Kary Mullis - nobelpris i kjemi 1993 - er en av de som undersøker selv - han stoler ikke på autoriteter.
Her holder han et morsomt TED-foredrag der han både beskriver barndom og oppvekst (jeg kjenner meg faktisk igjen), men ikke minst, han avslutter med å avkle hele klimaskremselen.
Good find, stjacobs!
Herlig og pratsom fyr!
Ikke alle forskere er motivert av nysgjerrighet nei...Back to the basics!
stjakobs,
takk for at du legger denne perlen ut.
Denne hadde i alle fall ikke jeg sett før, så jeg tok den nødvendige halvtimen til å høre gjennom. Kary Mullis er tross alt ingen hvemsomhelst, for å si det kort og brutalt: Her snakker vi noen etasjer over klimaforskernivå.
Og det ble en underholdende, men ikke minst meget interessant halvtime. Mullis fikk som nevnt Nobelprisen i kjemi i 1993 for metodeutviklingen innen DNA-basert kjemi og for oppdagelsen av PCR-metoden*, og er analytisk toppskolert. Når han da ekserserer, nærmest lattermild, i klimavitenskapens serier av elendig metode og teoretiske snarveier og feilslutninger - ja, da bør man faktisk høre etter. Siste delen av hans foredrag er jo en grusom, og tilsynelatende ekstremt kompetent, slakt av den ene klimavitenskapelige blunderen etter den andre både mht. metode, teoribygging på sviktende grunnlag, osv.
*I leksika finner vi at grunnprinsippet for PCR (uten bruk av termosensitiv DNA-polymerase) ble faktisk først utviklet av den norske biokjemikeren Kjell Kleppe, som da arbeidet i H. Gobind Khorana sin forskningsgruppe ved Universitetet i Wisconsin. Allerede i 1969 presenterte Kleppe sine arbeider på Gordon-konferansen i USA og disse arbeidene ble publisert i 1971. Det er senere blitt kjent (i radiointervju med Nobelprisvinneren Arthur Kornberg) at Stuart Linn, som var ordstyrer ved Kleppes presentasjon, senere brukte denne informasjonen i forelesninger, hvor bl.a. Kary B. Mullis var tilstede. På den tiden da Kleppe og hans kollegaer gjorde sine eksperimenter var det flere forhold som bidro til at PCR, slik vi kjenner metoden i dag, ikke ble utviklet. Det skyldtes først og fremst at termostabile DNA-polymeraser ikke var tilgjengelige og at det på den tiden tok svært lang tid å kjemisk syntetisere DNA, som brukes som primere.
Mullis vet hva ekte verifikasjons- og falsifikasjonsprosesser er:
Bare kort om tyngden når en forsker som Mullis hamrer løs på klimaforskningens tilkortkommenhet, og dens uttalte motvilje mot å utsette seg for falsifisering. På hans forskningsfelt, som ut fra sin tekniske natur krever fullstendig reproduserbarhet av funn og resultater, finner vi en ekstremt streng analysehåndtering: Man tester hele veien direkte mot feilkilder som unøyaktighet, falsk negativ, temperaturfeil, interhybridisering (primere hybridiserer med hverandre), falsk positiv, analyse (per se), osv. I praksis, for å undersøke om det riktige resultatet er oppnådd, kan man for eksempel gjøre en gel elektroforese med en ladder (blanding av DNA-fragmenter med kjent størrelse) å sammenlikne med. Da ser man om det finnes syntetisert DNA og i så fall om denne har riktig størrelse. Osv. Alle data må selvsagt kunne reproduseres - i skrikende kontrast til klimaforskningen som stort sett finner på sammenkokte skremsler under det komplett uvitenskapelige regimet "kan skje" gitt ditt og datt (som de for øvrig heller ikke har analytisk kontroll på). At klimaforskningen gjennom institusjonell makt hele veien slipper unna reell falsifikasjonstesting er jo en skandale i seg selv.
Tenk om en DNA-forsker begynte å oppføre seg som en "klimaforsker" og rotet rundt i DNA-et ditt med analytisk presisjon av typen: "Vi tror dette kan føre til en klar forbedring basert på vår 97% konsensus". Er ikke så sikker på om det venterommet ville blitt fylt opp?
For å si det på en annen måte: Hadde klimaforskningen operert med så klare verifikasjons- og falsifikasjonskriterier som Mullis et al i utgangspunktet, tviler jeg på at vi hadde hatt noe AGW-narrativ i det hele tatt.
Oppsummert:
Jeg ble svært oppløftet av å høre på Mullis her, og har fått styrket troen på at det ikke kan vare så veldig lenge før det elendige klimakorthuset ramler sammen. Fordi flere som Mullis kommer til å ta bladet fra munnen og si med en kjent amerikansk meteorolog at "nok er nok, nå går det på samfunnsforstanden løs".