stedet for uforutsigelige velgere og bråkete offentlighet får man effektiv styring, femårsplaner og lydige borgere. Ingen valg. Ingen innsigelser. Bare fremdrift.
Og Randers er langt fra alene. Stadig flere i den globale klimaaliten – forskere, byråkrater, næringslivstopper – ser til Kina med beundring. Ikke for ytringsfriheten, men for handlekraften.
Men hva betyr det egentlig å løfte fram diktatur som løsning på verdens problemer? Har vi glemt hva historien lærer oss? At diktaturer ikke stopper ved karbonbudsjetter – de ender i tvang, vold og kontroll. Hver gang."
"For å få folk til å godta totalitær styring, må man gi dem en trussel som virker større enn friheten selv. En krise som er så alvorlig at det ikke lenger finnes tid eller rom for debatt – bare handling. Styrt ovenfra.
Denne metoden er ikke ny. Club of Rome skrev i 1991 følgende i boken The First Global Revolution.
"I jakten på en ny fiende som kunne forene oss, kom vi opp med ideen om at forurensning, trusselen om global oppvarming, vannmangel og hungersnød ville passe formålet"
Jørgen Randers glemte visst å nevne dette i 1972, da The Limits to Growth kom. Men i 1991 røpet kollegene hans i Club of Rome at klimafortellingen var et grep de "kom opp med" – for å samle menneskeheten gjennom frykt."
"Har du noen gang undret deg over hvorfor myndighetene stadig velger spinndyre klimatiltak – som knapt reduserer energiforbruket – mens billige, åpenbart effektive løsninger blir ignorert?
Eller hvorfor man legger ned kjernekraftverk i stor stil – selv om de ikke slipper ut CO₂?
Det er fordi problemet ikke skal løses. Det skal dyrkes. For det er ikke klimaet som er målet – det er kontrollen. Klimakrisen er ikke et hinder på veien. Den er veien."