Vis innlegg

Denne delen lar deg se alle innlegg laget av dette medlemmet. Merk at du bare kan se innlegg gjort i områder du har tilgang til.


Emner - Okular

Sider: [1]
1
Aktører og hendelser / Relevant bakgrunnshistorie til IPCC
« på: 12.01.2018, 13:00:39 »
Litt usikker på om noen har linket til denne allerede, men tenker at dette er verdt å lese:
Judith Curry: "Manufacturing consensus: the early history of the IPCC"

Overrasker vel ingen, akkurat, men sånn er det nå en gang med politisert vitenskap.

2
Forfriskende fra Erik Tunstad:
Er vi virkelig i ferd med å utrydde to tredeler av verdens dyr?

Et talende utdrag:
Sitat
(...) vi har glemt hvordan det var. Vi har glemt dyreflokkene i Ukraina og Hviterussland – og ser bare åkrene. De har vært der i tusenvis av år, føles naturlige. Og dermed setter vi et slags år null, kanskje i 1900? I 1945? Eller 1970? Alt før var naturlig – alt etter er unaturlig. Og når vi da ser en reduksjon i dyrelivet, tenker vi at vi er gale, kriminelle, onde og så videre. Alt håp er ute!

Men nei: Faktisk oppfører vi oss mye bedre enn våre forfedre. Presset på biomangfoldet avtar, landbruksarealer tilbakeføres til natur, skogene vokser. I tillegg har vi en bevissthet om problemet, vi ser at det må løses – og vi har både viljen og mulighetene til å klare det.

Igjen er det dette forunderlige skismaet mellom de som er evig bekymret (alarmistene) og de som av natur er optimister. Jeg er en slik optimist. Og jeg anser meg på ingen måte som en naiv optimist (selv om andre kanskje helst bør bedømme noe slikt). Jeg tror for eksempel ikke automatisk det beste om alle. At alle i utgangspunktet har hederlige hensikter, er ærlig og velmenende, vil det beste for sine omgivelser og verden. Jeg er definitivt en skeptiker til kjernen. Jeg anser meg som en realistisk optimist. Min optimisme er basert på ... evidens. Ikke på ideologi. Ikke på tro og håp. Men på det jeg ser rundt meg, det jeg finner ut, leser meg til. Informasjon. Fra ulike kilder. Fra flere sider. Input. Data.

Mye derfor jeg også har sansen for Hans Rosling og sønnen Ola, svenskene som viser gjennom ren, nøktern statistikk at verden i realiteten blir et bedre og bedre sted med tida, ikke et stadig verre et, på vei mot undergangen, til tross for at dette er nettopp hva man får inntrykk av, hva man nærmest blir innprentet med fra barnsben av:


3
En temmelig grei måte å vise hvordan det er Venus-atmosfærens enorme masse som framtvinger planetens stekhete overflatetemperatur, og ikke innholdet av CO2 (96%), følger.

Venus er fullstendig dekket av tette, tette skylag, rundt 15 km dype til sammen; de ligger stabilt mellom rundt 50 og 65 km over overflaten. Toppen av Venus' troposfære ('tropopausen') er å finne i den øvre delen av disse skylagene, mellom 60 og 65 km opp, ved trykknivåer akkurat som ved jordas (og Saturns måne Titans) tropopause (200-100 mbar). Temperaturen ligger her temmelig jevnt over et flere kilometers dypt stykke av luftsøylen på mellom 230 og 233 Kelvin.

Nå har det seg slik at dette skylaget er så tett at det i praksis utgjør planeten Venus' utstrålingsoverflate til verdensrommet. Det vil si at mer eller mindre hele Venus' endelige strålingsfluks til verdensrommet, den som balanserer strålingsfluksen planeten absorberer fra sola, opprinner fra skylaget ved Venus' tropopause.

Venus' globale "skyoverflate" reflekterer ~75% av den innkommende strålingsfluksen fra sola, noe som reduserer planetens faktisk absorberte solvarme til langt mindre enn jordas: (1361,7 W/m2 / (0,7233 AU)2) / 4 = 650,7 W/m2 ⇒ 650,7*(1–0,75) = 162,7 W/m2. Denne er ekvivalenten til jordas 240 W/m2.

Mens jordas gjennomsnittlige OLR på 240 W/m2 tilsvarer strålingsfluksen fra overflaten til et sortlegeme som holder en temperatur på 255K, -18°C, så korresponderer Venus' midlere OLR på 163 W/m2 med en sortlegemetemperatur på ganske nøyaktig 231,5 W/m2, -41,5°C.

Som altså tilfeldigvis (?) også er temperaturen til de tette skylagene rundt Venus' tropopause (60-65 km over overflaten).

Hvis vi så ekstrapolerer den observerte lapsraten på Venus (~8K/km) fra dette nivået ned til selve overflaten får vi rundt 735K.

Men den eneste grunnen til at overflatetemperaturen slik blir så høy er altså at det emitterende skylaget ligger så forbasket mange kilometer opp. Hadde Venus-atmosfæren hatt mye mindre masse, si omtrent som jordatmosfæren, så ville ikke dette skylaget på noe som helst vis ha kunnet ligge 60-65 km over overflaten. Det ville trolig fortsatt ha ligget på samme trykknivå (200-100 mbar) og på samme temperatur (231,5K), men høyden over overflaten ville da mest sannsynlig (ideelt sett, i hvert fall, pga. lik atmosfærisk masse) ha vært lik jordas globale gjennomsnittlige tropopause: 12 km.

Med lapsraten beholdt ville da overflatetemperaturen ha ligget på [(12*8 )+231,5=] 327,5K. Men en så høy overflatetemperatur (54,5°C) hadde da kun skyldtes en forholdsvis bratt troposfærisk temperaturgradient samt en solfluks nesten dobbelt så sterk som ved jordas avstand fra sola.

Plasserte vi Venus i bane ved 1AU og reduserte lapsraten til 6,5K/km som på jorda, så ville resultatet bli et ganske annet ett. Planetens sortlegemetemperatur ville da ha vært 197 og ikke 231,5K, og et effektivt emitterende skylag 12 km oppe ved en temperatur på 197K med en troposfærisk lapsrate nedover på 6,5K/km ville gitt en snittemp ved overflaten på smått kjølige 275K (2°C).

Hvordan kan vi oppsummere dette?
  • Reduser Venus-atmosfærens masse til jordas.
  • Behold det emitterende skylaget ved samme atmosfæriske trykknivå (200-100 mbar).
  • Behold det emitterende skylagets reflektivitet, ergo planetens globale albedo (0,75).
  • Reduser den troposfæriske lapsraten til jordas.
  • Flytt omløpsbanen til jordas avstand fra sola (1AU).
  • Gjennomsnittlig overflatetemperatur blir med dette vesentlig lavere enn på jorda. Selv med en atmosfære bestående av 96% CO2.
  • Hva er så igjen av Venus' svimlende "radiative drivhuseffekt"? Den er borte.

Ok, så hva er det da egentlig som foregår på Venus slik vi kjenner henne?

Jo, Venus-atmosfærens gigantiske MASSE tvinger simpelthen trykknivået for tropopausen (200-100 mbar), hvor det emitterende skylaget naturlig samler seg, bokstavelig talt 'skyhøyt' over overflaten, 4,5-5 ganger så høyt oppe som tilsvarende trykknivå på jorda. Og det er denne kjensgjerningen som gir den vanvittige temperaturen ved overflaten under ...

4
Generelt / Feynman om "vitenskap"
« på: 10.04.2016, 13:10:14 »
Snublet tilfeldigvis over denne forelesningen gitt av Richard Feynman til "National Science Teachers Association"s femtende årsmøte i New York 1966, under headingen "What Is Science?", og ble dypt fascinert (og inspirert) av den ærverdige (og navngjetne) gamle fysikers mange kloke ord og betraktninger. Han klarer på mesterlig vis å sette fingeren på så mye ved vår menneskelige natur, ved vår sivilisasjon og historie, og ikke minst ved hvordan vi grunnleggende har det med å forholde oss til virkeligheten omkring oss, enten det er naturen/universet eller andre mennesker, at jeg simpelthen ikke kunne dy meg - jeg måtte begå litt storstilt sitatklipping og -liming og dele det her med dere :P 8) Egentlig burde alle klodens oppvoksende generasjoner fått anledning ikke bare til å høre disse ordene, men fått muligheten til virkelig å forstå og ta de innover seg, på et så tidlig stadium som mulig ...

Merk at Feynman 'bare' var 48 år da han holdt dette framlegget (han døde - altfor tidlig - i 1988). Merk også at klammene i teksten ikke er Feynmans egne, men lagt til i ettertid av en Ralph Leighton.

Here goes. Om "Kunnskapens" historie:

Sitat
There was on this planet an evolution of life to a stage that there were evolved animals, which are intelligent. I don't mean just human beings, but animals which play and which can learn something from experience - like cats. But at this stage each animal would have to learn from its own experience. They gradually develop, until some animal [primates?] could learn from experience more rapidly and could even learn from another’s experience by watching, or one could show the other, or he saw what the other one did. So there came a possibility that all might learn it, but the transmission was inefficient and they would die, and maybe the one who learned it died, too, before he could pass it on to others.

The question is: is it possible to learn more rapidly what somebody learned from some accident than the rate at which the thing is being forgotten, either because of bad memory or because of the death of the learner or inventors?

So there came a time, perhaps, when for some species [humans?] the rate at which learning was increased, reached such a pitch that suddenly a completely new thing happened: things could be learned by one individual animal, passed on to another, and another fast enough that it was not lost to the race. Thus became possible an accumulation of knowledge of the race.

This has been called time-binding. I don't know who first called it this. At any rate, we have here [in this hall] some samples of those animals, sitting here trying to bind one experience to another, each one trying to learn from the other.

This phenomenon of having a memory for the race, of having an accumulated knowledge passable from one generation to another, was new in the world - but it had a disease in it: it was possible to pass on ideas which were not profitable for the race. The race has ideas, but they are not necessarily profitable.

So there came a time in which the ideas, although accumulated very slowly, were all accumulations not only of practical and useful things, but great accumulations of all types of prejudices, and strange and odd beliefs.

Then a way of avoiding the disease was discovered. This is to doubt that what is being passed from the past is in fact true, and to try to find out ab initio again from experience what the situation is, rather than trusting the experience of the past in the form in which it is passed down. And that is what science is: the result of the discovery that it is worthwhile rechecking by new direct experience, and not necessarily trusting the [human] race['s] experience from the past. I see it that way. That is my best definition.

Om "Vitenskapens" essens, den som synes mer eller mindre 'glemt' i dagens postmoderne samfunn, hvor ideologi, posisjon og profitt synes å styre det meste (en baktanke ved alt):

Sitat
Another of the qualities of science is that it teaches the value of rational thought as well as the importance of freedom of thought; the positive results that come from doubting that the lessons are all true. You must here distinguish - especially in teaching - the science from the forms or procedures that are sometimes used in developing science. It is easy to say, "We write, experiment, and observe, and do this or that." You can copy that form exactly. But great religions are dissipated by following form without remembering the direct content of the teaching of the great leaders. In the same way, it is possible to follow form and call it science, but that is pseudo-science. In this way, we all suffer from the kind of tyranny we have today in the many institutions that have come under the influence of pseudoscientific advisers.

We have many studies in teaching, for example, in which people make observations, make lists, do statistics, and so on, but these do not thereby become established science, established knowledge. They are merely an imitative form of science analogous to the South Sea Islanders' airfields - radio towers, etc., made out of wood. The islanders expect a great airplane to arrive. They even build wooden airplanes of the same shape as they see in the foreigners' airfields around them, but strangely enough, their wood planes do not fly. The result of this pseudoscientific imitation is to produce experts, which many of you are. [But] you teachers, who are really teaching children at the bottom of the heap, can maybe doubt the experts. As a matter of fact, I can also define science another way: Science is the belief in the ignorance of experts.

When someone says, "Science teaches such and such," he is using the word incorrectly. Science doesn't teach anything; experience teaches it. If they say to you, "Science has shown such and such," you might ask, "How does science show it? How did the scientists find out? How? What? Where?"

It should not be "science has shown" but "this experiment, this effect, has shown." And you have as much right as anyone else, upon hearing about the experiments - but be patient and listen to all the evidence - to judge whether a sensible conclusion has been arrived at.

In a field which is so complicated [as education] that true science is not yet able to get anywhere, we have to rely on a kind of old-fashioned wisdom, a kind of definite straightforwardness. I am trying to inspire the teacher at the bottom to have some hope and some self-confidence in common sense and natural intelligence. The experts who are leading you may be wrong.

I have probably ruined the system, and the students that are coming into Caltech no longer will be any good. I think we live in an unscientific age in which almost all the buffeting of communications and television - words, books, and so on - are unscientific. As a result, there is a considerable amount of intellectual tyranny in the name of science.

Finally, with regard to this time-binding, a man cannot live beyond the grave. Each generation that discovers something from its experience must pass that on, but it must pass that on with a delicate balance of respect and disrespect, so that the [human] race - now that it is aware of the disease to which it is liable - does not inflict its errors too rigidly on its youth, but it does pass on the accumulated wisdom, plus the wisdom that it may not be wisdom.

It is necessary to teach both to accept and to reject the past with a kind of balance that takes considerable skill. Science alone of all the subjects contains within itself the lesson of the danger of belief in the infallibility of the greatest teachers of the preceding generation.

I dag anses "ekspertene", "autoritetene", og deres ord i seg selv som "Vitenskap". De kan synse og mene og proklamere fritt og folk tar det umiddelbart til seg som en etablert vitenskapelig sannhet. Det er ikke vitenskapen som metode man viser ærbødighet i dag (om man noen gang har gjort det). Det er "ekspertene".

Det Feynman sa i 1966 om hvordan folk har en tendens til å slenge om seg med utsagn som 'Vitenskapen/forskningen sier eller forteller oss det og det', hvor man med "vitenskapen/forskningen" da egentlig jo sikter til "ekspertenes meninger" om et gitt tema, tar dagens CO2-varmisters versjon av "Klimavitenskapen" så på kornet at det nesten er skummelt. Men historien går jo som kjent i sirkler. Så kunnskapsrik Menneskeheten enn måtte være, så lærer den fortsatt aldri ...

5
Generelt / Venus, Mars, Stefan og Boltzmann
« på: 18.06.2015, 17:56:39 »
Sitter i sluttfasen av mine (som det ser ut nå) to bloggposter om 'drivhuseffektens' være eller ikke være, og har bl.a. kikket på Venus og Mars. Mye av interesse der, mye som det rett og slett ikke blir plass til å ta med i hovedgjennomgangen, men et par av 'oppdagelsene' tenkte jeg jeg kunne lufte her.

Man ramler borti et par regnestykker som simpelthen ikke går opp. Det dreier seg om den påståtte "tilbakestrålingen" på våre to naboplaneter.

Mars sin atmosfære består av cirka 96% CO2, Venus sin av cirka 96,5%. De resterende elementene utgjøres på Mars mer eller mindre i sin helhet av argon og nitrogen, på Venus av nitrogen. Med andre ord, sett bort ifra aerosoler, skyer og en ytterst sparsommelig blanding av sporgasser, finnes det INGEN substanser i de to planetenes atmosfærer som er effektivt i stand til å absorbere (og emittere) IR.

Likevel er 'drivhuseffekt'-tilhengernes implisitte (og eksplisitte) påstand at - for å ta Venus først - dennes brennhete globale overflate (ved 464°C) MÅ, i kraft ganske enkelt av sin temperatur og sin emissivitet nær 1, ifølge deres bokstavtro tolkning av Stefan-Boltzmann-likningen, stråle ut en jevn fluks på minst 16 000 W/m2. Derom hersker det tilsynelatende overhodet ingen tvil; slik MÅ det bare være. "Basic physics," "settled science" og dere vet ...

Problemet er bare det at Venus' globale overflate kun får inn ~17 W/m2 av solas varme (~2,5% av den potensielle gjennomsnittlige input ved 0,723 AU), takket være den ekstremt reflekterende og absorberende atmosfæren over den, og slik trenger den heller ikke å kvitte seg med mer enn 17 W/m2 for å være i termisk balanse: 17 INN, 17 UT, ingen endring i energiinnhold og slik i temperatur.

Hvordan får man så dette regnestykket til å gå opp? Man må anta at Venus' overflate uansett og helt naturlig leder noe av sin varme direkte over til gassmolekylene i den overliggende, supertette atmosfæren (altså varmetap ved konduksjon>konveksjon); ikke mye, men litt, kanskje 5-10 W/m2. Overflaten står ergo igjen med omtrent halvparten av den opprinnelig innkommende solfluksen på 17. Disse joulene, omtrent 5-10 W/m2, må ut via stråling.

Og nå kommer det: Hvordan er dette på noe som helst vis mulig å få til dersom man skal holde seg innenfor rammene av 'nettofluks'-tanken, altså ideen om at "stråling OPP minus stråling NED", "framoverstråling" (UWLWIR) minus "tilbakestråling" (DWLWIR), jevner ut til en netto overføring av radiativ energi mellom to legemer ved ulik temperatur som kalles strålingsVARME? For jordas overflate: UWLWIR, 398 W/m2; DWLWIR, 345 W/m2; nettoen (varmeoverføringen ved stråling) fra overflaten og opp: [398-345=] 53 W/m2.

Husk hvor vi begynte: Det er utelukkende CO2 som er reelt i stand til å absorbere og (re)emittere IR fra overflaten i atmosfæren like over Venus' globale overflate. CO2 absorberer og emitterer, som vi vet, i helt spesifikke bånd av EM-spekteret og ikke i det hele tatt utenfor disse. Ja, ved høyt partialtrykk vil man få hva som kalles "trykkutvidelse" ('pressure broadening') av disse båndene, men det er ikke slik at denne på noen måte noen gang vil kunne gjøre CO2-gass aktiv på tvers av hele spekteret.


Den lyseblå Planck-kurven er for Venus-overflatetemperatur, med bølgelengdetopp på ~3,9 μm. Som en kan se ligger CO2 sitt hovedabsorpsjons-/emisjonsbånd som vi kjenner så godt fra jorda på rundt 15 μm langt nede på kurvens hale; det er rett og slett ikke en særlig stor andel av totalenergien som stråles ut i denne delen av spekteret ved så høye temperaturer som en finner ved Venus' overflate. En oppdager at det er andre bånd som kommer i spill, til venstre, men disse er langt smalere i utgangspunktet enn hovedbåndet.

Selv om vi skulle godta at rundt halvparten av den totale utstrålingsfluksen fra overflaten ved 737K blir absorbert av den ekstremt tette CO2-atmosfæren over (da er vi svært velvillige), og at den samme halvparten blir strålt tilbake ned fra atmosfæren, så betyr dette enkelt og greit at vi like fullt ender opp med et regnestykke som ikke går opp:

16000 W/m2 OPP minus 8000 W/m2 NED er lik 8000 W/m2 i nettoresultat, altså strålingsVARME fra overflaten til (eller strengt tatt, gjennom) atmosfæren. (Jada, det finnes heldekkende, tette skylag videre opp som vil absorbere, men disse ligger noen titalls kilometer høyere enn overflatelaget og er følgelig noen hundre grader kjøligere, de kan med andre ord ikke bidra i nevneverdig grad til den endelige atmosfæriske "tilbakestrålingsfluksen".)

Men vi vet at strålingsvarmen fra Venus' overflate uansett ikke vil kunne overskride den innkommende varmen fra sola, altså 17 W/m2, aller helst enda mindre, 5-10 W/m2.

Det de som hevder en 'drivhuseffekt'-drevet oppvarming av Venus' overflate i realiteten tar for gitt er at den i praksis rene CO2-atmosfæren over overflaten er kapabel til å stråle tilbake ~99,95% (og ikke 50%) av den utgående, bredspektrede overflatefluksen, fra sine spesifikke trykkutvidede emisjonsbånd!

Dette synes helt høl i hue på meg. Og jeg kan ikke se at dette mildt sagt påfallende premisset noe sted er blitt rettferdiggjort eller engang blitt forsøkt rettferdiggjort eller forklart på noenlunde vitenskapelig grunnlag av klimamenigheten. Mulig det har gått meg hus forbi, men på meg ser dette bare ut til å være enda én av disse simpelthen forhåndsfastsatte "Sannhetene" man bygger sin storslagne hypotese på.

Her er til slutt Venus' emisjonsspekter sett fra verdensrommet (nederst; jordas øverst):


Dette spekteret er altså ikke fra overflaten (det ser man ikke), men fra det permanente, globale skylaget ved Venus' tropopause på ~60-70 kilometers høyde (200-50 mb). Venus' planetære snittfluks til verdensrommet er på ~163 W/m2 (sammenliknet med jordas 240), noe som overensstemmer med en isoterm sort-/grålegemetemperatur på 231-233K.

På Mars havner vi i samme floka, bare fra motsatt ende. Overflaten kan simpelthen ikke til syvende og sist stråle så mye ut som man hevder basert kun på temp og emissivitet (Stefan-Boltzmann-relasjonen), men snarere på grunnlag av hvor mye energi som er tilgjengelig for utstråling. Kommer, som på Venus, 17 W/m2 inn, så er det 17 W/m2 som må ut, verken mer eller mindre. Relativt uavhengig av temperaturen. På Mars blir problemet tydelig på en annen måte.

Jeg ser imidlertid nå at jeg allerede har brukt litt for mye tid og plass på dette innlegget, så jeg lar det ligge. Kan heller komme tilbake med 'resten' ved en senere anledning ::)

6
Ny forskning / UAH v.6 presenteres endelig!
« på: 28.04.2015, 17:34:30 »
En relativt stor dag for klimainteresserte!

Roy Spencer presenterer endelig UAH sin nyeste (og med stor forventning imøtesette) versjon 6 på sin blogg i dag: http://www.drroyspencer.com/2015/04/version-6-0-of-the-uah-temperature-dataset-released-new-lt-trend-0-11-cdecade/

Og korrigeringene synes i stor grad å gå i den retningen vi lenge har hevdet de bør gå. Spencer:
Sitat
First let’s look at time series (Fig. 3) of the global average lower tropospheric temperature (LT), and how it compares to the old (Version 5.6) LT:


Fig. 3. Monthly global-average temperature anomalies for the lower troposphere from Jan. 1979 through March, 2015 for both the old and new versions of LT (top), and their difference (bottom).

Note that in the early part of the record, Version 6 has somewhat faster warming than in Version 5.6, but then the latter part of the record has reduced (or even eliminated) warming, producing results closer to the behavior of the RSS satellite dataset. This is partly due to our new diurnal drift adjustment, especially for the NOAA-15 satellite. Even though our approach to that adjustment (described later) is empirical, it is interesting to see that it gives similar results to the RSS approach, which is based upon climate model calculations of the diurnal cycle in temperature.

Den må svi for varmistene som har satset alle sine kort og sjetonger på at 'varme' UAH er riktig og 'kjølige' RSS feil, og/eller at siden de to satellittseriene har vist så stor diskrepans, så er ingen av dem til å stole på (til forskjell fra de bunnsolide overflateseriene /sarc).

Jeg tenker kanskje særlig på herrene Cowtan og Way som brukte UAH spesifikt for å jekke opp HadCRUt sine globale verdier. Her viser Spencer UAHs nye trendestimater for jordas ulike regioner. Legg særlig merke til hva som skjer med Arktis-trenden når vi går fra versjon 5.6 til 6:
Sitat

Fig. 5. Regional lower tropospheric (LT) temperature trends in Versions 6.0 and 5.6. “L” and “O” represent land and ocean, respectively.

Notice the trends decreased the most over the Northern Hemisphere extratropics, especially the Arctic, while tropical warming trends increased somewhat, especially over land. Near-zero trends exist in the region around Antarctica.

Blir spennende å følge med på hvordan dette blir tatt imot av klimaetablissementet ...

7
Modeller eller observasjoner / +0,3 grader på ti år
« på: 09.03.2015, 19:30:54 »
Kommentator Steve Case fant fram til følgende oversikt over de siste ti års justeringer av globale temperaturer hos GISS (landjorda, meteorologiske stasjoner):



Merk hvordan temperaturtoppen på 30-tallet er justert ned med 0,15 grader samtidig som temperaturtoppen rundt tusenårsskiftet er justert opp med samme verdi. Det er 0,3 grader økt differanse, det. Og stigningen mellom dem er jo rimelig jevn og trutt. De har rett og slett bare frekt og freidig bikket trenden gradivis oppover. Noen overrasket ...?

Jeg skulle likt å vite hva de foretok seg mellom si slutten av 90-tallet og 2005. Om det ble gjennomført tilsvarende (eller større) justeringer i det tidsrommet, så snakker vi altså om en 'global oppvarming' på minst 0,6 grader skapt (av mennesker, ja) på papiret fra tida mellom IPCCs AR2- og AR3-rapporter og fram til i dag.

Sider: [1]