Topics

[Zen-mesteren:]

En zen-mester forsøkte en gang å lyse opp sinnet til sin disippel angående forskjellen på ens opplevelse av kaos kontra harmoni, ved å peke på en temmelig triviell kjensgjerning i alles liv: alt dreier seg om perspektiv; hvordan fokuserer man sin oppmerksomhet og mot hva?

Zen-mesteren:
Universet er perfekt. Alt er i harmoni.

Disippelen:
Hva mener du? Alt jeg ser rundt meg er krig, splittelse og kaos. Jeg ser all slåssingen, alle tumultene, alle de lidelsene menneskene går gjennom. Hvordan kan du si at alt er perfekt og i harmoni?

Zen-mesteren:
Alt du ser rundt deg er krig, splittelse og kaos, sier du. Ja, det er fordi du selv velger å stå midt i det. Da er det selvsagt også vanskelig å kunne se så mye annet.

La meg gi deg et bilde. Du befinner deg i en stor by, midt på den tungt trafikkerte hovedgaten. Mennesker, dyr og kjerrer overalt, uopphørlig støy og ståk til alle kanter, hvor enn du snur deg. Du opplever kaoset på kroppen. Mennesker skumper borti deg, roper inn i ørene dine. Alt, alle detaljer, når deg gjennom sansene, påvirker deg fra øyeblikk til øyeblikk, gjør deg sliten. Noen begynner å krangle. De slåss. Noen jubler. Andre skriker. Vaktstyrker kommer. Og så videre, og så videre. Ingen ro, ingen orden, bare en strøm av usammenhengende enkeltinntrykk, noen av dem direkte opprørende.

Men så, plutselig en innskytelse - du må ut og opp. Du går ut av byen og bestiger isteden en høy grønn åsrygg utenfor den, med fin utsikt tilbake. Der oppe setter du deg ned og skuer utover. Hva ser du nå? Hva hører du? Hvordan er opplevelsen endret? Du ser og hører en helhet, en harmonisk helhet. Byen framstår nå som en skapning med sin egen indre flyt. Ingen enkeltdeler, kun én organisme. Ingen knuffing, ingen krangling, bare et jevnt surl. Alt i et perfekt hele. Og når helheten er perfekt, er også hver del perfekt. For delene skaper helheten, sammen.

Disippelen:
Jeg tror jeg forstår, mester. Men jeg vet jo fremdeles at kaoset finnes der nede, gjør jeg ikke? Splittelsen, hatet, den evige kampen.

Zen-mesteren:
Mitt barn. Spør deg heller følgende spørsmål: Hvis du fokuserer på 'den evige kampen som fortsatt finnes der nede', hva slags type oppmerksomhet er det da som har brakt oss i en slik tilstand i utgangspunktet, en tilstand av 'evig kamp'? Hva slags form for bevissthet er det som opprettholder den?

Hva skal til for å være i krig? Er det ikke kun en vilje til det?

Hvordan ser du for deg at vi frir oss fra verdens problemer så lenge vi holder ved å fokusere vår oppmerksomhet - vår kamp! - hele tiden inn mot detaljene i det selvsamme kaos vi ønsker å kurere?

Oppta deg ikke med å definere alt det du opplever på din vei gjennom livet ditt som 'bra' eller 'dårlig'. Det er kun et fånyttes forsøk på kontroll. Og det eneste du oppnår med det er å videreføre og forsterke kaoset selv. For det lever nettopp på kampen mellom det 'gode' og det 'dårlige'. Intet fokus, ingen kamp. Ingen vilje, ingen krig.

Disippelen:
Så hva skal jeg oppta meg med, mester?

Zen-mesteren:
Kjærlighet. Skjønnhet. Fred. Harmoni.

Motsetningsparet 'kaos' og 'harmoni' i dialogen over er selvsagt kun ett av en verden av kontrasterende fenomener eller tilstander. Prøv 'lys' og 'mørke', eller 'godhet' og 'ondskap', eller simpelthen 'positivt' og 'negativt' (bra og dårlig).

Alle disse konseptuelle parene eksisterer kun tilsynelatende 'der ute', men finnes i realiteten kun på innsiden av hver enkelt.

Alt er et spørsmål om perspektiv. Om oppmerksomhetsfokus. Om bevissthet.

'Det ondes problem' er med andre ord kun et 'problem' for 'Krigeren', disippelen som konstant beveger seg nede 'på gateplan', som føler seg truet av alle mulige ytre faktorer og som ergo føler at ting man ikke liker, ting som 'skumper borti' en, må 'bekjempes', må 'skumpes' tilbake.

Ja, dette Vismannens perspektiv - at 'det onde' langt på vei kun eksisterer i den grad man vier det sin oppmerksomhet og slik definerer det som 'ondt' - kan umiddelbart synes kynisk, endog verdensfjernt, men kun fordi vi alltid har det med å se verden gjennom nettopp Krigerens briller. Vismannen har alltid måttet uttrykke seg 'i motvind', har måttet stå opp mot hele vår sivilisasjons grunnleggende ideologisk-filosofiske paradigme, nemlig vårt krigerske tankesystem om 'oss' og 'dem', 'seier' og 'nederlag'. Vismannen (zen-mesteren på toppen av åsen) er ikke kynisk når han påpeker at 'det gode' og 'det onde' (i realiteten 'det smertefulle') er like nødvendige sider av vår opplevde virkelighet som yin og yang, som avers og revers side av en mynt. De er likeverdige deler av en tosidig enhet, en allestedsnærværende dualitet, som fyller, som er vårt univers. Utsletter du den ene, forsvinner også den andre. Du kjenner ikke lys uten mørke, ikke hvitt uten svart, ikke noe uten intet. Delene - alle delene - skaper helheten sammen. Og helheten er perfekt. I betydningen: den er det den er. En illustrerende fortelling i så måte:

En gammel bondes eneste hest sprang av gårde en dag og ble borte. Naboene hans kom for å trøste ham. De sa: "Så utrolig uheldig for deg!" Til dette svarte bonden rolig: "Kanskje det."

Neste uke kom hesten hans tilbake, og med seg hadde den en flokk av andre bortsprungne hester. Naboene kom til bonden og feiret på hans vegne: "Hvilken utrolig lykke for deg!" Men bonden svarte nok en gang ganske enkelt: "Kanskje det."

Noen dager senere, mens bondens sønn prøvde å temme en av de forvillede hestene, ble han kastet av og brakk beinet. Naboene kom igjen og var fulle av sympati: "Å, for en ulykke, både for deg og for sønnen din!" Men bonden svarte bare: "Kanskje det."

Et par uker senere kom en gruppe med militære vervingsmenn til bondens gård. Det pågikk en krig, og de så etter unge sterke menn til fronten. Men bondens sønn gikk de forbi, for han hadde jo brukket beinet.

Denne bondens responsive tilnærming til det som skjer ham i livet eksemplifiserer hva taoismen kaller 'Wu Wei'.

Han tillegger ikke hendelser automatisk merkelapper som 'bra' og 'dårlig' eller 'hell' og 'uhell'. Han kjemper ikke mentalt mot virkeligheten. Han simpelthen aksepterer at ting skjer, at livet bringer hendelser og erfaringer til ham, og han stoler slik på at hver slik hendelse er en naturlig del av et mye større bilde.

I den motsatte enden av skalaen, hva er imidlertid Det Moderne Menneskets innprogrammerte tankestruktur, det vi alle innprentes med fra barnsben av?

At vi må stritte imot. Vi kan ikke akseptere virkeligheten. Vi blir implisitt fortalt at det ville være en fallitterklæring. Nei, vi må kjempe. Mot andre. Mot ytre omstendigheter. Mot oss selv. Livet er sett på som en kamp. Og må vi kjempe, må vi også bekjempe. Bekjempe alt vi ikke selv kan stå inne for. Bekjempe, om ikke fysisk, så i det minste i sinnet - vi må ville ha det bort, eller i det minste marginalisert. Oss eller dem. Seier eller nederlag.

Den taoistiske vismann observerer om vår menneskelige kultur at den faller i sin egen felle og setter seg slik i sitt eget ideologiske fengsel. Fra en (velment) tanke om solidaritet og rettferd, har vi skapt oss enorme strukturer av etiske og moralske kodekser, av ritualer, prosedyrer og protokoller, av regler, normer og lover, som detaljstyrer vårt samfunn, og som følgelig også styrer våre liv, gjennom vårt arbeid, våre sosiale relasjoner, våre samtaler, våre interesser ... vår oppmerksomhet. Vi har bygd rundt oss et kunstig kollektivt mentalt byggverk som holder oss på armlengdes avstand fra vår naturlige opprinnelse. Det gir oss nok en slags følelse av kontroll. Men en kontroll over hva? Hva er det vi trenger å kontrollere? Kaoset. Kaoset vi selv har skapt oss. Og som vi alle konstant nærer og opprettholder, gjennom nettopp våre evinnelige forsøk på å kontrollere det - bekjempe det. Vårt evinnelige fokus på det. Samtidig som det altså er opplevelsen av kaos i seg selv som vekker i oss den nagende trangen til kontroll. Og slik går runddansen ...

Alan Watts, en kjent britisk lærer i østlig filosofi, påpekte en gang hvordan samfunnets selvproklamerte "velgjørere" ["goodie-goodies"] nær sagt alltid ender opp som den gruppen med mennesker som skaper mest trøbbel for alle. Deres 'må-redde-verden'- holdninger forstyrrer som regel det som for de fleste vil framstå som en mer naturlig (konsekvensiell) samfunnskurs, simpelthen fordi de ad ulike veier og virkemidler søker å tvinge gjennom en endring (for oss alle) basert på spesifikke ideer om 'rett' og 'galt'. Et eldre eksempel i så måte er kommunismen. Den opprinnelige tanken var muligens god, i det minste velment, selv om man så klart kan diskutere i hvilken grad det at alle mennesker skal være like, eie likt og leve likt, er i overensstemmelse med naturtilstanden. Men gjennomføringen og håndhevelsen av en slik ideologi har i praksis vist seg å være mildt sagt brutal.

Problemet vårt - som kollektiv - er at vi alle, til tross for at vi stadig forteller hverandre at vi er mot krig og kaos og sånn (!), i virkeligheten likevel støtter 100% opp om selve den mentaliteten, den mentale, emosjonelle tilnærmingen til livet og verden, som holder vårt krigerske samfunn oppe og som driver det framover.

For vi klarer, gjennom århundrene, fra generasjon til generasjon, fortsatt å narre oss selv til å tro på (og følge slavisk) vår sivilisasjons mest lengstlevende, dyptsittende og lumske myte - at vi på ett eller annet vis skal kunne kontrollere oss til harmoni, eller sagt på en mer direkte måte: at vi kan krige oss til fred.

Vi ruster opp i Vesten nå. Hvorfor det? For å 'forsvare' oss? For å 'redde verden'? Nei. For å kunne gå til mer krig. Krig, krig og atter krig. Bekjemp, bekjemp, bekjemp. Vi forteller oss selv den store historien om 'Dem' og 'Oss'. De angriper. Vi bare forsvarer. De er onde. Vi er gode. FORTSATT er vi på det stadiet!

Men hva er til syvende og sist forskjellen? Krigsutstyret vårt, våpnene våre, ammunisjonen, bombene, missilene, granatene, tanksene, flyene, skipene, dronene, som vi nå skal produsere mer og mer av, ja til og med soldatene, som vi nå selvsagt må rekruttere fler og fler av, så mange som mulig av våre unge lovende, de er i prinsipp nøyaktig av samme slag som de våre opplevde 'Fiender' besitter og produserer. For de har alle samme formål, og kun ett. Det er ikke å beskytte, ikke å verne, ikke å forsvare noe som helst. De skal drepe. Lemleste. Ødelegge. Mennesker. Dyr. Natur. Kultur. Alt i sin vei. For å 'vinne'. Men gir 'seier' fred? Gir det harmoni?

Hvor ble det av ideen om "krig som forakt for liv"? Har krig noen gang i vår sivilisasjons historie skapt fred? Varig fred? Harmoni mellom folkene? Eller har vi bare fortsatt å krige? Gjennom årtusenene og helt opp til i dag. Fortsatt med å drepe, lemleste, ødelegge, utslette, brenne, begrave? Fortsatt med å rive familier, lokalsamfunn og nasjoner i stykker. Bringe sorg, sinne og hat. Evig splittelse. For hva? Er det for fred? For harmoni? For menneskers velferd?

Hvor ble det av den nytestamentlige ideen om å snu det andre kinnet til, om å elske sine 'fiender' like mye som ens 'venner'? Hvorfor hører vi fortsatt kun de evinnelige gammeltestamentlige hevnrop om "et øye for et øye, en tann for en tann"?

Fordi vi fremdeles, etter 5000 år med forsøk på 'sivilisert' menneskelig sameksistens, lever i et samfunn bygd på en opphøyd krigermentalitet, hvor Krigeren (den som stadig går til kamp, som står opp og slår ned alt som defineres som 'galt') er den store helten. Den som etter å ha blitt slått på det ene kinnet velger å vende det andre til, altså den som IKKE slår tilbake, og da helst dobbelt så hardt, den er bare SVAK! Den som forfekter kjærlighet framfor frykt og hat, den er NAIV og vil bli overkjørt av de sterke. Jesus kom, så, men ropte derpå sitt budskap om fred blott inn i en storm av selvpåført blindhet - stemmen hans druknet effektivt i motvinden. Menneskene forsto rett og slett ikke hva han mente. Og med det: 2000 nye år med krig, død og traumer. Med kaos.

Og likevel sier vi at vi ønsker krigens opphør. Bare at 'Fienden' først må knuses. Ydmykes. Øye for øye, tann for tann.

Hvorfor tror vi fortsatt på dette?

At vi ikke bare kan krige oss til fred, men at vi må krige oss til fred - at det er den eneste måten.

Det er fordi vi så lett lar oss manipulere. Enkelt og greit. Vi lar oss hjernevaske. Og de som er gode til slikt, de vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på.

Fortsatt klarer de uten problemer å skremme oss til underkastelse. De planter frykten i oss, hausser den opp, får oss i reptilhjernemodus. Og med det kontrollerer de oss og vår vilje. Akkurat dit de vil ha oss. Fører oss i samlet flokk. Ja, i så henseende er vi sauer, kveg, og ingenting annet. Fortsatt.

Vilje til opprustning? Ja da. Fordi vi er redde for (og rabiat sinte på) 'Den Store Stygge Andre'. Vilje til krig? Absolutt. For vår krig er rettferdig! Den er jo for å beseire 'Fienden', må vite. Og når vi bare har seiret, så ...

Og hvor kommer frykten fra? Fra ord. Ord og bilder. Ustanselig repetert. I alle kanaler. Og med det styrer de vår virkelighet. Med ord og bilder. De tvinger vårt fokus, vår oppmerksomhet, i sin ønskede retning. Igjen og igjen og igjen. Og vi lar oss lure, lar oss lede. Igjen og igjen og igjen.

H.L. Mencken sa det for 100 år siden, og hans ord er ikke mindre relevante i dag:

"The whole aim of practical politics is to keep the populace alarmed (and hence clamorous to be led to safety) by menacing it with an endless series of hobgoblins, all of them imaginary."

Hvem er så disse 'De'? kan en spørre. Vel, lytt til Mencken. Følg med på hvor ordene og bildene kommer fra, alltid. Politikerne (statsapparatet). Media. Forskningsmiljøene. Universitetene. Skolene. Etc., etc. Men dette har åpenbart alltid gått dypere, langt dypere. Ingen spekulasjoner her, men 'andre', 'trådtrekkere', bak, skjult. Ovenfra. Det var alltid ovenfra. De få. Mot de mange. Hvordan kan de få styre de mange? Gjennom ord og bilder. Frykt. Sprekker narrativet, sprekker kontrollen. Makten revner. Deres makt er provisorisk. Har alltid vært det. De få har den kun så lenge de mange lar dem ha den. Ergo, de mange må holdes i mørke.

For Mencken påpekte også følgende:

"The most dangerous man to any government is the man who is able to think things out for himself, without regard to the prevailing superstitions and taboos. Almost inevitably he comes to the conclusion that the government he lives under is dishonest, insane and intolerable ..."

Vi våkner. Vi frigjør oss. Fra frykten. Fra hatet. Fra 'den evige kampen' ...

Ergo hysteriet vi observerer. Ergo sirkuset. Ergo absurditetene. Ergo de eskalerende frykt-narrativene. Deres desperasjon etter å hanke oss inn og holde oss fanget, i blinde og i frykt, når nye høyder. Men narrativet sprekker. Dag for dag. Sakte, men sikkert. Vi ser. Ord for ord. Bilde for bilde. Drypp, drypp, drypp. I Norge fortsatt tregt, i verden som helhet fortere enn du aner ...

Men husk: Ja, hjernen må kanskje våkne først, men det er ikke før hjertet våkner at det virkelige skiftet kan inntre. For hjertet dømmer ikke sine motstandere. Det takker dem, lar dem være og går videre. Den som dømmer blir igjen, fanget i den evige runddansen. Insisterer vi på rettferdighet, oppreisning og gjengjeldelse, blir vi sittende igjen i kaos-sumpen. Legg igjen alt som heter 'stolthet' og 'integritet'. Hva betyr egentlig det? Dit vi skal? Vi trenger ingen gjengjeldelse, ingen hevn, for de har ikke gjort noe galt. Det er tross alt de som har vekket oss, som har fått oss til å forstå. Vi sov, nå er vi våkne. Nå vet vi. Og det er takket være dem. De var og er - like mye som hver og én av oss - en del av et perfekt hele. Intet mørke, intet lys.

Og nå skal vi videre. Oppover. Opp til den åsen høyt over bygatene. Der hvor harmonien rår ...

[Charles Moore]

'Spot on'-kommentar fra ringrev i britisk presse; Charles Moore i en ytring i 'The Telegraph' nå fredag som var:
https://www.telegraph.co.uk/news/2020/05/15/lockdown-showing-us-misery-net-zero-2050-will-demand/
https://notalotofpeopleknowthat.wordpress.com/2020/05/16/lockdown-is-showing-us-the-misery-that-net-zero-2050-will-demand-charles-moore/

"... the coming Covid recession is caused 'by a suppression of supply, not by a failure of demand'. In other words, it is not what people wanted. It has been imposed upon them. In a democracy, people rarely vote for what they do not want. After the Covid lockdown, voters will want to get back to work unimpeded and take the full benefits of the collapse of the oil price in falling costs for transport and heating. They will not, you would think, be in the mood to go on paying ever-higher electricity prices for renewables.

(...)

"It is an insoluble problem for green politics that they succeed only among voters who feel guilty for being rich. Greenery depends on the consumerism it hates for its very existence. Most voters will now be angry about getting poorer, not guilty about being rich. [Min utheving.]

"How can green policies survive, then? The clue is in that phrase 'unless government intervenes' [hentet fra en blodfersk rapport, forfattet av famøse britiske klimahysterikere (som f.eks. Lord Stern), om gjenåpningen av samfunnet etter Covid-19-nedstengningen, sett fra et klassisk klimakrisebekjempelsesperspektiv: klimautslippene vil (tragisk nok!) ta seg opp igjen, med mindre myndighetene griper inn]. Only governments can suppress the economic spirits of their people. And the only way they can do so is by exploiting the language of emergency.

"That is why the Covid-19 experience appeals to the Net Zero mind-set. Even before the disease came along, the phrase 'climate emergency' had been deliberately deployed by activists and accepted by MPs. It was invented to persuade government to coerce public opinion. The remedy, you see, is 'led by the science', which is allegedly 'settled'. The message to the people is: lose your rights or lose the planet."

Det er nettopp dette vi ser, som vi må være uhyre vaktsomme overfor framover, som vi må påpeke og (helst) slå ned - vi kan simpelthen ikke tillate disse menneskene å styre den politiske agendaen lenger ...

Og optimisten i meg ser - faktisk - et lite håp i folks post-corona-syn på og -tilnærming til livet og samfunnet, at de vil ha endret seg, om så bare ørlite grann, i en mer fornuftig (les: pragmatisk, kritisk) og følgelig mer normalisert retning; i det minste mot totalt oppkonstruerte (og ideologisk funderte) "kriser" som klimahypen er og har vært.

["The Age of Global Warming - A History"]

Driver og leser Rupert Darwalls "The Age of Global Warming - A History" for tida. Svært interessant lesning. Det framkommer ganske tydelig gjennom historien hvilken århundregammel arv "Klimakrise"-hysterikerne av i dag bygger sin ideologi og sin agenda på.

Helt siden Thomas Malthus på slutten av 1700-tallet gjorde den ulykksalige (og beviselig feilaktige!) koblingen mellom befolkningsvekst og ressursutarming og slik tegnet det uutslettelige bildet av et forhåndsdømt skjebnefellesskap som for alltid ville ri Menneskeheten og ubønnhørlig drive ethvert samfunn mot stupet og ned i undergangen et sted i (en aldri særlig fjern) framtid, så har den vestlige (opplyste?) delen av verdens store framsynte tenkere alltid, igjen og igjen og igjen, selv etter at alle tidligere dagers dommedagsprediksjoner om framtida har gått fullstendig i dass, og den motsatte utviklingen av den som ble spådd uten unntak har funnet sted, kommet tilbake til, forfektet og propagandert for denne enkle tanken - at vi mennesker (i vår rike, selviske, fråtsende glupskhet) til syvende og sist ødelegger denne verden, våre omgivelser, for våre medskapninger, og oss selv; og at vi derfor rett og slett må tvinges til å stanse vår videre utvikling, snu den rundt og heller finne en helt NY kurs, en "bærekraftig" kurs, mot en samfunnsstruktur vi overhodet ikke kjenner levedyktigheten til (eller konsekvensen av), men som like fullt uvilkårlig forespeiles av 'de opplyste klasser' (teknokratene, de som (som regel på moralsk grunnlag) 'vet bedre') som et veritabelt Utopia, hvor vårt hovedformål simpelthen vil være å leve i 'harmoni' med Moder Jord.

Det slår ikke feil, denne misoppfatningen av hvordan "Moder Jord" og vårt forhold til henne fungerer er så fundamental, så dypt nedfelt i menneskesinnet, at vi ikke klarer å frigjøre oss fra den, selv når historien gjentar og har gjentatt seg i en tilsynelatende evig loop, påfallende (ironisk?) nok med en syklus på bare få år, slik at selv den samme generasjon opplever et vell av tilsvarende feilslåtte forkynnelser om framtida.

Her noen relevante sitater:

Fra Kapittel 2:

"In debates on the environment and global warming from the late 1960s to our own day, biologists and other natural scientists tend to see economic processes through Malthusian spectacles. Most economists follow Ricardo [se under]. Because the Malthusian narrative is about man's relationship with nature, the voices of natural scientists are generally given more weight in these debates."

David Ricardo var Malthus' samtidige (venn og rival), samfunnsøkonom som ham, men fremmet et radikalt forskjellig syn på samfunnsutviklingen og hva som skulle til for å gagne den. Han mente (og han hadde, har historien jo med all tydelighet vist oss, rett) at en stadig spesialisering av arbeidsstokken, med hva dette ville få for betydning for handel (innad i og mellom stater) og teknologiske nyvinninger, ville lede økonomien (og, i forlengelsen av denne, befolkningens velferd) langs en stadig oppadstigende kurve inn i framtida, uavhengig av befolkningsøkning og ressursbruk - faktisk så han på befolkningsøkning som en rikdom, en ressurs i seg selv.

"Natural scientists' thinking about economic issues is also conditioned by the first law of thermodynamics. This states that energy cannot be created or destroyed, only transformed. How can mankind's numbers grow and consumption increase, like an economic perpetual motion machine, without incurring some equivalent loss somewhere else? Economic activity must therefore have a limit because it consumes what it depends upon, so the argument goes. This leads scientists and environmentalists (often they're the same people) to worry about resource depletion and the planet's carrying capacity.

The analogy with physics does not hold because the driver pushing outwards the boundary of economic potential is the expansion of human knowledge. In this respect, the market economy has always been the 'knowledge economy' [jf. Ricardos ideer over]."

Her er for øvrig Darwall helt på linje med bl.a. Hans (og Ola) Rosling ("Factfulness", 2018) og Steven Pinker ("Enlightenment Now", 2018).

Hans Rosling (kap.2&3):

"We are subjected to never-ending cascades of negative news from across the world: wars, famines, natural disasters, political mistakes, corruption, budget cuts, diseases, mass layoffs, acts of terror. Journalists who reported flights that didn't crash or crops that didn't fail would quickly lose their jobs. Stories about gradual improvements rarely make the front page even when they occur on a dramatic scale and impact millions of people.

And thanks to increasing press freedom and improving technology, we hear more, about more disasters, than ever before. When Europeans slaughtered indigenous peoples across America a few centuries ago, it didn't make the news back in the old world. When central planning resulted in mass famine in rural China, millions starved to death while the youngsters in Europe waving communist red flags knew nothing about it. When in the past whole species or ecosystems were destroyed, no one realized or even cared. Alongside all the other improvements, our surveillance of suffering has improved tremendously. This improved reporting is itself a sign of human progress, but it creates the impression of the exact opposite.

At the same time, activists and lobbyists skilfully manage to make every dip in a trend appear to be the end of the world, even if the general trend is clearly improving, scaring us with alarmist exaggerations and prophecies."

[og]

"As a possibilist, I see all this progress, and it fills me with conviction and hope that further progress is possible. This is not optimistic. It is having a clear and reasonable idea about how things are. It is having a worldview that is constructive and useful.

When people wrongly believe that nothing is improving, they may conclude that nothing we have tried so far is working and lose confidence in measures that actually work. I meet many such people, who tell me they have lost all hope for humanity. Or, they may become radicals, supporting drastic measures that are counter-productive when, in fact, the methods we are already using to improve our world are working just fine."

[og (kap.3)]

"Have you heard people say that humans used to live in balance with nature?

Well, yes, there was a balance. But lets avoid the rose-tinted glasses. Until 1800, women gave birth to six children on average. So the population should have increased with each generation. Instead, it stayed more or less stable. Remember the child skeletons in the graveyards of the past? On average four out of six children died before becoming parents themselves, leaving just two surviving children to parent the next generation. There was a balance. It wasn't because humans lived in balance with nature. Humans died in balance with nature. It was utterly brutal and tragic.

Today, humanity is once again reaching a balance. The number of parents is no longer increasing. But this balance is dramatically different from the old balance. The new balance is nice: the typical parents have two children, and neither of them dies. For the first time in human history, we live in balance."

Steven Pinker (kap.10):

"Starting in the 1970s, the mainstream environmental movement latched onto a quasi-religious ideology, greenism, which can be found in the manifestoes of activists as diverse as Al Gore, the Unabomber, and Pope Francis. Green ideology begins with an image of the Earth as a pristine ingénue which has been defiled by human rapacity. [...] Unless we repent our sins by degrowth, deindustrialization, and a rejection of the false gods of science, technology, and progress, humanity will face a ghastly reckoning in an environmental Judgment Day."

[og]

"[...] the tradeoff that pits human well-being against environmental damage can be renegotiated by technology. How to enjoy more calories, lumens, BTUs, bits, and miles with less pollution and land is itself a technological problem, and one that the world is increasingly solving. [...] As countries first develop, they prioritize growth over environmental purity. But as they get richer, their thoughts turn to the environment. If people can afford electricity only at the cost of some smog, they'll live with the smog, but when they can afford both electricity and clear air, they'll spring for the clean air." [...]

"Ecopessimists commonly dismiss this entire way of thinking as the "faith that technology will save us." In fact it is a skepticism that the status quo will doom us - that knowledge will be frozen in its current state and people will robotically persist in their current behavior regardless of circumstances. Indeed, a naïve faith in stasis has repeatedly led to prophecies of environmental doomsdays that never happened." [...]

"Not only have the disasters prophesied by 1970s greenism failed to take place, but improvements that it deemed impossible have taken place. As the world has gotten richer and crested the environmental curve, nature has begun to rebound."

Videre fra Darwall, Kapittel 9:

"Had [Jimmy] Carter been re-elected in 1980, might it have brought forward the age of global warming to the beginning of the 1980s? More likely, it would have meant a much more problematic launch than the one global warming was to have in 1988, when the stars were in perfect alignment. Environmentalism needs prosperity to thrive. Poor economic performance during the second half of the 1970s, especially in Britain and the US, meant that the economy came first.

Global warming also needs a benign global order. As 'Global 2000' [en amerikansk (Carter-bestilt) miljørapport fra slutten av 70-tallet] recognized: 'An era of unprecedented global cooperation and commitment is essential.' On Christmas Eve 1979, the Soviet Union invaded Afghanistan. In response, Carter stopped further grain exports to the Soviet Union and banned the US from competing in the Moscow Olympics. The Cold War needed to be won first.

There was another factor. The planet wasn't warming, or at least not many people thought it was. The opposite seemed to be happening. According to James Rodger Fleming, one of the leading historians of the science of global warming,

(...) by the mid 1970s global cooling was an observable trend. The US National Science Board pointed out that during the last twenty to thirty years, world temperatures had fallen, 'irregularly at first but more sharply over the last decade'.

Global warming needed a warming world - economically, geostrategically and climatically. The world was not ready."

Allerede på 70-tallet (Stockholm-konferansen, Brandt-kommisjonen, Nord/Sør-konferansen) ble agendaen om omfordeling av velstand i verden (gjennom bistandsmidler samt overstatlige skatte- og avgiftssystemer på varer og råstoffer, transport og energi) som underliggende for hele det globale ("grønne") prosjektet definert, mye takket være arbeidet til en viss fru Barbara Ward. På dette baserte bl.a. Brundtland-kommisjonen og dennes tunge fokus på "bærekraftig utvikling" seg i 1987.

Fra Kapittel 10, om det nye motekonseptet "bærekraft", som oppstod på 70-tallet, modnet under første halvdel av 80-tallet, før det til sist ble popularisert gjennom Brundtland-kommisjonen i 1987:

"Political success required sustainable development to have something it lacked. The Brundtland Report and its antecedents made big claims about adverse trends harming the poor and the planet, which some day, would end in catastrophe, in some form. Yet these assertions were remarkably free of hard data. While sustainable development implied limits, it couldn't say where they were or what exactly would happen if those thresholds were crossed. It was a doctrine in search of scientific authentification. As a political ideology, Marxism always claimed to be derived from scientific analysis. By contrast, sustainable development was an ideology, developed from a political formula, in search of science." [...]

"Without global warming, sustainable development would not have shifted the world's political axis. With global warming, environmentalism had found its killer app. In turn, global warming became embedded in a pre-existing ideology, built on the belief of imminent planetary catastrophe - which many scientists subscribed to - with a UN infrastructure to support it and a cadre of influential political personages to propagate it.

A butterfly was ready to spread its wings."

Puppestadiet var overstått. Og med det entret vi året 1988, 'global oppvarming'-prosjektets Annus Mirabilis!

[nrk.no]

Publisert på nrk.no for en drøy time sida er denne artikkelen, skrevet av lokalpolitiker (Rælingen KrF) Simon Friis Larsen. Han treffer virkelig spikeren på hodet her. Forfriskende å se at det er noen i hvert fall som tør å ta skrittet ut av den tette saueflokken og si det som man ser det.

[Dr. Roy Spencer sin seneste bloggpost]

UAHs Dr. Roy Spencer sin seneste bloggpost er god lesning, og summerer på beundringsverdig vis opp galskapen og den sveiseblinde skjevheten i medias rapportering om denne "klimakrisa" vi jo etter sigende befinner oss midt oppi. Her er så mange glimrende og sylskarpt poengterte betraktninger at jeg strengt tatt kunne ha sitert hele teksten i ett, men jeg har like fullt falt ned på uthevelsen av et (dog omfattende) utvalg av høydepunkter:

Det er outrerte skrekkhistorier om Dommedag (!) som selger, ikke om at alt i grunn er ved det gamle:

"An old mantra of the news business is, "if it bleeds, it leads". If someone was murdered, it is news. That virtually no one gets murdered is not news. That, by itself, should tell you that the mainstream media cannot be relied upon as an unbiased source of climate change information.

There are lots of self-proclaimed climate experts now. They don't need a degree in physics or atmospheric science. For credentials, they only need to care and tell others they care. They believe the Earth is being murdered by humans and want the media to spread the word."

Hellig kampsak, forkynnelse og moralsk selvrettferdighet:

"What gets reported by the media about global warming (aka climate change, the climate crisis, and now the climate emergency) is usually greatly exaggerated, half-truths, or just plain nonsense. Just like the economy and economists, it is not difficult to find an expert willing to provide a prediction of gloom and doom. That makes interesting news. But it distorts the public perception of the dangers of climate change. And because it is reported as "science", it is equated with truth.

In the case of climate change news, the predicted effects are almost universally biased toward Armageddon-like outcomes. Severe weather events that have always occurred (tornadoes, hurricanes, floods, droughts) are now reported with at least some blame placed on your SUV.

The major media outlets have so convinced themselves of the justness, righteousness, and truthfulness of their cause that they have banded together to make sure the climate emergency is not ignored. As reported by The Guardian, "More than 60 news outlets worldwide have signed on to Covering Climate Now, a project to improve coverage of the emergency"."

Den fossile energiens helt fundamentale rolle i byggingen av blomstrende, velfungerende moderne samfunn, hvor effektiv matproduksjon, infrastruktur, utdannelse, fattigdoms- og sykdomsbekjempelse står sentralt, ignoreres fullstendig til fordel for vestlig skam, avsky og selvpisking:

"Why does it matter? Who cares if the science (or engineering or economics) is exaggerated, if the result is that we stop polluting?

Besides the fact that there is no such thing as a non-polluting energy source, it matters because humanity depends upon abundant, affordable energy to prosper. Just Google life expectancy and per capita energy use. Prosperous societies are healthier and enjoy longer lives. Expensive sources of energy forced upon the masses by governmental fiat kill poor people simply because expensive energy exacerbates poverty, and poverty leads to premature death. As philosopher Alex Epstein writes in his book, 'The Moral Case for Fossil Fuels', if you believe humans have a right to thrive, then you should be supportive of fossil fuels.

We don't use wind and solar energy because it is economically competitive. We use it because governments have decided to force taxpayers to pay the extra costs involved and allowed utilities to pass on the higher costs to consumers. Wind and solar use continue to grow, but global energy demand grows even faster. Barring some new energy technology (or a renewed embrace of nuclear power), wind and solar are unlikely to supply more than 10% of global energy demand in the coming decades. And as some European countries have learned, mandated use of solar and wind comes at a high cost to society."

Utdanningssystemet er overhodet ikke noe bedre; de er så absolutt med på propaganda-kampanjen:

"Not only the media, but the public education system is complicit in this era of sloppy science reporting. I suppose most teachers and journalists believe what they are teaching and reporting on. But they still bear some responsibility for making sure what they report is relatively unbiased and factual.

I would much rather have teachers spending more time teaching students how to think and less time teaching them what to think."

(Min utheving.)


Også "klimaekspertenes" grønne aktivist-agenda skinner igjennom så altfor tydelig:

"Climate scientists are not without blame. They, like everyone else, are biased. Virtually all Earth scientists I know view the Earth as "fragile". Their biases affect their analysis of uncertain data that can be interpreted in multiple ways. Most are relatively clueless about engineering and economics. I've had discussions with climate scientists who tell me, "Well, we need to get away from fossil fuels, anyway".

Det er ikke sannhetsgehalten som er det viktige. Det er BUDSKAPET. Historien. Narrativet:

"[...] to claim that large and damaging changes have already occurred due to increasing CO2 in the atmosphere is shoddy journalism. Some reporters get around the problem by saying that the latest hurricane might not be blamed on global warming directly, but it represents what we can expect more of in a warming world. Except that, even the UN IPCC is equivocal on the subject."

Selve grunnproblemet:

"There are no human fingerprints of global warming. None. Climate change is simply assumed to be mostly human-caused [...], while our knowledge of natural climate change is almost non-existent.

Computerized climate models are programmed based upon the assumption of human causation. The models produce human-caused climate change because they are forced to produce no warming (be in a state of 'energy balance') unless CO2 is added to them.

As far as we know, no one has ever been killed by human-caused climate change. Weather-related deaths have fallen dramatically - by over 90% - in the last 100 years.

Whose child has been taught that in school? What journalist has been brave enough to report that good news?"

CO₂ "forurensning"? Vet folk i det hele tatt hva CO₂ i atmosfæren gjør for noe ...? Blir de fortalt ...? Indoktrineringen av våre unge:

"In recent years I've had more and more people tell me that their children, grandchildren, or young acquaintances are now thoroughly convinced we are destroying the planet with our carbon dioxide emissions from burning of fossil fuels. They've had this message drilled into their brains through news reporting, movies, their teachers and professors, their favorite celebrities, and a handful of outspoken scientists and politicians whose knowledge of the subject is a mile wide but only inches deep.

In contrast, few people are aware of the science papers showing satellite observations that reveal a global greening phenomenon is occurring as a result of more atmospheric CO2.

Again I ask, whose child has been taught this in school? What journalist dares to report any positive benefits of CO2, without which life on Earth would not exist?

No, if it's climate news, it's all bad news, all the time."

Rene modell-spådommer framstilt som Virkeligheten, som "data":

"BAIT AND SWITCH: MODELS REPLACING OBSERVATIONS

There is an increasing trend toward passing off climate model projections as actual observations in news reports. This came up just a few days ago when I was alerted to a news story that claimed Tuscaloosa, Alabama, is experiencing twice as many 100+ deg. F days as it used to. To his credit, the reporter corrected the story when it was pointed out to him that no such thing has happened, and it was a climate model projection that (erroneously) made such a "prediction".

Another example happened last year with a news report that the 100th Meridian climate boundary in the U.S. was moving east, with gradual drying starting to invade the U.S. Midwest agricultural belt. But, once again, the truth is that no such thing has happened. It was a climate model projection, being passed off as reality."

Og så, sist, men ikke minst, om Greta og seilbåtferden hennes ...:

"GRETA THUNBERG'S SAILBOAT TRIP

The new spokesperson for the world's youth regarding concerns over global warming is 16-year-old Swede Greta Thunberg. Greta is travelling across the Atlantic on what CNN describes as a "zero-emissions yacht" to attend the UN Climate Action Summit on September 23 in New York City.

To begin with, there is no such thing as a zero-emissions yacht. A huge amount of energy was required to manufacture the yacht, and it transports so few people so few miles over its lifetime the yacht is a wonderful example of the energy waste typical of the lifestyles of the wealthy elite. Four (!) people will need to fly from Europe to the U.S. to support the return of the yacht to Europe after Greta is delivered there.

The trip is nothing more than a publicity stunt, and it leads to further disinformation regarding global energy use. In fact, it works much better as satire. Imagine if everyone who traveled across the ocean used yachts rather than jet airplanes. More energy would be required, not less, due to the manufacture of tens of thousands of extra yachts which inefficiently carry few passengers on relatively few, very slow trips."

[Judith Curry: "Manufacturing consensus: the early history of the IPCC"]

Litt usikker på om noen har linket til denne allerede, men tenker at dette er verdt å lese:
Judith Curry: "Manufacturing consensus: the early history of the IPCC"

Overrasker vel ingen, akkurat, men sånn er det nå en gang med politisert vitenskap.

[Er vi virkelig i ferd med å utrydde to tredeler av verdens dyr?]

Forfriskende fra Erik Tunstad:
Er vi virkelig i ferd med å utrydde to tredeler av verdens dyr?

Et talende utdrag:

(...) vi har glemt hvordan det var. Vi har glemt dyreflokkene i Ukraina og Hviterussland â?? og ser bare Ã¥krene. De har vært der i tusenvis av Ã¥r, føles naturlige. Og dermed setter vi et slags Ã¥r null, kanskje i 1900? I 1945? Eller 1970? Alt før var naturlig â?? alt etter er unaturlig. Og nÃ¥r vi da ser en reduksjon i dyrelivet, tenker vi at vi er gale, kriminelle, onde og sÃ¥ videre. Alt hÃ¥p er ute!

Men nei: Faktisk oppfører vi oss mye bedre enn vÃ¥re forfedre. Presset pÃ¥ biomangfoldet avtar, landbruksarealer tilbakeføres til natur, skogene vokser. I tillegg har vi en bevissthet om problemet, vi ser at det mÃ¥ løses â?? og vi har bÃ¥de viljen og mulighetene til Ã¥ klare det.

Igjen er det dette forunderlige skismaet mellom de som er evig bekymret (alarmistene) og de som av natur er optimister. Jeg er en slik optimist. Og jeg anser meg på ingen måte som en naiv optimist (selv om andre kanskje helst bør bedømme noe slikt). Jeg tror for eksempel ikke automatisk det beste om alle. At alle i utgangspunktet har hederlige hensikter, er ærlig og velmenende, vil det beste for sine omgivelser og verden. Jeg er definitivt en skeptiker til kjernen. Jeg anser meg som en realistisk optimist. Min optimisme er basert på ... evidens. Ikke på ideologi. Ikke på tro og håp. Men på det jeg ser rundt meg, det jeg finner ut, leser meg til. Informasjon. Fra ulike kilder. Fra flere sider. Input. Data.

Mye derfor jeg også har sansen for Hans Rosling og sønnen Ola, svenskene som viser gjennom ren, nøktern statistikk at verden i realiteten blir et bedre og bedre sted med tida, ikke et stadig verre et, på vei mot undergangen, til tross for at dette er nettopp hva man får inntrykk av, hva man nærmest blir innprentet med fra barnsben av:

[masse]

En temmelig grei mÃ¥te Ã¥ vise hvordan det er Venus-atmosfærens enorme masse som framtvinger planetens stekhete overflatetemperatur, og ikke innholdet av CO₂ (96%), følger.

Venus er fullstendig dekket av tette, tette skylag, rundt 15 km dype til sammen; de ligger stabilt mellom rundt 50 og 65 km over overflaten. Toppen av Venus' troposfære ('tropopausen') er å finne i den øvre delen av disse skylagene, mellom 60 og 65 km opp, ved trykknivåer akkurat som ved jordas (og Saturns måne Titans) tropopause (200-100 mbar). Temperaturen ligger her temmelig jevnt over et flere kilometers dypt stykke av luftsøylen på mellom 230 og 233 Kelvin.

Nå har det seg slik at dette skylaget er så tett at det i praksis utgjør planeten Venus' utstrålingsoverflate til verdensrommet. Det vil si at mer eller mindre hele Venus' endelige strålingsfluks til verdensrommet, den som balanserer strålingsfluksen planeten absorberer fra sola, opprinner fra skylaget ved Venus' tropopause.

Venus' globale "skyoverflate" reflekterer ~75% av den innkommende strÃ¥lingsfluksen fra sola, noe som reduserer planetens faktisk absorberte solvarme til langt mindre enn jordas: (1361,7 W/m² / (0,7233 AU)²) / 4 = 650,7 W/m² ⇒ 650,7*(1â??0,75) = 162,7 W/m². Denne er ekvivalenten til jordas 240 W/m².

Mens jordas gjennomsnittlige OLR pÃ¥ 240 W/m² tilsvarer strÃ¥lingsfluksen fra overflaten til et sortlegeme som holder en temperatur pÃ¥ 255K, -18°C, sÃ¥ korresponderer Venus' midlere OLR pÃ¥ 163 W/m² med en sortlegemetemperatur pÃ¥ ganske nøyaktig 231,5 W/m², -41,5°C.

Som altså tilfeldigvis (?) også er temperaturen til de tette skylagene rundt Venus' tropopause (60-65 km over overflaten).

Hvis vi så ekstrapolerer den observerte lapsraten på Venus (~8K/km) fra dette nivået ned til selve overflaten får vi rundt 735K.

Men den eneste grunnen til at overflatetemperaturen slik blir så høy er altså at det emitterende skylaget ligger så forbasket mange kilometer opp. Hadde Venus-atmosfæren hatt mye mindre masse, si omtrent som jordatmosfæren, så ville ikke dette skylaget på noe som helst vis ha kunnet ligge 60-65 km over overflaten. Det ville trolig fortsatt ha ligget på samme trykknivå (200-100 mbar) og på samme temperatur (231,5K), men høyden over overflaten ville da mest sannsynlig (ideelt sett, i hvert fall, pga. lik atmosfærisk masse) ha vært lik jordas globale gjennomsnittlige tropopause: 12 km.

Med lapsraten beholdt ville da overflatetemperaturen ha ligget på [(12*8 )+231,5=] 327,5K. Men en så høy overflatetemperatur (54,5°C) hadde da kun skyldtes en forholdsvis bratt troposfærisk temperaturgradient samt en solfluks nesten dobbelt så sterk som ved jordas avstand fra sola.

Plasserte vi Venus i bane ved 1AU og reduserte lapsraten til 6,5K/km som på jorda, så ville resultatet bli et ganske annet ett. Planetens sortlegemetemperatur ville da ha vært 197 og ikke 231,5K, og et effektivt emitterende skylag 12 km oppe ved en temperatur på 197K med en troposfærisk lapsrate nedover på 6,5K/km ville gitt en snittemp ved overflaten på smått kjølige 275K (2°C).

Hvordan kan vi oppsummere dette?

• Reduser Venus-atmosfærens masse til jordas.
• Behold det emitterende skylaget ved samme atmosfæriske trykknivÃ¥ (200-100 mbar).
• Behold det emitterende skylagets reflektivitet, ergo planetens globale albedo (0,75).
• Reduser den troposfæriske lapsraten til jordas.
• Flytt omløpsbanen til jordas avstand fra sola (1AU).
• Gjennomsnittlig overflatetemperatur blir med dette vesentlig lavere enn pÃ¥ jorda. Selv med en atmosfære bestÃ¥ende av 96% CO₂.
• Hva er sÃ¥ igjen av Venus' svimlende "radiative drivhuseffekt"? Den er borte.

Ok, så hva er det da egentlig som foregår på Venus slik vi kjenner henne?

Jo, Venus-atmosfærens gigantiske MASSE tvinger simpelthen trykknivået for tropopausen (200-100 mbar), hvor det emitterende skylaget naturlig samler seg, bokstavelig talt 'skyhøyt' over overflaten, 4,5-5 ganger så høyt oppe som tilsvarende trykknivå på jorda. Og det er denne kjensgjerningen som gir den vanvittige temperaturen ved overflaten under ...

["What Is Science?"]

Snublet tilfeldigvis over denne forelesningen gitt av Richard Feynman til "National Science Teachers Association"s femtende årsmøte i New York 1966, under headingen "What Is Science?", og ble dypt fascinert (og inspirert) av den ærverdige (og navngjetne) gamle fysikers mange kloke ord og betraktninger. Han klarer på mesterlig vis å sette fingeren på så mye ved vår menneskelige natur, ved vår sivilisasjon og historie, og ikke minst ved hvordan vi grunnleggende har det med å forholde oss til virkeligheten omkring oss, enten det er naturen/universet eller andre mennesker, at jeg simpelthen ikke kunne dy meg - jeg måtte begå litt storstilt sitatklipping og -liming og dele det her med dere Egentlig burde alle klodens oppvoksende generasjoner fått anledning ikke bare til å høre disse ordene, men fått muligheten til virkelig å forstå og ta de innover seg, på et så tidlig stadium som mulig ...

Merk at Feynman 'bare' var 48 år da han holdt dette framlegget (han døde - altfor tidlig - i 1988). Merk også at klammene i teksten ikke er Feynmans egne, men lagt til i ettertid av en Ralph Leighton.

Here goes. Om "Kunnskapens" historie:

There was on this planet an evolution of life to a stage that there were evolved animals, which are intelligent. I don't mean just human beings, but animals which play and which can learn something from experience - like cats. But at this stage each animal would have to learn from its own experience. They gradually develop, until some animal [primates?] could learn from experience more rapidly and could even learn from anotherâ??s experience by watching, or one could show the other, or he saw what the other one did. So there came a possibility that all might learn it, but the transmission was inefficient and they would die, and maybe the one who learned it died, too, before he could pass it on to others.

The question is: is it possible to learn more rapidly what somebody learned from some accident than the rate at which the thing is being forgotten, either because of bad memory or because of the death of the learner or inventors?

So there came a time, perhaps, when for some species [humans?] the rate at which learning was increased, reached such a pitch that suddenly a completely new thing happened: things could be learned by one individual animal, passed on to another, and another fast enough that it was not lost to the race. Thus became possible an accumulation of knowledge of the race.

This has been called time-binding. I don't know who first called it this. At any rate, we have here [in this hall] some samples of those animals, sitting here trying to bind one experience to another, each one trying to learn from the other.

This phenomenon of having a memory for the race, of having an accumulated knowledge passable from one generation to another, was new in the world - but it had a disease in it: it was possible to pass on ideas which were not profitable for the race. The race has ideas, but they are not necessarily profitable.

So there came a time in which the ideas, although accumulated very slowly, were all accumulations not only of practical and useful things, but great accumulations of all types of prejudices, and strange and odd beliefs.

Then a way of avoiding the disease was discovered. This is to doubt that what is being passed from the past is in fact true, and to try to find out ab initio again from experience what the situation is, rather than trusting the experience of the past in the form in which it is passed down. And that is what science is: the result of the discovery that it is worthwhile rechecking by new direct experience, and not necessarily trusting the [human] race['s] experience from the past. I see it that way. That is my best definition.

Om "Vitenskapens" essens, den som synes mer eller mindre 'glemt' i dagens postmoderne samfunn, hvor ideologi, posisjon og profitt synes å styre det meste (en baktanke ved alt):

Another of the qualities of science is that it teaches the value of rational thought as well as the importance of freedom of thought; the positive results that come from doubting that the lessons are all true. You must here distinguish - especially in teaching - the science from the forms or procedures that are sometimes used in developing science. It is easy to say, "We write, experiment, and observe, and do this or that." You can copy that form exactly. But great religions are dissipated by following form without remembering the direct content of the teaching of the great leaders. In the same way, it is possible to follow form and call it science, but that is pseudo-science. In this way, we all suffer from the kind of tyranny we have today in the many institutions that have come under the influence of pseudoscientific advisers.

We have many studies in teaching, for example, in which people make observations, make lists, do statistics, and so on, but these do not thereby become established science, established knowledge. They are merely an imitative form of science analogous to the South Sea Islanders' airfields - radio towers, etc., made out of wood. The islanders expect a great airplane to arrive. They even build wooden airplanes of the same shape as they see in the foreigners' airfields around them, but strangely enough, their wood planes do not fly. The result of this pseudoscientific imitation is to produce experts, which many of you are. [But] you teachers, who are really teaching children at the bottom of the heap, can maybe doubt the experts. As a matter of fact, I can also define science another way: Science is the belief in the ignorance of experts.

When someone says, "Science teaches such and such," he is using the word incorrectly. Science doesn't teach anything; experience teaches it. If they say to you, "Science has shown such and such," you might ask, "How does science show it? How did the scientists find out? How? What? Where?"

It should not be "science has shown" but "this experiment, this effect, has shown." And you have as much right as anyone else, upon hearing about the experiments - but be patient and listen to all the evidence - to judge whether a sensible conclusion has been arrived at.

In a field which is so complicated [as education] that true science is not yet able to get anywhere, we have to rely on a kind of old-fashioned wisdom, a kind of definite straightforwardness. I am trying to inspire the teacher at the bottom to have some hope and some self-confidence in common sense and natural intelligence. The experts who are leading you may be wrong.

I have probably ruined the system, and the students that are coming into Caltech no longer will be any good. I think we live in an unscientific age in which almost all the buffeting of communications and television - words, books, and so on - are unscientific. As a result, there is a considerable amount of intellectual tyranny in the name of science.

Finally, with regard to this time-binding, a man cannot live beyond the grave. Each generation that discovers something from its experience must pass that on, but it must pass that on with a delicate balance of respect and disrespect, so that the [human] race - now that it is aware of the disease to which it is liable - does not inflict its errors too rigidly on its youth, but it does pass on the accumulated wisdom, plus the wisdom that it may not be wisdom.

It is necessary to teach both to accept and to reject the past with a kind of balance that takes considerable skill. Science alone of all the subjects contains within itself the lesson of the danger of belief in the infallibility of the greatest teachers of the preceding generation.

I dag anses "ekspertene", "autoritetene", og deres ord i seg selv som "Vitenskap". De kan synse og mene og proklamere fritt og folk tar det umiddelbart til seg som en etablert vitenskapelig sannhet. Det er ikke vitenskapen som metode man viser ærbødighet i dag (om man noen gang har gjort det). Det er "ekspertene".

Det Feynman sa i 1966 om hvordan folk har en tendens til Ã¥ slenge om seg med utsagn som 'Vitenskapen/forskningen sier eller forteller oss det og det', hvor man med "vitenskapen/forskningen" da egentlig jo sikter til "ekspertenes meninger" om et gitt tema, tar dagens CO₂-varmisters versjon av "Klimavitenskapen" sÃ¥ pÃ¥ kornet at det nesten er skummelt. Men historien gÃ¥r jo som kjent i sirkler. SÃ¥ kunnskapsrik Menneskeheten enn mÃ¥tte være, sÃ¥ lærer den fortsatt aldri ...

[53 W/m2]

Sitter i sluttfasen av mine (som det ser ut nå) to bloggposter om 'drivhuseffektens' være eller ikke være, og har bl.a. kikket på Venus og Mars. Mye av interesse der, mye som det rett og slett ikke blir plass til å ta med i hovedgjennomgangen, men et par av 'oppdagelsene' tenkte jeg jeg kunne lufte her.

Man ramler borti et par regnestykker som simpelthen ikke går opp. Det dreier seg om den påståtte "tilbakestrålingen" på våre to naboplaneter.

Mars sin atmosfære bestÃ¥r av cirka 96% CO₂, Venus sin av cirka 96,5%. De resterende elementene utgjøres pÃ¥ Mars mer eller mindre i sin helhet av argon og nitrogen, pÃ¥ Venus av nitrogen. Med andre ord, sett bort ifra aerosoler, skyer og en ytterst sparsommelig blanding av sporgasser, finnes det INGEN substanser i de to planetenes atmosfærer som er effektivt i stand til Ã¥ absorbere (og emittere) IR.

Likevel er 'drivhuseffekt'-tilhengernes implisitte (og eksplisitte) pÃ¥stand at - for Ã¥ ta Venus først - dennes brennhete globale overflate (ved 464°C) MÃ?, i kraft ganske enkelt av sin temperatur og sin emissivitet nær 1, ifølge deres bokstavtro tolkning av Stefan-Boltzmann-likningen, strÃ¥le ut en jevn fluks pÃ¥ minst 16 000 W/m². Derom hersker det tilsynelatende overhodet ingen tvil; slik MÃ? det bare være. "Basic physics," "settled science" og dere vet ...

Problemet er bare det at Venus' globale overflate kun fÃ¥r inn ~17 W/m² av solas varme (~2,5% av den potensielle gjennomsnittlige input ved 0,723 AU), takket være den ekstremt reflekterende og absorberende atmosfæren over den, og slik trenger den heller ikke Ã¥ kvitte seg med mer enn 17 W/m² for Ã¥ være i termisk balanse: 17 INN, 17 UT, ingen endring i energiinnhold og slik i temperatur.

Hvordan fÃ¥r man sÃ¥ dette regnestykket til Ã¥ gÃ¥ opp? Man mÃ¥ anta at Venus' overflate uansett og helt naturlig leder noe av sin varme direkte over til gassmolekylene i den overliggende, supertette atmosfæren (altsÃ¥ varmetap ved konduksjon>konveksjon); ikke mye, men litt, kanskje 5-10 W/m². Overflaten stÃ¥r ergo igjen med omtrent halvparten av den opprinnelig innkommende solfluksen pÃ¥ 17. Disse joulene, omtrent 5-10 W/m², mÃ¥ ut via strÃ¥ling.

Og nÃ¥ kommer det: Hvordan er dette pÃ¥ noe som helst vis mulig Ã¥ fÃ¥ til dersom man skal holde seg innenfor rammene av 'nettofluks'-tanken, altsÃ¥ ideen om at "strÃ¥ling OPP minus strÃ¥ling NED", "framoverstrÃ¥ling" (UWLWIR) minus "tilbakestrÃ¥ling" (DWLWIR), jevner ut til en netto overføring av radiativ energi mellom to legemer ved ulik temperatur som kalles strÃ¥lingsVARME? For jordas overflate: UWLWIR, 398 W/m²; DWLWIR, 345 W/m²; nettoen (varmeoverføringen ved strÃ¥ling) fra overflaten og opp: [398-345=] 53 W/m².

Husk hvor vi begynte: Det er utelukkende CO₂ som er reelt i stand til Ã¥ absorbere og (re)emittere IR fra overflaten i atmosfæren like over Venus' globale overflate. CO₂ absorberer og emitterer, som vi vet, i helt spesifikke bÃ¥nd av EM-spekteret og ikke i det hele tatt utenfor disse. Ja, ved høyt partialtrykk vil man fÃ¥ hva som kalles "trykkutvidelse" ('pressure broadening') av disse bÃ¥ndene, men det er ikke slik at denne pÃ¥ noen mÃ¥te noen gang vil kunne gjøre CO₂-gass aktiv pÃ¥ tvers av hele spekteret.


Den lyseblÃ¥ Planck-kurven er for Venus-overflatetemperatur, med bølgelengdetopp pÃ¥ ~3,9 μm. Som en kan se ligger CO₂ sitt hovedabsorpsjons-/emisjonsbÃ¥nd som vi kjenner sÃ¥ godt fra jorda pÃ¥ rundt 15 μm langt nede pÃ¥ kurvens hale; det er rett og slett ikke en særlig stor andel av totalenergien som strÃ¥les ut i denne delen av spekteret ved sÃ¥ høye temperaturer som en finner ved Venus' overflate. En oppdager at det er andre bÃ¥nd som kommer i spill, til venstre, men disse er langt smalere i utgangspunktet enn hovedbÃ¥ndet.

Selv om vi skulle godta at rundt halvparten av den totale utstrÃ¥lingsfluksen fra overflaten ved 737K blir absorbert av den ekstremt tette CO₂-atmosfæren over (da er vi svært velvillige), og at den samme halvparten blir strÃ¥lt tilbake ned fra atmosfæren, sÃ¥ betyr dette enkelt og greit at vi like fullt ender opp med et regnestykke som ikke gÃ¥r opp:

16000 W/m² OPP minus 8000 W/m² NED er lik 8000 W/m² i nettoresultat, altsÃ¥ strÃ¥lingsVARME fra overflaten til (eller strengt tatt, gjennom) atmosfæren. (Jada, det finnes heldekkende, tette skylag videre opp som vil absorbere, men disse ligger noen titalls kilometer høyere enn overflatelaget og er følgelig noen hundre grader kjøligere, de kan med andre ord ikke bidra i nevneverdig grad til den endelige atmosfæriske "tilbakestrÃ¥lingsfluksen".)

Men vi vet at strÃ¥lingsvarmen fra Venus' overflate uansett ikke vil kunne overskride den innkommende varmen fra sola, altsÃ¥ 17 W/m², aller helst enda mindre, 5-10 W/m².

Det de som hevder en 'drivhuseffekt'-drevet oppvarming av Venus' overflate i realiteten tar for gitt er at den i praksis rene CO₂-atmosfæren over overflaten er kapabel til Ã¥ strÃ¥le tilbake ~99,95% (og ikke 50%) av den utgÃ¥ende, bredspektrede overflatefluksen, fra sine spesifikke trykkutvidede emisjonsbÃ¥nd!

Dette synes helt høl i hue på meg. Og jeg kan ikke se at dette mildt sagt påfallende premisset noe sted er blitt rettferdiggjort eller engang blitt forsøkt rettferdiggjort eller forklart på noenlunde vitenskapelig grunnlag av klimamenigheten. Mulig det har gått meg hus forbi, men på meg ser dette bare ut til å være enda én av disse simpelthen forhåndsfastsatte "Sannhetene" man bygger sin storslagne hypotese på.

Her er til slutt Venus' emisjonsspekter sett fra verdensrommet (nederst; jordas øverst):


Dette spekteret er altsÃ¥ ikke fra overflaten (det ser man ikke), men fra det permanente, globale skylaget ved Venus' tropopause pÃ¥ ~60-70 kilometers høyde (200-50 mb). Venus' planetære snittfluks til verdensrommet er pÃ¥ ~163 W/m² (sammenliknet med jordas 240), noe som overensstemmer med en isoterm sort-/grÃ¥legemetemperatur pÃ¥ 231-233K.

PÃ¥ Mars havner vi i samme floka, bare fra motsatt ende. Overflaten kan simpelthen ikke til syvende og sist strÃ¥le sÃ¥ mye ut som man hevder basert kun pÃ¥ temp og emissivitet (Stefan-Boltzmann-relasjonen), men snarere pÃ¥ grunnlag av hvor mye energi som er tilgjengelig for utstrÃ¥ling. Kommer, som pÃ¥ Venus, 17 W/m² inn, sÃ¥ er det 17 W/m² som mÃ¥ ut, verken mer eller mindre. Relativt uavhengig av temperaturen. PÃ¥ Mars blir problemet tydelig pÃ¥ en annen mÃ¥te.

Jeg ser imidlertid nå at jeg allerede har brukt litt for mye tid og plass på dette innlegget, så jeg lar det ligge. Kan heller komme tilbake med 'resten' ved en senere anledning

[En relativt stor dag for klimainteresserte!]

En relativt stor dag for klimainteresserte!

Roy Spencer presenterer endelig UAH sin nyeste (og med stor forventning imøtesette) versjon 6 på sin blogg i dag: http://www.drroyspencer.com/2015/04/version-6-0-of-the-uah-temperature-dataset-released-new-lt-trend-0-11-cdecade/

Og korrigeringene synes i stor grad å gå i den retningen vi lenge har hevdet de bør gå. Spencer:

First letâ??s look at time series (Fig. 3) of the global average lower tropospheric temperature (LT), and how it compares to the old (Version 5.6) LT:


Fig. 3. Monthly global-average temperature anomalies for the lower troposphere from Jan. 1979 through March, 2015 for both the old and new versions of LT (top), and their difference (bottom).

Note that in the early part of the record, Version 6 has somewhat faster warming than in Version 5.6, but then the latter part of the record has reduced (or even eliminated) warming, producing results closer to the behavior of the RSS satellite dataset. This is partly due to our new diurnal drift adjustment, especially for the NOAA-15 satellite. Even though our approach to that adjustment (described later) is empirical, it is interesting to see that it gives similar results to the RSS approach, which is based upon climate model calculations of the diurnal cycle in temperature.

Den må svi for varmistene som har satset alle sine kort og sjetonger på at 'varme' UAH er riktig og 'kjølige' RSS feil, og/eller at siden de to satellittseriene har vist så stor diskrepans, så er ingen av dem til å stole på (til forskjell fra de bunnsolide overflateseriene /sarc).

Jeg tenker kanskje særlig på herrene Cowtan og Way som brukte UAH spesifikt for å jekke opp HadCRUt sine globale verdier. Her viser Spencer UAHs nye trendestimater for jordas ulike regioner. Legg særlig merke til hva som skjer med Arktis-trenden når vi går fra versjon 5.6 til 6:

Fig. 5. Regional lower tropospheric (LT) temperature trends in Versions 6.0 and 5.6. â??Lâ? and â??Oâ? represent land and ocean, respectively.

Notice the trends decreased the most over the Northern Hemisphere extratropics, especially the Arctic, while tropical warming trends increased somewhat, especially over land. Near-zero trends exist in the region around Antarctica.

Blir spennende å følge med på hvordan dette blir tatt imot av klimaetablissementet ...

Kommentator Steve Case fant fram til følgende oversikt over de siste ti års justeringer av globale temperaturer hos GISS (landjorda, meteorologiske stasjoner):



Merk hvordan temperaturtoppen på 30-tallet er justert ned med 0,15 grader samtidig som temperaturtoppen rundt tusenårsskiftet er justert opp med samme verdi. Det er 0,3 grader økt differanse, det. Og stigningen mellom dem er jo rimelig jevn og trutt. De har rett og slett bare frekt og freidig bikket trenden gradivis oppover. Noen overrasket ...?

Jeg skulle likt å vite hva de foretok seg mellom si slutten av 90-tallet og 2005. Om det ble gjennomført tilsvarende (eller større) justeringer i det tidsrommet, så snakker vi altså om en 'global oppvarming' på minst 0,6 grader skapt (av mennesker, ja) på papiret fra tida mellom IPCCs AR2- og AR3-rapporter og fram til i dag.