Steve Koonin, som har vært vitenskapelig rådgiver for Obama, skrev for et par år siden en artikkel i Wall Street Journal der han hevdet at vitenskapen ikke var avgjort (http://online.wsj.com/articles/climate-science-is-not-settled-1411143565).
Som jeg oppsummerte et sted for to år siden, i artikkelen fremhevet han at
*
Klimaet er alltid i endring.
*
Menneskene påvirker klimaet gjennom karbondioksid, som det er liten tvil om vil bli værende i atmosfæren i flere hundre år.
*
Det avgjørende spørsmålet for politiske beslutninger er imidlertid hvordan klimaet vil endre seg de neste hundre år under påvirkning fra både naturlige og menneskelige påvirkninger, globalt og regionalt, og hvordan vil økosystemer og menneskelig virksomhet kunne bli påvirket? Dette er det vanskeligste å svare på.
*
Menneskelig påvirkning på den naturlige "drivhuseffekten" er ganske liten: Rundt 2050 er den forventet å være på mellom 1 og 2 prosent. Med tanke på store naturlige variasjoner, legger dette listen temmelig høyt for å lage prognoser for menneskelig påvirkning.
*
Forståelsen av havet er dårlig, og det er for kort tid med pålitelige data.
*
Såkalte feedbacks, eller tilbakekoblinger, som antatt økt vanndamp. Disse er usikre og kan ikke regnes ut direkte fra grunnleggende fysikk og kjemi.
*
Klimamodeller er "grove" og kan ikke fange opp alt som skjer med været/klimaet, som skyer. De må bruke en lang rekke antakelser. Derfor spriker også modellresultatene voldsomt, og følgelig kan i beste fall bare 1 av de 55 modellene som Klimapanelet viser til, være riktig.
*
De siste 16 år har temperaturene ikke steget, og dette demonstrerer at naturlige påvirkninger og variasjon er kraftige nok til å motvirke den nåværende menneskelige påvirkning. Men modellene klarer ikke å fange opp dette. Dusinvis av forklaringer er blitt lansert, men uansett viser dette at modellene kommer til kort. [Husk at artikkelen er fra 2014, før den siste El Niñoen, på et tidspunkt da Pausen var i ferd med å spre full panikk blant klimaeksperter.]
*
Modellene kunne beskrive redusert sjøis i Arktis, men ikke økende sjøis i Antarktis.
*
Modellene spådde et såkalt "hot spot" i nedre del av tropisk troposfære, men dette er ikke observert. Dermed er forståelsen av den antatte "feedbacken" fra vanndamp tvilsom.
*
For 70 år siden steg havet like fort som i dag. Modellene fanger ikke dette opp.
*
Anslaget over klimafølsomheten: Den teoretiske temperaturøkningen som følge av en dobling av atmosfærisk CO2 - er omtrent det samme som det var for 30 år siden - og ikke mer sikkert - til tross for at det er brukt milliarder av dollar på forskning.
* Disse og mange andre åpne spørsmål er å finne i Klimapanelets rapporter, men
man må være kunnskapsrik og finlese dem for å oppfatte dem.
*
Dette er ikke "mindre" spørsmål, men viktige mangler som reduserer tilliten til klimamodellene. Men i den delen av rapporten som leses av lekfolk, "Summary for Policy Makers", vil man ikke få øye på dette. Det er fundamentale spørsmål som ikke kan avfeies med mantraet om at "vitenskapen er avgjort".
*
Klimaforskningen er ikke moden nok til å kunne gi nyttige svar på de spørsmålene som blir stilt. � forstå klimaet er et enormt vanskelig problem, men viktig: Hvis forståelsen ikke holder tritt med klimautviklingen selv, kan vi få problemer.
* Koonin tar til orde for bedre
"gjennomsiktighet" i klimaforskningen. Dette burde hilses velkommen av andre, og ikke minst fordi noe av den mest klimaforskingen har strittet i mot en slik åpenhet med data og metoder.
* Han foreslår dessuten et
uavhengig "rødt team" som kan utfordre det "blå teamet" med å påpeke svakheter og usikkerhet i forskningen. Dette er et punkt som fra tid til annen er reist av skeptikere som en sunn tilnærming. I stedet har politiseringen og polariseringen av klimaforskningen ført til en skyttergravskrig der kritikere, og selv folk som bare stiller moderate spørsmål eller reiser tvil, blir avfeid som "antivitenskapelige" eller "fornektere". Og jeg ser ikke bort fra at Koonin i noen kretser allerede er blitt en slik "fornekter".
*
Det finnes politiske valg som er fornuftige uansett, slik som teknologiutvikling og energieffektivisering.
"Forskersamfunnet" - altså inkludert klimaforskerne, kan ikke påberope seg noen spesiell ekspertise i spørsmål som gjelder menneskehetens "dypeste mål og verdier". Slike spørsmål løses best av "politiske og diplomatiske sfærer".
* Ã?
erkjenne denne usikkerheten og utilstrekkeligheten, særlig med hensyn til å komme med prognoser om fremtiden, er viktig for å få til en mer edruelig debatt om klimaendringer og klimapolitikk.
---------------------------------
Ut fra dette antok jeg at Koonin raskt ville bli ansett som "klimafornekter", men jeg har i grunnen ikke sett noe spesielt. Så leser jeg da heller ikke all verden av aktivistblogger. Men nå er han omtalt i forbindelse med "neoskepticism" i en artikkel av Stern et al (den Stern?) i Science Magazine. Til tross for at dette neppe er "neo" og vanskelig kan kalles "skeptiker" - eller kan han det? Er det egentlig hva man mener om klimapolitikken som gjør en til skeptiker? Det er jo noe som taler for dette, slik som usaklighetsnivået i debatten.
For på den andre siden er det jo en rekke punkter her som kunne ha blitt hevdet, eller allerede har blitt hevdet, av mer hardcore skeptikere inkludert moi.
Koonin mener at projeksjoner om fremtidige klimaendringer er for usikre per i dag til å kunne gjøre en skikkelig risk/benefitanalyse:
QuoteBut this thinking rests upon credence in projections of future climates by models that today are demonstrably not up to the task and upon an unsupported conviction that the net benefits of mitigating greenhouse gas emissions outweigh the net benefits of increasing access to affordable, available, and reliable energy for the majority of the worldâ??s people.
MAO at det riktige politiske svaret per i dag er "no regret" eller "vinn-vinn" politikk. Ut fra det hun har skrevet før, tror jeg nok Judith Curry er enig.
Dette er neppe godt nok for aktivister. De vil neppe gi slipp på den følelsen av politisk momentum de har klart å stelle i stand med Paris-avtalen. Så får det heller være at det investeres i ineffektivitet, eller i tynn luft, eller helst i begge deler. Men kanskje de politiske realitetene klarer å innhente klimaideologien før vitenskapen gjør det? Hvem vet?
Koonin skriver en kort gjestepost hos Judith Curry (https://judithcurry.com/2016/08/14/some-comments-on-neoskepticism/#more-21981)i anledning artikkelen om "nyskeptisisme".
Quote from: Bebben on 15.08.2016, 21:02:18
* � erkjenne denne usikkerheten og utilstrekkeligheten, særlig med hensyn til å komme med prognoser om fremtiden, er viktig for å få til en mer edruelig debatt om klimaendringer og klimapolitikk.
Bebben,
takk for at du tar deg bryet med å legge ut en så gjennomtenkt og helhetlig påvisning av svakhetene i dagens mainstream klimaforskning.
Hele innlegget ditt er en betimelig påpeking av at de som baserer seg på primitive modeller (ifht det uendelig komplekse globale klimasystem) er milevis fra noen sikre slutninger i noen retninger når det gjelder klimaets videre utvikling. Og derfor har de også levert strømmer av gale spådommer siden de begynte med AGW-røyrsla på 1980-tallet.
(Heldigvis har jeg personlig full kontroll, jeg kjører på historisk repeterende 30-års sykluser og har så langt hatt mest rett av alle hele tiden 8) )