Det diskuteres og krangles rundt verdens elendighet på så mange måter for tiden.
"Elendighet"?!
Jeg har hatt den smerte å følge de historiske markeringene rundt at det for noen dager siden var 75 år siden russerne frigjorde Auschwitz.
Noen bilder er så smertefulle at de kan ikke stenges ute med noen kjent medisin:
(https://www.document.no/wp-content/uploads/2020/01/68571807-760x400.jpg)
Jeg prøvde en gang å skrive en tekst rundt disse problemstillingene, som endte i et lite dikt:
Englesang for døve ører
I
I vår sivilisasjons møysommelig utmeislede arkiv
kan vi se
brødrene Wright og Ikaros
med samme drøm
stigende mot høydene
styrtende mot jorden
Roterende og skrikende
i hjelpeløse slag
mot den tomme luft:
- There are a few things in life a man can't run away from
med vingene på
II
Akkurat som vi kunne sett
baron von Richthofen
nitidig perforert og avviklet
på flimrende smalfilm
pløyende gjennom taket av Dresdens katedral
eller en kafe
til gotisk sang med innlagt orkestrering og two-step
Og så dette bruset fra våre jublende europeiske barn:
- A man's gotta do what a man' s gotta do
med støvlene på
III
Og likevel
så sier Luciano De Cresecenzo at
vi er engler med bare én vinge
- For å kunne fly
må vi omfavne hverandre